hund eller menneske?

Er det lettere å hjelpe en hund enn et menneske?

For to uker siden var et britisk par på besøk i Tsumkwe. Jeepen deres var topp utstyrt med vann, dobbel bensintank, taktelt og gassflasker til oppvarming, belysning og koking. De hadde sikkert gledet seg i mange uker, kanskje til og med måneder, til sin lille tre dagers utflukt i den namibiske bushen. Kanskje hadde de sett for seg elefanter og leoparder, kanskje var det den endeløse stjernehimmelen som trakk de hit, kanskje det var den 20 000 år gamle, høyst levende San kulturen med sin transedans, sin jakt og sanking og sin vakre kunst som var målet. Jeg vet ikke for jeg traff dem aldri.

De slo opp camp i nærheten av en landsby som heter Makuri. Her har vannpumpen vært ødelagt i over et år. Folkene som bor i Makuri er nødt til å gå 12 kilometer hver dag for å hente vann. Det de greier å bære er akkurat nok til at de selv kan slukke tørsten. Det er dessverre ikke nok vann til at de kan vanne frukttrærne eller grønnsakene sine. De har ikke så mye mat. De er både sultne og tørste de som bor i Makuri.

Men det er et vakkert sted der de bor, og rett som det er kommer det turister som vil campe ved deres landsby. Da gleder San folket seg, for da vet de at de får penger, at noen kanskje vil se de danse, vil kjøpe smykkene deres og gå på turer i bushen med dem. De kan få penger så de kan kjøpe mat. Er det veldig snille turister vil de også kjøre de til vannpumpen sånn at de får fylt opp alle vannbeholderne sine. Om det britiske paret var så snille vet jeg ikke. Jeg var ikke der.

I Makuri har de hunder. Hundene brukes til jakt og til beskyttelse. Når det kommer hyener, leoparder og villhunder til landsbyene begynner hundene å bjeffe så høyt at de ville dyrene rømmer ut i bushen igjen. Det virker ikke alltid. I fjor ble de tre eslene de hadde i Makuri spist av leoparder. Det var dumt, men sånn er noen ganger. En dag er det folkene i Makuri som tar en Kudu fra naturen, en annen dag tar naturen et esel fra Makuri. Noen ganger tar naturen tre.
Hundene trenger også mat og vann, hvis ikke kan de også bli syke og dø, akkurat som menneskene. Men når det er lite mat og vann må man velge, og da velger folkene i Makuri at menneskene skal få nok, så får dyrene få det som blir igjen. For dem er mennesker viktigere enn hunder.

Det var en gammel dame i Makuri som var veldig syk. Hun er fortsatt veldig syk, men det er langt til sykehuset så hun må nok legge sin lit til forfedrene og healerne. Hun kom seg ikke ut av hytten sin når det britiske paret var der, hun lå inne og konsentrerte seg om å puste. Om hun drømte om å bli frisk eller om å dø vet jeg ikke. Kanskje hun ikke drømte i det hele tatt.

Det var en gammel hund i Makuri. Hunden var tre år gammel og veldig tynn. Den var også syk. Den hadde ikke noe hytte å ligge i og var dessuten mer opptatt av å lete etter mat. Den heldige hunden fant turistene.

Når hunden kom til britene syntes de først synd på den. De matet den, gav den vann og kjærlighet. Etter hvert gikk omsorgen over til kjærlighet. Da ferien var over var det med tungt hjerte de forlot Makuri. Ikke på grunn av befolkningens tørst og sult men på grunn av den tynne, syke hunden. Hvordan skulle det gå med han? Ville han overleve? Den britiske kvinnen gråt da de kjørte ut av landsbyen.

Tilbake i England gikk tankene stadig tilbake til hunden. Den stakkars hunden som hadde gitt dem så mye oppmerksomhet, som de hadde fått et sånt sterkt og ekte bånd til. Til slutt ble det uutholdelig. Noe måtte de gjøre. De kunne ikke gå gjennom livet vitende om at de kunne reddet en hund fra en mulig smertefull død uten å gjøre noe. De begynte å ta noen telefoner.

Ganske snart kom en telefon til Dries, viltoppsynsmannen. Det var den ene briten som ringte. Hun hadde en bønn, en bønn fra dypet av hjertet. Dries kunne høre at stemmen var tjukk av bekymring, håp og spenning. Om det var mulig for Dries å reise ut til Makuri og kjøpe denne hunden? Dries syntes det var en litt underlig forespørsel men han har opplevd mye i sitt korte liv. Han kjørte til Makuri for å kjøpe hund.

Det var ikke vanskelig å finne den. Beskrivelsen fra damen var at det var den tynneste og mest tannløse hunden i Makuri. Den skulle også være svært oppmerksomhetssøkende. Den var brun og hadde øyne som var gjemt langt bak i skallen. Alt stemte, Dries fant den heldige hunden med en gang. Det var den hunden som kom bort til han og la seg på ryggen. Menneskene i Makuri ville ikke selge hunden. Den var for stygg og syk til at de kunne ta penger for den. Dries kunne ta den med seg om han ville. De ville ikke ha det på seg at de tok betalt for en ubrukelig hund.

I går ringte de fra Windhoek. De hadde leid en bil med sjåfør som skulle kjøre de 850 kilometerne fra Windhoek til Tsumkwe for å hente hunden. 1700 kilometer tur retur.

Hva som skjer med hunden i fremtiden vet jeg ikke. Kanskje kommer den til en veterinær, kanskje blir den omplassert. Kanskje den er så heldig at den blir fraktet hele veien til England og vil leve et langt, godt liv med det snille, dyrevennlige paret. Kanskje er den så syk at den må avlives. Jeg vet ikke og jeg vil neppe noensinne få vite det.

Er det lettere å hjelpe en hund enn et menneske?

innsekt og andre farlige kryp

I går kveld, like før vi skulle til å se på film, kom Trine løpende inn i stua med, jeg vil ikke si skrekk…ubehag er vel sikker mer dekkende – Trine kom løpende inn i stua med ubehag i blikket. Det er et stort innsekt utenfor, kom å ta det bort, sa hun. Og som den lydige ektemannen jeg er så tuslet jeg ut bakdøren med Trine spent trippende bak meg. Hvor er det?, spurte jeg. Der! Sa hun og pekte mot noe brunt og klumpete.

Vi har ofte rare dyr og innsekter i hagen. Vanligvis er det uskyldige småkryp som knelere, pinnedyr, kompostbiller og sånn. Nå og da ser vi også edderkopper og skorpioner og andre litt mer spennende kryp, men ikke så ofte. Så har vi selvsagt masse mus, geckoer og firfirsler - men jeg har en mistanke om at de blir færre og færre. De siste ukene har vi nemlig funnet så mange halvspiste mus og geckoer liggende på soveromsgulvet at det er nødt til å merkes i vårt lille økosystem. Suitcase har blitt en killing machine, noe som er veldig kjipt for geckoene og musene og ganske irriterende for oss som blir vekt hver gang den stolte katten skal vise hvor flink hun har vært. Dessuten er det ulekkert å måtte begynne hver eneste morgen med å kaste ut likrester. Etter at jeg begynte å undervise i miljøvern og sånn har jeg innsett at jeg må slutte å bruke gift mot innsektene våre. Maur og mark har derfor fått et voldsomt oppsving de siste ukene. Strategien nå er å gjøre det jeg kan for å tiltrekke fugler til hagen, fugler som liker å spise de innsektene jeg ikke liker. Med fuglene kommer det muligens noen slanger, noe som ikke hadde vært meg i mot. Spesielt så ønsker jeg meg en slange som heter Boyle’s Beaked Blind Snake. Den er helt ufarlig for alle unntatt maur og termitter, en maursluker i reptilform. Den er liten og blind og tilbringer så å si all tiden sin under jorden travelt opptatt med å spise maur, så jeg vil neppe merke den tilstedeværelse på andre måter enn at maurene forsvinner. Det er bare en svakhet med planen og det er at det er en annen slange som godt å liker å spise Boyle’s Beaked Blind Snake, og det er Puff Adderen. Og den er ikke like ufarlig, dessverre.

Det å få fugler til å komme til hagen er ikke bare enkelt. Første steg på veien er å ha trær fuglene kan bo i. Jeg er i full gang med å få opp trær, men det er ikke gjort på en, to, tre. Man må først bruke en uke på å bestemme seg for hvilke trær man ønsker seg, så må man kjøpe de, så må man plante de, la røttene få tid til å venne seg til jordsmonnet vårt, og så må man vente 4-5 år sånn at de blir store nok til at fuglene gidder å flytte inn. Det er altså en jobb med langt tidsperspektiv og mulig resultat rundt år 2012 – hvis trærne overlever og trives.

Så det er altså ikke umulig at vi blir her en liten stund til. Det blir nok neppe 5 år, men helt sikker kan man jo ikke være. Trine var faktisk på nippet til å foreslå at vi skulle kjøpe oss en husbil i forrige uke. Vi var i Windhoek og på vei inn i et kjøpesenter så vi denne gamle, sjarmerende husbilen som var til salgs. Vi kikket inn og med god hjelp av parkeringsvaktene fikk vi med oss mange interessante detaljer. En av vaktene var spesielt nøye: ”Der borte står kjøleskapet, der borte er fryseren og på veggen der borte er det en knapp” Man skal ikke kimse av knappenes viktighet selv om det kanskje kunne hjulpet å vite hva knappen var til.

Vi er i full gang med pakkingen til første julefeiring i Norge på mange år. Vi reiser til Windhoek på mandag og flyr til London til helgen. Uken i Windhoek skal brukes på årets siste møter, kjøpe gifteringer, se den siste James Bond og Trine skal gjøre noen større innkjøp til prosjektet. Og så bærer det heimatt til en mørk, kald jul… Og dere som nå har tenkt å si ”Neida, det er ikke så kaldt, det er faktisk 8-9 grader” kan la være. Alt under 20 er kaldt.

Og hva skjedde med insektet Trine fant utenfor døren i går? Det brune klumpete innsektet viste seg å være en livsfarlig gammel tepose…

snart advent

3 uker uten regn kan være frustrerende. Særlig når de regntunge skyene sirkler over oss og vi kan se at det regner både i nord, sør, øst og vest. Det er bare akkurat her, akkurat over oss det er blå himmel. Kveldene lyses opp av lydløse lyn i horisontene og vi håper. Men altså foreløpig uten resultat. I San religionen spør man forfedrene om hjelp dersom man har problemer og jeg har spurt noen om de ikke kan ta seg en prat med forfedrene, de avdøde som skal holde en beskyttende hånd over oss, men det har ikke ført frem. Dessverre kjenner jeg ikke teknikkene som skal til ellers skulle jeg tatt meg en prat med dem selv. Det er for varmt og for tørt nå til at det er noe særlig morsomt. Heldigvis har vi fått drøye 30mm regn tidligere i år så trær og dyr greier seg bra, men kjøkkenhager brenner bort og den mentale konsentrasjonen er sviktende. Landsbyene har fått mathjelp fra myndighetene for å stagge den verste sulten men det er vanskelig å se hvordan det hjelper. Jeg er selv skeptisk til denne type bistand med mindre den er helt nødvendig – og det tror jeg ikke den er i Tusmkwe. Men det er en annen og komplisert diskusjon jeg ikke skal kjede dere med nå.
Mens hjernen koker og huden brenner og bikkjer og geiter ligger i skyggene og peser og lokalbefolkningen vandrer fornøyd hjem med sin utdelte 20 kilos sekk med maismel på hodet, prøver vi å holde liv i vår nyplantede frukttrær og busker mens vi nyter behagelige kvelder og endeløse stjernehimler. Om knappe tre uker begynner vi på hjemreisen til Norge. Hjem til norsk jul, med kjøttkaker, julesang og lange kvelder med spill og kaker - langt vekk fra Tsumkwe og Afrika. Første norske jul på fire år.

De siste 2 ukene har stort sett vært brukt på TEEP. I midten av oktober ansatte vi Anton – vår eneste betalte medarbeider. Han har nesten greid å bli ferdig med 12. klasse og snakker 5 språk. Han er egentlig fra Botswana men har vokst opp i Namibia og gikk på skole her i Tsumkwe. Siden han ble ansatt har vi brukt mye tid sammen for at han skal forstå hva vi jobber med i tillegg til å få praktisk opplæring. Han hadde aldri jobbet på en PC før så noen dager er gått med til grunnleggende PC bruk. Han har selvsagt også vært med på alle kursene vi har hatt for de frivillige og har sakte men sikkert begynt å holde deler av kursene selv. I dag har han holdt kurs alene med meg sittende i bakgrunnen. Det har gått utmerket! I desember skal han på et par kurs i rovdyrproblematikk og fortsetter han utviklingen han har hatt til nå tror jeg han kan være relativt selvhjulpen i løpet av de første månedene av 2007 – noe som vil være svært viktig for prosjektets videre drift.

Vårt siste prosjekt hadde San kvinner som målgruppe. Tradisjonelt har det vært vanskelig å få kvinner til å delta på lokale prosjekt – uavhengig av tema. De er hemmet av å ha ansvar for barn og andre huslige plikter i tillegg til at de er sjenerte og usikre. Vi har derfor laget et prosjekt som er tilpasset deres situasjon med fleksible tidsrammer, der de kan ta med barna sine og ikke må reise vekk fra Tsumkwe. I tillegg får de to måltider mat om dagen – et tilbud de færreste vil takke nei til. Men det har allikevel vanskelig å få damene ut av hyttene og med på prosjektet. Vi hadde et håp om 10 påmeldte men to dager før tidsfristen hadde vi ingen registrerte. Vi hadde så et møte med de tradisjonelle myndighetene der vi presenterte TEEP og noen av prosjektene vi jobbet med. De var veldig interesserte og spurte om vi ikke kunne prøve å ha et prosjekt for å rydde søppel i Tsumkwe. Vi sa at vi prøvde og fortalte om utfordringene vi hadde med kvinneprosjektet. Kvinnene som var tilstede på møtet ble veldig ivrige og pratet masse på lokale språk før de spurte oss om deltagerne kunne få låne hatter til å beskytte seg mot solen. Vi hadde egentlig ikke noe budsjett for det men svarte allikevel ja. Dersom det var det som skulle til – 10 solhatter – så skulle vi vel greie å fikse det. Før dagen var omme hadde vi 15 påmeldte. Neste morgen sto det 12 kvinner og ventet på oss før vi kom på jobb og når den dagen var omme hadde vi 37 påmeldte og var nødt til å si stopp. Selv etter at vi sa stopp kom det hvertfall 20 kvinner til som ville bli med. Vi hadde ikke penger til mer enn maks 15 så med mindre vi fikk penger fra andre kilder kunne vi ikke ta med alle. Vi ville virkelig ikke skuffe de damene som endelig hadde tatt steget og meldt seg på et prosjekt som dette – men dessverre. Det var ikke mulig å skaffe mer penger så vi var nødt til å begrense oss. Det var allerede blitt mye dyrere enn vi hadde regnet med siden vi nå hadde 15 i stedet for 10 og i tillegg måtte vi altså skaffe hatter til alle.
Siden det har vært så vanskelig å samle damer tidligere så gav vi mer enn bare trening i søppelproblematikk. Vi la også inn en bolk om HIV/Aids og pratet om andre generelle utviklingsproblemer. Tilbakemeldingene fra damene har så langt vært veldig gode, så dersom vi også neste år får pengestøtte fra vennlige donorer i Norge så vil det i 2007 bli mange flere av disse prosjektene som retter seg mot kvinner – i tillegg til at vi vil fortsette med vannbeskyttelsesprogrammene og noen andre prosjekt som er under planlegging. Vi skal ikke kjede oss neste år heller!

Jeg har også brukt litt på tid på å få formelt eierskap til bilen jeg kjøpte i april 2005. Det er ikke bare bare altså. At jeg i tillegg har byttet motor har skapt det komplette kaoset hos det lokale biltilsynet. Jeg har nå levert de samme papirene fire ganger, har betalt de samme avgiftene og blitt spurt de samme spørsmålene. Siste gang jeg var der var på mandag. Da så de gjennom alt jeg leverte, fylte ut et skjema som ble faxet til hovedkontoret i Windhoek. ”This will only take 30 minutes, Sir”. Særlig… Etter 30 minutter var jeg der og ting var selvsagt ikke ordnet. De hadde enda ikke fått svar fra hovedkontoret og måtte vente på det. Igjen skulle det ta en halvtime. Jeg kom tilbake etter en time. Fortsatt ingenting. Jeg forklarte at jeg måtte kjøre til Tsumkwe den samme ettermiddagen og at det var 30 mil på grusvei og at det kunne være greit å være på vei før lunch. No problem Sir, it will be ready in 20 minutes. 20 minutter senere var jeg der men da hadde de stengt for lunch. Ikke noe annet å gjøre enn å komme tilbake etter lunch. Klokken 14 var jeg først i køen – fortsatt ikke svar fra Windhoek. They are very busy today – but if you can be here around 16 I am convinced it will be ready for you. Klokken fire var jeg der og møtte stengt dør igjen. Kontoret stengte nemlig klokken 15…

Sjarmerende…

Vi skal til Windhoek i neste uke og på veien hjem prøver jeg igjen. Jeg har tross alt ventet i 19 måneder allerede så noen forsinkelser til spiller liten rolle. Med litt flaks eier jeg bilen før vi flytter hjem til Norge om et år eller to…

seierherren

Etter jobb gikk jeg hjem og nøyt den svale ettermiddagen. Det har vært overskyet de siste dagene og jorden er godt kjølt ned. Vinden fra nord vest bringer med seg fornemmelser av regn som vi vet ikke vil komme. Regnet kommer med øst og sønnavind – nesten aldri fra nord eller vest. Men vi ser på skyene og håper – her er regn godt vær.

Solnedgangen var som vanlig litt vakrere i dag enn i går, lyset klarere og dypere, og lydene mer eksotiske (helt til sirissene og fuglene ble overdøvet av Britney Spear som "did it again" på skolen). Vi bor tettere på klyngene av San familier nå enn vi gjorde før og hver kveld vandrer de forbi oss på vei hjem – enten fra jobb eller fra en shebeen. De fleste hilser ”god morgen” selv om det nesten er mørkt og de fleste har tatt en pinne mer enn de har godt av - eller penger til. Kontrastfylt er det å sitte der å føle seg privilegert og lykkelig mens fulle San som har mistet seg selv på veien mellom landsbyen og byen sjangler forbi. Damene med neste generasjon hengende på hofta som ballansestang – mennene med sin egen kopp og et bredt glis. God morgen sier de og spør om penger til sukker eller te. Damene vil gjerne ha penger til mat til barna. Jeg sier nei som jeg pleier, og forklarer at de må nok heller bruke litt mindre på drikke og litt mer på mat, og fortsetter å nyte solnedgangen og høre på trærne som vokser. De smiler og sier tusen takk og navigerer seg sjanglende mellom geiter, trær og hytter til jordgulvet sitt. Deres skjebne er dyster. Det er ikke mye i denne verden som er på deres side for tiden – og et i overkant tett forhold til alkoholen og sorgen som følger legger en ekstra bør på deres og ballansestangen sin byrde. De har ikke mye å se frem til noen av dem, verken mann, dame eller barn. Lyspunktet for mange er dagene de har penger til brennevin og kan være sorgløse en kort stund – den yngste jeg har sett sjanglende forbi var neppe mer enn 8.

Jeg er akkurat der jeg vil være, gjør akkurat det jeg vil gjøre, er nygift med verdens vakreste jente, har huset fult av mat og har en rosenrød fremtid. Her står vi altså på hver vår side av gjerdet. Noen ganger er gresset grønnere på den andre siden.

Jeg vant den beste siden

Ganske enkelt

Demokratiets selvmord

Nyae Nyae Conservancy (NNC) består av ca. 2000 personer hvorav ca. 750 er voksne over 18 år. Disse 750 er medlemmer med rettigheter og goder. De møtes en gang i året for å diskutere utfordringer i området, for å vedta lover, velge representanter til ulike fora og vedta og regler og budsjett – slik det seg hør og bør i demokratiske systemer.

Problemet med den moderne demokratiske modellen som vi styrer etter er at den også impliserer en del plikter – plikter som ofte er basert på moralske eller etiske prinsipper. Skal demokratiet fungere etter intensjonen må disse pliktene utføres tilfredsstillende. Skal dette skje forutsettes to avgjørende ting: 1. kjennskap til prinsippene og pliktene og 2. enighet om disse. Ikke bare forutsetter modellen kunnskap og enighet om de demokratiske prinsippene – som i seg selv kan være kompliserte, den forutsetter også den nødvendige kunnskapen for å kunne sette seg inn i, forstå og gjøre fornuftige vedtak i alle enkeltsakene som legges frem for diskusjon.

Siden vi i vårt moderne, effektive liv ikke har kapasitet eller ressurser til at alle skal være med å diskutere alt har vi vært nødt til å finne metoder for å gjøre demokratiet raskere, billigere og ideelt sett mer brukervennlig. Løsningene vi har funnet på effektivitetsproblemet er representasjon. Det er laget et system bestående av ulike nivåer som alle på en eller annen måte skal representere fellesskapet. De skal ta avgjørelser som kommer alle til gode. De som møter til disse foraene som tar beslutninger på vegne av flere må ha kunnskap, kjennskap til andres behov i tillegg til forståelse for at noen ganger må noen ofre for at andre skal få. De skal være lydhøre, interesserte og rettferdige, ikke bare i egne men også i andres øyne. Dette forutsetter igjen enighet om hva som er rettferdig, hva som er å være interessert, hvem som har ansvar for at saker blir fremlagt for de rette fora og ikke minst forståelse for hva som er de ulike foras ansvar. Her skal mye subjektivt gjøres objektivt riktig for at ting skal fungere.

For å gjøre en lang historie kort – demokrati er komplisert, for mange ulogisk, ofte ineffektivt og forutsetter kunnskap, erfaring og enighet.

Hva blir så resultatet når en komplisert modell som dette pådyttes samfunn der forutsetningen ikke er tilstede?

I Norge er et av resultatene lobbyorganisasjoner som har skjønt modellens svakheter. De bruker en blanding av mer eller mindre redelige metoder for å fremme sin sak – for å presse ulike representanter for felleskapet til å tale trærnes sak i stedet for skogens.
Mange personer melder seg ut av systemet fordi de ikke forstår eller føler maktesløshet. En del kommer aldri til ordet fordi de ikke har verken kunnskap eller ressurser eller rett og slett ikke forstår modellen eller de bakenforliggende prosessene. Og så har du de få som melder seg ut fordi de er uenige i beslutningene som blir tatt. De kan bare ha det så godt…

I østre bushmanland er konsekvensene vel så alvorlige.
Som det kommer frem under har man her å gjøre med et mikrodemokrati der medlemmene er lett påvirkelige. De tar beslutninger på bakgrunn av svært mangelfull kunnskap og ofte er det de underligste resultater man kommer frem til (for eksempel at man i stedet for å selge en lastebil man aldri bruker for 50 000 kjøper nye dekk (selv om de gamle er gode)til den for 20 000). På grunn av en tradisjonell konsensuskultur er bruker de lang tid på å diskutere selv de enkleste ting (for eksempel 2 timer på å diskutere når man skal drikke kaffe). Dessuten bor vi i et behagelig klima med en natur som ikke er så påvirket av sesonger. Det har derfor tradisjonelt sett aldri vært behov for å planlegge på lang sikt. Å ta beslutninger som vil føre til positiv endring om tre år er tilnærmet umulig dersom det fører til at man mister goder i dag (som for eksempel å spare penger)

I tillegg er vi påvirket av andre eksterne faktorer – i særdeleshet donorer.
Donorers utålmodighet etter å se resultater fra pengene de har gitt gir utslag i form av trusler om bruk av makt. Truslene kan være av typen: dersom dere ikke gjør sånn og sånn innen da og da kutter vi all støtte til dere. Og slike trusler virker. Endringer gjøres med det som resultat at forvirringen blir enda større. Man hadde et system man riktignok ikke skjønte, men som han kjente litt til. Plutselig er systemet endret og forvirringen blir komplett. Og med forvirring kommer oppgitthet, med oppgitthet kommer passivitet og til slutt kan det skje som er i ferd med å skje her – myndighetene blir lei av vinglingen og tar over med det som resultat at den lokale involveringen forsvinner. Det lokale demokratiet avgår med døden på grunn av kravet til lokalt demokrati.

Som sagt, et av problemene er ønsket om raske resultater i utviklingsarbeid. Det er selvsagt forståelig at donorer – det være seg NGOer, privatpersoner eller nasjoner – ønsker å se resultater av pengene de gir. Men dette fokuset på resultater og ”quick fixes” gjør at vi glemmer det viktigste – utvikling tar tid! I vesten har demokratiet utviklet seg gradvis i mer enn 2000 år frem til den svært mangelfulle modellen vi har i dag. Allikevel krever vi at alle som skal motta støtte fra oss skal forstå og implementere vår modell i løpet av noen ytterst få tiår. Å lære demokrati er ikke bare å lære en modell – det er å lære, forstå og akseptere en rekke prinsipper på en rekke plan. Det er dessuten ikke bare presidenter og politiske ledere som skal forstå dette – men også alle de andre – de som er og er, bor og bor og lever og lever.

Vi har i disse dager årsmøte i NNC. Vi kaller det Rada. På Rada kommer det 2 personer fra hver landsby. De sitter i 4 dager og diskuterer utfordringer og muligheter, administrasjonen rapporterer og evalueres, budsjetter vedtas og valg gjennomføres. Og alle skal delta slik det seg hør og bør i et skikkelig demokrati.
Av de 12 som sitter i styret er det 1 som har gått på skole. Det er gamle menn som sitter der og som har sittet der de siste 10 årene. På hvert styremøte får de kursing i hva styrets rolle er. Det er tre styremøter i året – det blir 30 møter på 10 år. 30 gjennomganger av hva styrets rolle er – men de har fortsatt ikke peiling. De har jo ingen erfaring, ingen knagg å henge informasjonen de får på. De vet det har noe med makt å gjøre og derfor er det de mektige som sitter der. De er ikke dumme – de fleste av de er gløgge som bare det. Men det mangler grunnleggende kunnskap. Det er like lett for dem å lære disse tingene som det er for meg å lære å regne med kosinus eller tangens eller hva det heter. Vi skjønner ikke helt hva det snakkes om, har ikke noe sted i hodet å henge kunnskapen så vi kvitter oss med denne grøten av kaotisk informasjon så kjapt som mulig.
På Rada kan færre enn 10% teller til mer enn 9 (det lokale språket har tall opp til 3. Det høyeste de kan telle til er 3x3 – altså 9. Etter det er ting mye) Det er disse som skal diskutere om man skal investere i nye bil, hva lønnen til personalet skal være, hvor stor prosent som skal gå til administrasjon osv. Det står nemlig vedtektene (som er ført i pennen av WWF, USAID og departementet for miljø og turisme) at det skal de bestemme. Ingen har selvsagt lest vedtektene siden færre enn 5% kan lese og særlig ikke vedtekter på 20 sider skrevet på kompliserte engelsk (som for de fleste er 3. språket etter ju/ hoansi og afrikaans og som de derfor knapt nok kan si navnet sitt på).

I vedtektene står det også at det skal være et minimum antall kvinner representert. Så det er en rekke kvinner på plass men de sitter for seg selv under et annet tre og prater om andre ting mens mennene diskuterer. Saken er at når det skal være to representanter fra hver landsby, og chiefen (eller høvdingen) fra landsbyen er selvsagt og den andre helst skal være en kvinne, så blir det gjerne kona til chiefen. Så de unge med noen års skolegang bak seg som kunne hatt noe å komme med slipper ikke til. Der er nemlig også menn siden den fleste jentene dropper ut av skolen etter 3. klasse. Så i valget mellom et Rada som kan produsere noe, men med underrepresentasjon av kvinner og et Rada med masse gamle kvinner og menn uten noe utdannelse så velger vi det siste. Hovedsakelig for å blidgjøre donorer

Denne mannen som tidligere i år ble sparket som manager siden han hadde stjålet fryktelig masse penger hadde brukt de siste ukene til lobbe for å få Rada til å gi han jobben tilbake. Jeg fikk vite om det på mandag kveld. Jeg brukte derfor hele tirsdagen på uformell prating med samtlige representanter på Rada. Vi pratet om utfordringer og løsninger i NNC og jeg ledet alle samtalene inn på at det nok kunne være lurt å lyse ut managerstillingen en gang til slik at vi kunne finne en med god utdannelse. Når jeg var sikker på at flertallet var på min side så ba jeg om en plenumsdiskusjon i forbindelse med økonomisak og fikk et vedtak om at jobben skulle lyses ut og at den tidligere manageren ikke skulle få den.
Misbrukte jeg min posisjon? Absolutt!
Men en ansatt som er ansvarlig for at 140 000 av 600 000 på budsjettet er borte eller misbrukt kan rett og slett ikke få jobben tilbake. Problemet er at når saken ble presentert for dem og vi snakket om forskudd, sjekker, inntekter og utgifter var det få, om noen, som skjønte hva som ble sagt. Jeg kunne like gjerne holdt en innledning om Heideggers innflytelse på kristendommen i Polen…

Et uopplyst demokrati kan være vel så ille som mangel på demokrati. Et mulig resultat kan fort bli et tilbakefall til et rigid hierarkisk system som er verre enn det som var før demokratimodellen kom – fordi demokratiet er prøvd og har vist seg å ikke virke.

Et lite stykke igjen

Hentis Bay er en liten bøtteplass på kysten av Namibia. Det bor rundt 1500 personer der, hvorav en stor del er hvite afrikaanere som rømte fra Swakopmund når de svarte fikk rettigheter i 1990. Der tenkte de at de skulle lage seg en liten by der det lille boblelivet deres kunne fortsette med resten av verden på trygg avstand. Hentis Bay skulle bli et fristed for de som ikke helt ville gi slipp på de gamle apartheid reglene, et sted der hvite hadde hvite rettigheter og svarte hadde svarte. Det de hadde glemt var at dersom de skulle leve som i gamle dager så ville de fortsatt trenge gartnere, hushjelper, kommuneansatte og sånn. I løpet av kort tid hadde de ansatt en haug av med folk som var villig til å gjøre ”the low work”. Resultatet ble selvsagt at den dagen et ustoppelig valg en dag kom deres vei så ble majoriteten hørt – og majoriteten var selvsagt disse hundrevis av ”low workers”. Resultatet ble svart ordfører og svarte avdelingssjefer i alle offentlige etater. Så nå er de hvite stifterne av byen bitre og sure og utrivelige – i likhet med svært mange andre hvite afrikaaner boere. Til denne lille skatten av en by dro jeg på konferanse i forrige uke.

På kysten av Namibia er det et veldig annerledes klima enn i resten av landet. Benguelastrømmen som bringer med seg kaldt vann fra sydpolen går nordover langs kysten av Sør-Afrika og Namibia og kjøler ned vann og land. Møtet mellom det kalde fra vannet og det varme fra innlandet skaper et mer eller mindre konstant kjølig, vindfullt og overskyet klima. På den namibiske kysten er det dessuten svært lite nedbør så storparten av området er dekket av ørken – verdens eldste ørken faktisk – Namibørkenen. Dess varmere det blir i innlandet, dess kraftigere blir fronten på kysten med det artige resultater at når resten av Namibia er varmt om sommeren så blir kysten enda kaldere. Det kan faktisk være temperaturforskjeller på opp til 25 grader over avstander så korte som 40 kilometer. Om vinteren når det er bikkjekaldt på innlandet blir kysten varm og behagelig. Et artig værfenomen men allikevel lett å glemme. Når jeg dro fra Tsumkwe var det drøye 35 grader. Naturlig nok var få ting var fjernere for meg enn ullgenser og jakke. Jeg pakket faktisk både badebukse og badeball og så for meg late ettermiddager på bassengkanten. Sånn ble det altså ikke. Det ble fire dager med frost i munnvikene og kastanjetter i kjeften.

Jeg var på en miljøkonferanse i regi av UNDP. TEEP har fått litt penger av dem så nå må vi dra på en konferanse to ganger i året for å bli oppdatert, utveksle erfaringer og få kursing om dette og hint. Siden det var min første gang måtte jeg også motta en diger sjekk (ikke i betydningen av masse penger – den var diger rent fysisk) av ministeren for miljø og tursime. Jeg smilte bredt og takket pent og tok både ministeren og ordføreren i hånden (Senere på kvelden kom ordføreren tilbake dritings. Han hadde bare underbukse og dressjakke på seg og ropte ”This town is mine! This town is mine!” … sjarmerende)
I de fleste namibiske organisasjoner driver man i disse dager med ”mainstreaming”. Det betyr at viktige prinsipper skal inkorporeres i alle aspekt ved en organisasjons aktiviteter og drift. Det er to ting det i særdeleshet fokuseres på: likestilling og HIV/Aids. På omtrent alle konferanser og kurs er det derfor noen som holder et foredrag eller innledning om disse tingene. Det er jo bra at man får informasjon om viktige ting, men siden det meste som skjer i Namibia er i regi av en eller annen NGO så har folk flest deltatt på en milliard med konferanser der de samme menneskene har kommet og pratet om de samme tingene. Jeg kan ikke så mye om psykologi. Det kan selvsagt hende at dersom man får høre noe mange nok ganger så endrer ideer og tanker seg - men etter reaksjonene på likestillingsforedraget så er det fortsatt et stykke igjen. Herregud for en gjeng…
Allerede under introduksjonen av foredragsholderen begynte folk å le og kommentere. Når hun sa at jenter også har rett til innflytelse begynte mennene å fnise. Når det ble sagt at jenter har de samme evnene som menn som nikket de få damene som var tilstede så kraftig at hodet nesten gikk av ledd mens enkelte av mennene lo så tårene trilte! Under diskusjonen etter foredraget holdt kvinnene klokelig kjeft (Det var 7 kvinner og 35 menn på konferansen). Den vanligste kommentaren fra mennene var at likestilling er for byjenter – ikke for jenter fra landsbygda. De fleste mennene giddet ikke å kommentere en gang. De ristet bare oppgitt på hodet med et uttrykk i øynene som tydelig viste hva de synes om alt dette likestillingspreiket.
Namibia som land er egentlig ganske god på likestilling. Det er kvinner i flere ministerposter, på fylkes og regionnivå er det en stor andel kvinner i ledende stillinger og de blir stadig flere. Men på grasrotnivå som vi liker å kalle det, der er det sannelig langt igjen. Kvinner er fortsatt mange steder sett på som menns eiendom. I noen områder i Kunene som ligger nord i Namibia kan man dersom man kommer på besøk bli tilbudt en kopp kaffe og et ligg med konen i huset – som en høflighetsgest fra mannen – konens eier. Menn er mange steder forventet å ha mange elskerinner mens kvinnen blir grisebanket for et litt for langt blikk på en annen mann. Og selvsagt forventes det at konen skal jobbe, skaffe mat, passe unger og sånn mens mannen drikker øl med gutta – men sånn er det jo fortsatt mange steder i Norge også. Også på berget sitter menn barnevakt for sine egne unger.

Etter foredraget ble foredragsholderen igjen på konferansen. Litt fordi hun var nysgjerrig på hva ulike prosjekter drev på med og litt fordi hun skulle spørre etter hver eneste prosjektpresentasjon hvordan kvinner var representert i ledelse og implementering av hvert enkelt prosjekt. Et av prosjektene som ble presentert var et taksteinprosjekt. Der var det bare menn som jobbet. Damen lurte på hvorfor og svaret var at det var fordi det var tungt fysisk arbeid. Men, sa damen da, i Namibia er det jo alltid kvinnene som har bygd hytter, som har pakket hus med leire og kumøkk, som har kappet trær og sanket strå til tak. Hvorfor er de ikke med på dette når de historisk sett har stått for mye mer fysisk arbeid enn mennene? Da ble det haraball gitt. Hun hadde jo unektelig et godt poeng og det var ingen som var i stand til å gi et skikkelig svar. Når hun da forsiktig foreslo at det kanskje kunne ha å gjøre med at det nå plutselig var det snakk om lønnsinntekt og at mennene ville ha all lønna for seg selv så var det et par stykker som forlot salen i sinne.

Så vi har altså et lite stykke igjen. Men det haster med å få gjort noe med det – mer her enn mange andre steder. På grunn av en rekke sosiale problemer kombinert med sykdom ligger Namibia an til å få en negativ befolkningsvekst om noen få tiår. Dersom ikke kvinnene får lik tilgang til arbeidsmarkedet så vil ikke Namibia greie å opprettholde den nødvendige økonomiske veksten. Det er selvsagt et sekundært argument – det er noen rettighets og rettferdighets argumenter som kommer først – men for den teflonbelagte mannehjernen så virker ofte de mer praktiske argumentene bedre. Men selv om mange innser at dette er et godt poeng så er det allikevel heftig motstand. Hvis kvinnene også skal jobbe, hvem skal da lage mat og passe barn?

Høres det kjent ut?

Apropos gift

Å flytte til nytt hus er bra på mange måter. Vi har litt større plass, kan dusje hver dag, er nærmere jobb og har en større og finere hage. Dessuten har vi ikke så mange naboer med høns lengre så det er mindre svinn i kjøkkenhagen. Faktisk har jeg ikke sett en eneste høne i hagen før i dag. Men det er dumme fjækre altså… De greier å fly inn i hagen, men de skjønner ikke at de kan fly ut igjen også. Jeg løp etter den ene høna i sikkert 30 minutter før hun ble så sliten jeg at jeg greide å fange henne å løfte henne ut av hagen. Livredd var hun, skrekken lyste ut av øynene – men ikke søren om den skulle fly ut nei. I stedet prøvde den seg på å løpe rett i gjerdet mange ganger etter hverandre. Hvordan de har kommet seg gjennom evolusjonen er en gåte… Dumme, trege og gode på smak – det burde jo være en evolusjonistisk dødsdom.

En annen ting som er litt irriterende er maur. I Tsumkwe er det maur overalt. Store, små, bittebitte små og noen ganske store. I tillegg har vi en fascinerende variasjon av termitter som også kryper seg frem her og der. Ganske frustrerende. Egentlig har jeg ikke noe i mot maur. Så lenge de passer sine egne saker og ikke legger seg oppi mine, bokstavelig talt, så kan de få være i fred. Det er ikke før jeg skal vannet hekken og enorme hull dukker opp i det vannet treffer jorden jeg blir litt amper. Det er som om de driver å spiser opp jorden innenfra! Og i prosessen tar de for seg av blomster, hekker og kjøkkenhager! De gjorde det i det gamle huset også en stund, men der fikk jeg tatt knekken på de drøyeste maurfamiliene etter et par uker med eksperimentering med ulike gifter. Prosessen forrige gang lærte meg to ting. 1. Maurene kan overvinnes 2. Man må bruke mye gift ofte.

Så når maurene kom for en dag her så hentet jeg frem den gamle ammunisjonen og satte i gang. Jeg tok alt jeg hadde av gifter; noe illeluktene greier som skal blandes med vann og som virker mot alt, noe pulver ting som man skal helle i maurtuene og etterfylle med vann, noe tyktflytende grønt noe som også skal blandes med vann og helles over tuene og til slutt noe annet pulver som man skal sette der maur ferdes og som dreper ved berøring. En herlig variert blanding. Jeg brukte alt jeg hadde i løpet av en dag. Jeg vannet, spredde pulver, fylte med vann og noen ganger bare tråkket jeg på de og så på dem med drap i blikket. Og noe virket for siden da har jeg nesten ikke sett en eneste maur!
Det finnes dessverre mer enn maur man kan kjempe mot. Ikke før hadde jeg dusjet av meg giftrestene og spankulerte rundt i hagen og nøt synet av slagmarken og tanken på den nedkjempende fienden så dukket en ny opp. Mine to bittelille sitrontrær så stusselige ut i solnedgangen. De så litt, hva skal man kalle det, skalla ut. Hårløse. Bladene på toppen var blitt borte! Og ganske riktig, etter nærmere undersøkelser viste det seg at det fantes en synder - larver! Store, svarte larver med hvite streker som sikkert skal bli vakre sommerfugler men det vedkommer ikke saken. Nå var de store, stygge og onde! De angrep mine trær! Vill i blikket som en mor som frykter for sine barn løp jeg (veldig forsiktig riktignok for jeg var barbeint) og hentet mine siste våpen – mine siste dråper gift – og gav de alt jeg hadde! Og siden har jeg ikke sett dem – men kommer de tilbake skal jeg være forberedt!

Men det stopper ikke der. Dette er virkelig en uke for gift – for i dag kom DDT mennene. DDT er et sprøytemiddel mot innsekter. Det er litt omstridt og er ulovlig i ganske mange land etter en litt uheldig rapport som kom på 80 eller 90 tallet en gang. Saken er bare den at det er utrolig effektivt mot Malaria mygg! Og i Namibia er den ikke ulovlig. Så i dag kom det 6 menn i romdrakter og med store sprøytetanker på ryggen og sa de skulle sprøyte huset vårt. Og det fikk de jo lov til så klart. De var skikkelige grundige. Det ble sprøytet så mye gift inn i huset at det etterpå drysset innsekter fra taket! Jeg kan ikke forstå at den kan være ufarlig for mennesker men dersom alternativet er Malaria så får det heller være.

Men vi sliter fortsatt med små frustrerende skapninger i huset. Vi har fått årets første regn. Og med regnet kommer de små svarte billene. Og de kommer i tusentall og de driter i DDT, maurgift og fluepapir. De bare kommer og kommer og kommer – gjemmer seg i klær, sengetøy, undertøy og spagetti, kryper frem fra grønnsaksskuffen i kjøleskapet og en kom faktisk frem fra luftfilteret i bilen når jeg renset det tidligere i dag! Overalt er de! Overalt!!! Og man kan bli gal av de – faktisk. Man kan bli gal av at det alltid kravler noe på deg, at det knaser underlig av maten når man spiser, at kjøkkengulvet er svart av dyr når man står opp og sånn. Og at giften ikke virker. Nå har vi kjøpt nettinger og sprekktettere og alskens greier så jeg håper vi ser en slutt på det snart – men jeg tviler. Vi har bare hatt årets første regn – de resterende 5-600 milimeterne skal jo også komme – og billene digger regn… I motsetning til noen edderkopper som ikke like regn i det hele tatt og heller flytter inn til folk når dråpene kommer. Men det snakker vi ikke om – for da får vi sikkert aldri gjester igjen.

O lykkelige skjebne i Afrika

En advarsel til dere som synes ekteskapsplapring er gørr. Dere som har samme forhold til slikt prat som barnløse har til bleieprat og blir uvel av utsagn av typen ”tenk – han holdt skjeen heeelt alene og vet du hva han gjorde etterpå? Han puttet den i munnen!” Dere kan like gjerne stoppe nå. Dette handler omtrent kun om gifting i Zambia!

Så, la meg begynne med å fastslå det åpenbare: man er blitt gift!
Gift som i innvandret i ekteskap, smidd i hymnens (eller hymens?) lenker, buret inne for alltid, forankret i gledens havn eller hva man nå vil kalle det. Selv om det nå ikke er mer enn…skal vi se… seks dager siden vi gav hverandre vårt ”I do” og vi skylte ned brunost med sprudlevin og kibbet blomster i ambassadens hage kan jeg allerede fastslå med en ganske stor grad av sikkerhet – det er ganske kult å være gift!

Jeg avsluttet forrige blogg med å si at jeg skulle kjøpe noen fine klær å gifte meg i. Det ble det ikke noe av gitt. Vi gikk i noen av butikkene i Livingstone og fant fort ut at med mindre vi hadde lyst på rosa sprettkjole eller brukte dressbukser fra før andre verdenskrig en gang så var det lite å hente. Etter 25 minutter tok vi den eneste riktige beslutningen - vi tok en øl i stedet.

Utpå ettermiddagen hadde Ane, en venninne/kollega av Trine, og mannen hennes Rune fått det for seg at de skulle lage utdrikkingslag for oss. De spanderte ”sunset cruise” på Zambezi. Sånne sunset cruise har mange navn – et av de som ofte benyttes er booze cruise – på norsk betyr vel det omtrent fylle cruise. Man betaler en sum penger for en to – tre timers båttur på Zambezi hvor all drikke er inkludert. ALL drikke…

Det er tre prisnivå, billig, mellomdyrt og dyrt. Forskjellen på dem er hovedsakelig klientellet. Det billige er der alle som virkelig er ute etter å tømme baren (greier man det får man nemlig pengene igjen) drar. Det er de ugifte ungdommene sitt alternativ. De som reiser med ryggsekk, ikke har råd til sjampo fordi øl tross alt er viktigere (de har et poeng der), har skikkelig mange pynteting rundt halsen, rastafletter og røyker røyk som lukter krydder, Ikke for oss voksne altså som snart skulle bli gift. Det dyre er fordi som legger ny sminke før de går på do og som har høyhælede slippers og prater engelsk med trutmunn. Ane og Rune hadde valgt mellomsjiktet til oss – det var nok det beste alternativet. Det var en glitrende tur! Jeg vet ikke hvor mange flodhester og krokodiller vi så på turen men mange var de. Ane hvisket selvsagt arrangørene i øret at noen skulle gifte seg på fredag, noe som medførte en lokal dans og en lokal drikk. Dansen var fin, drikken var potent og i etterkant vet vi at noen begynte å få noen hukommelsesglipper – slik det seg hør og bør på utdrikkingslag. Etter båtturen gikk vi på bar og til slutt gikk vi til Ane og Rune sitt hotell der Trine og Ane umiddelbart hoppet i badedrakten og tilbrakte de neste to timene i bassenget. Det var et superhyggelig utdrikkingslag uten innslag av ekstreme aktiviteter av noe slag – med mindre muligheten til å drikke så mye man vil på en båt med lave gjerder på en elv med en krokodille per 10 meter regnes som ekstremsport.

Dagen etter begynte med et gisp. Vi skulle ta bussen til Lusaka i totiden og måtte sjekke ut klokken 11. Jeg våknet i ni tiden av at Trine hvisket ”Jeg har det ikke så bra…” etterfulgt av ”cola….”. Som den ranke ridderen jeg er hentet jeg fire cola og fire flasker vann og fortalte resepsjonen at ”my wife is sick” og ba om å få sjekke ut klokka 13. Og takk og lov for at det var greit – hvis ikke kunne det blitt en vanskelig morgen. Tre tunge timer senere var statusen langt fra bra – men grafen pekte forsiktig oppover og vi begynte prosessen med å pakke, betale og krype oss til bussholdeplassen. Der ventet vi på Marianne som skulle være Trines vitne i Lusaka. (Marianne dro sammenhengende i 28 i timer med buss fra Windhoek for å være vitne, oppholdt seg en dag i Lusaka før hun dro 6 timer med buss tilbake til Livingstone, overnattet en natt der før hun dro 22 timer med buss tilbake til Windhoek. I tillegg er hun tre måneder gravid. Det kalles dedication!) Det var litt nervepirrende siden siste buss til Lusaka gikk kl 14:00 og Marianne sin skulle komme, dersom alt var i rute, klokka 12:30. Det nervepirrende var at ting aldri er i rute og at når vi kom med den samme bussen var vi ikke fremme før 15:30. 2 colaer, 3 flasker vann og en porsjon med kokt makaroni senere kom heldigvis Marianne sin buss – hele 15 minutter før den andre bussen skulle gå. God margin!

Vi sov mer eller mindre hele turen til Lusaka som tok 6-7 timer. Vi visste ikke helt hvor vi skulle bo men vi hadde sett oss ut et skikkelig fint hotell vi tenkte vi skulle sjekke. En av damene på bussen visste hvor det lå så når vi var fremme i Lusaka lastet hun oss inn i bilen sin og kjørte oss. Hotellet var fullt og dyrt. Vi flyttet til Holiday Inn som var et ganske overpriset sted. Selv den gode frokosten og de fire krokodillene de hadde i vannpytten sin i restauranten kunne ikke rettferdiggjøre 150 US dollar per natt.

6. oktober 2006 sto vi opp klokken åtte. Jeg leverte skjorte, bukse og kjole til stryking i resepsjonen og ba de skyndte seg. ”We are getting married in three hours” sa jeg – og faktisk, etter en knapp halv time var klærne klare. Vi spiste en lang frokost før vi sjekket ut av hotellet og tok taxi til ambassaden. Vi ble tatt i mot av Laila som var kontaktpersonen vår der. Hun viste oss rommet vi skulle vies i, stedet vi skulle spise vafler og ba oss nyte hagen mens vi ventet på Tony som var mitt vitne (Tony fra Redd Barna Zambia – han hilser til alle som kjenner han).

Vi fant et sted vi kunne ta brudebilder og vi fant en busk med en fin blomst som jeg stjal og ga til Trine sånn at hun kunne feste den på kjolen. Når Tony kom gikk vi inn i det vesle rommet og møtte Herr Lobo – 1. sekretæren som skulle vie oss. Det viste seg at vi kjente hverandre fra en konferanse fra i fjor i tillegg til at jeg har møtt ham i jobbsammenheng for noen år siden i Norge – så vi pludret litt om løst og fast før det var på tide å gjøre det vi var kommet for.

Lobo begynte med å forklare pynten som var plassert på bordet foran oss. Det var en morter og en vannkrukke. Disse er symboler som ofte brukes i forbindelse med bryllup i Zambia. Morteren består av en slags skål som det som skal knuses ligger i og en stang man knuser med. Disse to hører sammen og er avhengig av hverandre for at morteren skal virke. Slik er det også med de to som inngår ekteskap. De hører sammen og er avhengig av hverandre for å virke… Så sånn har det altså blitt nå. Krukken kan inneholde vann og vann er ensbetydende med liv. Også, ikke overraskende, en forutsetning for et langt og lykkelig ekteskap.

Etter denne forklaringen reiste alle seg og Lobo begynte på seremonien som foregikk på engelsk slik at alle som var tilstede skjønte hva som skjedde.

For de helt spesielt interesserte har jeg skrevet hele prekenen eller hva man skal kalle det her. For de heeeelt spesielt interesserte altså. Akkurat som vi fikk høre det, og etterpå fikk en utskrift av – med medfølgende skrivefeil og alt.

Dear Bride and Bridegroom!

You have come before me today to be joined in marriage.
I wish to remind you of the deep significance of the commitment you are making to one another in choosing to live together in matrimony. (her ringte en mobiltelefon – vi nevner ikke eieren av mobiltelefonen da vi har sagt at vedkommende er tilgitt) By entering into marriage, you are promising to stand by an support each other for better or for worse, in prosperity and adversity (ingen av oss vet hva adversity betyr men vi regner med at det er noe vi kan stå inne for)

However, you are promising each other more than that. Marriage involves a pledge to love and be faithful to one another. Vowing to love each other for the rest of your life is the most difficult promise you can make to another person. It requires your setting high standards for your life together, and it requires your sincere desire to strive to achieve these standards, now and in the years to come. That is the promise you are making to one another today.

When you enter into marriage, you become one, but you also remain two independent, equal individuals. There is no contradiction between love and unity on the one hand, and freedom and autonomy on the other. Love also means showing respect for one another.

It is my privilege, but also my duty under the law to impress upon you the importance of the promise you are now making to one another.

And now: Trine Strøm Larsen
I ask you first. Do you take Anders Wengen who is standing at your side, to be your lawfully wedded husband?
(Her svarte Trine profesjonelt nok “I do”. Hadde jeg blitt spurt først hadde jeg helt sikkert svart ”Yes”. Det hadde sikkert vært pinlig – selv om jeg ikke skjønner hvorfor man ikke bare kan svare Yes. Det betyr jo det samme… Kanskje man kan det forresten? Jeg aner ikke)

And do you, Anders Wengen, take Trine Strøm Larsen, who is standing at your side, to be your lawfully wedded wife?
(Jeg svarte også, ikke overraskende, “I do”)

As you have promised each other – in the presence of witnesses – to live together in matrimony. I now declare you husband and wife.

På dette tidspunktet hadde ambassade damen som også var tilstede begynt å gråte litt. Lobo spurte om vi hadde ringer – noe vi ikke hadde. Jeg måtte selv si ”You may now kiss the bride” - og så gjorde jeg det.

Etter at vi hadde klina litt og tatt noen bilder måtte vi signere på en lapp og så holdt Tony en tale som mamma hadde skrevet og sendt han. Etter tale, signering og enda mer bilder trakk vi ut i hagen. Marianne hadde funnet en fin bildeplass og så tok vi enda flere bilder. Etter all bildetakingen var det på tide med champagne og vafler. Vi skar av de første (bryllups-) brunostskivene sammen ved at begge holdt fast i ostehøvelen i god gammeldags bryllupskake tradisjon. Så spiste vi vafler, drakk champagne og kaffe og pratet helt til klokka 13, da stengte nemlig ambassaden og vi måtte finne på noe annet.

Vi pakket tingene våre og kjørte med Tony til Redd Barna sitt kontor. Derfra sendte vi bilder til nærmeste familie og baksnakket en stor, internasjonal bistandsorganisasjon som er tilknyttet FN og hovedsakelig fokuserer på barn. Innimellom kniste vi av lykke.

Vi dro så til vårt andre hotell. Dette hotellet hadde Tony fikset og der var de forberedt på at vi kom! De hadde strødd sånne røde blomsterblader rundt omkring på rommet, laget til et fruktfat og satt frem en flaske veldig kald champagne. Vi vrengte av oss finklærne og brydde oss ikke om at de ble krøllete (så gærne er vi) og fikk på oss badeklær. Men før vi kastet oss i vannet ringte vi noen familiemedlemmer fra satellitttelefonen for å fortelle at alt gikk bra og at vi nå var som rette ektefolk å regne. Et tips til andre med satellitt telefon. Dersom du har tenkt å slå en vits av typen ”Neida, vi gidda ikke å gifte oss allikevel” til for eksempel en nybakt svigermor, så ikke gjør det dersom du er på en dårlig linje. Da kan det nemlig skje at mottakeren akkurat rekker å få beskjed om at bryllupet ble avlyst før linjen bryter, og altså ikke får med seg at det er en vits. Vær også obs på at det kan ta ganske mange minutter før du kommer gjennom igjen. Disse minuttene er ikke hyggelige verken for den panikkerte ferske svigermoren eller for den som fortalte vitsen. Det anbefales ikke.

Vi kom oss så ut i bassenget, sovnet på bassengkanten i behagelig ettermiddagssol og drakk litt kaffe før neste etappe var i gang, middag.

Vi spiste i restauranten på hotellet. De hadde buffet eller hva det heter. Sånn spis så mye du vil fra et uttall alternative retter. Egentlig hadde vi tenkt å bestille noe spennende og lokalt, men vi ble fristet og gikk for selvbetjeningsalternativet. Til bords var Trine, Marianne, Tony, Tony sin kone Margaret og jeg. Vi pratet om kjærlighet, om hvordan alle hadde møtt sin livs utvalgte, om golf (!) og om bitte små elektronisk dingser man kan operere inn i kroppen og om katter som kan finne kreft hos mennesker. Klokken 21 holdt vi på å sovne aller sammen og vi hoppet til køys. Trine sa God natt gubben min. Jeg sa, God natt kona mi. Så kniste vi litt igjen før vi sovnet.

Lørdag 7. oktober begynte for meg ved at jeg fikk et smellkyss i morgengave. Trine fikk den bitte lille tannkremtuben som fulgte med rommet. Vi var begge storfornøyde.
Etter frokost tok vi taxi til busstasjonen der vi skulle finne bussen som skulle ta oss ut på bryllupsreisen som gikk til Tsumkwe. Vi hadde litt ekstra tid så vi benyttet sjansen til å vandre på markedet i Lusaka. Det var en knakende kult marked!
Det var ikke så sinnsykt stort men de hadde mer greier samlet på et sted enn jeg noensinne har sett. En type solgte hjemmespikka klesklyper og hjemmehamra spiker, en solgte hjemmespikra sofaer med verdens styggeste sofatrekk, det var en hel avdeling av blikkenslagere som slo på bestilling. Hadde de kunnet skrive ville de sikkert satt opp et skilt hvor det sto: Vi lager badekar mens du venter. Et sted banket de stein og grus på bestilling og en type solgte nyvaskede oljefat. Kull, ved, biler og klokker var det litt av og det var selvsagt klær og perler og mat og sko og DVDer og CDer i utømmelige mengder. Vi vandret rundt i et par timer og mistet ikke mer enn en USB plugg. Dit skal jeg helt sikkert tilbake!

Første etappe av bryllupsreisen gikk til Livingstone. Der tok vi inn på en kjekk liten backpacker som het Jollyboys. Vi fikk et tre manns rom uten dusj og do og med en veldig syk inder som nabo. Han spydde store deler av natten på en veldig høy måte. I tillegg var det veldig varmt, veldig klamt, veldig lite vifte og veldig mye mygg. Så når vi våknet var de fleste trøttere enn når vi la oss. Etter en kjapp frokost vandret vi ned til neste buss som tok oss til Grootfontein. I den virket ikke airconditionen. Det var fortsatt veldig varmt og veldig klamt og bussturen tok 13 timer. 13 laaange, fuktige og varme timer. Men frem kom vi! Neste dag gjorde vi unna shopping og sånn og kjørte siste etappen til Tsumkwe og plutselig var vi hjemme i vårt gode, trygge hjem igjen – men nå som kone og mann!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.

skolebesoek

Det ble ikke noe skifte av president – det er den samme gamle som styrer. Opprøret i Lusaka skal ha roet seg og Zambia har igjen blitt et rolig land – så sier hvertfall noen av ryktene. Andre rykter sier at opprøret har spredd seg til kopperbeltet men det har jeg valgt å ikke tro på. I et land med mange sannheter er det noen ganger greit å velge de beste.

Det har vært noen rolige dager for meg – litt mer hektisk for Trine. Som medfølgende har jeg det privilegiet at jeg kan velge hva jeg vil bli med på. Jeg har valgt skolebesøk og tur til Viktoria fallene. Fossen var helt utrolig. Vi var der i fjor også, men da var det så mye vann i elva at vi ikke så noe – hele fallet var skjult bak et skyteppe av vannsprut. Ikke bare så vi lite, men vi var også klissvåte før vi var over den første brua. Denne gangen var elva lav, fossen flott og klimaet behagelig. I tillegg var det en drøss med apekatter rundt omkring som stolt viste frem sine nyfødte poder. En strålende opplevelse.

Skolebesøket var også morsomt. Det er nesten alltid morsomt å besøke skoler – noen mer enn andre. For de av oss som synes det er helt greit med litt oppmerksomhet men som neppe blir skikkelig kjendis noen gang, er dette det nærmeste man kan komme. Folk lener seg ut av vinduer, kommer ut av kontorer og butikker, stopper bilene, de beskjedne følger på avstand og de mindre beskjedne kommer løpende etter. På grunn av hårete armer fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet. Omtrent 100 barn hadde lyst til å ta på armene mine, dra litt i håret for å sjekke at det hang fast og når de var i gang så klappet de meg litt på hodet også. Som en ape på sirkus igjen – men hyggelig på en litt sær måte.

Vi var på skolebesøk i forrige uke også, i Tsumkwe. Trine skulle ha et kort møte med en lærer i landsbyen Grashook. Vi var på vei til Grootfontein for å ta bussen hit til Zambia. Denne læreren hadde egentlig en klasse som jo trengte undervisning så i hennes fravær tok jeg på meg rollen som vikarlærer for 1. klassingene.

Good morning learners, begynte jeg. How are you?
Alle elevene reiste seg skrek så høyt de greide:
GOOD MORNING SIR! WE ARE FINE!! HOW ARE YOU?
Det var faktisk så høyt at det var like før jeg hadde et lite uhell nedentil
.
Fine fine, thank you. Please sit down, sa jeg - litt skjelven

My name is Anders. Jeg uttalte det på afrikaans i stedet for norsk. Det betyr nemlig annerledes på afrikaans og vanligvis er det er litt morsomt og løser stemningen litt. Da kan jeg si, my name is Anders, but you can call me Mr. Otherwise og så kan alle knise litt. Det virket ikke det hele tatt og jeg har nå katalogisert kommentaren under + 15år.

Egentlig er jeg skikkelig dårlig med små barn. Jeg er litt redd for de. Når jeg jobbet i Redd Barna i Bergen hadde jeg en avtale med Trude, sjefen min, om at hun besøkte klassene fra 1. til 5. klasse og så tok jeg de andre. Sånne små barn kan jo finne på å si og gjøre hva som helst og før man aner ordet av det har man mistet kontrollen fullstendig! Jeg hadde noen uheldige opplevelser som fortsatt følger meg i drømme (Drømmen er omtrent sånn: Jeg står foran en klasse på noen og 20 6åringer. Som den høflige unge mannen jeg er så begynner jeg med å presentere meg. Jeg har så en herlig overgang til spørsmålet: Hvem har hørt om Redd Barna? Alle barna løfter hånden. Jeg spør en av småungene - det er alltid den samme ungen jeg spør – han som er mest ivrig og som holder hånden høyst. Han roper: PAPPAEN MIN JOBBER PÅ HURTIGRUTEN! Med det begynner kaoset. Alle begynner å rope pappaens sitt yrke. Barna blir flere og flere, de roper yrker og hobbyer og bilmerker om hverandre og jeg prøver fortvilet å få de til å holde kjeft, men det går ikke. De blir flere og flere, roper mer og mer fullstendig irrelevante ting mer og mer, høyere og høyere – til jeg våkner svett og redd og går på badet for å forsikre meg om at prevensjonen er blitt tatt jevnlig de siste ukene)

Jeg har etter hvert lært at redselen min nok er mest forbundet med norske barn – i de afrikanske landene jeg har besøkt skoler er det ikke fare for å miste noe kontroll gitt. Her er det stålkontroll og så mye respekt for voksne at det nesten er litt kjedelig.

Anyway, etter min litt pinlige presentasjon skulle alle elevene reise seg å si navnet sitt. De fire guttene på første rad skulle begynne. De het Martin, Luke, Johannes og Johanna. Jeg syntes jo det var litt rart at en den ene gutten het Johanna men lot det ligge. Trine hadde en kollega i Ghana som Typewriter, og en av guidene vi hadde i juleferien het Jealous – Johanna er tross alt ikke så uvanlig. Etter runden med navn spurte jeg hvor gamle de var. Alle ville svare med en gang og det ble tilløpt til kaos - jeg begynte å kaldsvette. Jeg så begynte i stedet å spørre spørsmål av typen: Hvor mange av dere er 7 år? Og så rakk de som følte seg omtrent på den alderen opp hånden.
Jeg vet ikke hvor mange de var, kanskje 15 stykker. Av utseende ville jeg trodd at de fleste var mellom 7 og 10 år. Etter at 3 av de mente at de var 2 år og 4 mente de var 3 år og 2 faktisk var ganske sikre på at de var rundt 15 så innså jeg at det måtte være noen svakheter med spørsmålene mine – enten kunne de ikke tallene eller så skjønte de ikke forholdet mellom tall og alder eller så visste de rett og slett ikke hvor gamle de var og svarte mest fordi det var morsomt å rekke opp hånden. Det siste er kanskje det mest sannsynlige.

Nå skal jeg ut i byen for å se om jeg kan finne noe fint jeg kan ha på meg på fredag. Da skal jeg nemlig bli gift.

symboler

Symbolbruk er kunst. Organisasjoner, bedrifter og politiske partier bruker tilsynelatende utømmelige mengder ressurser i året på å få laget logoer, navn, slagord og grafiske profiler som skal gi akkurat den riktige beskjeden til akkurat de riktige menneskene på akkurat det rette tidspunktet på dagen, uken, året eller sesongen. Vi er alle konsumenter, kjøpere av et produkt – om vi nå bruker penger, tid eller stemmen vår ved valg som betalingsmiddel. Om du er i Oslo, Dakar, Tsumkwe eller Livingstone er det de samme reglene som gjelder. Noen vil selge deg noe for en verdi du har.

I samfunn der større deler av befolkningen er analfabeter er det enda viktigere at du velger de rette symbolene. Når folk ikke leser aviser, valgprogram eller brosjyrer så må du treffe på andre måter – med riktige bilder, vakre ansikter, tegninger med mening, tilsynelatende stor støtte fra flertallet, støtter fra kjendiser som kanskje til og med bruker dine produkter er noen av de vanligste metodene for å overbevise akkurat deg om at akkurat dette produktet er det akkurat du skal ha akkurat i dag.

Når Eritrea hadde folkeavstemming om de skulle bli uavhengig fra Etiopia i 1993 var spørsmålet som ble spurt: Vil du at Eritrea skal bli et suverent, uavhengig land?
For de som ikke kunne lese hadde frihetskjemperne laget plakater de formerlig tapetserte landet med. De to valgene ble presentert med fargekoder. ”Nei” var merket rødt. Etiopiske soldater med armene fulle av hodeskaller, sinte ansikter, sigarettsneiper hengende i munnviken, våpen som dryppet av blod og øyne fylt med lyst som stirret på redde eritreiske kvinner var noen av illustrasjonene som fulgte det røde alternativet. Beskjeden var krystallklar – et Eritrea i fortsatt union med Etiopia ville bli en slagmark med brente landsbyer og ødelagte kropper.
”Ja” var merket blått. Der var det glade babyer, gårdsbruk smekkfulle av moden hvete, bilder som viste fred, glede og utvikling som under kyndig ledelse av Eritrean Peoples Liberation Front (EPLF) gikk rett i været.
Ikke overraskende ble det flertallet for løsrivelse – faktisk ikke mindre enn 99,81% stemte for uavhengighet. Det er ikke sikkert at det bare var på grunn av symbolbruken men det er ikke umulig at den hadde noe med saken å gjøre.

Det er altså valg i Zambia – et av verdens fattigste land der en relativt stor andel av befolkningen mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Et av opposisjonspartiene som har gjort det bra i landsbyene langs Zambezi elven der jeg er nå er Patriotic Front (PF). Dette er partiet til Michael Sata som fortsatt ligger an til å bli den nye presidenten. Patriotic Front har en båt med roere som symbol. Ideen var at båten skulle symbolisere landet og roerne befolkningen som alle tar i et tak for å lede landet i riktige retning. Dette med land og roere var det ikke alle som helt skjønte i landsbyene i Livingstone området. Men PF gjorde det allikevel svært godt. De aller fleste som bor i dette området er nemlig mer eller mindre avhengig av å fiske i Zambezi for mat, og for å fiske trenger man både båt og roere. Og siden PF hadde båt og roere i sin logo ble de det naturlige valget. Det enkle er ofte det beste.

Vi er fortsatt usikker på resultatet av valget. På fredag var alle sikre på at Sata ville bli ny president. I går skrev regjeringsavisen at opposisjonen lå an til å vinne og den uavhengige avisen at regjeringspartiet kom til å vinne. Resultatene skulle komme lørdag klokka 16, så klokka 22 men fortsatt har vi kun fått foreløpige resultater. I Lusaka har det vært tilløp til protester og politiet har styrket sitt nærvær på gatene uten at det nødvendigvis betyr så mye. Alle er ekstra på vakt i forbindelse med valg og det skal mindre enn vanlig til for at politiet viser seg slik at de kan kvele eventuelle opprør før det utarter. Men magefølelsen sier at det ikke blir noe uro. Dessuten tror ingen jeg har snakket med tror det blir noe bråk – uavhengig av resultat.

I Livingstone er det i det minste fredelig og fint og varmt og godt. Og ølet smaker utmerket selv om jeg nok har blitt lurt til å drikke akkurat dette ølet akkurat i dag.
MOSI, Truly Zambian – Great taste, great beer.

dansen rundt gullkalven

”Kroppen vugger rytmisk til rytmene av en beat jeg ikke hører. Han er høy og tynn og ser beskjedent ned på papiret der hjemmeoppgaven hans er nedskrevet – den han skal lese høyt for klassen. Foten slår takten, kroppen dirrer og 50 par øyne ser forventningsfullt på han. Jeg sitter ved siden av læreren, som en malplassert legokloss på Spaceworld, og prøver å finne meg en rolle jeg kan være komfortabel med. Jeg ble presentert som ”the visitor from Norway”. Jeg hadde sett for meg et uformelt møte der jeg skulle henge med lærere og elever, småprate litt og så ta turen videre til andre uviktige ting som sto på timeplanen – men sånn ble det ikke. Jeg skulle selvsagt skjønt det ville bli sånn. Nå er jeg blitt dagens attraksjon, en figur fra et land langt borte, en ape på et sirkus og samtidig et glimt av en verden som de drømmer om. Og nå skal jeg høre deres drømmer om fremtiden. Hjemmeleksen var å skrive ned hva de skal bli når de blir store – og hvorfor, og så lese høyt til gjesten fra Norge.

Den høye spinkle gutten vugger med overkroppen. ”When I grow up I want to become a sound engineer”. Han er 14 og han vil bli lydteknikker – det lyder kjent. Det var min drøm da jeg var på hans alder. Han fortsetter: ”Jeg vil bli lydteknikker fordi jeg liker musikk og fordi de tjener mye penger. Jeg trenger mye penger slik at jeg kan hjelpe familien min” Han tar en pause i lesingen mens den uhørlige rytmen fortsetter. Noen av elevene har funnet hans beat og vugger sammen med han – lyden av sko som slår mot det nedslitte betonggulvet høres svakt. Gutten tar sats og fortsetter: ”my father died last month. Now it is up to me”. Likheten mellom meg og han er borte. Klassen og lærerinnen jeg har kjent en stund nå fortrekker ikke en mine. De har hørt det før – mange ganger. Jeg vet det smerter å høre det – like mye for dem som for meg – men de er vant til det. De hører det så ofte.”

Jeg skrev dette for tre år siden etter et skolebesøk i Soweto i Johannesburg. Jeg kom på det igjen etter en diskusjon med noen lærere her i Livingstone i kveld. Det har vært valg og de politiske diskusjonene har vært mange og interessante. Det ligger an til nye president i Zambia etter et valg som har vært gjennomført på en ryddig og ordentlig måte i afrikansk målestokk. Jeg har spurt og gravet for å forstå hvorfor de er misfornøyd med den sittende presidenten – han som tross alt har sørget for at Zambia har levert noen av de beste økonomiske resultatene på mange år, som har stevnet sin forgjenger for retten på grunn av korrupsjon i tillegg til mye annet. Hva har han gjort feil? Det er selvsagt mange meninger og mange slags sannheter som kommer frem i diskusjonene og i avisene – men av alt gjorde argumentet fra George – en lærer fra Livingstone – mest inntrykk. Pensjonsalderen i Zambia pleide å være 60 år, nå er den 55 og det diskuteres om den skal reduseres til 50. For folk dør før de blir pensjonister. Gjengen jeg snakket med ble ikke enige om hva gjennomsnittlig levealder var – om den var 43 eller 47. Jeg mener den er 39. Den er i alle fall mye lavere enn en pensjonsalderen. ”Vårt folk dør – fortere enn noen gang. Der har han sviktet”

Hvem har sviktet?

KK sine overskrifter på forsiden av septembernummeret i 2006 er:
- Slik får du SMALERE MIDJE – øvelsene som virker
- Mote – se stylistenes favorittantrekk
- Ny forskning – utroskap er arvelig
- Christer Falck – Jeg er skapt til å være pappa
- SPAR TID – Lag smarte middager
- Høstens Må ha: Plagg med prikker
- HIV-epidemien – Finnes det håp for Afrikas barn?

En vakker miks av mer eller mindre viktige temaer. Artikkelen som fulgte den siste overskriften gav dessverre ikke noe svar på spørsmålet som ble stilt – så da tar jeg like gjerne utfordringen. Finnes det håp for Afrikas barn?

For det første, av de 900 millioner menneskene som lever i Afrika er det fortsatt ganske mange som ikke er syk, verken av TB, Malaria eller Aids. Barn (og voksne) som lever helt utmerkede liv, som går på skole, skal bli leger og lydteknikere når de blir store, som gifter seg i 20-årsalderen, får snille barn og dør med et smil om munnen av alderdom når de er rundt 80.

Men det er allikevel sånn at det er mange som ikke har det så bra, og en viktig grunn er sykdom. Finnes det så håp for barna (og de voksne) som er rammet av dødelige sykdommer?

Det finnes selvsagt håp – dersom det ikke finne kan man like gjerne gi opp først som sist. Det finnes håp, mye håp – men mye viktigere er det at det faktisk finnes både medisiner og annen viktig behandling som virker. Som virker. Som finnes. Ikke bare for Malaria og TB (som fortsatt dreper flere enn Aids – men som ikke får tilnærmet den samme oppmerksomheten. Onde tunger vil ha det til at det er fordi vi ikke kan få malaria i vesten og at TB er så godt som utryddet i motsetning til Aids som er like virkelig for europeere og amerikanere som for afrikanere, asiater og Latin-Amerikanere) men også for Hiv/Aids.
Men det er en ting som gjør Aids vanskeligere enn alt annet – og det er mangelen på en kur. Om noen har TB eller Malaria kan de gå på sykehuset, få en kur og bli frisk (vanligvis). En med hiv eller Aids kan ikke det. Man blir ikke frisk. Man kan leve et langt og godt liv, men frisk – det blir man ikke. Og det er en vanskelig beskjed å formidle.

Jeg er heldigvis ikke sykepleier eller lege. Ikke jobber jeg med sykdomsrådgivning eller familieveiledning heller, så jeg slipper den daglige konfrontasjonen med den grenseløse sorgen, depresjonen, tomheten eller redselen i øynene til en som får beskjeden om at han er positiv. Men vissheten er der alltid, og det går aldri lang tid mellom hver gang noen i vårt nettverk dør eller får beskjeden alle frykter.

Aids er noe dritt. Det er en kjip sykdom det ikke finnes en kur for. Det finnes en masse medisiner som gjør at du kan leve lenge med hiv viruset i kroppen, som gjør at du kan få barn, som begrenser symptomer. Problem 1 er at mange av disse medisinene er dyre og utilgjengelige for folk som bor på landsbygda. Problem 2 er at de fleste av disse medisinene må taes jevnlig, for eksempel til lunch hver dag – noe som kan være vanskelig å få til for folk som har levd fra dag til dag i tusenvis av år og som ikke er vant til å forholde seg til klokka. Problem 3 er at for mange er medisiner forbundet med sykdom og sykdom er forbundet med symptomer. Dersom man ikke har noen symptomer, man føler seg frisk og rask, så stopper man medisineringen fordi man tror man er frisk Og det er dumt. Det er dumt når det gjelder hiv/Aids og dumt når det gjelder andre sykdommer som for eksempel TB. Vi har nettopp fått en ny type multiresistent TB i sørlige Afrika – noe som blant annet kan komme av at sykdommen ”venner seg til” medisinering som ikke fullføres og at den dermed blir resistent mot denne type medisin. Problem 4 er at mange hiv/Aids medisiner er sterke greier som MÅ taes med mat. Dersom man ikke spiser samtidig kan faktisk medisinene gjøre vondt verre. Bob Geldof prater ustanselig om at 90% av Afrikas barn går sulten til sengs hver dag. Jeg tror ikke på han – men dersom det han sier faktisk stemmer så er det ikke mange som kan ta medisinen sin uten å få så alvorlige bivirkninger at det er best å la være.

Så hva kan man gjøre? Holdningskampanjer, rådgivning og veiledning, informasjonskampanjer, støttegrupper, medisineringskurs, kondomkurs, femidomkurs er eksempler på ting som gjøres i kaoset av ukoordinerte aktiviteter gjennomført av lokale og internasjonale organisasjoner. Aids er gullkalven, den utømmelige pengesekken. Uansett hvilket prosjekt man ønsker å jobbe med så øker sjansen betraktelig for finansiell støtte om man slenger inn noen avsnitt om Aids – uavhengig om man har kompetanse på området. Beskjedene som sendes ut fra de ulike aktørene varierer. Kirkene preker avholdenhet og trofasthet, organisasjonene preker kondomer og femidomer, alle gir råd om do’s and dont’s – og lobby organisasjonene jobber på spreng for å markedsføre de riktige rådene, de riktige medisinene, de riktige symbolene. Det er et herlig kaos som koster millioner av US dollar hvert eneste år. De som vinner mest er legemiddelfirmaene, jeg tipper reklamebyråene gjør det ganske bra også – i tillegg til lobbyistene selvsagt. Man må jo ikke glemme bistandsarbeiderne heller – også de tjener gode penger. Også har man alle mellommennene som alltid får sine små biter av kakene – og til slutt sitter altså den syke. Hun med aids og 8 barn som ikke har mat, ikke har medisiner, ikke har transport og ikke har frø til å så, men som har en kubikk med brosjyrer, plakater og kondomer, som får besøk av en rådgiver en gang i uka som spør hvordan det går, som av den lokale organisasjonen får beskjed om å bruke kondom og som får beskjed av den lokale katolske kirka at kondomer er synd. Og alle tjener litt penger på det, de har fått litt støtte fra FN, Norad, USaid, Oxfam, eller hvem det skal være – alle tjener litt penger på det, alle unntatt den syke damen. Hun får råd – og gode råd er jo som kjent dyre.

Spacecraft issue

Følgende melding fikk jeg av min namibiske internettleverandør som forklaring på hvorfor linjen min har vært svært ustabil og treg i det siste:

Intelsat is experiencing a spacecraft issue with Intelsat 802/33 degree East. They are actively working on this issue. No repair time could be confirmed."

Dette er enten veldig kreativt eller veldig spennende. Hva kan “spacecraft issue” være for noe? Er det kanskje et tett bensinfilter? Eller er det noe større som for eksempel at de er bordet av amerikanske kristenfundamentalister som har tenkt å bombe hele verden tilbake til steinalderen ved hjelp av spesialdesignet atombombe de har kjøpt av en luguber Fransk våpensmugler som fikk den laget av polske, underbetalte våpenprodusenter som har startet en vendetta mot EU og alle EUs samarbeidspartnere? Eller spiller de bare inn en ny film og så var det noen som trykket på ”send to all” ved en feiltakelse?

Det har vært nok en ”lekker busy week” som de sier her. Mandag ble stort sett brukt til hagearbeid. Jeg kjøpte en drøss med hekkbusker som jeg plantet langs det nye gjerdet som er rundt vårt nye hus. Det tok forferdelig lang tid og var forferdelig kjedelig – men med litt hell så vil jeg kunne nyte synet av en vakker hekk før vi flytter tilbake til Norge. Jeg plantet også en del trær, blant annet Guava og sitrontrær – de vil kanskje etterfølgeren til Trines etterfølger få glede av. De to Baobab trærne jeg plantet kan bli 1500 til 2000 år gamle – så en gang i år 3500 kan våre etterfølgere ha en liten seremoni ved de to trærne og kanskje gråte en skvett over minnet om Anders og Trine. Da skal vi sitte med forfedrene våre og humre for oss selv. ”De skulle bare visst” skal vi si, ”at det første vannet disse trærne fikk kom fra blæren til gamle Anders”.
Jeg ble skikkelig solbrent – for som en hver dustete nordmann så tar jeg av meg skjorten når det blir varmt og jeg er ute i solen. Dumt var det – veldig dumt. Jeg ble skikkelig solbrent og i løpet av tirsdagen var ryggen dekket med vannblemmer. Vel fortjent om jeg får si det selv.

Trine var ute hele mandagen med Deputy minister of Education som blant annet skulle se på en av skolene Trine jobber med. Trine og lærerne på skolen var klar klokken 0900 da den ærverdige offisielle gjesten skulle komme. Hun kom selvsagt ikke før rundt 1300 og spiste lunch i femtiden. Trine kom hjem med hodepine, feber og all verdens influensa symptomer og ble i sengen i tre dager.

Tirsdag var jeg på kontoret og forberedte TEEP treningen som begynte på torsdag. Jeg har holdt foredrag om slanger og elefanter til de frivillige som skal reise ut til uken å bygge vannhull. De skulle egentlig reist på fredag men det er ikke drivstoff å oppdrive i Tsumkwe for tiden. Det siste vi hørte er at det skal komme drivstoff på onsdag – noe som er en dag for sent for de av oss som skal ta bussen til Zambia for å bli gift. Det løser seg vel på et vis – det gjør gjerne det. På tirsdag var det enda ikke tomt for drivstoff så jeg satt altså bekymringsløst å forberedte meg. Det er ganske morsomt å lage foredrag – man lærer sånne ting som nesten ingen vet og som man kanskje, hvis man er veldig veldig heldig, kan få spørsmål om i Trivial Pursuit en gang i fremtiden. Jeg har nå for eksempel lært at det i det sørlige Afrika finnes 143 slanger, at mindre enn 25% av de er giftige, at det kun er 14 slangetyper som har drept mennesker (da inkludert den ikke giftige Pytonslangen) og at det i Sør-Afrika årlig dør 10 000 i trafikken, 2000 av røykerelaterte sykdommer, 200 dør av å bli truffet av lynet og kun mellom 10 og 20 dør av slangebitt. Dessuten lærte jeg også at 60% av alle lynnedslag i verden er i Sør-Afrika. Det er vel tvilsomt at det kommer noen TP spørsmål om disse tingene men det kommer godt med når jeg guider turister og ungdommer som reiser med Gecko ungdomsreiser (som har begynt rekrutteringen nå – sjekk www.gogecko.no)

Onsdag reiste jeg ut til landsbyen ≠otchxai (1000 kroner og softis i posten til den som greier å uttale det riktig!) Landsbyen ligger 70 kilometer nord-øst fra Tsumkwe og er den som ligger aller lengst vekk fra ”byen”. Namas har sammen med Ministry of Education bestemt at det skal ligge en landsby skole der (1. til 3. klasse) så jeg og Jafet fra kontoret til Trine reiste ut for å sette opp bygget. Det vi setter opp er et 50m2 telt med ”heavy duty” aluminumsramme (kan kjøpes av det norske selskapet IMX – ta kontakt med Kristian eller Anders Wengen). Det er en solid konstruksjon som tar 4 timer å sette opp. Det lure med den er at siden familiene i dette området flytter på seg med ujevne mellomrom så kan vi, dersom alle barna plutselig befinner seg i en annen landsby, bare ta ned hele skolen og flytte den til det nye stedet. En vanlig skole koster fra 200 til 400 000 kroner å bygge, må vedlikeholdes og er vanligvis spist opp av termitter etter 7 – 10 år og den kan ikke flyttes. Denne skolen koster 40 000 og kan flyttes og flyttes og flyttes, trenger ikke vedlikehold, er termitt sikker, har minimum 25 års holdbarhet og alt mulig annet bra. Helt topp!

Vi dro altså ut til landsbyen og viste folkene der hvordan skolen skal settes opp. Så gjorde de mesteparten av jobben under kyndig veiledning av undertegnede (litt på afrikaans, litt på engelsk som de ikke skjønte filla av og litt med lydeffekter). Det gikk utmerket og når de var ferdig danset og sang damene og alle var glade og fornøyde. Tre timer etterpå kom bilen som skulle hente oss med et lass skolebøker, pulter og stoler og en lærer. På mindre enn 10 timer var skolen satt opp og utstyrt og neste morgen var undervisningen i gang.

Torsdag og fredag hadde vi kurs i ”Environment and nature conservation” for de TEEP frivillige og jeg rekrutterte en ny person som lokal koordinator for TEEP. Vi fant også ut at det var tomt for drivstoff og begynte å lete etter alternativer. Vi fant ingen. Det var ingenting å gjøre med det så vi fortsatte som planlagt men har utsatt utreise til bushen til drivstoff ankomsten (som vil være et sted mellom to dager og to uker fra nå). Kurset ble veldig vellykket! Aller mest energi var det under ”Elephant Behaviour” delen. Vi har nå rundt 5000 elefanter i området og de aller folkene her er ganske skeptiske til de. Det er i og for seg forståelig – de største oksene blir 6000 kilo tunge og 3 til 4 meter høye. Folk vet egentlig ikke så mye mer om elefanter enn at de er farlige og at de ødelegger vannpumper, vanntårn, spiser opp grønnsakshagene til folk og sånn. Så når jeg fortalte om hvordan de kommuniserer, at de sørger når en elefant i familien dør, hvordan de hilser på hverandre, viser respekt for de eldre osv. så trodde de først ikke på meg. Etter den første timen sa en av deltakerne ”de er jo akkurat som mennesker!” og en sa ”jeg skal aldri mer spise elefant kjøtt!”. Det glemmer han nok når han blir tilbudt elefantkjøtt neste gang kjenner jeg han rett - men det viser hvertfall at de er mottagelig for informasjon om dyrene og at det kanskje er mulig å endre deres oppfatning av hvordan naturen er satt sammen.
Målet med treningen er ikke å gjøre de til hjerneskada dyrevernforkjempere. Fokuset er på kunnskap om dyrene, deres rolle i økosystemet, forklare hva som er sant og hva som er myter og ikke minst – hva som kan gjøres for å minimere konfliktene mellom dyr og mennesker. For eksempel er det mange her som er livredde for kameleoner men de har ingen problemer med å jage en Svart Mamba med en trestokk. Kameleoner er harmløse i motsetning til en Svart Mamba som man bør holde seg langt unna – mye lengre enn en trestokk. Nå vet de også at det er dumt å jage elefanter ved å kaste steiner på de og at man ikke bør gå nærmere enn 70 meter og de har også en viss ide om hva elefanten mener når snabelen henger rett ned, når den er krøllet bakover, når spissen peker litt fremover osv. Det er vel tvilsomt om det finnes noen TP spørsmål om sånt heller. Kanskje jeg skal lage mit eget spill?

På lørdag kom Ben, en kompis som jobber i WIMSA – en slags rettighetsorganisasjon for San folk. Han hadde med mat, spill og videoprojektor! Så lørdagen skulle vi spille spill hos Stacey og Dries. Og da hadde sannelig disse folkene arrangert et ”wedding shower” – eller bryllupsdusj som det sikkert heter på norsk. Jeg har hørt om det, men ikke visst helt hva det var. Det er altså en fest hvor noen som skal gifte seg får gaver, blir skjenket full og blir vartet opp etter alle kunstens regler. Glimrende tradisjon! Så vi kom dit, ble skjenket full, fikk mat og gaver og sånn. Strålende.
Lørdag, altså i går, gjorde vi pluss minus ingenting hele dagen.
Og siden det i dag morgens ikke gjorde vondt på ryggen når jeg tok på meg t-skjorten så tok jeg den like gjerne av igjen når jeg vannet hekk og plantet blomster. Så i morgen kommer sikkert vannblemmene tilbake… Dustete nordmann!!

En sau senere...

De siste ukene har vært forferdelig hektiske. Vi har vært på vilttelling, jeg har vært syk, TEEP har vært med på en hundekartlegging og vi har flyttet til nytt hus. Og på lørdag ble jeg i tillegg 30. Det har tatt på å være i de viltre tjueårene – godt å være ferdig med det.

Vi har altså vært på vilttelling i Khaudom viltreservat som ligger 60 kilometer rett nord for Tsumkwe. Khaudom er et av de minst tilgjengelige viltreservatene i verden. Vilt reservatene i Namibia skiller seg fra nasjonalparker ved at de ikke er laget med tanke på turister – de er laget for dyrene sin del. Den er ikke gjerdet inn heller slik at dyrene dermed kan følge sine naturlige migrasjons ruter eller ta seg en tur inn hit til Tsumkwe for kjibbe en sau eller to når det passer seg. En villhund familie har gjort nettopp det de siste ukene. Ikke sauer riktignok, men de har forsynt seg grovt av prestens kyr. Han har prøvd å stille noen til ansvar for dette – men det er jo litt vanskelig siden hundene ikke eies av noen. Det er muligens litt vanskelig å kreve økonomisk kompensasjon av Gud – men det vet han mer om enn meg.

Vel, vi dro ut fra Tsumkwe en tirsdags morgen. Vel inne i parken så vi fort ødeleggelsene til noen av de 4000 elefantene som oppholder seg i reservatet. Elefanter har nemlig en ekkel vane med å grave store hull i bakken på jakt etter kald sand de kaster på seg for å kjøle seg ned. Det hadde vært uproblematisk hadde det ikke vært for at de ofte gjør dette midt i veien. Dyr velger ofte den enkleste veien når de skal bevege seg og ofte velger de å bruke veier lagd av mennesker siden de der møter på færrest barrierer i form av elveleier, store trær og tett bush. Så også for elefantene som derfor ofte er i nærheten av en vei som de altså gjerne ødelegger litt.
Vi dro sammen med Dries, viltoppsynsmannen for parken, så vi måtte innom et par vannhull på veien for å sjekke at alt var som det skulle. Det er satt opp 15 vannpumper på strategiske steder i parken for at dyrene skal ha rik tilgang på vann. Det er ved disse pumpene vi sitter og teller. Ved den første pumpen så vi vårt første dyr – en honning grevling. Det er den eneste grevlingen vi har i Namibia og den er ganske sjelden. Dessuten skjer det så å si aldri at man ser den på dagtid – det betyr visst hell. Nysgjerrigheten førte meg ganske tett opp til skapningen men jeg trakk meg litt tilbake etter at Dries fortalte at dette er en ilter fyr som går etter ballene når den angriper. Testiklene altså. Manndommen. Dette er et dyr som har skjønt hvordan man skremmer vekk hannkjønn av menneskerasen!

Ca 10 mil inn i reservatet kom vi til ”vårt” vannhull. Et nydelig sted! De har satt opp et utsiktspunkt (engelsk: hide) ca. 50 meter fra vannkrybben (dit vannet pumpes). Det er fire digre camlethorn trær som gir god skygge, og elefanttråkkene går bare 10-15 meter fra teltplassen. I tillegg er det en løveflokk som holder til i dette området. Etter at teltene var satt opp gikk jeg for å plukke ved. Og sannelig, bare 20 meter fra meg kom de to første dyrene vandrende – to elefantokser. Det gir en ekstra liten spiss på vedsankingen skal jeg si dere når du vet løvene ser på deg og elefantene vandrer bekymringsløst forbi mindre enn et steinkast unna.

Vi hadde ikke veldig stor tro på at vi skulle se så mye dyr. Fjorårets regntid var veldig bra og det er fremdeles masse vann i naturlige vannhull rundt om i parken – noe som gjør behovet for å trekke til de kunstige vannhullene mye mindre. Faktisk var det nummeret før tellingen ble avlyst. Og vi fikk rett i våre antagelser. Vi så ikke så mye mer enn de to elefantene denne dagen. Vi kjørte til en naturlig vannhull 7 kilometer unna og der så vi 20-25 elefanter, noen kuduer og Dries så også en leopard, men ved vårt hull var det stille som døden. Vi spilte kort, spiste litt sau, spilte litt til, så på solnedgangen og spiste litt og spilte litt kort. I 11-tiden var det på tide at den med nattskift satt seg til rette og de andre la seg. Jeg valgte nattskiftet i håp om å se noen store store katter.

Det er ganske vanskelig å se etter dyr i mørket. Selv om månen er full så gir det ikke mer lys enn at man skimter dyrene. Det hjelper veldig med kikkert, men allikevel skal det en del trening til for å vite hva man skal se etter. Spesielt vanskelig er det å skille skygger fra dyr. Jeg fikk noen underlige opplevelser den første natten. Før klokken var 2 hadde jeg sett sikkert 100 løver og hyener som etter litt finkikking viste seg å være trær og busker. Men det rare med disse skyggene er at de beveger seg akkurat som dyr! Jeg så en skygge som lignet på en elefant, fant frem kikkerten, stirret på den ett minutt til å skulle til å fastslå at det var en skygge da den beveget seg. Snabelen gikk opp, ørene flagret og jeg kan banne på den gikk et par skritt. Sånn holdt den på en stund, før jeg tilslutt måtte fastslå at også denne elefanten kun var en skygge. Det er som skyggene danser og spiller deg puss med vilje! Jeg kan godt forstå at folk har sett alver og huldre i norske skoger på natta (dette må ikke forstås som at jeg nå kategorisk har avskrevet huldre og alver som myter og oppspinn – jeg bare åpner for at det også kan være et resultat av synsbedrag). Dess trøttere og mer sliten i øyene jeg ble, dess rarere ting så jeg. I femtiden kunne jeg banne på at jeg så en sel – midt i Kalahariørkenen! Jeg hadde ikke røkt noe rart, ikke drukket veldig mye og ikke spist sopp. Og jeg visste at dette var noe av det teiteste hodet og øynene hadde kommet på på lang tid. Men jeg så tilbake på denne selen igjen og igjen – og det dustete dyret vinket med loffene, løftet hodet opp og ned akkurat som en sel. Det var nummeret før den begynte å leke med en badeball! Jeg lot motvillig fornuften seire og lot som den ikke var der de neste timene. Jeg fant synderen dagen etter – en stubbe med fantastisk skuespillertalent!

I løpet av de tre dagene vilttellingen varte så vi underkant av 100 elefanter, 2 løver, 2 hyener, 3 steen bukker, en del sjakaler og hundre millioner fugler av ulike arter. I tillegg hadde vi en ekornfamilie til bords nesten hver dag. Det var så deilig å være der at når vilttellingen var ferdig bestemte vi oss for å bli en natt til for å se på stjernene og spille Trivial Pursuit.

Vi kom hjem på lørdag formiddag og hadde så vidt fått i oss vårt første måltid før Robin ”The wild dog man” kom på besøk sammen Sonja som er både tysk, veterinær og Robin sin kjæreste. Robin forsker altså på villhunder. Afrikanske villhunder er kort fortalt en vill hundetype som lever i Afrika (surprise!). Den er utryddingstruet og det antas at det finnes i underkant av 3000 viltlevende hunder igjen i verden – i underkant av 500 av de befinner seg i Namibia. Robin jobber med å kartlegge bestanden og skolere folk i hva man skal og ikke skal gjøre for å bevare rasen for ettertiden. Genetisk er villhunden svært nær ”vanlige” hunder – sånne man har i huset sitt eller i hundegården (dersom man har hus eller hundegård) og sykdommer kan derfor lett spres fra tamme hunder til villhunder (spesielt siden nesten ingen har hus og absolutt ingen har hundegård - de tamme hundene løper derfor løst). Robin trengte å reise til alle landsbyene for å telle tamme hunder og ta blodprøver fra de for å se om de bærer på noen sykdommer som kan smitte. Men selv hadde han ikke tid siden han nettopp hadde funnet to nye flokker som han måtte prøve å få oversikt over. Det ble bestemt at dette var en oppgave som passet bra med arbeidet til TEEP – altså dette miljøprosjektet jeg jobber med og som noen av dere har vært så elskverdig å hjelpe økonomisk – så jeg og Leon fra TEEP og Sonja som er tysk og veterinær og kjæreste med Robin, reiste til landsbyer søndag, mandag, onsdag og torsdag. Laange dager, maaange kilometer og maaange hunder. Tirsdagen dro jeg og Leon til Grootfontein og handlet inn mat til den neste TEEP gruppen som skal ut å bygge vannhull i neste uke.

Fredag flyttet jeg og Trine inn i vårt nye hus. Det er et fint hus med tre soverom, et strøk maling for lite, lekkasje i kun en av tre vasker og en relativt stor lekkasje i doen. Jeg synes vi kan være godt fornøyd med det – det kunne vært mye verre! Vi fikk vite på torsdag at vi måtte flytte på fredag siden det skulle komme noen å ta over huset vi bodde i. Da, på torsdag, var det ikke installert verken vann eller strøm i det nye huset, og vi var egentlig innstilt på å ta med oss noen vanntanker og koke vann på gasskomfyren. Men plutselig i løpet av fredag ordnet alt seg på en måte jeg fremdeles ikke helt har forstått. Hva som foregikk aner jeg ikke men før solen gikk ned fredag hadde vi både vann og strøm. Det var da en stor lekkasje i varmtvannstanken så den kunne vi ikke bruke. Men på lørdag, min bursdag, kom elektrikeren innom igjen og fikset noen rør i varmtvannstanken og så var alt på stell (med unntak av de mindre lekkasjene inne og skapdørene som detter ned og flisene som allerede har løsnet). Jeg kunne dermed begynne dagen med en varm dusj i Tsumkwe – den første siden januar 2005.

Nesten hele kjernefamilien er storfornøyd med det nye huset. Den eneste som fortsatt er ganske skeptisk er Suitcase – katta. Hun skjønner overhode ikke poenget med å flytte. Etter at vi hadde hentet henne hit la hun seg under trillebåren og nektet å komme frem. Senere gikk hun ut og satte seg under et tre. Det så ut som hun tenkte ”Nei, dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Jeg tror jeg stikker hjem jeg” og så gjorde hun det. Neste dag fant vi henne inni grillen i det gamle huset. Vi tok henne med oss til det nye huset igjen og hun gikk rett å la seg under trillebåren. Hun ser ikke spesielt fornøyd ut. I dag morges stakk hun av igjen. Så jeg skal innom grillene senere i dag å hente henne.

Bøffel jakt

I helgen var Dries, vår viltoppsynsmann, på jakt sammen med trofe jegere fra USA. De skulle jakte bøffel, men alt gikk ikke helt som planlagt. Her er rapporten han skrev etterpå – det var nok en spennende jakt!

RE : BUFFALO SHOT IN SELF DEFENSE – QUARANTINE CAMP


1. Sir, the events as described below unfolded on Friday the 1st of September 2006 in
the Buffalo Quarantine Camp outside Tsumkwe, at about 11:00 AM that morning.

2. Approval was granted to Eden Wildlife Trust to shoot an old buffalo bull in the said
camp under Permit # 80309 with the Professional Hunter ( Big Game ) being
Mr. W. Hugo from Eden. The client was a certain Mr. Jason from the U.S.A.

3. During the hunt, I accompanied the hunting party so as to identify the old bull to
be shot.

4. The hunt started at about 10:00 AM that Friday morning and we immediately started
walking in the South Western corner of the “old” camp as this is where we had seen
the old bull on many occasions, noteworthy to state that we ( MET ) always saw him
on his own ( solitary bull ).

5. After an hour of walking, we came across the old bull sleeping under an Acacia bush,
totally unaware of our presence. We were 5 ( five ) people in the group including the
client, 2 ( two ) PH hunters from Eden, a tracker from Eden and myself. None of us at
that time saw the second buffalo bull also sleeping under and behind another Acacia
bush approximately 20 meters from where we were standing and looking at the old
bull that was to be shot.

6. After considering their options, the PH hunters got the client to within 15 to 18 meters
of the old buffalo bull. Only after various whistles did the old bull wake up and stand
up so as to offer the client a clear broad-side shot. The client fired 2 shots into the
bull’s shoulder and the animal ran for about 20 meters before going down.

7. Approximately a minute after the old bull had gone down, the hunting party started to
walk towards the downed bull. At that stage the second bull ( which we had not seen )
came charging towards the group from a Southern direction, heading North and
towards us. Instinctively the whole group made way and ran in various directions,
making noise and yelling in the hope that the charging bull would change direction.
Unfortunately the charging bull did not veer and kept its attention on the hunting
group.

8. In the chaos of the charge, I realized that the charging bull had no intention of ceasing
in its charge and as such I came around a bush, so as to face the bull, and to take a shot
at him. At that stage I clearly saw that he was about 2 to 3 meters behind the client.
Pro. Hunter W. Hugo had also turned around and immediately fired at the bull with
his .416 Rigby rifle. The shot fortunately broke the bull’s shoulder and it went down
immediately. Mr. Hugo was approximately 3 meters from the bull when he took the
shot. As mentioned earlier, if Mr. Hugo had not taken the shot, I would have – in both
cases simply out of self defense and to prevent human injuries or even fatalities.

9. After both bulls were dead, we noticed that the second bull ( charge ) had a severe
testicular infection of some sorts – it was swollen to about the size of a football. The
bull was also old and of poor trophy quality. The infection could have caused its
aggression.

10. The meat of the two bulls were distributed between 3 villages upon the request of the
Nyae Nyae Conservancy. Both trophies are currently in MET possession at
Tsumkwe.

11. Eden is willing to pay the full concession price for the second bull and will apply for
approval to obtain the trophy of the said bull. The first bull measured in at 43 inch
spread, whilst the second measured in at 36 inches.

12. Based on the information as described above, I will recommend that Eden be granted
the right to purchase the second bull’s trophy from the NNC.

13. I am pleased at the way the charge unfolded that day and would have acted in the
same way ( shooting charging bull ). It was very clear that someone would have been
severely injured had it not been for the actions of the Pro. Hunter. Eden is to be
commended on their Pro. Hunters and in the way they acted, proving testimony to the
strict regulations that MET imposes on Professional Hunters in Namibia.

14. I further recommend that the 2 other old buffalo be shot and that this one ( charge )
not be taken off the quota as a result of the charge.

Ser det ikke spennende ut?

I morgen tidlig reiser vi ut til Khaudom viltreservat for å telle vilt. Det blir neppe like spennende – heldigvis – men det skal ikke bli så verst dette heller. Viltellingen er noe som gjøres ved fullmåne hvert år i september og oktober. Det gjøres ved fullmåne fordi det da er lyst nok til at vi ser dyrene når de drikker. Det telles på 10 – 15 vannhull for å få et inntrykk av viltbestanden. Vi gleder oss veldig! Vi skal til en av brønnene som er lengst ute i bushen – et sted man hvert år ser både hyener, løver, den utryddingstruede Roan Antilope, noen ganger leopard, giraff og selvsagt hundrevis av elefanter! Skulle det skye over har vi med kortstokk, whisky og gin – så det blir nok uansett kjekt. Trine har dessuten kjøpt seg en sau i dag, så vi skal ikke sulte heller!

Men hva gjør Trine der nede?

Dette er Trines presentasjon av sin jobb til Namibiaforeningens medlemmer. Det kan være interessant for dere også. God fornøyelse!

San Education Project

Tsumkwe befinner seg sor-ost i Namibia, pa grensen til Botswana. Det er et omrade pa ca 18.000 hektar med en befolkning pa ca 9.000. Det er 300 km til naermeste by hvorav 250 km er pa grus. Befolkningen her kalles San, eller Bushmen, og bestar hovedsakelig av to hovedundergrupper nemlig !Kung San og Ju’hoansi San. Det er et folk som inntil ganske nylig har levd utelukkende som jegere og sankere. De faereste kan lese og skrive, eller snakke engelsk som er Namibia’s offisielle sprak, hvor den formelle arbeidsledigheten er rundt 90% og alkoholisme er et stort problem.

Hovedmalet med prosjektet er a styrke San befolkningens mulighet til a ivareta sine rettigheter i det moderne Namibia. Naturlig nok har dette fort til at man forst og fremst har satset pa utdanning, dvs. a sorge for at San ikke bare har tilgang til utdanning men ogsa tilgang til god utdanning. Dette er viktig for at de skal kunne ha forutsetning for a ta gode valg for sin livssituasjon, bade for samtiden og kommende generasjoner.

Det finnes 14 skoler i omradet, hvorav 13 har San barn som absolut majoritet. I disse 13 skolene er det ca 1.800 elever hvorav kanskje en handfull eller to vil gjennomfore 10ende klasse. Et av prosjektets mal er derfor at en hoyere prosentandel fullforerer grunnutdanning og dermed kvalifiserer seg for videre utdanning.

For at San befolkningen skal kunne ha mulighet til selv a forbedre sin situasjon tilgang pa informasjon det vaere seg fra media, myndigheter eller andre organisasjoner. Namibiaforeningen har i den anledning opprettet et flerfunksjonsjonelt undervisningssenter i Tsumkwe. Her kan befolkningen fa tilgang pa faks, telefon, kopimaskin, aviser, workshop fasiliteter og et bibliotek med et stort antall boker og oppslagsverk pa ulike sprak. Voksenopplaeringen administreres ogsa herfra og fra april til november arrangeres det kurs i de ulike landsbyene hvor voksne ogsa laerer a lese og skrive, bade Ju’hoansi og engelsk.

Namibiaforeningen stotter Legal Assistence Center, en Namibisk rettshjelp organisasjon, finansielt slik at de kan ha to lokalt ansatte som informerer og underviser lokalbefolkningen i lover, regler, rettigheter og plikter. Dette gjor de bl.a. gjennom den lokale radiostasjonen !Ah Radio som mandag til fredag sender nyheter og informasjon pa Ju’hoansi.

Prosjektet har satt seg som mal a bygge kompetanse, bade hos San befolkningen og hos andre lokale samarbeidspartnere, pa urfolkssporsmal. Vi ser det som verdifult at San befolkningen har bevissthet om sin egen, og andre urfolks, identitet, kultur og felles utfordringer. Dette har vi bl.a. gjort ved at representanter for San folket og representanter far undervisningsdepartementet har samhandlet med andre urfolk bade nasjonalt og internasjonalt. Ved to anledninger har vi invitert personer knyttet til prosjektet til Forum for urfolkssporsmal i bistanden som arlig arrangeres i Tromso. I tilknytning til fjorarets konferanse hadde vi ogsa et besok til Brekken skole utenfor Roros hvor majoriteten av skolebarna er av samisk opprinnelse. Hele delegasjonene syntes det var spennende a hore hvordan norske myndigheter har lagt til rette utdanningen for urbefolkningen i Norge. Vi har ogsa hatt motesteder for personer tilknyttet Ondao Mobile school i Opuwo og skolene i Tsumkwe i tillegg til a la San fra flere deler av regionen treffes og dele erfaringer og utfordringer.

Mange av utfordringene San befolkningen star ovenfor er sammenvevd og kompliserte og det finnes ingen enkle losninger. A ta fatt i en isolert utfordring kan ha konsekvenser utover det som var intensjonen. At ting er kompliserte og utfordrende betyr selvfolgelig hverken at man skal gi opp eller bli handlingslammet men man ma jobbe med omhu og respekt og bruke mye tid pa a lytte og observere. San Education Projectet har derfor en bredt sammensatt styringsgruppe bestaende bl.a. av representanter fra utdanningsdepartementet, tradisjonelle ledere, rektorer, representanter fra lokal samfunnet og ordforer. Disse fungerer som radgivere og stottespillerer for prosjektet ogsa utover de fastsatte kvartalevise motene. Noe som gir Namibiaforeningen kredibilitet i forhold til arbeidet vi utforer.

Namibiaforeningen har vaert til stede med en prosjekt koordinator i Tsumkwe i ca 3 ar. I disse dager skal en ekstern evaluering av prosjektet foretaes og konklusjonene fra denne evalueringen vil gi viktige innspill til vart videre arbeid. Det tar vi gladelig imot!

Trine Strøm Larsen
Prosjekt koordinator, San Education Project