Gode gamle Tsjad! Min andre tur for året til denne dampkokeren av et land – og jeg må innrømme at jeg synes det er helt greit å skulle sette nesen hjem igjen allerede i morgen. Jeg liker sol og varme. Ja, jeg simpelthen elsker sol og varme! Men under noen gitte forutsetninger:
Bekledning = Shorts
Aktivitet = bading
oppgaver = ingen
bekymringer = tok vi med nok drikke?
På jobbtur er dessverre ingen av disse forutsetningene til stede – og sol og varme fremstår da i et mer uhyggelig og frustrerende lys. En av utfordringene er inntak av vann. Nå har jeg i tillegg holdt en liten haug med foredrag, noe som i seg selv krever et jevnt inntak av veske for å holde stemmebåndene rene, stramme og fine. Når det altså også er varmt blir behovet for vann enda mer påtrengende – og dette medfører en utfordring jeg gjerne skulle vært foruten. For det virker som om kroppen ikke helt vet hvordan den skal forholde seg til alle disse leskende dråpene som finner veien inn innvollenes forunderlige verden. Jeg må tilstadighet på do. Ofte helt plutselig. Ikke sånn litt på do. Akutt veldig på do! Og når man da samtidig skal introdusere neste taler, som er en lege fra Madagaskar som heter Ms Andriamarinarivo Rasoarimboahangy, så stokker det seg lett. Det ville vært vanskelig selv i tømt tilstand.
Det er visst et ganske vanlig navn på Madagaskar. Ikke alt altså, men det som er etternavn (som gjerne kan stå først). Og jeg takker min skaper for at jeg ikke er barneskolelærer i Antananarivo og skal huske 30 navn av dette slaget. Om ikke annet så holder man seg hvertfall edru. (Litt artig å forestille seg utfordringene reporterne i Madagaskarmesterskapet i 100 meter har. ”Og der starter de og Andriamarinarivo Rasoarimboahangy tar ledelsen ut av…og DER! Er de ferdig! Det var Rapapatidumdidum Perkararnvararara som vant knepent foran Huttitamtamtamtafiliokusaravio Rektorraptumrabarbra. Beklager at vi i år hadde så lange navn på startstreken at vi ikke fikk med oss selve løpet” – det er sånne ting man kan humre litt av for seg selv på et hotellrom et sted i verden)
(Apropos vanskelig navn - Jeg har begynt å drømme om Guri Skanke/Schanke/Schanche/Skanche (at folk skal ha så umulige etternavn!) Det begynte riktignok før jeg kom hit, men det har eskalert. Det bekymrer meg. Det begynte med at hun la an på meg – men jeg holdt selvsagt profesjonell avstand og lot meg ikke verken avkle eller fristes til andre syndigheter. Men i løpet av dagene, eller rettere sagt nettene, her nede så har det utviklet seg. Etter hvert har det gått over til rene angrep. Hun hopper på meg som en, en.. jeg vet ikke – et dyr! og river av meg alle klær til jeg står der redd og forskremt i Adams drakt med tennene raslende som kastanjetter og øynende tørre av Guris nærgående pust og jeg venter. Og venter. Og venter… Men det kommer ingenting! Det skjer ikke en dritt! Jeg står der med alle fordeler og ulemper blottet og Guri (også uten en tråd!) bare er der. Hun leer verken en finger eller en pupp! Jeg våkner undrende og lurer på hvorfor det er akkurat Guri som kommer til meg om nettene. Guri, av alle! Dersom noen har gode tolkninger av dette røreriet av en drøm så tas innspill i mot med takk. En kur vil også bli satt pris på. Og nei, jeg tar ikke Lariam)
Jeg kom altså på søndag ettermiddag etter en lang og begivenhetsløs reise. Jeg fløy et utrolig kjedelig fly, uten film og med seter som ikke kunne legges bakover mer enn noen små centimeter. Stappfullt av italienere. Kvinnene så jeg og mennene luktet jeg. De sparer virkelig ikke på parfymekruttet disse italienske hingstene… Jeg bytta fly i Addis og landet her i N’Djamena etter en mindre parfymert reise. Jeg kom nesten ikke inn i landet fordi det viste seg at visaet mitt hadde to gyldighetsdatoer. Et sted sto det at det varte i én måned, mens det et annet sted sto det varte i 3 måneder. Jeg ga sterkt uttrykk for at jeg ikke synes det var realt å forvente at jeg skulle ta skylden for det, særlig siden jeg ikke kan fransk, og derfor ikke engang var klar over at det var to datoer der - noe grensekontrollen etter hvert var enig i. Så jeg slapp inn. Vel innenfor ble jeg møtt av Djik, min lokale kontakt, som kunne fortelle meg at den internasjonale eksperten fa Nigeria som var ”the key speaker” ikke hadde kommet seg på flyet sitt. Han kom altså ikke. Ikke i det hele tatt! Det var, forsiktig sagt, ikke spesielt heldig. Jeg skal være forsiktig med å bruke ord som krise, men dette var rett i nærheten.
Når pulsen hadde kommet ned i håndterbare frekvenser og hodet igjen fungerte etter intensjonen så innså vi at det ikke var så mye vi kunne gjøre. Han kom ikke – og avlysning var rett og slett ikke et alternativ. The show must go on, som vi sier i avholdsbransjen. Så da gjensto kun en mulighet - jeg måtte ta ekspertens plass. Heldigvis hadde jeg fått oversendt slidene hans på forhånd, og heldigvis skulle han snakke om noe jeg kunne noe om fra før av (det hadde for eksempel vært verre om tematikken var ”betydningen av tallet 3 i en verdenshistorisk sammenheng med særlig hovedvekt fødselsvekt og familieplanlegging” eller ” Pi og dens troskap til oddetallene” eller ”kardangens betydning for utviklingen av moderne forgassere” eller noe slikt). Nå skulle jeg snakke om hva forskningen viser er effektive intervensjoner for å redusere alkoholrelaterte skadevirkninge. Piece of cake! Så det bar rett på hotellet, avdekke hvilket hjørne i lobbyen man fikk best kontakt med internett, og så pugge til hodet var fullt og øyet rødt. Og så, neste dag, var det bare å begynne og håpe på et velvillig publikum.
I oppriktighetens navn skal jeg innrømme at jeg ikke er redd for å høre stemmen min. Jeg liker egentlig ganske godt å prate foran forsamlinger. Formidle, diskutere og forhåpentligvis å engasjere er noe av det jeg liker best (etter kona, haregryte og vår splitter nye seng). Men selv jeg må nok erkjenne at det denne gang ble i overkant mye Anders. Jeg skulle egentlig prate i 3 timer totalt – det har foreløpig kommet opp i 9. Og jeg er enda ikke ferdig. Mens jeg skriver dette jobber deltakerne i grupper og når de kommer tilbake skal jeg nok en gang i ilden. Men da skal jeg stort sett skryte, si at de er den beste gruppen jeg har jobbet med, at jeg har stor tro på prosessen som de nå har startet på, men at de må være klar over det er en lang og tung prosess og sånn. Så skal jeg dele ut diplomer og si Merci Merci bon chose eller noe sånt som skal bety lykke til. Og så, hvis alt går etter planen, så er vi ferdig klokka 16 og da kan jeg ta på meg shortsen, bade, bestille en cola og ikke tenke på noe annet enn at jeg må skifte dekk når jeg kommer hjem – og det synes jeg egentlig er helt greit.
Wednesday, October 13, 2010
Saturday, May 29, 2010
Anders sine reviderte tanker om kjærlighet, med et særlig blikk på bibelen, som svar på Ane sitt spørsmål – 2nd edition.
Trond Berg Eriksen skriver i boken ”Kors på halsen” at familiens mest grunnleggende oppgave er å danne en ramme omkring reproduksjon – og da en reproduksjon i mer enn bare biologisk forstand. Det er ikke bare mer eller mindre fine og flotte gener som føres videre i familien. Neida, også verdier, holdninger, nevroser og perspektiver på verden føres videre - arv i en svært utvidet forstand med andre ord. Kjernen i familielivet har vanligvis vært den forpliktende avtalen om samliv mellom en mann og en kvinne. Uten denne alliansen ville ikke familien slik vi kjenner den eksistert. Dette gjelder ekteskapsinstitusjonen uansett hvor man er i verden og slik har det vært i flere tusen år. Jeg er fristet til å si til alle tider, men det har jeg på en måte problemer med å underbygge (det er for eksempel ganske vanskelig å si noe fornuftig om ekteskaps og familievaner i Juratiden - det er jo tross alt… – vel, skikkelig skikkelig lenge siden - og det var ingen som noterte underveis). Ekteskapet er jo ikke en kristen oppfinnelse og det er ikke en entydig, selvforklarende institusjon (svanene har jo også en slags forpliktende ekteskapsallianse, med livslangt monogami, men det er litt vanskelig å si noe sikkert om innholdet i alliansen – særlig med bibelen som kilde). Men i alle menneskekulturer (i det minste så lenge mennesket har vært homo sapiens sapiens) har man hatt systemer for juridisk bindende avtaler for samliv mellom mann og kvinne. Variasjonen mellom disse er store. Kulturell og religiøs variasjon kommer sjelden så tydelig til uttrykk som når man ser på seremonier og ritualer, inkludert ekteskapsinngåelse. En viktig presisering er at denne avtalen dreier seg om ekteskap for reproduksjon. Det er vanlig historisk sett å ha rett til å bryte ekteskapet dersom det ikke blir barn av det. Derfor er heller ikke samkjønnende relasjoner regulert på samme måte. Det betyr selvsagt ikke at de ikke har eksistert. Ikke bare har det selvsagt alltid vært en haug med homser – men det har historisk sett vært mye mer akseptert enn i dag (På dette området kan svanene gjør nytte for seg – de er relevant for å ”bevise” at homofili er naturlig og biologisk – det er nemlig en drøss med skeive svaner – men det er fortsatt usikkert om disse kommer til svane-helvete når de dør - eller om de kommer til Sandefjord. Det er heller ikke helt greit å fastslå om det er natur eller kultur som har gjort dem skeive…)
Så, til saken – ekteskap (og litt kjærlighet) og bibelen. Det er uoversiktlig mye stoff, analyser og betraktninger som er både relevant og interessant i denne sammenhengen. Alt henger på en måte sammen med alt, men de færreste verken kan eller vil snakke om alt på en gang (med et mulig unntak i min kjære Farmor). Bibelen er full av klassikere på godt og vondt – og siden Gud for mange er ensbetydende med kjærlighet er det ikke helt på jordet å si at alt i bibelen dypest sett handler om kjærlighet. Men begrensning er en dyd. For eksempel gidder jeg ikke trekke inn drap og jorden som sluker hedningenes blod og kvinner og barn som faller til jorden og sånn, selv om det sikkert er relevant. Man blir ikke i godt humør av slikt, selv om dette også på et dypt, dypt, dypt nivå kanskje handler om kjærlighet. Ekteskap kan man derimot fort bli i godt humør av. Man kan også bli i godt humør av Jesus som kliner med Maria Magdalena, så derfor skal jeg si litt om det til slutt, men først: ekteskapet.
Det er i hovedsak to elementer som utgjør ekteskapet i Norge i dag. Det ene er den juridiske – den formelle avtalen man signerer når man inngår et offentlig ekteskap. Det andre er det personlige innholdet paret som inngår ekteskapet fyller det med.
Når det gjelder den juridiske delen er den etablert for å beskytte ektefolket i ekteskapet og for å sørge for at ingen av partene blir skadelidende ved en eventuell avbrytelse eller hvis en av partene dør – blablabla. Underholdsplikt, gjeldsfordeling, arv, deling av verdier ved skilsmisser, rettigheter... Ekteskapet i en sosialdemokratisk innpakning like juicy som corn flakes. Her damper man av lyst og kjærlighet, hjertene banker, øynene glinser og tankene er både her og nå og en gang i fremtiden. Det er spennende, skummelt og deilig. Og så: ”lovverket er offentlig skapt og eventuelle endringer i ekteskapslovgivningen må vedtas av stortinget”. Det er ikke akkurat lystfremmende…
Noe helt annet er det med det personlige innholdet som ektefolket fyller ekteskapet med. Det er nå det bobler og syder – og det er selvsagt også her det ofte strander, dessverre (selv om det selvsagt ikke er umulig at ”endringer må vedtas av stortinget” også har en medvirkende årsak) Her er hjertet sluppet fri, man kan mene, tenke og ordne seg som man vil. Kulturelle ingredienser mixes til en ny, opphøyet cocktail av meg, deg og oss. Det er som skapt for kreativitet og vakker symbiose, og slik går det ofte (faktisk oftest i følge ny ekteskapsstatistikk), men nesten halvparten av gangene ender det med gråt og kaos og tull. Man kaller hverandre slabbedasker, horebukker, kanaljer og andre mer eller mindre ufine ting, mens tårene renner og hjertene brister. Det er trist, men siden vi er skapt (eller er blitt til – som jeg tror) på en smart måte, så tar det faktisk kun 40-50 dager i snitt til vi har kommet over den største sorgen og er klar for å se etter en ny make. Det er rått og ufølsomt – men vi er tross alt minst litt kjemiske og biologiske også. Det har Harald Eia fortalt oss. Survival of the fittest (kanskje det er mer passende med survival of den mest virile? Eller i våre forurensede dager med stadig dårligere spermkvalitet hos isbjørner og mannfolk, uten sammenligning forøvrig, survival of the best sperm count?)
Nok digresjon. For å unngå for mye kaos og rot, har man i de fleste kulturer noen veiledninger til hvordan man skal forholde seg til ekteskapet. Den formelle lovginingen er ofte delvis basert på et religiøst utgangspunkt, men gjør vanligvis et forsøk på å kvitte seg med det som er tydelig religiøst fundert (med sharia som et av mange åpenbare unntak) – men det betyr jo ikke at det religiøse utgangspunktet forsvinner helt.
Også i bibelen finner vi sport av dette. Det kanskje tydeligste uttrykket for det kristne ekteskapets opphøyethet og betydning finner man i Ex 20:14, det sjuende bud: Du skal ikke bryte ekteskapet.
Jess, vi snakker de 10 bud! Den eneste skriftlige overlevering menneskene har fått direkte av Gud! This is it! Det som stå her kødder man ikke med! Men hva står det?
I lang tid har dette budet blitt tolket bokstavlig og enkelt. Gud har sagt at du ikke skal bryte ekteskapet, så da gjør man ikke det - enkelt og greit. Hvorfor han har gitt oss dette budet er av mindre betydning. Men med moderne bibelvitenskap har man fått ny kunnskap om betydning av det (takk Gud for moderne bibelvitenskap!) Bibelen er jo faktisk et skriftverk, og siden kun ytterst får tror det var Gud som selv førte denne i pennen, så forutsetter det noen folk – skribenter – som førte det ned på skinnduker og sånn. Og slikt kan analyseres!
Det er sannsynlig (siden alle som skrev dette er døde, så er det ingen som vet sikkert) at man med verbet ”bryte ekteskapet” (nã’ap) hovedsakelig mente å ha seksuelt samkvem med en kvinne som var gift eller forlovet (med noen andre altså). Det er altså ikke greit å ligge med en kvinne som er gift med noen som ikke er deg. Bakgrunnen for dette var at man ønsket å beskytte den økonomiske verdien en kone eller en datter hadde for en mann. Budet henvendte seg dermed hovedsakelig til mannlige borgere og var ment som en beskyttelse av deres eiendom (gifte menn kunne altså ligge så mye de ville med så mange de ville, så lenge de valgte single kvinner). Vi snakker altså om eiendomslovgivning. Det er jo ikke spesielt vakkert og romantisk (ser vi den første spiren til sosialdemokratiet allerede her?).
De færreste i dag vil vel lese eiendomsrett inn i budet, hvertfall ikke kun. Ekteskapet er jo dessuten blitt noe helt annet enn det var. Og med endring av oppfatning endrer også betydningen av teksten seg (stort høna eller egget potensial her). Men man kan dessuten selvsagt alltid gå enda dypere inn i teksten og finne enda mer snacks (bibelen altså… det tar liksom aldri slutt!) For det er nemlig også en etisk dimensjon i budet som går mye dypere. Men for å finne den må man se litt utover akkurat dette budet og også kikke på andre bibelske tekster. Det finnes nemlig flere steder i bibelen eksempler på at profetene bruker verbet nã’ap til å beskrive kultprostitusjon – altså seksualitet knyttet til gudstjeneste for fruktbarhetsguder (Big No No!). Men så er det altså sånn at, i motsetning til Vi Menn for eksempel, så ble ikke erotisk løssluppenhet i bibelen beskrevet kun for å sprite opp et ellers komplisert skriftverk (dette er sannsynligvis den eneste gangen Vi Menn er blitt kalt ”komplisert skriftverk” – men for oss som ikke kan noe om bil så er Vi Menn faktisk ganske uforståelig). Nei du, her er det mening i hvert ord! Kultprostitusjon er nemlig et bilde på Israels trosløshet mot herren! Og hvordan har dette med ekteskapet å gjøre. Jo, for (det er nå dette blir litt komplisert) billedbruken viser at det er trosløsheten i ekteskapsbruddet som er problemet! Skjønner? Og da er vi tilbake til moral. Det er ikke det du gjør, men at du gjør det, som er problemet!
Både Josef (Gen 39:9) og David (Sam 12:13) (David er forresten muligens en oppdiktet person – det er antagelig en strek i en del religiøse regninger) sier i at ekteskapsbrudd er ”synd mot herren”. Og med disse tekstene kan en plutselig tolke fokuset på troskap til hverandre som troskap til Gud. Å bryte ekteskapet blir dermed…? ja nettopp, å bryte båndet til Gud.
Og det er på mange måter ikke tilrådelig. I følge bibelen altså.
Som om ikke det var nok, så er det flere kokker enn paret og Gud som er med i ekteskapsproduksjonen. Foreldre, tanter, geiter, kusiner, kommende barn, svigerfamilier osv- alle har en aksje. Også i dag er den tradisjonelle kirkelige oppfatningen at ekteskap bør inngås formelt slik at også andre involverte får en potensielt bedre beskyttelse (for eksempel når man har satt småunger til verden og sånn). Selv jeg kan være enig i at det kan ha noe for seg.
Martin Luther's toregimentslære gir interessante perspektiv på det kristne ekteskapet (jeg leste nettopp denne setningen høyt for meg selv og tenkte: Anders, det er mulig du er i ferd med å bli koko). Luther hevdet altså at man kan tale om to riker, et åndelig og et jordisk, som er underkastet hvert sitt regime. Det jordiske riket er underkastet statsmakten, det åndelige rettferdiggjørelse ved nåde (en fjong måte å si Gud på). Ekteskapet sorterer under det jordiske regimet, og det er opp til menneskene å styre det. Et sted sier Luther omtrent dette: ”Den Hellige Skrift har ikke gitt anvisning på hvordan man skal bygge hus, lage klær, innrette ekteskapet, fastsette arverett, drive handel og skipsfart eller lignende”. Det slår meg faktisk nå at også Luther sorterer ekteskapet sammen med handel og eiendomsrett. Romantikken hadde dårlige kår på 1500 tallet.
Men hans poeng er at det som er underlagt det jordiske regimet må styres med fornuft, ekteskapet inkludert. En fornuftig vurdering av ekteskapet avhenger av hva man oppfatter som ekteskapets mål eller hensikt. Den som skal leve i et lykkelig ekteskap må forstå hva et slik liv innebærer – først da vil man kunne leve i det med lyst, kjærlighet og glede. I følge Luther vil en som ikke vet å være takknemlig for Guds gave, at han har skjenket oss de gledene ekteskapet gir oss, heller ikke være i stand til å nyte det. For disse, som kun er ute etter et behagelig liv, vil ekteskapet føles som en byrde. Ekteskapets vellykkethet avhenger altså av om man måler det etter fornuften eller troen.
Som ikke-troende og gift kan jeg her bare påpeke at det går helt fint å være lykkelig gift selv uten tro. Man kan jo også stusse litt over grunnprinsippet hos Luther som er at ekteskapet i bunn og grunn er et slit, med om man tror, vet man å takke Gud for det (for slitet altså) og da blir altså liksom så mye bedre. Jeg vil påstå det er noen hull i argumentasjonen her, men hva vet vel jeg. Jeg verken tror på Gud eller synes det er så slitsomt å være gift, og er dermed åpenbart ikke i målgruppen. Men Luther var i det hele tatt en ganske ustabil type, så det er ikke sikkert det er formålstjenelig å ta alt han sa for god fisk. Det interessante er uansett at han sier at ekteskapet er noe som ligger under det jordiske regimet, og ikke under Gud.
Luther og Bibelen er (ikke overraskende) ganske enige. Det handler i bunn og grunn om å legge til rette for et godt ekteskaplig liv. Man ønsker å beskytte de involverte, ikke bare de to partene, og gjøre det mulig å leve godt sammen, selv om det ikke åpnes for så stor kreativtet. Målet er å leve lykkelig innenfor noen på forhånd avklare rammer. Ingenting å si på ambisjonen altså. Og det var faktisk, selv i gammeltestamentlig tid, mulig å bryte ekteskapet, selv om det var en tung og langdryg affære som inkluderte mange.
I dag er jo selvsagt verden en ganske annen. Med ett og plutselig har vi plutselig så mange alternativer - uansett hva det gjelder. Det finnes liksom aldri en sannhet – og hvem som helst kan definere hva som helst for seg selv. It’s chaos! Det er til og med, underlig nok, mulig å være kristen uten å tro på at Jesus har stått opp fra de døde. Og det er også mulig å være ateist og samtidig tenke at det kan hende at det er noe der ute. Japp, det hele er ganske forvirrende.
Og i forvirrende tider blomstrer diskusjonen, samtalen og refleksjonen – det hele er ganske deilig. Og ekteskapet får selvsagt gjennomgå i minst like stor grad som det meste annet.
De juridiske aspektene ved ekteskapet er fremdeles viktige, og har egentlig ikke forandret seg så voldsomt. Men, som i samfunnet for øvrig, er fokuset i større grad blitt flyttet vekk fra alliansebygging og storfamilieplanlegging og over på de enkelte individene. Vi har en statsmakt som gir oss den beskyttelsen som familiene før var ansvarlig for, kvinner er ikke lengre i samme grad økonomisk og materielt avhengig av mannen – og også menn har større frihet i utformingen av sitt eget liv. Vi er velsignet med en helt annen mulighet til å definere vårt samliv selv, og dermed også reflektere og tilpasse innholdet i kjærlighetsløftet vi gir hverandre.
Vi kan for eksempel, som jeg og Trine gjorde, gifte oss, uten å love evig troskap og kjærlighet. Og DET er det ikke alle kristne etikere som synes er helt greit. Noen hevder nemlig at dersom man fjerner løftet om evig troskap så tar man ut kjernen i ekteskapet. Hvis man gifter seg med forbehold (forbeholdet er at siden jeg ikke er herre over mine følelser så kan jeg heller ikke inngå noen avtale om hvordan mine følelser skal være resten av livet) – hva er da igjen av kjærlighetsløfte?
Ganske mye, spør du meg. Det er det dessverre ikke så mange som har gjort, så derfor må jeg svare uoppfordret.
Ekteskapet som institusjon har endret seg fra å være en potensielt følelsesmessig tvangstrøye til å bli en mulighetens vei for kjærlighet. Fra å være en, i stor grad, familiestyrt økonomisk avtale der de forhandlende partene i stor grad har vært familiens eldste menn, har det blitt et romantisk løfte mellom to likestilte, forelskede personer, fylt med kjærlighet, tillit og oppriktighet. En del av denne oppriktigheten omhandler vedlikeholdet av kjærlighet. Vi vet at så mange ikke får det til, at det er noe man må jobbe for. Mens ekteskapet tidligere kunne få et snev av noe man måtte holde ut, er fokuset i dag større grad på at det er noe det er verdt å kjempe for.
At blivende ektefolk ønsker å ta ut evighetsløftet er ikke nødvendigvis et uttrykk for redusert tro på kjærligheten eller ekteskapet som institusjon. Det kan like gjerne være et uttrykk for en erkjennelse av at kjærlighet er en komplisert kunst. Man ønsker ikke å kreve et løfte fra sine kjære som de kanskje ikke kan holde. Det er ikke institusjonen som er det viktige – det er relasjonen. Det er ikke ekteskapet – det er kjærligheten. Derfor byttes løftet om evig kjærlighet ut med et løfte om oppriktighet – og at man skal jobbe hardt for at kjærligheten skal bestå. Og viktigere enn at man holder ut med hverandre er at man trekker i samme retning og avslutter noe ulykkelig dersom det skulle gå sånn. Jeg vil heller bli dumpa enn å finne ut at kona har vært ulykkelig med meg i 30 år.
Dette er etter mitt syn ikke en nedgradering av ekteskapsløftet – det er tvert i mot en styrking av det. Det er et uttrykk for et reflektert og respektfullt forhold til seg selv, sin partner og sine omgivelser. I stedet for å forkaste en gammel tradisjon med moralske forventninger og rammer mange har problemer med å identifisere seg med, velger noen å redefinere ekteskapet og tilpasse det til seg og sin virkelighet. Det er en styrke både for ekteskap og for kjærligheten.
Så til Jesus:
Klina Jesus med Maria Magdalena? Var han forelsket i henne, og fikk de til og med barn sammen? Det hadde vært ganske kult. For hvis Guds sønn får barn, da må jo de barna være Guds barnebarn. Unger som leker på tunet med den hellige ånds gener… Unektelig en herlig tanke. Siden Jesus ikke skrev dagbok, så er det dessverre vanskelig å si om han var keen på Maria Magdalena, eller noen andre for den saks skyld. Dessuten vet vi jo bare hva som skjedde de siste årene av livet hans – hva han gjorde for eksempel i tenårene vet vi lite om, og det er jo da det skjærer seg som oftest.
Egentlig vet vi jo ingenting sikkert om Jesus – men man kan jo gjette litt. Og selv jeg har problemer med å avskrive Jesus som rent fantasifoster, selv om det er umulig å bevise verken det ene eller det andre.
Men altså, den gjengse hypotesen har vært at dersom Jesus hadde en kjæreste, så måtte det ha vært Maria Magdalena (som neppe var særlig prostituert – det hadde tatt seg ut!). Men hvem var hun? Var hun en god match? Av å lese bibelen blir vi ikke spesielt glup. Der sies det lite, og det som sies er det omtrent umulig å trekke noen konklusjoner fra (men hun var ganske sikkert ganske rik). Inkluderer vi noen av de apokryfe evangeliene, og da først og fremst evangeliene etter Filip, Thomas og Maria Magdalena utfylles bildet av Maria Magdalena litt, uten at det dermed blir mindre gåtefullt. I Filipsevangeliet blir det skildret et meget nært forhold mellom Jesus og Maria Magdalena. Her nevnes hun sammen med Jesu mor og søster som de ”tre som alltid gikk sammen med Herren...” Spesielt avsnittet der det står ”Frelseren elsket Maria Magdalena mer enn alle disiplene. Og ofte kysset han henne på munnen” er blitt gjenstand for diskusjon. Hva betyr det at han elsket henne mer enn de andre? Og ikke minst, kysset han henne faktisk, i erotisk forstand?
Dan Brown sier ja. Ikke bare det – de hadde seg også og fikk en masse unger. Siden Da Vinci koden hevder at plottet baserer seg på historiske fakta er det mange som tror at Maria Magdalena faktisk var Jesus’ kone, slik det hevdes i boken. Særlig den passasjen om kysset fra Filipsevangeliet er et viktig utgangspunkt for Dan the conspiracy Man. Også denne liker han godt: ”de tre som alltid gikk sammen med Herren: hans mor Maria, hans søster og Magdalena, den ene som ble kalt hans ledsager. Hans søster, hans mor og hans ledsager het alle Maria. Og Frelserens ledsager er Maria Magdalen”. Her hevder Dan Brown, gjennom Leigh Teabing, at det arameiske ordet for ledsager (koionõs) egentlig betyr ektemake (spouse), og hevder at dette beviser at Jesus og Maria Magdalena var gift. Andre, mer tillitsvekkende forskere hevder at teksten ikke er arameisk men gresk og at koionõs betyr ”partner eller gemalinne, en kvinne en mann har seksualt samkvem med”. Hm… Så, Jesus hadde seg med Maria? Det er klart at i det det gjøres mulig at Maria Magdalena faktisk var Jesus kone, og dessuten bar frem hans barn og/eller hadde seksuelt samkvem med han, så endrer det fundamentalt hennes historiske betydning. Men er det sannsynlig at dette var tilfellet? At Jesus faktisk var gift med Maria Magdalena?
Andre historikere hevder at Filipsevangeliet er skrevet på koptisk og at koionõs ikke betyr kone men ”companion” ”friend”, eller ”associate”.
Forvirringen er komplett! Man vet ikke engang hvilket språk evangeliet er skrevet på!
Det andre utdraget fra Filipsevangeliet som kan bære ved til påstanden om det mildest talt hellige ekteskapet er der hvor det står at Jesus elsket Maria Magdalena mer enn alle der andre disiplene, og ofte kysset henne på munnen. Det er jo ikke overraskende at vi, i vår relativt seksualiserte verden, synes det er en besnærende tanke at Jesus kysset Maria Magdalena. Leser man evangeliet slik man leser VG, kan det ikke forstås som noe annet enn et vanlig erotisk kyss. Særlig siden det i samme setning hevdes at Jesus elsket henne mer enn alle de andre disiplene. Men (alltid et men…) beskrivelse av erotisk kjærlighet i bibelske tekster er ofte et middel for å utrykke mystiske opplevelser. Det kan dermed være den åndelige foreningen mellom Kristus og Maria Magdalena som uttrykkes som menneskelig seksualitet. I Filipsevangliet beskrives denne åndelige foreningen for å gjenforene mannen og kvinnen etter splittelsen som skjedde med Adam og Eva. En splittelse som forstyrret den androgyne enheten som finnes i første Mosebok (1.27). Det er med andre ord ikke et erotisk kyss, det beskriver ikke en ekteskapelig enhet, men en åndelige forening.
Men betyr det at de aldri klina? Og brukte de tunge? Umulig å si gitt.
Så, til saken – ekteskap (og litt kjærlighet) og bibelen. Det er uoversiktlig mye stoff, analyser og betraktninger som er både relevant og interessant i denne sammenhengen. Alt henger på en måte sammen med alt, men de færreste verken kan eller vil snakke om alt på en gang (med et mulig unntak i min kjære Farmor). Bibelen er full av klassikere på godt og vondt – og siden Gud for mange er ensbetydende med kjærlighet er det ikke helt på jordet å si at alt i bibelen dypest sett handler om kjærlighet. Men begrensning er en dyd. For eksempel gidder jeg ikke trekke inn drap og jorden som sluker hedningenes blod og kvinner og barn som faller til jorden og sånn, selv om det sikkert er relevant. Man blir ikke i godt humør av slikt, selv om dette også på et dypt, dypt, dypt nivå kanskje handler om kjærlighet. Ekteskap kan man derimot fort bli i godt humør av. Man kan også bli i godt humør av Jesus som kliner med Maria Magdalena, så derfor skal jeg si litt om det til slutt, men først: ekteskapet.
Det er i hovedsak to elementer som utgjør ekteskapet i Norge i dag. Det ene er den juridiske – den formelle avtalen man signerer når man inngår et offentlig ekteskap. Det andre er det personlige innholdet paret som inngår ekteskapet fyller det med.
Når det gjelder den juridiske delen er den etablert for å beskytte ektefolket i ekteskapet og for å sørge for at ingen av partene blir skadelidende ved en eventuell avbrytelse eller hvis en av partene dør – blablabla. Underholdsplikt, gjeldsfordeling, arv, deling av verdier ved skilsmisser, rettigheter... Ekteskapet i en sosialdemokratisk innpakning like juicy som corn flakes. Her damper man av lyst og kjærlighet, hjertene banker, øynene glinser og tankene er både her og nå og en gang i fremtiden. Det er spennende, skummelt og deilig. Og så: ”lovverket er offentlig skapt og eventuelle endringer i ekteskapslovgivningen må vedtas av stortinget”. Det er ikke akkurat lystfremmende…
Noe helt annet er det med det personlige innholdet som ektefolket fyller ekteskapet med. Det er nå det bobler og syder – og det er selvsagt også her det ofte strander, dessverre (selv om det selvsagt ikke er umulig at ”endringer må vedtas av stortinget” også har en medvirkende årsak) Her er hjertet sluppet fri, man kan mene, tenke og ordne seg som man vil. Kulturelle ingredienser mixes til en ny, opphøyet cocktail av meg, deg og oss. Det er som skapt for kreativitet og vakker symbiose, og slik går det ofte (faktisk oftest i følge ny ekteskapsstatistikk), men nesten halvparten av gangene ender det med gråt og kaos og tull. Man kaller hverandre slabbedasker, horebukker, kanaljer og andre mer eller mindre ufine ting, mens tårene renner og hjertene brister. Det er trist, men siden vi er skapt (eller er blitt til – som jeg tror) på en smart måte, så tar det faktisk kun 40-50 dager i snitt til vi har kommet over den største sorgen og er klar for å se etter en ny make. Det er rått og ufølsomt – men vi er tross alt minst litt kjemiske og biologiske også. Det har Harald Eia fortalt oss. Survival of the fittest (kanskje det er mer passende med survival of den mest virile? Eller i våre forurensede dager med stadig dårligere spermkvalitet hos isbjørner og mannfolk, uten sammenligning forøvrig, survival of the best sperm count?)
Nok digresjon. For å unngå for mye kaos og rot, har man i de fleste kulturer noen veiledninger til hvordan man skal forholde seg til ekteskapet. Den formelle lovginingen er ofte delvis basert på et religiøst utgangspunkt, men gjør vanligvis et forsøk på å kvitte seg med det som er tydelig religiøst fundert (med sharia som et av mange åpenbare unntak) – men det betyr jo ikke at det religiøse utgangspunktet forsvinner helt.
Også i bibelen finner vi sport av dette. Det kanskje tydeligste uttrykket for det kristne ekteskapets opphøyethet og betydning finner man i Ex 20:14, det sjuende bud: Du skal ikke bryte ekteskapet.
Jess, vi snakker de 10 bud! Den eneste skriftlige overlevering menneskene har fått direkte av Gud! This is it! Det som stå her kødder man ikke med! Men hva står det?
I lang tid har dette budet blitt tolket bokstavlig og enkelt. Gud har sagt at du ikke skal bryte ekteskapet, så da gjør man ikke det - enkelt og greit. Hvorfor han har gitt oss dette budet er av mindre betydning. Men med moderne bibelvitenskap har man fått ny kunnskap om betydning av det (takk Gud for moderne bibelvitenskap!) Bibelen er jo faktisk et skriftverk, og siden kun ytterst får tror det var Gud som selv førte denne i pennen, så forutsetter det noen folk – skribenter – som førte det ned på skinnduker og sånn. Og slikt kan analyseres!
Det er sannsynlig (siden alle som skrev dette er døde, så er det ingen som vet sikkert) at man med verbet ”bryte ekteskapet” (nã’ap) hovedsakelig mente å ha seksuelt samkvem med en kvinne som var gift eller forlovet (med noen andre altså). Det er altså ikke greit å ligge med en kvinne som er gift med noen som ikke er deg. Bakgrunnen for dette var at man ønsket å beskytte den økonomiske verdien en kone eller en datter hadde for en mann. Budet henvendte seg dermed hovedsakelig til mannlige borgere og var ment som en beskyttelse av deres eiendom (gifte menn kunne altså ligge så mye de ville med så mange de ville, så lenge de valgte single kvinner). Vi snakker altså om eiendomslovgivning. Det er jo ikke spesielt vakkert og romantisk (ser vi den første spiren til sosialdemokratiet allerede her?).
De færreste i dag vil vel lese eiendomsrett inn i budet, hvertfall ikke kun. Ekteskapet er jo dessuten blitt noe helt annet enn det var. Og med endring av oppfatning endrer også betydningen av teksten seg (stort høna eller egget potensial her). Men man kan dessuten selvsagt alltid gå enda dypere inn i teksten og finne enda mer snacks (bibelen altså… det tar liksom aldri slutt!) For det er nemlig også en etisk dimensjon i budet som går mye dypere. Men for å finne den må man se litt utover akkurat dette budet og også kikke på andre bibelske tekster. Det finnes nemlig flere steder i bibelen eksempler på at profetene bruker verbet nã’ap til å beskrive kultprostitusjon – altså seksualitet knyttet til gudstjeneste for fruktbarhetsguder (Big No No!). Men så er det altså sånn at, i motsetning til Vi Menn for eksempel, så ble ikke erotisk løssluppenhet i bibelen beskrevet kun for å sprite opp et ellers komplisert skriftverk (dette er sannsynligvis den eneste gangen Vi Menn er blitt kalt ”komplisert skriftverk” – men for oss som ikke kan noe om bil så er Vi Menn faktisk ganske uforståelig). Nei du, her er det mening i hvert ord! Kultprostitusjon er nemlig et bilde på Israels trosløshet mot herren! Og hvordan har dette med ekteskapet å gjøre. Jo, for (det er nå dette blir litt komplisert) billedbruken viser at det er trosløsheten i ekteskapsbruddet som er problemet! Skjønner? Og da er vi tilbake til moral. Det er ikke det du gjør, men at du gjør det, som er problemet!
Både Josef (Gen 39:9) og David (Sam 12:13) (David er forresten muligens en oppdiktet person – det er antagelig en strek i en del religiøse regninger) sier i at ekteskapsbrudd er ”synd mot herren”. Og med disse tekstene kan en plutselig tolke fokuset på troskap til hverandre som troskap til Gud. Å bryte ekteskapet blir dermed…? ja nettopp, å bryte båndet til Gud.
Og det er på mange måter ikke tilrådelig. I følge bibelen altså.
Som om ikke det var nok, så er det flere kokker enn paret og Gud som er med i ekteskapsproduksjonen. Foreldre, tanter, geiter, kusiner, kommende barn, svigerfamilier osv- alle har en aksje. Også i dag er den tradisjonelle kirkelige oppfatningen at ekteskap bør inngås formelt slik at også andre involverte får en potensielt bedre beskyttelse (for eksempel når man har satt småunger til verden og sånn). Selv jeg kan være enig i at det kan ha noe for seg.
Martin Luther's toregimentslære gir interessante perspektiv på det kristne ekteskapet (jeg leste nettopp denne setningen høyt for meg selv og tenkte: Anders, det er mulig du er i ferd med å bli koko). Luther hevdet altså at man kan tale om to riker, et åndelig og et jordisk, som er underkastet hvert sitt regime. Det jordiske riket er underkastet statsmakten, det åndelige rettferdiggjørelse ved nåde (en fjong måte å si Gud på). Ekteskapet sorterer under det jordiske regimet, og det er opp til menneskene å styre det. Et sted sier Luther omtrent dette: ”Den Hellige Skrift har ikke gitt anvisning på hvordan man skal bygge hus, lage klær, innrette ekteskapet, fastsette arverett, drive handel og skipsfart eller lignende”. Det slår meg faktisk nå at også Luther sorterer ekteskapet sammen med handel og eiendomsrett. Romantikken hadde dårlige kår på 1500 tallet.
Men hans poeng er at det som er underlagt det jordiske regimet må styres med fornuft, ekteskapet inkludert. En fornuftig vurdering av ekteskapet avhenger av hva man oppfatter som ekteskapets mål eller hensikt. Den som skal leve i et lykkelig ekteskap må forstå hva et slik liv innebærer – først da vil man kunne leve i det med lyst, kjærlighet og glede. I følge Luther vil en som ikke vet å være takknemlig for Guds gave, at han har skjenket oss de gledene ekteskapet gir oss, heller ikke være i stand til å nyte det. For disse, som kun er ute etter et behagelig liv, vil ekteskapet føles som en byrde. Ekteskapets vellykkethet avhenger altså av om man måler det etter fornuften eller troen.
Som ikke-troende og gift kan jeg her bare påpeke at det går helt fint å være lykkelig gift selv uten tro. Man kan jo også stusse litt over grunnprinsippet hos Luther som er at ekteskapet i bunn og grunn er et slit, med om man tror, vet man å takke Gud for det (for slitet altså) og da blir altså liksom så mye bedre. Jeg vil påstå det er noen hull i argumentasjonen her, men hva vet vel jeg. Jeg verken tror på Gud eller synes det er så slitsomt å være gift, og er dermed åpenbart ikke i målgruppen. Men Luther var i det hele tatt en ganske ustabil type, så det er ikke sikkert det er formålstjenelig å ta alt han sa for god fisk. Det interessante er uansett at han sier at ekteskapet er noe som ligger under det jordiske regimet, og ikke under Gud.
Luther og Bibelen er (ikke overraskende) ganske enige. Det handler i bunn og grunn om å legge til rette for et godt ekteskaplig liv. Man ønsker å beskytte de involverte, ikke bare de to partene, og gjøre det mulig å leve godt sammen, selv om det ikke åpnes for så stor kreativtet. Målet er å leve lykkelig innenfor noen på forhånd avklare rammer. Ingenting å si på ambisjonen altså. Og det var faktisk, selv i gammeltestamentlig tid, mulig å bryte ekteskapet, selv om det var en tung og langdryg affære som inkluderte mange.
I dag er jo selvsagt verden en ganske annen. Med ett og plutselig har vi plutselig så mange alternativer - uansett hva det gjelder. Det finnes liksom aldri en sannhet – og hvem som helst kan definere hva som helst for seg selv. It’s chaos! Det er til og med, underlig nok, mulig å være kristen uten å tro på at Jesus har stått opp fra de døde. Og det er også mulig å være ateist og samtidig tenke at det kan hende at det er noe der ute. Japp, det hele er ganske forvirrende.
Og i forvirrende tider blomstrer diskusjonen, samtalen og refleksjonen – det hele er ganske deilig. Og ekteskapet får selvsagt gjennomgå i minst like stor grad som det meste annet.
De juridiske aspektene ved ekteskapet er fremdeles viktige, og har egentlig ikke forandret seg så voldsomt. Men, som i samfunnet for øvrig, er fokuset i større grad blitt flyttet vekk fra alliansebygging og storfamilieplanlegging og over på de enkelte individene. Vi har en statsmakt som gir oss den beskyttelsen som familiene før var ansvarlig for, kvinner er ikke lengre i samme grad økonomisk og materielt avhengig av mannen – og også menn har større frihet i utformingen av sitt eget liv. Vi er velsignet med en helt annen mulighet til å definere vårt samliv selv, og dermed også reflektere og tilpasse innholdet i kjærlighetsløftet vi gir hverandre.
Vi kan for eksempel, som jeg og Trine gjorde, gifte oss, uten å love evig troskap og kjærlighet. Og DET er det ikke alle kristne etikere som synes er helt greit. Noen hevder nemlig at dersom man fjerner løftet om evig troskap så tar man ut kjernen i ekteskapet. Hvis man gifter seg med forbehold (forbeholdet er at siden jeg ikke er herre over mine følelser så kan jeg heller ikke inngå noen avtale om hvordan mine følelser skal være resten av livet) – hva er da igjen av kjærlighetsløfte?
Ganske mye, spør du meg. Det er det dessverre ikke så mange som har gjort, så derfor må jeg svare uoppfordret.
Ekteskapet som institusjon har endret seg fra å være en potensielt følelsesmessig tvangstrøye til å bli en mulighetens vei for kjærlighet. Fra å være en, i stor grad, familiestyrt økonomisk avtale der de forhandlende partene i stor grad har vært familiens eldste menn, har det blitt et romantisk løfte mellom to likestilte, forelskede personer, fylt med kjærlighet, tillit og oppriktighet. En del av denne oppriktigheten omhandler vedlikeholdet av kjærlighet. Vi vet at så mange ikke får det til, at det er noe man må jobbe for. Mens ekteskapet tidligere kunne få et snev av noe man måtte holde ut, er fokuset i dag større grad på at det er noe det er verdt å kjempe for.
At blivende ektefolk ønsker å ta ut evighetsløftet er ikke nødvendigvis et uttrykk for redusert tro på kjærligheten eller ekteskapet som institusjon. Det kan like gjerne være et uttrykk for en erkjennelse av at kjærlighet er en komplisert kunst. Man ønsker ikke å kreve et løfte fra sine kjære som de kanskje ikke kan holde. Det er ikke institusjonen som er det viktige – det er relasjonen. Det er ikke ekteskapet – det er kjærligheten. Derfor byttes løftet om evig kjærlighet ut med et løfte om oppriktighet – og at man skal jobbe hardt for at kjærligheten skal bestå. Og viktigere enn at man holder ut med hverandre er at man trekker i samme retning og avslutter noe ulykkelig dersom det skulle gå sånn. Jeg vil heller bli dumpa enn å finne ut at kona har vært ulykkelig med meg i 30 år.
Dette er etter mitt syn ikke en nedgradering av ekteskapsløftet – det er tvert i mot en styrking av det. Det er et uttrykk for et reflektert og respektfullt forhold til seg selv, sin partner og sine omgivelser. I stedet for å forkaste en gammel tradisjon med moralske forventninger og rammer mange har problemer med å identifisere seg med, velger noen å redefinere ekteskapet og tilpasse det til seg og sin virkelighet. Det er en styrke både for ekteskap og for kjærligheten.
Så til Jesus:
Klina Jesus med Maria Magdalena? Var han forelsket i henne, og fikk de til og med barn sammen? Det hadde vært ganske kult. For hvis Guds sønn får barn, da må jo de barna være Guds barnebarn. Unger som leker på tunet med den hellige ånds gener… Unektelig en herlig tanke. Siden Jesus ikke skrev dagbok, så er det dessverre vanskelig å si om han var keen på Maria Magdalena, eller noen andre for den saks skyld. Dessuten vet vi jo bare hva som skjedde de siste årene av livet hans – hva han gjorde for eksempel i tenårene vet vi lite om, og det er jo da det skjærer seg som oftest.
Egentlig vet vi jo ingenting sikkert om Jesus – men man kan jo gjette litt. Og selv jeg har problemer med å avskrive Jesus som rent fantasifoster, selv om det er umulig å bevise verken det ene eller det andre.
Men altså, den gjengse hypotesen har vært at dersom Jesus hadde en kjæreste, så måtte det ha vært Maria Magdalena (som neppe var særlig prostituert – det hadde tatt seg ut!). Men hvem var hun? Var hun en god match? Av å lese bibelen blir vi ikke spesielt glup. Der sies det lite, og det som sies er det omtrent umulig å trekke noen konklusjoner fra (men hun var ganske sikkert ganske rik). Inkluderer vi noen av de apokryfe evangeliene, og da først og fremst evangeliene etter Filip, Thomas og Maria Magdalena utfylles bildet av Maria Magdalena litt, uten at det dermed blir mindre gåtefullt. I Filipsevangeliet blir det skildret et meget nært forhold mellom Jesus og Maria Magdalena. Her nevnes hun sammen med Jesu mor og søster som de ”tre som alltid gikk sammen med Herren...” Spesielt avsnittet der det står ”Frelseren elsket Maria Magdalena mer enn alle disiplene. Og ofte kysset han henne på munnen” er blitt gjenstand for diskusjon. Hva betyr det at han elsket henne mer enn de andre? Og ikke minst, kysset han henne faktisk, i erotisk forstand?
Dan Brown sier ja. Ikke bare det – de hadde seg også og fikk en masse unger. Siden Da Vinci koden hevder at plottet baserer seg på historiske fakta er det mange som tror at Maria Magdalena faktisk var Jesus’ kone, slik det hevdes i boken. Særlig den passasjen om kysset fra Filipsevangeliet er et viktig utgangspunkt for Dan the conspiracy Man. Også denne liker han godt: ”de tre som alltid gikk sammen med Herren: hans mor Maria, hans søster og Magdalena, den ene som ble kalt hans ledsager. Hans søster, hans mor og hans ledsager het alle Maria. Og Frelserens ledsager er Maria Magdalen”. Her hevder Dan Brown, gjennom Leigh Teabing, at det arameiske ordet for ledsager (koionõs) egentlig betyr ektemake (spouse), og hevder at dette beviser at Jesus og Maria Magdalena var gift. Andre, mer tillitsvekkende forskere hevder at teksten ikke er arameisk men gresk og at koionõs betyr ”partner eller gemalinne, en kvinne en mann har seksualt samkvem med”. Hm… Så, Jesus hadde seg med Maria? Det er klart at i det det gjøres mulig at Maria Magdalena faktisk var Jesus kone, og dessuten bar frem hans barn og/eller hadde seksuelt samkvem med han, så endrer det fundamentalt hennes historiske betydning. Men er det sannsynlig at dette var tilfellet? At Jesus faktisk var gift med Maria Magdalena?
Andre historikere hevder at Filipsevangeliet er skrevet på koptisk og at koionõs ikke betyr kone men ”companion” ”friend”, eller ”associate”.
Forvirringen er komplett! Man vet ikke engang hvilket språk evangeliet er skrevet på!
Det andre utdraget fra Filipsevangeliet som kan bære ved til påstanden om det mildest talt hellige ekteskapet er der hvor det står at Jesus elsket Maria Magdalena mer enn alle der andre disiplene, og ofte kysset henne på munnen. Det er jo ikke overraskende at vi, i vår relativt seksualiserte verden, synes det er en besnærende tanke at Jesus kysset Maria Magdalena. Leser man evangeliet slik man leser VG, kan det ikke forstås som noe annet enn et vanlig erotisk kyss. Særlig siden det i samme setning hevdes at Jesus elsket henne mer enn alle de andre disiplene. Men (alltid et men…) beskrivelse av erotisk kjærlighet i bibelske tekster er ofte et middel for å utrykke mystiske opplevelser. Det kan dermed være den åndelige foreningen mellom Kristus og Maria Magdalena som uttrykkes som menneskelig seksualitet. I Filipsevangliet beskrives denne åndelige foreningen for å gjenforene mannen og kvinnen etter splittelsen som skjedde med Adam og Eva. En splittelse som forstyrret den androgyne enheten som finnes i første Mosebok (1.27). Det er med andre ord ikke et erotisk kyss, det beskriver ikke en ekteskapelig enhet, men en åndelige forening.
Men betyr det at de aldri klina? Og brukte de tunge? Umulig å si gitt.
Sunday, May 16, 2010
Tsjad
Jaja, jeg vet jeg skal vokte meg vel for forenklingene og stereotypiene. Dette kontinentet er så stort, enormt, så mangeslunkent og så komplekst at å påstå at noe er ”afrikansk” er dårskap. Men med åpne øyne gjør jeg det likevel (eller, det vil si – med delvis lukkede, tårevåte øyne - røyken plager meg fortsatt). Men denne lukten er for meg Afrika. Lukten av svidd geitekjøtt stekt på kull og bål, av minibussene som så vidt henger sammen, og som kun sterk tro og magiske fingre får til å gå, med en tykk tåke av svart, illeluktende eksos spyende bak. Det hele omfavnet av store, varme kropper som vugger rolig langs veikanten (sjelden er jeg gladere for mitt kritthvite, reflekslignende ansikt enn når jeg går langs mørke veier i Afrika) på vei til eller fra, hit eller dit, oftest smilende, hilsende og hyggelig. Det er på kvelden, når den intense solen har mistet taket og temperaturene er mer utholdelige, jeg kjenner hvor jeg er – og jeg har ork til å se meg rundt. Da er jeg ikke lenger opptatt av forte meg til et møte. På kvelden, når varmen kommer fra bakken, så løfter jeg hodet og ser meg omkring. Da, i den konturløse kvelden, er det med glede jeg er her jeg er. Jeg gnager på ihjelstekt geitekjøtt, drikker lunken cola med sugerør og pludrer med noen på et språk jeg ikke kan. I Tsjad finnes det 130 språk i tillegg til fransk og arabisk. Jeg kan ingen av dem – heller ikke fransk eller arabisk. Noen kan si noen ord på engelsk – for eksempel ”give me money” eller ”hello”, men de fleste bare smiler og nikker. Noen barn kommer bort for å ta på meg eller tøffe seg for kompisene sine – og alt er greit. Helt greit. Så lenge varmen har gitt seg og jeg har en geit å gnage på, så er verden et godt sted å være.
På morgenen slår den kontrastfylte intensiteten mot meg. Når det er nærmere 48 grader midt på dagen så må en sørge for å få gjort sin daglige skjerv i løpet av de kjølige morgentimene. Kjølig betyr rundt 30 grader. Hva en oppfatter som behagelig arbeidstemperatur er i høyeste grad relativt… Og da, i disse få hektiske timene, skal visst alle gjøre alt samtidig! Gatene er fulle av falleferdige, stappfulle minibusser, hester og esler med imponerende stabler av madrasser, vannkanner, appelsiner og planker på overlessede vogner, små biler som stadig gjør nye rekordforsøk i antall mennesker i baksetet – og så er det selvsagt alle som går, sykler og krabber. Benløse på rullebrett eller andre fantasifulle transportkonstruksjoner, langstrakte kvinner og menn med bylter og vanntanker på hodet, og barn som spiller fotball akkurat der det passer dem. For eksempel midt i all denne trafikken som skremmer det hvite ut av øyet på en hver nordmann som har vendt seg til svært organiserte transportformer og trafikklys. Og så er det selvsagt logo-bilene. De store, hvite jeepene med air condition, lange antenner og stor, ubrukt plass i baksetet. Med logoer fra kjente og ukjente organisasjoner. Den fysiske manifestasjonen av det rike vestens gode intensjoner. Jeg betviler ikke de gode grunnene til å kjøre med tom bil, men det ser unektelig underlig ut i dette stappfulle kaos, der de navigerer seg med stoisk ro gjennom et i beste fall forvirrende trafikkbilde som store hvite hvaler på vei gjennom en sildestim. På vei mot et kontor eller en konferanse eller en skole, også de for å yte sin skjerv i utviklingen av et land som trenger, trenger og trenger.
Selv vakler jeg ut i varmen på ustøe skritt etter en i overkant varm natt på en svært hard madrass på et hotell som mistet strømmen i løpet av natten – og derfor også all luft, hvertfall all avkjølt luft. Kanskje litt arrogant å klage over madrassens mykhet når man befinner seg i ett av Afrikas fattigste land? Kanskje, men her er jeg som prinsessen på erten i eventyret. Skjør, vever og søvnløs. Min skrøpelige rygg har vent seg til myk madrass og mine bortskjemte lunger til frisk luft. Og min mage til kneip – men det skal jeg ikke gå i detaljer på. Det ble ikke mye søvn. Og om ikke det var nok, så er jeg nå, helt ufrivillig, havnet i slipseliten. Før kunne jeg på disse turene hoppe rett fra senga og i shortsen og vandre lett og ledig med kun en luftig t-skjorte på overkroppen. Jeg var ung og lovende, i en slags organisatorisk liminalfase, der de vanlige konvensjoner og regler ikke gjaldt. Jeg kledde meg behagelig og sa hva jeg mente – stort sett. Nå er det andre boller. Dagens første time brukes til å stryke skjorta, pusse skoene og henge på meg det forbanna, forbanna, forbanna slipset! Dette kvelende stykke herrekonfeksjon som stopper all lufttilførsel til indre organer så vel som til en overkropp som skriker etter luft. Jeg kjenner svetten dryppe på innsiden av skjorta og ned til beltet (!) som sørger for at også andre deler av kroppen gisper etter oksygen. Og svarte sko! Svarte sko og svarte strømper! Jeg har badehud på tærne når jeg tar av meg skoene på kvelden! Det er ikke normalt.
Det er ikke normalt.
I tillegg til å passe på væskeballansen skal jeg også utføre en jobb. Være på møter, bygge nettverk, lytte og nikke og smile på de riktige plassene. Kommentere der det passer seg, utveksle visittkort og diskutere med lokale partnere. Siden bilen vi skulle bruke er på verksted så foregår all transport i kona til en venn av en av de ansatte sin bil. At denne bilen fungerer er et mirakel på linje Jesus sin vandring på vannskorpen. Når mine veldig store, lokale kolleger stabler seg på plass så synker bilen så langt ned at jeg kjenner asfalten skrape i rumpa. På vei fra et møte til et annet går samtalen i ”hvem skal vi møte nå, hva er målet med møtet, hvilken rolle vil dere at jeg skal, hvem leder møtet” osv. Strategiene legges hver morgen og kveld, men mellom hvert møte må alt gjentas. Replikkene øves inn og rekkefølgen terpes. Vi kan ikke tråkke feil. Vi planlegger en stor konferanse og vi er avhengig å ha departementene og organisasjonene på vår side. Vi skal i samarbeid med WHO begynne på en stor lovprosess – og alle må med. Partnerne er nervøse og oppjagede både før og etter hvert møte – og vil så mye på så kort tid at jeg etter hvert må kreve pustepause.
Selv synes jeg det er noe vanskelig å fremstå profesjonell med Niagara Falls rennende ned panna og en stri, salt strøm rennende mot navlen. Men politikerne bare ler av hetetoktene mine. A warm welcome to Chad” sier de og humrer og sier noe på fransk til hverandre. Så ler de enda mer. Jeg gleder meg over at jeg gleder de, og undrer meg på hvordan kvinner i overgangsalderen har det her. Det må være et helvete!
4 møter om dagen høres kanskje ikke så mye ut. Men når solen går ned og jeg endelig kan ta meg en lunken dusj på hotellrommet så er jeg tom. Tom for ideer, tom for engasjement og, sannsynligvis også tom for vann i kroppen. Det siste jeg vil i verden akkurat da er å gå ut i varmen igjen, ut i røyken og drikke lunken cola. Men jeg gjør det likevel. Jeg finner meg en grill, peker på et stykke kjøtt og betaler. Sannsynligvis betaler jeg veldig mye, for kjøttmannen blir veldig glad og ler høyt. Kanskje ser jeg bare rar ut, men jeg tror det har noe med transaksjonen å gjøre. Jeg har ikke skjønt prissystemet her enda. Jeg vet dessuten ikke hvor mye de lokale pengene er verdt, så jeg er et lett og villig offer. Så begynner jeg å gnage, sippe av den lunka colaen, puster ut og ser på folk. Stotrer frem et bonjour til noen barn som krøker seg i latter. Og så prøver jeg å tenke at jeg gjør noe viktig. For noen.
Jo visst er det en spennende jobb, men det er først og fremst en jobb.
Og så vandrer jeg til hotellet. Tar meg nok en lunken dusj selv om jeg vet det er vannmangel – men jeg greier ikke la være, og legger meg til rette på den harde madrassen og gruer meg til å knyte på meg slipset i morra.
Thursday, December 03, 2009
Alkis!
Jeg går langs grønlandsleiret hver dag. Litt etter klokka 8 på morgenen trer jeg ut av mitt lune, men morgenkalde rede og legger i vei mot kontoret. Foran meg har jeg en hektisk spasertur gjennom det mangeslunkne Grønland på Oslos beste østkant. Jeg passerer Tøyengata og eksosen fra 37-bussen blåser ut siste rest av søvn av øynene. Det er da kjenner jeg at jeg er hjemme. Her hører jeg til. Bak kaoset av taxikøer, pleddkledde kaffedrankere og hurtiggående jobbtrippere tilkjennegir en sliten rutine og normalitet seg. Det har tatt noen år, men i det siste har erkjennelsen åpenbart seg. Vi henger sammen. Jeg og de andre.
De andre. Det har vært de samme lenge. Den samme gjengen. Min gjeng. Jeg nikker ikke, hilser sjelden, men jeg føler likevel noe. Alle disse menneskene som jeg ser hver dag – det er som jeg kjenner dem. Det er mine folk. De er gjørerne i mitt univers – de som utgjør mitt liv. I det minste det livet som utspiller seg fra litt etter 8 til ca. halv ni hver morgen. De velsignede rutinepregede folkene som gjør det samme hver dag til samme tid.
Jeg er ute av døra litt over 8. I lyskrysset ved trikkestoppet står jeg bak kjekkasen med six-pence på bysykkel og åletrange dongeribukser. Designer sikkert. En stolt representant for I-phone generasjonens hårvoksdynkede moderne menn. Jeg treffer dama som enten har adoptert eller har en sønn som ligner mest på faren og som følger poden et stykke på vei mot skolen. Over lyskrysset tenker jeg meg. Resten fikser han sjøl. Jeg hopper over den uforklarlige bekken fra Fafo-huset og venter på grønt lys ved Åkerbergveien.
Hyttebutikken er mørk. Ærlig talt, hvem sitt påfunn er det? En smijerns og rosemalingsbutikk på tjukkeste Grønland? For det første: Grønland. Silkesjal, kebab og gull er den legale hovedomsetningen. Hyttealarm, solcellepanel og hestesko…? Tror ikke det. For det andre, Benny butikk ligger en småspurt unna – og ingen kan konkurrere med prisene til fangene på fortet. Og selv om jeg ikke vet det, så føler jeg på meg at det også der lages mye smijernsgreier og dets like. Det er åpenbart hvorfor lyset aldri slås på i hyttebutikken på Grønland.
Rammebutikken som har flytta til Kiwi er også mørk, men den er det i det minste lys i når jeg går hjem. Med en mørk, skotsk mann bak disken, med blide øyne, sjarmerende aksent og bortskjemt hund. Veltrent som bare homser er det.
Mannen i kaffesjappa setter ut bord og stoler. De første to kundene er allerede på plass. De samme to som i går. Drikker kaffe med melk og snakker med harde konsonanter. To damer løper for å rekke den overfylte 37-bussen, som gasser og blåser meg i øynene. Grønnsakene har begynt å finne veien til fortauene og det prates lavt mellom kasser av chili, løk og søtpotet. Ved Tøyengata sitter den første øst-europeiske tiggeren. En dame. Hun smiler trist og sier noe som ligner på ”please” og ”Jesus”, men øynene forteller at hun ikke egentlig forventer seg noe av meg. Ikke i dag heller. Hun har aldri fått noe, og får det nok heller ikke. Jeg ser henne, jeg vet hun er der, og jeg vet at hun trenger pengene. Men hun får ikke noe. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg bare er lei. Gidder ikke å engasjere meg i enda flere tårevåte øyne. Kanskje blasert, tom – eller rett og slett en kjip drittsekk. Kanskje. Uansett, jeg går forbi.
Og vet at det er det jeg gjør.
Jeg krysser gata og ser flere kjente ansikt - og nå fylles jeg med en slags ømhet. En slags melankolsk hinne legger seg over meg når jeg trer inn i den vante vandringen av folk mot pubene Downtown, Choice og Bobs, på vei mot morgenens første lesk. Jeg kjenner disse ansiktene så godt. Jeg ville kjent dem igjen hvor som helst. Hadde vi møttes på Las Palmas hadde vi sikkert smilt og slått av en prat. Kanskje tatt en øl sammen på den måten man gjør med folk man egentlig ikke kjenner noe særlig men som på uforklarlig vis blir omgangsvenner når man treffes på Las Palmas. Som naboer man knapt nok nikker til hjemme men som blir bestevenner på campingplassen i Umeå. Jeg vet ikke hva de heter – men de er likevel kjente.
Vi skal samme vei. Vi går mot sentrum. Jeg litt raskere, men vi er like målretta og har like rett linje. Et par stykker på gåstol, en kis på elektrisk rullestol. Ved brua svinger de av og jeg fortsetter alene. Noen av kompisene står der allerede. Eller kompiser... Jeg vet ikke. De nikker så vidt til hverandre. På vei inn samme dør. Noen utenfor med innhulte kinn og en ujevn intenst glødende sigg i munnen. Dagens første røyk? Den ser nødvendig ut. Øynene er matte og trøtte. Så går de inn. Det er november – man går inn.
Jeg ser de samme folka når jeg går hjem fra jobb på dagens andre side. Da er de bedre venner, snakker sammen, diskuterer og ler. Blankere i øya, større bevegelser. Om sommeren sitter de ute. Bronsebrune. Nå ser jeg de bare når de går ut for å ta seg en røyk. De røyker lettere på ettermiddagen. Det ser på en måte fint ut. Det er som om de er en gjeng. En vennegjeng. Som har holdt sammen i tykt og tynt, med felles erfaringer. Kanskje var de i bryllupet til hverandre. Eller jobba i sporveien sammen en gang på 60-tallet. Var dette gutta som la de første trikkeskinnene i Schweigaardsgate? Som gravde hølet til grunnmuren til postgirobygget? Er dette en gjeng som kjenner hverandres laster og talenter, sorger og gleder? Her sitter de, sammen, slik de lovet hverandre når de var 15. Vi skal alltid være venner vi, sa de kanskje. Og det har de holdt. Alkisene. Det skal de ha – de har hverandre. Gjetter jeg – for vet gjør jeg ikke.
Det er som om det er dem jeg kjenner minst. De somaliske innvandrerne har jeg en viss anelse om, jeg leser jo aviser – og er dessuten en av dem som har hatt somaliere i omgangskretsen en gang i livet. Det har ikke vært enkelt for dem. De har slitt. De har en forjævli historie og et hjemland i oppløsning. Men det går bedre for dem nå - her. Homsen med rammene har gjort det greit. Jeg har sett han på TV og ja – jeg tror jeg skulle greid å skru sammen en viss historikk. Homofil og kunstnersjel – det krever ikke mye for å forestille seg hvordan han har jobba for å komme seg dit han er – og han har utvilsomt fortjent hver eneste tomme suksess han har fått. Designeren på sykkel og dama med ungen likeså. Alle ser ut som de kommer fra et sted, at de har en forklarlig bakgrunn, en historikk med referanser jeg kan relatere meg til. De er sånne folk som man kan lese om, kjenne til eller møte på fest. Jeg skulle greid å slå av en prat, mingle, ja til og med dele en pølse med de fleste av dem. Kanskje med unntak av den øst-europeiske tiggeren. Hun er for ny. Hun kom ramlende inn i 2006. 3 år er ikke nok til å komme inn i blodomløpet. I dag er hun et problem. Om noen år er sikkert også hun blitt vante kulisser. De andre derimot, de har alltid vært der. Men alkisene kjenner jeg ikke. Og det er underlig, for det er de jeg føler jeg kjenner best.
Jeg vet ikke hvor de kommer fra. Hva de har gjort. Hvordan de kom hit. Hva gjør de om dagene? Har de det egentlig bra? Er livet et helvete? Er de sjuke? Hva tror de om meg? Hva tror de jeg tror om dem? Er de sjømenn som kom hjem til tomhet, lærere som ikke takla presset, leger som smakte på medisinen sin eller hva? Hvem er disse folka? Hvor var det det butta, hvis det er det det gjør?
I den flerdimensjonale virkeligheten vi kaller Oslo er det historier vi aldri hører. Biografiene skrives om forfatterne, om bedriftslederne og politikerne. Vi får høre om deres spennende liv, deres suksesser og selvpåførte skader. Om skilsmisser som ”formet hans åndsliv” og forhandlinger som strandet av uforståelige grunner. Vi får lese om offervilje i krigen og empati for de såkalte ”dårligere stilte” og de tunge årene før gjennombruddet. Eller selvmordet. Det er dramatisk og aktuelt og gir bidrag til vår felles forståelse av hvor vi kommer fra. Dette var de som bygde landet.
Det er bare litt sant.
Vi vet jo alle at de fleste som bygde landet var vanlig folk – meg og deg. Men hvem vil vel lese om seg selv i anonymisert form? Seg selv ansiktssløs? Hvor morsomt er det? Det kan være morsomt, i romanens form, der fantasiene kan blomstre og der sant og usant hektes umerkelig sammen til den underholdende sjangeren oppvekstroman. I osloforfatternes trygge favn blir oppveksten i hovedstaden fortalt med sikker penn og artige skråblikk. Hos Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen kan vi lese om etterkrigstidens Oslo, slik de levde den. En utsilt, underholdende versjon, skrevet av – ja nettopp Seierherrene. De som kom ut av de slitsomme tenårene som velreflekterte og vise med ordene i sin makt – og med raffinert musikksmak. For finnes det en eneste oppvekstroman fra Oslo som ikke har henvisninger til Beatles, Doors, Elvis eller Stones?
Dette er underholdningens dunkle og vakre Oslo. Der man i bokens sluttkapittel ser tilbake på en rufsete oppvekst som tross alt endte godt – slik den jo gjør for de fleste. Et avsnitt i siste halvdel av boka foræres til en av kompisene som ikke fikk det til. Som ble observert på plata eller Karl Johan eller slottsparken, avhengig av alderen på forfatteren, matt tiggende etter en tier, hvorpå hovedpersonen gir en hundrings og stiger enda et hakk i lesernes øyne. Det er en parentes i bokas fortelling, en påminning om at det kunne godt ha gått på samme måte med flere. En skyggeside som må nevnes, fornemmes, for å ballansere bildet og perfeksjonere melankolien som kjennetegner alle oppvekstromaner fra alle storbyer. Vi leser og smiler. Kjenner oss igjen, og tenker drømmende tilbake på våre egne ungdomsforelskelser, vår egen eksperimentering med dop, musikk og seksualitet og lurer på hvor det ble av alle gutta.
Det er en velkjent sannhet at historiene skrives av de som vant til slutt. Ikke bare av, men også om. Historiene er i hovedsak like, skrevet av folk med i hovedsak lik bakgrunn. Dybden og perspektivene i vår samfunnsdiskurs øker ikke nødvendigvis med antallet bøker. Sjelden har det vel vært tydeligere i år hvor vi har sett en inflasjon av mer eller mindre like politikerbiografier, med mer eller mindre like historier om mer eller mindre de samme folka. Alle som har vært noe, eller ønsker å bli noe, er skrevet om – enten av seg selv eller andre. Det gjør oss ikke klokere, forteller oss ikke noe nytt og bidrar dessverre ofte heller til å forflate og fordumme en samtid som i offentligheten blir mer og mer konturløs. Det triste er nemlig at denne støyen bidrar til å drukne andre historier, historier som fortjener å bli hørt. Som kan fortelle noe om hvem og hva vi er, hva vi var og hva vi er i ferd med å bli.
Gutta på puben Downtown på Grønland ser ut på en annen verden enn meg. De har en hverdag jeg ikke kjenner, utfordringer og gleder jeg ikke kan komme på. De kjenner tiggerne fra Øst-Europa på en annen måte. Hva tenker de om rammemannen og hårvoksede Ipoder på politisk korrekte sykler? Bryr de seg om Karitas røde hjerte? Eller Sveits kalde? Hvilket sentrum dreier deres liv seg rundt? Disse historiene ønsker jeg meg. Dette er stemmer som er viktige, nyttige og spennende. De vil fortelle oss noe nytt om en by vi tror vi kjenner – og om oss selv. Om hvem og hva vi er.
De andre. Det har vært de samme lenge. Den samme gjengen. Min gjeng. Jeg nikker ikke, hilser sjelden, men jeg føler likevel noe. Alle disse menneskene som jeg ser hver dag – det er som jeg kjenner dem. Det er mine folk. De er gjørerne i mitt univers – de som utgjør mitt liv. I det minste det livet som utspiller seg fra litt etter 8 til ca. halv ni hver morgen. De velsignede rutinepregede folkene som gjør det samme hver dag til samme tid.
Jeg er ute av døra litt over 8. I lyskrysset ved trikkestoppet står jeg bak kjekkasen med six-pence på bysykkel og åletrange dongeribukser. Designer sikkert. En stolt representant for I-phone generasjonens hårvoksdynkede moderne menn. Jeg treffer dama som enten har adoptert eller har en sønn som ligner mest på faren og som følger poden et stykke på vei mot skolen. Over lyskrysset tenker jeg meg. Resten fikser han sjøl. Jeg hopper over den uforklarlige bekken fra Fafo-huset og venter på grønt lys ved Åkerbergveien.
Hyttebutikken er mørk. Ærlig talt, hvem sitt påfunn er det? En smijerns og rosemalingsbutikk på tjukkeste Grønland? For det første: Grønland. Silkesjal, kebab og gull er den legale hovedomsetningen. Hyttealarm, solcellepanel og hestesko…? Tror ikke det. For det andre, Benny butikk ligger en småspurt unna – og ingen kan konkurrere med prisene til fangene på fortet. Og selv om jeg ikke vet det, så føler jeg på meg at det også der lages mye smijernsgreier og dets like. Det er åpenbart hvorfor lyset aldri slås på i hyttebutikken på Grønland.
Rammebutikken som har flytta til Kiwi er også mørk, men den er det i det minste lys i når jeg går hjem. Med en mørk, skotsk mann bak disken, med blide øyne, sjarmerende aksent og bortskjemt hund. Veltrent som bare homser er det.
Mannen i kaffesjappa setter ut bord og stoler. De første to kundene er allerede på plass. De samme to som i går. Drikker kaffe med melk og snakker med harde konsonanter. To damer løper for å rekke den overfylte 37-bussen, som gasser og blåser meg i øynene. Grønnsakene har begynt å finne veien til fortauene og det prates lavt mellom kasser av chili, løk og søtpotet. Ved Tøyengata sitter den første øst-europeiske tiggeren. En dame. Hun smiler trist og sier noe som ligner på ”please” og ”Jesus”, men øynene forteller at hun ikke egentlig forventer seg noe av meg. Ikke i dag heller. Hun har aldri fått noe, og får det nok heller ikke. Jeg ser henne, jeg vet hun er der, og jeg vet at hun trenger pengene. Men hun får ikke noe. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg bare er lei. Gidder ikke å engasjere meg i enda flere tårevåte øyne. Kanskje blasert, tom – eller rett og slett en kjip drittsekk. Kanskje. Uansett, jeg går forbi.
Og vet at det er det jeg gjør.
Jeg krysser gata og ser flere kjente ansikt - og nå fylles jeg med en slags ømhet. En slags melankolsk hinne legger seg over meg når jeg trer inn i den vante vandringen av folk mot pubene Downtown, Choice og Bobs, på vei mot morgenens første lesk. Jeg kjenner disse ansiktene så godt. Jeg ville kjent dem igjen hvor som helst. Hadde vi møttes på Las Palmas hadde vi sikkert smilt og slått av en prat. Kanskje tatt en øl sammen på den måten man gjør med folk man egentlig ikke kjenner noe særlig men som på uforklarlig vis blir omgangsvenner når man treffes på Las Palmas. Som naboer man knapt nok nikker til hjemme men som blir bestevenner på campingplassen i Umeå. Jeg vet ikke hva de heter – men de er likevel kjente.
Vi skal samme vei. Vi går mot sentrum. Jeg litt raskere, men vi er like målretta og har like rett linje. Et par stykker på gåstol, en kis på elektrisk rullestol. Ved brua svinger de av og jeg fortsetter alene. Noen av kompisene står der allerede. Eller kompiser... Jeg vet ikke. De nikker så vidt til hverandre. På vei inn samme dør. Noen utenfor med innhulte kinn og en ujevn intenst glødende sigg i munnen. Dagens første røyk? Den ser nødvendig ut. Øynene er matte og trøtte. Så går de inn. Det er november – man går inn.
Jeg ser de samme folka når jeg går hjem fra jobb på dagens andre side. Da er de bedre venner, snakker sammen, diskuterer og ler. Blankere i øya, større bevegelser. Om sommeren sitter de ute. Bronsebrune. Nå ser jeg de bare når de går ut for å ta seg en røyk. De røyker lettere på ettermiddagen. Det ser på en måte fint ut. Det er som om de er en gjeng. En vennegjeng. Som har holdt sammen i tykt og tynt, med felles erfaringer. Kanskje var de i bryllupet til hverandre. Eller jobba i sporveien sammen en gang på 60-tallet. Var dette gutta som la de første trikkeskinnene i Schweigaardsgate? Som gravde hølet til grunnmuren til postgirobygget? Er dette en gjeng som kjenner hverandres laster og talenter, sorger og gleder? Her sitter de, sammen, slik de lovet hverandre når de var 15. Vi skal alltid være venner vi, sa de kanskje. Og det har de holdt. Alkisene. Det skal de ha – de har hverandre. Gjetter jeg – for vet gjør jeg ikke.
Det er som om det er dem jeg kjenner minst. De somaliske innvandrerne har jeg en viss anelse om, jeg leser jo aviser – og er dessuten en av dem som har hatt somaliere i omgangskretsen en gang i livet. Det har ikke vært enkelt for dem. De har slitt. De har en forjævli historie og et hjemland i oppløsning. Men det går bedre for dem nå - her. Homsen med rammene har gjort det greit. Jeg har sett han på TV og ja – jeg tror jeg skulle greid å skru sammen en viss historikk. Homofil og kunstnersjel – det krever ikke mye for å forestille seg hvordan han har jobba for å komme seg dit han er – og han har utvilsomt fortjent hver eneste tomme suksess han har fått. Designeren på sykkel og dama med ungen likeså. Alle ser ut som de kommer fra et sted, at de har en forklarlig bakgrunn, en historikk med referanser jeg kan relatere meg til. De er sånne folk som man kan lese om, kjenne til eller møte på fest. Jeg skulle greid å slå av en prat, mingle, ja til og med dele en pølse med de fleste av dem. Kanskje med unntak av den øst-europeiske tiggeren. Hun er for ny. Hun kom ramlende inn i 2006. 3 år er ikke nok til å komme inn i blodomløpet. I dag er hun et problem. Om noen år er sikkert også hun blitt vante kulisser. De andre derimot, de har alltid vært der. Men alkisene kjenner jeg ikke. Og det er underlig, for det er de jeg føler jeg kjenner best.
Jeg vet ikke hvor de kommer fra. Hva de har gjort. Hvordan de kom hit. Hva gjør de om dagene? Har de det egentlig bra? Er livet et helvete? Er de sjuke? Hva tror de om meg? Hva tror de jeg tror om dem? Er de sjømenn som kom hjem til tomhet, lærere som ikke takla presset, leger som smakte på medisinen sin eller hva? Hvem er disse folka? Hvor var det det butta, hvis det er det det gjør?
I den flerdimensjonale virkeligheten vi kaller Oslo er det historier vi aldri hører. Biografiene skrives om forfatterne, om bedriftslederne og politikerne. Vi får høre om deres spennende liv, deres suksesser og selvpåførte skader. Om skilsmisser som ”formet hans åndsliv” og forhandlinger som strandet av uforståelige grunner. Vi får lese om offervilje i krigen og empati for de såkalte ”dårligere stilte” og de tunge årene før gjennombruddet. Eller selvmordet. Det er dramatisk og aktuelt og gir bidrag til vår felles forståelse av hvor vi kommer fra. Dette var de som bygde landet.
Det er bare litt sant.
Vi vet jo alle at de fleste som bygde landet var vanlig folk – meg og deg. Men hvem vil vel lese om seg selv i anonymisert form? Seg selv ansiktssløs? Hvor morsomt er det? Det kan være morsomt, i romanens form, der fantasiene kan blomstre og der sant og usant hektes umerkelig sammen til den underholdende sjangeren oppvekstroman. I osloforfatternes trygge favn blir oppveksten i hovedstaden fortalt med sikker penn og artige skråblikk. Hos Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen kan vi lese om etterkrigstidens Oslo, slik de levde den. En utsilt, underholdende versjon, skrevet av – ja nettopp Seierherrene. De som kom ut av de slitsomme tenårene som velreflekterte og vise med ordene i sin makt – og med raffinert musikksmak. For finnes det en eneste oppvekstroman fra Oslo som ikke har henvisninger til Beatles, Doors, Elvis eller Stones?
Dette er underholdningens dunkle og vakre Oslo. Der man i bokens sluttkapittel ser tilbake på en rufsete oppvekst som tross alt endte godt – slik den jo gjør for de fleste. Et avsnitt i siste halvdel av boka foræres til en av kompisene som ikke fikk det til. Som ble observert på plata eller Karl Johan eller slottsparken, avhengig av alderen på forfatteren, matt tiggende etter en tier, hvorpå hovedpersonen gir en hundrings og stiger enda et hakk i lesernes øyne. Det er en parentes i bokas fortelling, en påminning om at det kunne godt ha gått på samme måte med flere. En skyggeside som må nevnes, fornemmes, for å ballansere bildet og perfeksjonere melankolien som kjennetegner alle oppvekstromaner fra alle storbyer. Vi leser og smiler. Kjenner oss igjen, og tenker drømmende tilbake på våre egne ungdomsforelskelser, vår egen eksperimentering med dop, musikk og seksualitet og lurer på hvor det ble av alle gutta.
Det er en velkjent sannhet at historiene skrives av de som vant til slutt. Ikke bare av, men også om. Historiene er i hovedsak like, skrevet av folk med i hovedsak lik bakgrunn. Dybden og perspektivene i vår samfunnsdiskurs øker ikke nødvendigvis med antallet bøker. Sjelden har det vel vært tydeligere i år hvor vi har sett en inflasjon av mer eller mindre like politikerbiografier, med mer eller mindre like historier om mer eller mindre de samme folka. Alle som har vært noe, eller ønsker å bli noe, er skrevet om – enten av seg selv eller andre. Det gjør oss ikke klokere, forteller oss ikke noe nytt og bidrar dessverre ofte heller til å forflate og fordumme en samtid som i offentligheten blir mer og mer konturløs. Det triste er nemlig at denne støyen bidrar til å drukne andre historier, historier som fortjener å bli hørt. Som kan fortelle noe om hvem og hva vi er, hva vi var og hva vi er i ferd med å bli.
Gutta på puben Downtown på Grønland ser ut på en annen verden enn meg. De har en hverdag jeg ikke kjenner, utfordringer og gleder jeg ikke kan komme på. De kjenner tiggerne fra Øst-Europa på en annen måte. Hva tenker de om rammemannen og hårvoksede Ipoder på politisk korrekte sykler? Bryr de seg om Karitas røde hjerte? Eller Sveits kalde? Hvilket sentrum dreier deres liv seg rundt? Disse historiene ønsker jeg meg. Dette er stemmer som er viktige, nyttige og spennende. De vil fortelle oss noe nytt om en by vi tror vi kjenner – og om oss selv. Om hvem og hva vi er.
Monday, February 09, 2009
Zimbabwe's humanitarian crisis worsens
While political parties have been thrashing out a power-sharing deal, Zimbabwe's health crisis has deepened, with a staggering cholera outbreak claiming thousands of lives. Clare Kapp reports.
Zimbabwe has reported more deaths from its cholera epidemic than were officially notified worldwide to WHO in 2005, the last year on record. The toll underlines the total collapse of the health and sanitation system which was once the pride of Africa. Education is in tatters, half the population is on food aid, and inflation is officially 231 million percent—but believed to run into the billions. “The cholera outbreak is just the tip of the iceberg”, commented UNICEF's Executive Director Ann M Veneman, who was the first UN agency chief to visit Zimbabwe in 3 years.
After months of political deadlock which worsened the humanitarian crisis, there are tentative grounds for hope. The opposition Movement for Democratic Change signalled on Jan 30 that it was prepared to join a government of national unity with President Robert Mugabe, even though the 84-year-old autocrat has tried to grab all the key ministries for himself. It will be a rocky marriage, given the arrests and torture experienced by opposition supporters at the hands of Mugabe's forces.
It is unclear whether the political thaw will convince sceptical donors to increase sorely needed international aid to tackle the cholera outbreak. Physicians for Human Rights recently called on the UN to take responsibility for the health system which proved unable to cope with the epidemic of an easily treatable disease. With 2 months left of the rainy season, the number of reported deaths has topped 3100 and there have been more than 60 000 cases—the worst case scenario predicted by WHO last year. Worldwide in 2005, 2272 cholera deaths were reported to WHO from 131 943 cases (the real toll was higher because of poor surveillance). Zimbabwe's epidemic has proved exceptional because of the excessively high case fatality rate of 5·7%—in some rural areas as high as 9%—against a target of less than 1%.
A UN situation report said that many cholera treatment centres still lack food, medicines, equipment, and staff, and faced logistical difficulties such as a lack of reliable water supplies, electricity, and garbage collection. It said that staff shortages were so acute that it was difficult to maintain even a skeleton service in most clinics. After her visit on Jan 17, Veneman said UNICEF would immediately release US$5 million to pay salaries of health workers. But that is likely to be a drop in the ocean.
Cholera is now spreading in neighbouring countries. Barbara Hogan, South Africa's health minister, said that from Nov 15, 2008, to Jan 24, 2009, 5696 patients were treated for cholera, nearly all of them in two provinces near Zimbabwe. She said that 36 people had died—a case fatality rate of 0·63%. Hogan told South Africans not to panic, but did not dispute the strain on local health facilities.
The border town of Musina is swamped by hundreds of cross border traders, and hundreds more who sneak in illegally, wading through the Limpopo river and clambering under electric fences. UNICEF said increasing numbers of unaccompanied children were also crossing the border and trying to survive by begging and stealing and doing piecemeal jobs, and were at risk of being beaten, mugged, or abused by violent gangs. Save the Children estimated there were as many as 1000 unaccompanied children in Musina and more in the surrounding farming communities.
Little remains for children who stay in Zimbabwe. Acute child malnutrition is on the increase, as is chronic long-term malnutrition. The education system has completely disintegrated. Parents are unable to afford uniforms or bus fares. As late as 2007, 85% of children were still going to school. By the end of 2008, attendance was already down to around 20%, and figures are likely to drop even further, according to Save the Children. The country's food crisis means many children spend their days scavenging for food.
The schools that are open pose an additional health threat because they have little access to clean water or disinfectant. “Pupils and teachers who do make it back to the classroom could be faced with an increased threat of cholera”, said Save the Children's Zimbabwe country director Rachael Pounds. “Sanitation is now so bad in schools that they may become a breeding ground for infection.”
Thursday, July 31, 2008
sjelshygiene
Rober Plant og Allison Kraus deler på harmoniene og fyller kvelden på lavest mulig volum. Det er en varm sommerkveld og det er som varmebølgene bærer tonene helt inn i margen. Jeg har åpnet en flaske 21 år gammel Highland Park selv om det bare er torsdag og jeg er alene.
Ballanse…
Rundt meg ligger skraper, halvfulle esker, malingsrester, penner og binders som ikke egentlig passer i noen eske og annet skrap som jeg sikkert skal kaste. Kjøkkenet renner nesten over av halvknuste glass, kjøkkenredskap som ikke er brukt på fem år, dingser som en gang var morsomme men nå er en plage. Er det rart skapertrangen kommer i et kaos som dette?
Noen ganger får man lyst til å skrive uten å egentlig vite hva man vil skrive. Sånn er det nå.
Kanskje er det et ønske om å formidle noe – om å mene noe – om å være noe, for noen…(?) Eller for seg selv. Egentlig betyr det ikke så mye at det leses. Det er at det skrives som er viktig. Nedskrevet – avgjort. Før ville jeg alltid skrive med blyant, jeg forbeholdt meg retten til å rette og justere, tenke gjennom og omformulere. Etter en time på et ark var hele arket grått av utvisket bly, overstrykninger og små innskutte ord her og der. Arket ble selv et tegn på at det hadde foregått noe. En tankeprosess, en utvikling - evolusjon. Resultatet ble underordnet – gleden av å ha begynt med noe og endt opp med noe annet med det originale i seg – det var lykken. Det overstrøkne arket var i seg selv fint.
Det blir på en måte ikke helt det samme med Microsoft Word. Uansett hvor mange overstrykninger og omformuleringer en har så ser det rent og pent og riktig ut. Og hvem vil vel det? At tankene ens skal se rene og pene og riktige ut?
På en av bloggene mine har jeg begynt på historier, uferdige og hele. Jeg har også en mappe full av småting som har kommet på dager da jeg vil skrive uten å vite hva. En tittel er en slags omskriving av en låt av Bob Hund: Mentalt opphørssalg – alt skal vekk! Det er noe der. Skrive ord og setninger, ikke nødvendigvis i sammenheng, ikke nødvendigvis avsluttende, ikke nødvendigvis med mening. Men skrive noe. For å tømme sjelen, tømme hodet for ord som ikke kan brukes, og rydde vei for de som kan brukes. Er der ingen må alt vekk. Opphørssalg.
Harmoni…
Jeg skriver og sletter og prøver igjen. Forsøker å sette ord på fornemmelser som sitter under huden, i skjæringspunktet mellom kropp og sjel, fysikk og emosjon. Frustrasjoner og håp jeg vet er der, men som ikke har noen ramme. Vakuumet i magen som ikke får sin utløsning, latteren i mellomgulvet som bare er. Den konstante redselen for sorgen ingen ønsker, men alle vet kommer, drømmen om idealsamfunnet som aldri blir noe av. Livsviktig redsel og nødvendig drøm. Noen kaller det drivkraft, andre kaller det livskraft – noen kaller det bare redsel…– og drøm. De fleste bryr seg ikke. Det er bare noe som er. Som alt annet. Som endetarmskreft, blindtarmbetennelse og grå stær. Krig og fred og religion. Realiteter som bare er. Så enkelt. Solen går ned og så går den opp.
Jeg har fått en bok. ”Sjelshygieniske øvinger” heter den. Bare tittelen er nok til å skremme vannet av en. Her skriver forfatteren Jackie Swarz blant annet om forholdet mellom tanke og vilje. Det er en konflikt her, en kamp mellom tanke og vilje. Mens tanken gir oss mulighet til å fjerne oss fra virkeligheten og gi oss hen i tanker og drømmer uten å måtte forholde oss til den verdslige verden, er viljen ubønnhørlig knyttet til den. ”Med viljen tar vi del i livets puls for å kunne, på en håndgripelig måte, være med å forandre og påvirke vår tilværelse”. Tanken styrker sjelen og gir næring til vilje, men er samtidig uavhengig av verden. For å komme noen vei i livet, må man etablere en kobling mellom tanken og viljen. Gjennom tankens møte med viljen kommer ”livsmotivene” frem, og man får ideer om hvordan de kan virkeliggjøres. Men det trengs en kraft til. En kraft som kan ballansere forholdet mellom vilje og tanke. En kraft som gir kraft til begge, la oss kalle de fornemmelsene, og både gir og tar næring til dem – følelsene.
Ideen om dette forholdet mellom tanke, vilje og følelse leder frem til en ”sjelshygienisk øving” om fordomsfrihet. En øving i å møte verden med åpent sinn. Denne øvingen er en av fem som skal gjøre oss bedre rustet til å møte livets prøvelser. (Underlig… mens jeg skriver dette får jeg plutselig så lyst på kamillete, kordfløyelsbukse og et medlemskap i Energica!)
Det er ikke enkle tanker dette- det er tross alt selveste Rudolf Steiner som er inspirasjonen (og han var tross alt en ganske rar og komplisert type!). Men det er interessant. Det utfordrer til å tenke gjennom hva som faktisk er realiteter og hva som er skapt og hvordan en forholder seg til verden.
Jeg tror redslene er uunngåelige og de er nødvendige. Så også med drømmene, også de tapte drømmene. Skaperkraften henter sin næring derfra – og da mener jeg skaperkraft i sin videste betydning. Selv de mest elementære handlinger, de mest grunnleggende aktiviteter henter sin næring fra noe. Hvor bra noe blir – eller hvor dårlig – er avhengig av den grunnleggende innstillingen. Så spørs det da, hvor mye en kan øve på…
Driftene…
Tror jeg stopper der jeg. Det er sent. Glasset er tomt – og jeg hadde jo egentlig ingenting på hjertet. Men det var en bra sjelshygienisk øvelse
Ballanse…
Rundt meg ligger skraper, halvfulle esker, malingsrester, penner og binders som ikke egentlig passer i noen eske og annet skrap som jeg sikkert skal kaste. Kjøkkenet renner nesten over av halvknuste glass, kjøkkenredskap som ikke er brukt på fem år, dingser som en gang var morsomme men nå er en plage. Er det rart skapertrangen kommer i et kaos som dette?
Noen ganger får man lyst til å skrive uten å egentlig vite hva man vil skrive. Sånn er det nå.
Kanskje er det et ønske om å formidle noe – om å mene noe – om å være noe, for noen…(?) Eller for seg selv. Egentlig betyr det ikke så mye at det leses. Det er at det skrives som er viktig. Nedskrevet – avgjort. Før ville jeg alltid skrive med blyant, jeg forbeholdt meg retten til å rette og justere, tenke gjennom og omformulere. Etter en time på et ark var hele arket grått av utvisket bly, overstrykninger og små innskutte ord her og der. Arket ble selv et tegn på at det hadde foregått noe. En tankeprosess, en utvikling - evolusjon. Resultatet ble underordnet – gleden av å ha begynt med noe og endt opp med noe annet med det originale i seg – det var lykken. Det overstrøkne arket var i seg selv fint.
Det blir på en måte ikke helt det samme med Microsoft Word. Uansett hvor mange overstrykninger og omformuleringer en har så ser det rent og pent og riktig ut. Og hvem vil vel det? At tankene ens skal se rene og pene og riktige ut?
På en av bloggene mine har jeg begynt på historier, uferdige og hele. Jeg har også en mappe full av småting som har kommet på dager da jeg vil skrive uten å vite hva. En tittel er en slags omskriving av en låt av Bob Hund: Mentalt opphørssalg – alt skal vekk! Det er noe der. Skrive ord og setninger, ikke nødvendigvis i sammenheng, ikke nødvendigvis avsluttende, ikke nødvendigvis med mening. Men skrive noe. For å tømme sjelen, tømme hodet for ord som ikke kan brukes, og rydde vei for de som kan brukes. Er der ingen må alt vekk. Opphørssalg.
Harmoni…
Jeg skriver og sletter og prøver igjen. Forsøker å sette ord på fornemmelser som sitter under huden, i skjæringspunktet mellom kropp og sjel, fysikk og emosjon. Frustrasjoner og håp jeg vet er der, men som ikke har noen ramme. Vakuumet i magen som ikke får sin utløsning, latteren i mellomgulvet som bare er. Den konstante redselen for sorgen ingen ønsker, men alle vet kommer, drømmen om idealsamfunnet som aldri blir noe av. Livsviktig redsel og nødvendig drøm. Noen kaller det drivkraft, andre kaller det livskraft – noen kaller det bare redsel…– og drøm. De fleste bryr seg ikke. Det er bare noe som er. Som alt annet. Som endetarmskreft, blindtarmbetennelse og grå stær. Krig og fred og religion. Realiteter som bare er. Så enkelt. Solen går ned og så går den opp.
Jeg har fått en bok. ”Sjelshygieniske øvinger” heter den. Bare tittelen er nok til å skremme vannet av en. Her skriver forfatteren Jackie Swarz blant annet om forholdet mellom tanke og vilje. Det er en konflikt her, en kamp mellom tanke og vilje. Mens tanken gir oss mulighet til å fjerne oss fra virkeligheten og gi oss hen i tanker og drømmer uten å måtte forholde oss til den verdslige verden, er viljen ubønnhørlig knyttet til den. ”Med viljen tar vi del i livets puls for å kunne, på en håndgripelig måte, være med å forandre og påvirke vår tilværelse”. Tanken styrker sjelen og gir næring til vilje, men er samtidig uavhengig av verden. For å komme noen vei i livet, må man etablere en kobling mellom tanken og viljen. Gjennom tankens møte med viljen kommer ”livsmotivene” frem, og man får ideer om hvordan de kan virkeliggjøres. Men det trengs en kraft til. En kraft som kan ballansere forholdet mellom vilje og tanke. En kraft som gir kraft til begge, la oss kalle de fornemmelsene, og både gir og tar næring til dem – følelsene.
Ideen om dette forholdet mellom tanke, vilje og følelse leder frem til en ”sjelshygienisk øving” om fordomsfrihet. En øving i å møte verden med åpent sinn. Denne øvingen er en av fem som skal gjøre oss bedre rustet til å møte livets prøvelser. (Underlig… mens jeg skriver dette får jeg plutselig så lyst på kamillete, kordfløyelsbukse og et medlemskap i Energica!)
Det er ikke enkle tanker dette- det er tross alt selveste Rudolf Steiner som er inspirasjonen (og han var tross alt en ganske rar og komplisert type!). Men det er interessant. Det utfordrer til å tenke gjennom hva som faktisk er realiteter og hva som er skapt og hvordan en forholder seg til verden.
Jeg tror redslene er uunngåelige og de er nødvendige. Så også med drømmene, også de tapte drømmene. Skaperkraften henter sin næring derfra – og da mener jeg skaperkraft i sin videste betydning. Selv de mest elementære handlinger, de mest grunnleggende aktiviteter henter sin næring fra noe. Hvor bra noe blir – eller hvor dårlig – er avhengig av den grunnleggende innstillingen. Så spørs det da, hvor mye en kan øve på…
Driftene…
Tror jeg stopper der jeg. Det er sent. Glasset er tomt – og jeg hadde jo egentlig ingenting på hjertet. Men det var en bra sjelshygienisk øvelse
Thursday, March 20, 2008
Excuse me
- Excuse me, is this national radio?
- Yes
- Are you on air?
- Yes
- I am sorry man, I have the wrong number. I was looking for Marion
- I am afraid she has left for the day. You can try her cell phone
- Okay, thank you. I am sorry man
Det er sant. Det var på radioen akkurat nå.
Vi har fått en samling avisklipp fra svigermor: ”Å være opptatt av helsa, er den største hindring for et godt liv”. Det er et sitat fra Platon. Sabla godt sagt.
Platon hadde nok en annen oppfatning av helse enn vi har i dag. Eller...akkurat hvordan enhver definerer helse er kanskje umulig å si. Men vi er heldigvis velsignet med internasjonale organisasjoner som definerer ting for oss. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har vært så rause at de har gitt oss en definisjon som ser ut til å ta inn i seg det meste. I følge dem er helse ”en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter”. Det får’n si.
Fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære...
Det er neppe mange av oss som har god helse jamfør denne definisjonen. Men midt i blinken for de som lever av å selge medisiner er den helt sikkert.
Jeg sitter nå her da, på sofaen. Jafet var innom for å låne skrujern. Han pleier å låne ting. Det er ikke umulig at...
Nå var det en ny lytter på radioen.
- Good morning
- Good morning Sir. What do you want to say?
- I want to comment on the national budget. It is a very good budget. It covers almost everything.
- Thank you, Sir
- You’re welcome. Bye Bye
Dette er virkelig et innringingsprogram med futt over!
Tilbake til Jafet. Han har nok lånt ganske mye verktøy i løpet av de siste årene. Alt jeg pleide å ha i skapet er hvertfall borte.
I dag er forøvrig en merkedag. Noen av dere vet hvor mye jeg har slitt med å internett og e-post. Det har vært et herrrlig mas. Noen dager har jeg brukt 4 timer på å laste ned en vanlig mail uten vedlegg, noen ganger har nettverket kommet og gått og kommet og gått. Jeg har prøvd å blogge, jobbe, sende bilder og sende vedlegg – men det har ikke vært spesielt enkelt. Men i dag endrer det seg! Senteret der Trine jobber har nemlig endelig fått egen satelitttilkobling! Det virker riktignok ikke helt enda, men parabolen er satt opp, ledningene strekt og de små elektroniske dingsene som blinker er trygt plassert midt på et gulv. Nå skal det bare aktiveres og så er vi i gang! Ryktene forteller at det skal skje i dag. Det er utroolig spennende! Litt teit at jeg drar når vi endelig har fått fungerende internett, men så vet jeg det til en annen gang (i tilfellet noen får det for seg at vi skal dra tilbake hit...).
TV2 skal komme snart. Jeg har utstyrt Jafet og Dam med T-skjorter med Gecko reklame. Trine mente det kanskje ble litt teit dersom jeg hadde på meg Gecko reklame hver eneste dag TV2 var her, så hun foreslo å heller utstyre folka på senteret med reklamen. Da blir det litt mer subtilt. Så sånn ble det. Så i dag har Jafet på seg t-skjorten og i morgen har Dam den på. Og så skal jeg se om ikke jeg kan få plassert en på Charlie som skal være med på tur i bushen.
Mari har fortalt oss at han progamlederen er ganske redd av seg. Når de var i Uganda måtte han flytte fra en nasjonalpark utpå kvelden for han var så redd for dyrene. Denne informasjonen har dessverre trigget de mer ondskapsfulle sidene av meg. Jeg har sååå mange ideer omn hvordan jeg kan skremme han! F.eks. stoppe opp, lytte og si at de må prate litt lavere fordi jeg hørte en løve. Eller late som jeg ser på et spor og si det er ferske leopardspor. Eller be han trampe litt ekstra med beina når vi går gjennom høyt gress fordi det er mange slanger i dette området. Eller forellle små røvershistorier om hva man må gjøre om det reiser seg en svart mamba ved siden av oss. En ting er å skremme han, men å lure han hadde vært enda kulere! F.eks. peke på en liten spurv, finne på et eller annet tullenavn og si at det er Kalahriørkenens versjon av Piraja – de kan spise opp et menneske på mindre enn 2 minutter.
Det hadde vært UTROLIG morsomt – men jeg tror kanskje ikke det passer seg å gjøre det i denne sammenhengen. Dessuten må jeg jo ta hensyn til mannen også – det ville jo vært dumt om han ikke turte å gå ut av rommet sitt. Dessuten, om vi mot formodning skulle treffe en svart mamba eller en løve, så er det bedre at han tror at det er mindre farlig enn det egentlig er. Det er hvertfall ikke ideellt at han får panikk, besvimer og blir spist.
- Yes
- Are you on air?
- Yes
- I am sorry man, I have the wrong number. I was looking for Marion
- I am afraid she has left for the day. You can try her cell phone
- Okay, thank you. I am sorry man
Det er sant. Det var på radioen akkurat nå.
Vi har fått en samling avisklipp fra svigermor: ”Å være opptatt av helsa, er den største hindring for et godt liv”. Det er et sitat fra Platon. Sabla godt sagt.
Platon hadde nok en annen oppfatning av helse enn vi har i dag. Eller...akkurat hvordan enhver definerer helse er kanskje umulig å si. Men vi er heldigvis velsignet med internasjonale organisasjoner som definerer ting for oss. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har vært så rause at de har gitt oss en definisjon som ser ut til å ta inn i seg det meste. I følge dem er helse ”en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter”. Det får’n si.
Fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære...
Det er neppe mange av oss som har god helse jamfør denne definisjonen. Men midt i blinken for de som lever av å selge medisiner er den helt sikkert.
Jeg sitter nå her da, på sofaen. Jafet var innom for å låne skrujern. Han pleier å låne ting. Det er ikke umulig at...
Nå var det en ny lytter på radioen.
- Good morning
- Good morning Sir. What do you want to say?
- I want to comment on the national budget. It is a very good budget. It covers almost everything.
- Thank you, Sir
- You’re welcome. Bye Bye
Dette er virkelig et innringingsprogram med futt over!
Tilbake til Jafet. Han har nok lånt ganske mye verktøy i løpet av de siste årene. Alt jeg pleide å ha i skapet er hvertfall borte.
I dag er forøvrig en merkedag. Noen av dere vet hvor mye jeg har slitt med å internett og e-post. Det har vært et herrrlig mas. Noen dager har jeg brukt 4 timer på å laste ned en vanlig mail uten vedlegg, noen ganger har nettverket kommet og gått og kommet og gått. Jeg har prøvd å blogge, jobbe, sende bilder og sende vedlegg – men det har ikke vært spesielt enkelt. Men i dag endrer det seg! Senteret der Trine jobber har nemlig endelig fått egen satelitttilkobling! Det virker riktignok ikke helt enda, men parabolen er satt opp, ledningene strekt og de små elektroniske dingsene som blinker er trygt plassert midt på et gulv. Nå skal det bare aktiveres og så er vi i gang! Ryktene forteller at det skal skje i dag. Det er utroolig spennende! Litt teit at jeg drar når vi endelig har fått fungerende internett, men så vet jeg det til en annen gang (i tilfellet noen får det for seg at vi skal dra tilbake hit...).
TV2 skal komme snart. Jeg har utstyrt Jafet og Dam med T-skjorter med Gecko reklame. Trine mente det kanskje ble litt teit dersom jeg hadde på meg Gecko reklame hver eneste dag TV2 var her, så hun foreslo å heller utstyre folka på senteret med reklamen. Da blir det litt mer subtilt. Så sånn ble det. Så i dag har Jafet på seg t-skjorten og i morgen har Dam den på. Og så skal jeg se om ikke jeg kan få plassert en på Charlie som skal være med på tur i bushen.
Mari har fortalt oss at han progamlederen er ganske redd av seg. Når de var i Uganda måtte han flytte fra en nasjonalpark utpå kvelden for han var så redd for dyrene. Denne informasjonen har dessverre trigget de mer ondskapsfulle sidene av meg. Jeg har sååå mange ideer omn hvordan jeg kan skremme han! F.eks. stoppe opp, lytte og si at de må prate litt lavere fordi jeg hørte en løve. Eller late som jeg ser på et spor og si det er ferske leopardspor. Eller be han trampe litt ekstra med beina når vi går gjennom høyt gress fordi det er mange slanger i dette området. Eller forellle små røvershistorier om hva man må gjøre om det reiser seg en svart mamba ved siden av oss. En ting er å skremme han, men å lure han hadde vært enda kulere! F.eks. peke på en liten spurv, finne på et eller annet tullenavn og si at det er Kalahriørkenens versjon av Piraja – de kan spise opp et menneske på mindre enn 2 minutter.
Det hadde vært UTROLIG morsomt – men jeg tror kanskje ikke det passer seg å gjøre det i denne sammenhengen. Dessuten må jeg jo ta hensyn til mannen også – det ville jo vært dumt om han ikke turte å gå ut av rommet sitt. Dessuten, om vi mot formodning skulle treffe en svart mamba eller en løve, så er det bedre at han tror at det er mindre farlig enn det egentlig er. Det er hvertfall ikke ideellt at han får panikk, besvimer og blir spist.
Subscribe to:
Posts (Atom)
