I forrige uke hadde vi overnattingsgjester. De var to stykker som slo opp et telt i hagen. Vi lagde en braai (grilling på Sør-Afrikansk vis) og satt utover kvelden og pludret om løst og fast. Men til slutt ble det leggetid – jeg og Trine krøp inn i vårt tomme (alle tingene er flyttet til det andre huset), mørke (lyset har ikke virket de siste tre månedene – og det er ikke bare å bytte lyspære – det har vi prøvd), kalde rom. Gjesten krøp inn i sitt portable hus og roen senket seg. Neste morgen var vi oppe i sekstiden nesten alle mann. Michael, en av gjestene, så svært trett ut. Etter hans sedvanlige britiske høflighetsfraser og milde blikk sa han: Thanks for the cold shower last night. Hm, det var da en underlig ting å si, tenkte jeg. Jeg latet som ingenting og antok at han refererte til en drøm eller noe. Men han ga seg ikke og til slutt var det på tide å få klarhet i dette. Hva i all verden mener du? (På engelsk: what in the world do you mean?) sa jeg til slutt. Det viste seg da at de hadde slått opp teltet rett under vanntanken vår, og at den blitt full I løpet av natten og dermed sprutet svært mye kaldt vann på dem.
Det hadde ikke vært noe spesielt med det hadde det ikke vært for at: a) kranen inn til tanken har vært stengt i tre måneder på grunn av malfunction. Det er derfor ikke mulig for vannet å komme inn i tanken – og dermed kan heller ikke tanken bli full. b) i tillegg har rørene som leder vann inn i tanken falt ut – noe som gjør det enda underligere at noe som helst slags vann har kunne komme inn i tanken.
Så da har vi to muligheter. Det var et esel der sa Michael. Det kunne ha vært en ånd som av en eller annen grunn vil tulle med oss. Den andre muligheten kan være poltergeist. Spiller ingen rolle – noe metafysisk må det ha vært. Så nå har vi enda en god grunn til å flytte.
Men det tar nok litt tid. Det viser seg at den mannen som skal programmere strømboksen vår i Otjiwarongo (fylkeshovedstaden) har blitt ”very very sick”. Så vi satser på nytt hus til jul en gang… Når strømmen endelig kommer er vi hvertfall klar. Vi har allerede skrudd opp hyller, satt bøker i hyllene, ryddet i skapene på kjøkkenet og sånn.
Det er mye som skjer for tiden noe som medfører mye jobb. Jeg har ansatt en San for å jobbe full tid på miljøprosjektet de neste seks månedene. Det tror jeg blir veldig bra. Vi planlegger nå to større prosjekt i løpet av september og har allerede begynt rekrutteringen av frivillige. Vi skal bygge en vannkrybbe og beskyttelsesvegger rundt to pumper. Det er minst seks ukers arbeid så vi skal rekruttere tre grupper frivillige som skal jobbe og få miljøvernkursing.
Trine skriver halvårs rapport. Det er så kjedelig at hun er nødt til å forlyste seg med Monty Pyton på DVD på kveldene. Nå har vi sett samme sketchen sikkert 100 ganger (for de av dere som kjenner monty pyton godt så er det den sketchen med en gammel dame som har en ny teori (the theory which is mine because I made it because its mine…).Teorien hennes er at en dinosaur er smal på den ene enden, tjukk på midten og så smal på den andre enden. Jeg kan ikke fatte hvordan det kan være morsomt – men Trine ler seg skvett i hjel!
I går morges tok en flokk på 16 villhunder tre av kyrne til presten, bare to kilometer fra Tsumkwe. Dumt for presten men veldig gode nyheter for området. Villhunder er en truet dyreart som det ikke finnes mer enn 3000 individer av i verden. I fjor ble det registrert fem grupper på mellom 10 og 20 dyr i vårt område mens det i år bare er funnet en gruppe. Grunnene kan være mange men vi er redd for at det de har blitt smittet av sykdommer fra vanlige hunder – sykdommer som er ufarlige for vanlige hunder men dødelige for villhunder. Jeg skal ut med en veterinær i løpet av september for å ta blodprøver av så mange tamme hunder som mulig slik at vi kan får kartlagt hvilke sykdommer som er i omløp her. Det at det nå er registrert enda en relativt stor gruppe villhunder gir godt håp om at det kanskje ikke har gått så ille som først fryktet.
I morgen skal jeg i retten. Endelig skal saken om denne tyven som har stjelt ting fra oss opp. Ikke mer enn 18 måneder etter at det skjedde. Håper de ikke spør meg hva som forsvant – for det aner jeg ikke…
Tuesday, August 29, 2006
Sunday, August 27, 2006
Historietime
Før jeg begynner timen, noen praktiske ting:
- Jeg får lest kommentarene men siden jeg har så treg internett koblig så svarer jeg ikke på det der, men vil bake svarene inn i neste blogg.
- Noen har lurt på om kommentarene er allment tilgjengelig eller om det bare er jeg som ser de. De er allment tilgjengelig – alle som ser på siden vil også kunne lese kommentarene.
- Jeg har fått mange bryllupsspørsmål. Svar og mer informasjon kommer i en bryllupsblogg om ikke så veldig lenge.
Dagens blogg heter historietime. Jeg har innsett at jeg har ganske mye makt gjennom denne bloggen. Jeg vet ikke hvordan jeg finner statistikk og sånn men jeg tror det er en del som leser det jeg skriver. Det gir meg en super mulighet til allmenn skolering om viktige og mindre viktige ting som jeg nå har tenkt å benytte meg av.
Jeg avsluttet sist med å si at jeg lovte at denne bloggen skulle handle om noe hyggelig, trivelig og koselig. Så hva er vel da mer naturlig enn å skrive om Fidel Castro? Jeg kjenner han ikke så jeg kan ikke si for sikkert at han er verken hyggelig eller trivelig eller koselig, men det kan godt hende. Jeg velger å tro det. Han synger sikkert amerikanske pop-ballader i dusjen, har en katt som sover i sengen sin, gråter en skvett når han ser rørende filmer og før hun døde ringte han nok sin mor hver dag uansett hvor han var i verden. Vel vel, for alt jeg vet er også han død allerede (vi har ikke vært i sivilisasjonen siden forrige tirsdag og har derfor ikke fått med oss nyheter – det eneste vi vet er at han var syk).
Det er ganske mange tilreisende til Afrikanske land som lurer på hvorfor det er så mange som går rundt med t-skjorter og buttons og capser med bilder av Ernesto Che Guevara og Fidel Castro. Står kommunismen virkelig så sterkt her nede? Er de kanskje terrorister?? Vil de drepe oss??? Det siste er det kanskje ikke så mange tror... – jeg ble litt revet med. Det er ikke umulig at de er kommunister, de finnes jo både her og der. Men hovedgrunnen ligger nok et annet sted. Saken er at cubanske styrker under ledelse av kommandant Castro var avgjørende i kampen mot kolonialsime og apartheid.
Både Nelson Mandela (tidligere president i Sør-Afrika), Kenneth Kaunda (tidligere president i Zambia), Rober Mugabe (riv ruskende gal president i Zimbabwe – eller kanskje han også har dødd i løpet av de siste ukene?) og mange andre prominente afrikanske ledere kaller han ikke bare en god venn, men en av Afrikas frelsere.
Cubanske styrker har vært i algeriske og etiopiske ørkener, i jungelen i Guinea Bissau og Kongo og de har vært i bushen i Angola. I tillegg har Cubansk utstyr funnet veien til en drøss med andre land – mottakerne vanligvis motstandsstyrker med geriljalignende arbeidsmåter. Opp mot 500 000 kubanere har kjempet eller arbeidet i Afrika for ”revolusjonær solidaritet”.
Noe av kritikken mot Castro var at han kjempet kald krig i Afrika for Sovjetunionen, at han brukte kubanske og afrikanske liv som kanonføde i en makrokamp folk flest ikke skjønte filla av. Men sånn er det ikke mange som ser det her. De så kubanske styrker som blant annet sloss mot et apartheidregime som ville inn i Angola – et regime som behandlet den svarte majoriteten som dyr. For folket her betydde det ingenting om dette regimet også ble støtte av USA eller var kritiske til kommunismen eller hva det var. Det som også huskes er de kubanske legene, ingeniørene, veibyggerne og husbyggerne som kom og bidro til å gjøre ”vanlige” folks liv lettere. Fortsatt jobber det mer enn 2000 cubanske leger i land som Sør-Afrika, Gambia og Mali. Ti tusenvis av afrikanere har studert i Cuba på cubansk regning – et bidrag som virkelig har betydd mye for samfunnsutviklingen.
Så når Fidel og Che er så populære i mange afrikanske land har det sine naturlige forklaringer. Namibia sin uavhengighet hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba, Angola hadde blitt kolonisert av Sør-Afrika og Zambia hadde det ikke vært for støtte fra Cuba, ANC sin frigjøringskamp i Sør-Afrika hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba og vi hadde ikke hatt så mange leger, dyrleger og lærere tilgjengelig hadde det ikke vært for Cuba. Sett på den bakgrunn er det ikke helt bak mål når Hallgeir Langeland fra SV igjen og igjen nominerer Fidel Castro til Nobels fredspris. Nå har han jo noen andre småsvin på skogen denne Castro, så det er kanskje like greit at han ikke får en sånn pris…
- Jeg får lest kommentarene men siden jeg har så treg internett koblig så svarer jeg ikke på det der, men vil bake svarene inn i neste blogg.
- Noen har lurt på om kommentarene er allment tilgjengelig eller om det bare er jeg som ser de. De er allment tilgjengelig – alle som ser på siden vil også kunne lese kommentarene.
- Jeg har fått mange bryllupsspørsmål. Svar og mer informasjon kommer i en bryllupsblogg om ikke så veldig lenge.
Dagens blogg heter historietime. Jeg har innsett at jeg har ganske mye makt gjennom denne bloggen. Jeg vet ikke hvordan jeg finner statistikk og sånn men jeg tror det er en del som leser det jeg skriver. Det gir meg en super mulighet til allmenn skolering om viktige og mindre viktige ting som jeg nå har tenkt å benytte meg av.
Jeg avsluttet sist med å si at jeg lovte at denne bloggen skulle handle om noe hyggelig, trivelig og koselig. Så hva er vel da mer naturlig enn å skrive om Fidel Castro? Jeg kjenner han ikke så jeg kan ikke si for sikkert at han er verken hyggelig eller trivelig eller koselig, men det kan godt hende. Jeg velger å tro det. Han synger sikkert amerikanske pop-ballader i dusjen, har en katt som sover i sengen sin, gråter en skvett når han ser rørende filmer og før hun døde ringte han nok sin mor hver dag uansett hvor han var i verden. Vel vel, for alt jeg vet er også han død allerede (vi har ikke vært i sivilisasjonen siden forrige tirsdag og har derfor ikke fått med oss nyheter – det eneste vi vet er at han var syk).
Det er ganske mange tilreisende til Afrikanske land som lurer på hvorfor det er så mange som går rundt med t-skjorter og buttons og capser med bilder av Ernesto Che Guevara og Fidel Castro. Står kommunismen virkelig så sterkt her nede? Er de kanskje terrorister?? Vil de drepe oss??? Det siste er det kanskje ikke så mange tror... – jeg ble litt revet med. Det er ikke umulig at de er kommunister, de finnes jo både her og der. Men hovedgrunnen ligger nok et annet sted. Saken er at cubanske styrker under ledelse av kommandant Castro var avgjørende i kampen mot kolonialsime og apartheid.
Både Nelson Mandela (tidligere president i Sør-Afrika), Kenneth Kaunda (tidligere president i Zambia), Rober Mugabe (riv ruskende gal president i Zimbabwe – eller kanskje han også har dødd i løpet av de siste ukene?) og mange andre prominente afrikanske ledere kaller han ikke bare en god venn, men en av Afrikas frelsere.
Cubanske styrker har vært i algeriske og etiopiske ørkener, i jungelen i Guinea Bissau og Kongo og de har vært i bushen i Angola. I tillegg har Cubansk utstyr funnet veien til en drøss med andre land – mottakerne vanligvis motstandsstyrker med geriljalignende arbeidsmåter. Opp mot 500 000 kubanere har kjempet eller arbeidet i Afrika for ”revolusjonær solidaritet”.
Noe av kritikken mot Castro var at han kjempet kald krig i Afrika for Sovjetunionen, at han brukte kubanske og afrikanske liv som kanonføde i en makrokamp folk flest ikke skjønte filla av. Men sånn er det ikke mange som ser det her. De så kubanske styrker som blant annet sloss mot et apartheidregime som ville inn i Angola – et regime som behandlet den svarte majoriteten som dyr. For folket her betydde det ingenting om dette regimet også ble støtte av USA eller var kritiske til kommunismen eller hva det var. Det som også huskes er de kubanske legene, ingeniørene, veibyggerne og husbyggerne som kom og bidro til å gjøre ”vanlige” folks liv lettere. Fortsatt jobber det mer enn 2000 cubanske leger i land som Sør-Afrika, Gambia og Mali. Ti tusenvis av afrikanere har studert i Cuba på cubansk regning – et bidrag som virkelig har betydd mye for samfunnsutviklingen.
Så når Fidel og Che er så populære i mange afrikanske land har det sine naturlige forklaringer. Namibia sin uavhengighet hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba, Angola hadde blitt kolonisert av Sør-Afrika og Zambia hadde det ikke vært for støtte fra Cuba, ANC sin frigjøringskamp i Sør-Afrika hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba og vi hadde ikke hatt så mange leger, dyrleger og lærere tilgjengelig hadde det ikke vært for Cuba. Sett på den bakgrunn er det ikke helt bak mål når Hallgeir Langeland fra SV igjen og igjen nominerer Fidel Castro til Nobels fredspris. Nå har han jo noen andre småsvin på skogen denne Castro, så det er kanskje like greit at han ikke får en sånn pris…
Tuesday, August 22, 2006
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? Er det tirsdag?
Det spiller faktisk overhode ingen rolle. På denne underlige plassen som lever og lever og lever på sin egne særegne måte, en måte som noen ganger får en til å tenke på Stephen Kings fabler om andre dimensjoner og besøkende fra andre tidsaldre. Her er en dag en dag – og ferdig med det.
De som jobber har helg, men med formell arbeidsledighet på over 90% så merkes ikke forskjellen så veldig. På søndager er det noen som går i en av de syv kirkene vi har her. Vel, kirke og kirke. En av kirkene er en nedlagt ulovlig bar, en såkalt shebeen, en av de er et godt gammeldags blikkskur og tre av de har jeg aldri sett men jeg har hørt at de finnes. Og så er det selvsagt Dutch Reformed Church – det hvite sør-afrikas spirituelle stolthet. De har en diger kirke, eget bakeri, egen craftshop, lokale bibeloversettere, egne biler de kan kjøre til landsbyene med, kyr og geiter og sauer. Det er sannelig en kirke med schwong over! De har en litt pinlig fortid i forbindelse med apartheid styret riktignok (noen uheldig bestemmelser av typen: vi er det nye israel, hvite sør-afrikanere er de forfulgte, svarte er djevelens sendebud og sånn) men de har ristet av seg de drøyeste tingene og er nå i full gang med å akseptere at vi alle er Guds barn. Og det er jo hyggeligere å være Guds barn enn djevelens sendebud – det kan vi alle være enige om.
Vi har også syvende dags adventister. De synes jeg er litt koselige. På lørdag døpte de over 100 San i en landsby som heter Mountain Post. De som ble døpt fikk mat og landsbyen fikk solcellepanel og vannpumpe. Det kaller jeg god utelling for en vannskvett på skolten! De har holdt på i området i et par år nå og det er etter hvert blitt en anselig mengde døpte. Så nå har San folket blitt ganske gode til å be. Dersom noen sier for eksempel ”La oss be” så bøyer alle hodene, lukker øynene og er helt helt stille. Og så sier man Amen og så er man ferdig. Lett som en lek! Selv mor kan (uten forkleinelse for eventuelle mødre som skulle lese dette)!
Jeg håper for adventistenes del at Gud finnes, hvis ikke har de kastet bort ganske mye penger. Vannpumpene de har med seg er nemlig ganske dårlige – og skikkelig dyre. De passer nok veldig bra i byer, inni rom der det ikke er så mye sand, i områder der man har ubegrenset tilgang til olje og ikke minst noen som kan se til dem minst en gang i uken. Men de passer dårlig i et område med mye sand, mye vind, mye sterk sol, ingen som kan vedlikeholde skikkelig og ingen olje tilgjengelig. Så de blir vanligvis ødelagt etter noen måneder. Men det er ikke helt bortkastet tross alt, solcellepanelene blir nemlig skrudd ned og brukes til å lade opp radioer, gi lys til shebeener og sånn. Og rørene fra vannpumpene egner seg godt som pipe man kan røyke råtobakk i. Ikke akkurat som planlagt men altså ikke så galt at det ikke er godt for noe.
For the record, jeg har ingen ting i mot misjonærer. Faktisk synes jeg at bistandsarbeidet som gjøres av religiøse organisasjoner ofte er svært svært bra. De har en forståelse for de spirituelle og kulturelle utfordringene som ikke-religiøse organisasjoner ofte mangler. Og grøt-misjonen fra de mørke 60, 70 og 80 årene (”bli døpt eller sult i hjel” taktikken) er i ferd med å forsvinne – heldigvis.
Men tilbake til dagene. Søndagen, kirkedagen, skiller seg altså heller ikke så veldig ut, til tross for at omtrent alle er medlem av et kirkesamfunn. Mange er gjerne medlem av flere kirkesamfunn – for sikkerhets skyld.
Lørdag er litt annerledes. Da er nemlig alkoholkonsumet litt høyere enn normalt, stereoanleggene er skrudd litt høyere opp, skjørtene er litt kortere, helsesenteret litt mer travelt og politiet litt mer aktivt (politiet er ikke bare mer aktive på grunn av deres egen drift av en ulovlig shebeen, men også fordi de av dem som er på sin skikkelige jobb arresterer folk som sloss)
Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er altså helt like, lørdag er litt mer hektisk og søndag er omtrent som mandag.
Da er det mer variasjon i månedsløpet. De fleste får nemlig lønn en gang i måneden. Og lønn feirer man jo, det vet vi jo godt fra Norge også. Lønningspils er en kjent og kjær tradisjon. Her har de tatt lønningspilsen litt lenger – man kan kanskje si de har utviklet den litt fra vår trauste, endags ølsipping som for mange slutter etter kun et par timer. Her gjør de det skikkelig! Lønningspilsen varer gjerne i fire-fem dager eller til pengene er brukt opp – whatever comes first. Og det spiller selvsagt ingen rolle om lønningsdag er på mandag eller onsdag eller fredag. Lønn betyr pils betyr fest betyr noen dager borte fra jobb/full på jobb.
Ikke så bra. Faktisk en av de største utfordringene vi har. Eller skal jeg kanskje tørre å være så upedagogisk å kalle det et problem? Et skikkelig ekte komplisert problem. Drikking er noe skikkelig dritt i dette området. Lønningspilsen varer som sagt til pengene er borte – og når pengene er borte så er det ikke så mye igjen til mat, transport, skolemateriell, klær, medisiner osv. Og har man ikke dette så kan man bli syk, sulten, sur, deprimert og passiv. Og da er det kanskje like greit å drikke enda litt mer – men siden pengene allerede er brukt opp så gjør man det på kreditt – og så er enda en uheldig spiral i gang. Stusselige greier.
For oss som jobber med bistand og utvikling her byr dette på enorme problemer. Vi kvier oss for å betale ut lønn til lokalt ansatte fordi vi vet at pengene blir brukt på øl eller lokalt brygg – men moralsk sett har ikke vi som arbeidsgivere lov til å bestemme hva en ansatt skal bruke pengene til. Dersom vi betaler ut lønn i mat så umyndiggjør vi våre ansatte – behandler de som barn – noe som føles ille for oss og oppleves som overgrep for de ansatte. Rundt lønningsdag står området stille fordi det er så mange som er på fylla. Bilulykker, slosskamper, voldtekter osv er utbredt – og ikke overraskende i kombinasjon med alkohol. Jeg kan bare fortsette og fortsette – alkoholmisbruket er en av de viktigste grunnene til at utvikling går sent, til personlige og samfunnsmessige tilbakeslag og til demoralisering og passifisering av hele folkegrupper.
Så hva gjør vi med det? Ikke så mye. For vi aner ikke hvordan vi skal takle det. For all del, alt er ikke bare kjipt. Vi har kirka som driver og frelser folk i ny og ne, og mange av de som har sluttet å drikke har gjort det på grunn av sin nyetablerte kontakt med høyere makter. En del har sluttet å drikke på eget initiativ og vi finner til stadighet flinke, lokale folk som gjør mye bra og det er en god stemning i byen for tiden. Men alkoholproblemene ligger som en svøpe over alt vi gjør. En seks måneders periode med antabus i drikkevannet hadde nok vært effektivt, men jeg er usikker på både lovligheten og effekten av det. Men noe må vi finne på, alle som jobber med dette. For det er ikke bare i Tsumkwe dette er et problem. I Guatemala, Tanzania, Uganda, Thailand, Malawi, Brasil og sikkert også i dalstrøka innafor – dette er noe vi sliter med.
Se det, nå greide jeg sannelig å bake inn litt klaging og syting igjen. Jeg har tenkt å slutte med det snart. Jeg lover at mitt neste bidrag skal være hyggelig og trivelig og koselig.
Et par praktiske ting igjen:
- Flere har spurt om det er greit at de gir blog adressen til andre folk også. Det er det bare å gjøre. Det er ikke sikkert at folk utenfor venne og familiekretsen finner alt like spennende men det er deres problem.
- Og hvordan går det med vårt nye hus? Jeg tror det går bra med det. Det har fortsatt ikke vann og strøm så vi bor fortsatt i vårt gamle hus. Men der har det begynt å spøke så nå vil vi gjerne flytte snart.
- Det er faktisk tirsdag.
De som jobber har helg, men med formell arbeidsledighet på over 90% så merkes ikke forskjellen så veldig. På søndager er det noen som går i en av de syv kirkene vi har her. Vel, kirke og kirke. En av kirkene er en nedlagt ulovlig bar, en såkalt shebeen, en av de er et godt gammeldags blikkskur og tre av de har jeg aldri sett men jeg har hørt at de finnes. Og så er det selvsagt Dutch Reformed Church – det hvite sør-afrikas spirituelle stolthet. De har en diger kirke, eget bakeri, egen craftshop, lokale bibeloversettere, egne biler de kan kjøre til landsbyene med, kyr og geiter og sauer. Det er sannelig en kirke med schwong over! De har en litt pinlig fortid i forbindelse med apartheid styret riktignok (noen uheldig bestemmelser av typen: vi er det nye israel, hvite sør-afrikanere er de forfulgte, svarte er djevelens sendebud og sånn) men de har ristet av seg de drøyeste tingene og er nå i full gang med å akseptere at vi alle er Guds barn. Og det er jo hyggeligere å være Guds barn enn djevelens sendebud – det kan vi alle være enige om.
Vi har også syvende dags adventister. De synes jeg er litt koselige. På lørdag døpte de over 100 San i en landsby som heter Mountain Post. De som ble døpt fikk mat og landsbyen fikk solcellepanel og vannpumpe. Det kaller jeg god utelling for en vannskvett på skolten! De har holdt på i området i et par år nå og det er etter hvert blitt en anselig mengde døpte. Så nå har San folket blitt ganske gode til å be. Dersom noen sier for eksempel ”La oss be” så bøyer alle hodene, lukker øynene og er helt helt stille. Og så sier man Amen og så er man ferdig. Lett som en lek! Selv mor kan (uten forkleinelse for eventuelle mødre som skulle lese dette)!
Jeg håper for adventistenes del at Gud finnes, hvis ikke har de kastet bort ganske mye penger. Vannpumpene de har med seg er nemlig ganske dårlige – og skikkelig dyre. De passer nok veldig bra i byer, inni rom der det ikke er så mye sand, i områder der man har ubegrenset tilgang til olje og ikke minst noen som kan se til dem minst en gang i uken. Men de passer dårlig i et område med mye sand, mye vind, mye sterk sol, ingen som kan vedlikeholde skikkelig og ingen olje tilgjengelig. Så de blir vanligvis ødelagt etter noen måneder. Men det er ikke helt bortkastet tross alt, solcellepanelene blir nemlig skrudd ned og brukes til å lade opp radioer, gi lys til shebeener og sånn. Og rørene fra vannpumpene egner seg godt som pipe man kan røyke råtobakk i. Ikke akkurat som planlagt men altså ikke så galt at det ikke er godt for noe.
For the record, jeg har ingen ting i mot misjonærer. Faktisk synes jeg at bistandsarbeidet som gjøres av religiøse organisasjoner ofte er svært svært bra. De har en forståelse for de spirituelle og kulturelle utfordringene som ikke-religiøse organisasjoner ofte mangler. Og grøt-misjonen fra de mørke 60, 70 og 80 årene (”bli døpt eller sult i hjel” taktikken) er i ferd med å forsvinne – heldigvis.
Men tilbake til dagene. Søndagen, kirkedagen, skiller seg altså heller ikke så veldig ut, til tross for at omtrent alle er medlem av et kirkesamfunn. Mange er gjerne medlem av flere kirkesamfunn – for sikkerhets skyld.
Lørdag er litt annerledes. Da er nemlig alkoholkonsumet litt høyere enn normalt, stereoanleggene er skrudd litt høyere opp, skjørtene er litt kortere, helsesenteret litt mer travelt og politiet litt mer aktivt (politiet er ikke bare mer aktive på grunn av deres egen drift av en ulovlig shebeen, men også fordi de av dem som er på sin skikkelige jobb arresterer folk som sloss)
Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er altså helt like, lørdag er litt mer hektisk og søndag er omtrent som mandag.
Da er det mer variasjon i månedsløpet. De fleste får nemlig lønn en gang i måneden. Og lønn feirer man jo, det vet vi jo godt fra Norge også. Lønningspils er en kjent og kjær tradisjon. Her har de tatt lønningspilsen litt lenger – man kan kanskje si de har utviklet den litt fra vår trauste, endags ølsipping som for mange slutter etter kun et par timer. Her gjør de det skikkelig! Lønningspilsen varer gjerne i fire-fem dager eller til pengene er brukt opp – whatever comes first. Og det spiller selvsagt ingen rolle om lønningsdag er på mandag eller onsdag eller fredag. Lønn betyr pils betyr fest betyr noen dager borte fra jobb/full på jobb.
Ikke så bra. Faktisk en av de største utfordringene vi har. Eller skal jeg kanskje tørre å være så upedagogisk å kalle det et problem? Et skikkelig ekte komplisert problem. Drikking er noe skikkelig dritt i dette området. Lønningspilsen varer som sagt til pengene er borte – og når pengene er borte så er det ikke så mye igjen til mat, transport, skolemateriell, klær, medisiner osv. Og har man ikke dette så kan man bli syk, sulten, sur, deprimert og passiv. Og da er det kanskje like greit å drikke enda litt mer – men siden pengene allerede er brukt opp så gjør man det på kreditt – og så er enda en uheldig spiral i gang. Stusselige greier.
For oss som jobber med bistand og utvikling her byr dette på enorme problemer. Vi kvier oss for å betale ut lønn til lokalt ansatte fordi vi vet at pengene blir brukt på øl eller lokalt brygg – men moralsk sett har ikke vi som arbeidsgivere lov til å bestemme hva en ansatt skal bruke pengene til. Dersom vi betaler ut lønn i mat så umyndiggjør vi våre ansatte – behandler de som barn – noe som føles ille for oss og oppleves som overgrep for de ansatte. Rundt lønningsdag står området stille fordi det er så mange som er på fylla. Bilulykker, slosskamper, voldtekter osv er utbredt – og ikke overraskende i kombinasjon med alkohol. Jeg kan bare fortsette og fortsette – alkoholmisbruket er en av de viktigste grunnene til at utvikling går sent, til personlige og samfunnsmessige tilbakeslag og til demoralisering og passifisering av hele folkegrupper.
Så hva gjør vi med det? Ikke så mye. For vi aner ikke hvordan vi skal takle det. For all del, alt er ikke bare kjipt. Vi har kirka som driver og frelser folk i ny og ne, og mange av de som har sluttet å drikke har gjort det på grunn av sin nyetablerte kontakt med høyere makter. En del har sluttet å drikke på eget initiativ og vi finner til stadighet flinke, lokale folk som gjør mye bra og det er en god stemning i byen for tiden. Men alkoholproblemene ligger som en svøpe over alt vi gjør. En seks måneders periode med antabus i drikkevannet hadde nok vært effektivt, men jeg er usikker på både lovligheten og effekten av det. Men noe må vi finne på, alle som jobber med dette. For det er ikke bare i Tsumkwe dette er et problem. I Guatemala, Tanzania, Uganda, Thailand, Malawi, Brasil og sikkert også i dalstrøka innafor – dette er noe vi sliter med.
Se det, nå greide jeg sannelig å bake inn litt klaging og syting igjen. Jeg har tenkt å slutte med det snart. Jeg lover at mitt neste bidrag skal være hyggelig og trivelig og koselig.
Et par praktiske ting igjen:
- Flere har spurt om det er greit at de gir blog adressen til andre folk også. Det er det bare å gjøre. Det er ikke sikkert at folk utenfor venne og familiekretsen finner alt like spennende men det er deres problem.
- Og hvordan går det med vårt nye hus? Jeg tror det går bra med det. Det har fortsatt ikke vann og strøm så vi bor fortsatt i vårt gamle hus. Men der har det begynt å spøke så nå vil vi gjerne flytte snart.
- Det er faktisk tirsdag.
Monday, August 21, 2006
Ny jobb, nye tålmodighetsprøver
I dag begynte jeg min nye karriere som administrativ veileder for Nyae Nyae Conservancy (NNC). Jeg skal jobbe en til to dager i uken sammen med ulike deler av administrasjonen, daglig leder, styre, ledelseskomité og sånn. Jeg skal gå gjennom bøker, se på arbeidsplaner, rapporter, planlegging av møter, veilede i føring av regnskap og annet småplukk som dukker opp. Etter første dag på jobb tror jeg nok at dette kommer til å bli utfordrende…
I dag har vi sittet i 9 timer og brukt mange ord på å si veldig lite. NNC er organisert på en temmelig rotete måte med komiteer, styrer, råd, ledere og mellomledere og fandens og hans oldemor. Hvem som har laget denne strukturen aner jeg ikke men den kan vel i beste fall kalles kreativ. Det er utelukkende San som sitter i de ulike posisjonene og gjennomsnittlig utdannelsesnivå hos disse er 5. klasse. Noen av de kan skrive, svært få kan engelsk, noen kan en del afrikaans men det eneste språket alle snakker er Ju//hoansi (det lokale San språket). Organisasjonen som har ansatt meg, Nyae Nyae Development Foundation of Namibia (NNDFN) jobber for å gi administrativ støtte og veiledning til NNC i tillegg til at de driver med fundraising og et par små prosjekt. De var også tilstede på dagens oppryddingsmøtet men ingen av dem snakker Ju//hoansi heller. Så dersom de skal snakke direkte til San gjengen velger de vanligvis Afrikaans. Men det er de ikke alltid alle som kan, så da blir det oversatt til Ju//hoansi. Og så kan ikke alle oss utenfra like godt afrikaans heller, så da bruker vi litt engelsk også. Høres kanskje litt tricky ut men det går egentlig overraskende bra.
Vi har altså en komplisert organisasjonsstruktur og lite utdannelse hos ressurspersonene og svært mange oppgaver som skal utføres både administrativt og aktivitetsmessig i området. Her er det mange kokker og vanvittig mye søl. I tillegg taes beslutninger i vår lokale kultur vanligvis gjennom konsensus – man diskuterer til man blir enig, og man er generelt sett svært skeptisk til å gi refs. Her er det vanskelig å være effektiv – for å si det forsiktig.
I dag har vi diskutert en komplisert sak med underslag og slikt. En fryktelig vanskelig sak i utgangspunktet – bedre blir det ikke av at folk ikke helt skjønner hva som har skjedd eller hvordan det har skjedd. I bunn grunn handler det om at han som har vært daglig leder har stukket av med ganske masse penger. Administrasjonskomiteen har visst om dette i noen måneder, og hver gang det har vært diskutert så sier de enten ”dette kommer nok til å ordne seg” eller ”vi må snakke med han og be han betale tilbake”. I dag foreslo de å be han jobbe til pengene er tilbakebetalt. Jeg viste de en utregning hvor det kom frem at da må han jobbe gratis for NNC i 5 år og fire måneder. Helt gratis, uten noe lønn i det hele tatt. Det var de ikke interessert i, for da ville han jo sulte i hjel. Så de foreslå at han kunne jobbe for halv lønn – og holde på i ca. 10 år. Men, sa jeg, han gjør jo ikke jobben sin nå. Han er ikke på kontoret, kommer ikke til møter og tar penger fra kassen. Vil dere ha en sånn person her i 10 år til? Njaaaneimuligenskanskjeikke… Så snakket de på Ju//hoansi leenge før de konkluderte: vi skal snakke med han på mandag og be om å få pengene tilbake. Da sier Wendy, som også kommer fra NNDFN, det sa dere i mai, juni og juli også. Hver gang dere utsetter dette mister dere mer penger! Nok en lang diskusjon. Resultatet ble, etter mange flere lange diskusjoner at de skal ha en disiplinærhøring, slik de er nødt til i følge lovverket, og der spørre om å få pengene igjen. Dersom de ikke får gode forklaringer da skal vi diskutere på nytt.
Dag 2
Egentlig skulle jeg ikke jobbe hos NNC i dag, men jeg bestemte meg for å være der noen timer til å få litt mer inntrykk av utfordringer og bli mer kjent med folkene. Høydepunktet kom når den lokale sjefen for skogsdepartmentet kom for å diskutere mulighetene for kommersiell utnyttelse av skogen i form av vedhogst.
Han begynte omtrent slik:
We have a program in our directorate, or more like a project actually, in our directorate. Anyway, in our directorate we have been discussing this thing about having a proposal, or more like a project in our area. (Kom til saken da mann!!) It is about this income generating thing that our directorate have discussed. (takk!) Because we have now a proposal, or more like a project. Anyway, to come to the point, we have been discussing this about having a program, or maybe more like a project (Sier du det en gang til…) on using the trees to make firewood. By the way, I forgot to introduce myself… Da fikk han nesten en veldig varm kopp kaffe i hodet.
Det tok en stund før poenget kom, men som sagt handlet det om å hugge ved for kommersiell utnyttelse. Det var tre tresorter det var snakk om å benytte seg av, som det er en del av i vårt område. Han sa først at alle tre var vernet så det var umulig å gjøre dette. Jeg kunne da glede han med at det kun var en av de tre tresorten som faktisk var vernet og at de andre to i resten av Namibia var definert som problemtrær (det er sånne trær som drikker, henger på gatehjørner og går med hettegensere). Han takket høflig for rettelsen og sa at det allikevel ikke var nok ved til at dette kunne utnyttes for den mannen som vil kjøpe veden for videresalg i Sør-Afrika ville at vi skulle ta ut 150 tonn per måned. Og et tonn, mente han, var ca pluss minus 750 kilo… Og 750 kilo ganger 150 per måned er ganske mange trær. Og det er ikke gjort et ”inventory” – vareopptelling – så vi vet ikke hvor mange trær vi har. Og hvordan kan vi da vite hvor mye vi kan ta ut? Så det er ikke umulig at vi skal begynne å telle trær i løpet av kort tid. Det blir nok kjekt.
Vel, vi diskuterte litt til og kom frem til at vi skulle diskutere det videre senere. Det er sannsynligvis ikke nok trær i området til å kunne ta ut tilstrekkelig for å gjøre det lønnsomt uansett, men vi skal se om det går an å gjøre noe smallscale. Svært mye av den tørre veden blir dessuten brent hvert år på denne tiden i bushbranner som herjer i hele området. San har en urgammel tradisjon for å sette fyr på gresset i bushen for å slippe til nye ferske spirer som tiltrekker seg dyr som de så kan jakte på. Dette er dessverre også ganske skadelig for miljøet siden det også ødelegger mange trær og rotsystem og bidrar til å rydde enorme områder for vekster som kunne ha begrenset den sterke vinden som igjen har negative følger. Det som hvertfall forsvinner er den tørre veden.
Nok vedprat.
Siste tema i dag var jaktkonsesjon. Det er en profesjonell jeger som kjøper jaktrettighetene av NNC. Hvert tredje år forhandles det om priser, antall dyr, kjøttfordeling og slikt. I dag skulle kontrakten for de kommene 3 årene ferdigstilles. Det er snakk om ganske mye penger. Den profesjonelle jegeren betaler 18 000 US$ til NNC per elefant, og han kan ta 5 i året. I tillegg har han 4 leoparder, to giraffer, en drøss med ulike antiloper, 8 hyener og noe annet småplukk som villsvin og duiker og sånn. Han betaler ca. 150 000 US$ til NNC for dette – en sum som utgjør det aller meste av NNC sin inntekt. Jegeren har nå vært der i fem år og i dag skulle vi diskutere om han hadde gjort ting på en bra måte, om han samarbeidet bra med lokalbefolkningen, om kjøtt ble fordelt riktig osv. Det meste var bra, men lederen for ledelseskomiteen hadde to ting å ta opp. 1. Kan han fordele elefantkjøttet bedre til landsbyene? 2. Kan han slutte å skyte bikkja mi?
I dag har vi sittet i 9 timer og brukt mange ord på å si veldig lite. NNC er organisert på en temmelig rotete måte med komiteer, styrer, råd, ledere og mellomledere og fandens og hans oldemor. Hvem som har laget denne strukturen aner jeg ikke men den kan vel i beste fall kalles kreativ. Det er utelukkende San som sitter i de ulike posisjonene og gjennomsnittlig utdannelsesnivå hos disse er 5. klasse. Noen av de kan skrive, svært få kan engelsk, noen kan en del afrikaans men det eneste språket alle snakker er Ju//hoansi (det lokale San språket). Organisasjonen som har ansatt meg, Nyae Nyae Development Foundation of Namibia (NNDFN) jobber for å gi administrativ støtte og veiledning til NNC i tillegg til at de driver med fundraising og et par små prosjekt. De var også tilstede på dagens oppryddingsmøtet men ingen av dem snakker Ju//hoansi heller. Så dersom de skal snakke direkte til San gjengen velger de vanligvis Afrikaans. Men det er de ikke alltid alle som kan, så da blir det oversatt til Ju//hoansi. Og så kan ikke alle oss utenfra like godt afrikaans heller, så da bruker vi litt engelsk også. Høres kanskje litt tricky ut men det går egentlig overraskende bra.
Vi har altså en komplisert organisasjonsstruktur og lite utdannelse hos ressurspersonene og svært mange oppgaver som skal utføres både administrativt og aktivitetsmessig i området. Her er det mange kokker og vanvittig mye søl. I tillegg taes beslutninger i vår lokale kultur vanligvis gjennom konsensus – man diskuterer til man blir enig, og man er generelt sett svært skeptisk til å gi refs. Her er det vanskelig å være effektiv – for å si det forsiktig.
I dag har vi diskutert en komplisert sak med underslag og slikt. En fryktelig vanskelig sak i utgangspunktet – bedre blir det ikke av at folk ikke helt skjønner hva som har skjedd eller hvordan det har skjedd. I bunn grunn handler det om at han som har vært daglig leder har stukket av med ganske masse penger. Administrasjonskomiteen har visst om dette i noen måneder, og hver gang det har vært diskutert så sier de enten ”dette kommer nok til å ordne seg” eller ”vi må snakke med han og be han betale tilbake”. I dag foreslo de å be han jobbe til pengene er tilbakebetalt. Jeg viste de en utregning hvor det kom frem at da må han jobbe gratis for NNC i 5 år og fire måneder. Helt gratis, uten noe lønn i det hele tatt. Det var de ikke interessert i, for da ville han jo sulte i hjel. Så de foreslå at han kunne jobbe for halv lønn – og holde på i ca. 10 år. Men, sa jeg, han gjør jo ikke jobben sin nå. Han er ikke på kontoret, kommer ikke til møter og tar penger fra kassen. Vil dere ha en sånn person her i 10 år til? Njaaaneimuligenskanskjeikke… Så snakket de på Ju//hoansi leenge før de konkluderte: vi skal snakke med han på mandag og be om å få pengene tilbake. Da sier Wendy, som også kommer fra NNDFN, det sa dere i mai, juni og juli også. Hver gang dere utsetter dette mister dere mer penger! Nok en lang diskusjon. Resultatet ble, etter mange flere lange diskusjoner at de skal ha en disiplinærhøring, slik de er nødt til i følge lovverket, og der spørre om å få pengene igjen. Dersom de ikke får gode forklaringer da skal vi diskutere på nytt.
Dag 2
Egentlig skulle jeg ikke jobbe hos NNC i dag, men jeg bestemte meg for å være der noen timer til å få litt mer inntrykk av utfordringer og bli mer kjent med folkene. Høydepunktet kom når den lokale sjefen for skogsdepartmentet kom for å diskutere mulighetene for kommersiell utnyttelse av skogen i form av vedhogst.
Han begynte omtrent slik:
We have a program in our directorate, or more like a project actually, in our directorate. Anyway, in our directorate we have been discussing this thing about having a proposal, or more like a project in our area. (Kom til saken da mann!!) It is about this income generating thing that our directorate have discussed. (takk!) Because we have now a proposal, or more like a project. Anyway, to come to the point, we have been discussing this about having a program, or maybe more like a project (Sier du det en gang til…) on using the trees to make firewood. By the way, I forgot to introduce myself… Da fikk han nesten en veldig varm kopp kaffe i hodet.
Det tok en stund før poenget kom, men som sagt handlet det om å hugge ved for kommersiell utnyttelse. Det var tre tresorter det var snakk om å benytte seg av, som det er en del av i vårt område. Han sa først at alle tre var vernet så det var umulig å gjøre dette. Jeg kunne da glede han med at det kun var en av de tre tresorten som faktisk var vernet og at de andre to i resten av Namibia var definert som problemtrær (det er sånne trær som drikker, henger på gatehjørner og går med hettegensere). Han takket høflig for rettelsen og sa at det allikevel ikke var nok ved til at dette kunne utnyttes for den mannen som vil kjøpe veden for videresalg i Sør-Afrika ville at vi skulle ta ut 150 tonn per måned. Og et tonn, mente han, var ca pluss minus 750 kilo… Og 750 kilo ganger 150 per måned er ganske mange trær. Og det er ikke gjort et ”inventory” – vareopptelling – så vi vet ikke hvor mange trær vi har. Og hvordan kan vi da vite hvor mye vi kan ta ut? Så det er ikke umulig at vi skal begynne å telle trær i løpet av kort tid. Det blir nok kjekt.
Vel, vi diskuterte litt til og kom frem til at vi skulle diskutere det videre senere. Det er sannsynligvis ikke nok trær i området til å kunne ta ut tilstrekkelig for å gjøre det lønnsomt uansett, men vi skal se om det går an å gjøre noe smallscale. Svært mye av den tørre veden blir dessuten brent hvert år på denne tiden i bushbranner som herjer i hele området. San har en urgammel tradisjon for å sette fyr på gresset i bushen for å slippe til nye ferske spirer som tiltrekker seg dyr som de så kan jakte på. Dette er dessverre også ganske skadelig for miljøet siden det også ødelegger mange trær og rotsystem og bidrar til å rydde enorme områder for vekster som kunne ha begrenset den sterke vinden som igjen har negative følger. Det som hvertfall forsvinner er den tørre veden.
Nok vedprat.
Siste tema i dag var jaktkonsesjon. Det er en profesjonell jeger som kjøper jaktrettighetene av NNC. Hvert tredje år forhandles det om priser, antall dyr, kjøttfordeling og slikt. I dag skulle kontrakten for de kommene 3 årene ferdigstilles. Det er snakk om ganske mye penger. Den profesjonelle jegeren betaler 18 000 US$ til NNC per elefant, og han kan ta 5 i året. I tillegg har han 4 leoparder, to giraffer, en drøss med ulike antiloper, 8 hyener og noe annet småplukk som villsvin og duiker og sånn. Han betaler ca. 150 000 US$ til NNC for dette – en sum som utgjør det aller meste av NNC sin inntekt. Jegeren har nå vært der i fem år og i dag skulle vi diskutere om han hadde gjort ting på en bra måte, om han samarbeidet bra med lokalbefolkningen, om kjøtt ble fordelt riktig osv. Det meste var bra, men lederen for ledelseskomiteen hadde to ting å ta opp. 1. Kan han fordele elefantkjøttet bedre til landsbyene? 2. Kan han slutte å skyte bikkja mi?
Sunday, August 13, 2006
Botswana
Noen svar på praktiske spørsmål først:
Har jeg fått den mistede bagasjen? Ja. Nå har både skjerf, ullsokker og tjukk genser kommet frem.
Har jeg fått tatt ut stingene mine? Ja, jeg fikk en veterinær som har jobbet med villhunder de siste månedene til å ta de. Det hele var over på et øyeblikk og jeg har ikke fått noen varige mén så vidt jeg vet.
Så til mer betimelige ting – blogging!
Det er akkurat som om det å bo i Namibia plutselig har gått opp for meg. Etter snart to år her nede var det som en pære ble slått på under kulturfestivalen i Botswana. Jeg antar det er ganske vanlig at det tar litt tid før ting som dette synker inn, men jeg må si at jeg synes dette var i seneste laget.
Kuru dancefestival som vi var på i Botswana er en festival som arrangeres av en San gruppe i Ghanzi området i Botswana. Der samles San fra hele sørlige Afrika og danser sine ulike tradisjonelle danser for å se på hverandre, utveksle erfaringer og kunnskap og for å ha det skikkelig morsomt. Det er omtrent som en familiefest med ca. 200 familiemedlemmer som aldri har møtt hverandre før men som alle kan hver sin versjon av Ola var fra Sandefjord (Ved nærmere ettertanke så høres det mer ut som en familiefest fra helvete – den vi var på nå var tvert i mot bra på en marg og bein måte som vanskelig kan forklares) Det er tre kategorier danser det opptres i; healing dans, underholdningsdans og leker. Vi kom litt sent til festivalområdet på fredag på grunn av en rekke uheldige omstendigheter, hvorav de fleste involverte masse sand, dytting og slepetau. Når vi endelig kom frem var derfor allerede den første runden dans i gang – healing dans. Det var blitt kølmørkt så vi slet litt med navigeringen men gruppen fra Tsumkwe skulle heldigvis ikke danse før som nummer seks så de rakk akkurat å finne teltet de skulle bo i, slenge på seg skinnene sine og gi seg i vei opp mot danseområdet. Danseområdet var en sirkel der San folket satt innenfor et gjerde i en sirkel mens de besøkende måtte være på utsiden av gjerdet. Dette er nemlig en festival for og av San så de forsikrer seg om at de alltid har de beste plassene (dessuten er de så små de fleste av de at det går helt greit å se over de for vanlige relativt kortvokste nordmenn – selv om man sitter). Mitt på plassen brant det bål som dansegruppene sto rundt. Det hele var… eksotisk, fascinerende, underlig, vakkert, rart… jeg vet ikke helt hva jeg skal si – men noe var det hvertfall – noe bra. Og det var under denne seansen den første kvelden på festivalen at det begynte å demre.
Her er jeg altså, midt i alt dette. Disse folkene jeg omgås hver dag de lever på denne måten. Det er sånn de faktisk er, sånn de faktisk lever! Ikke bare på TV, ikke bare på lek eller for turister, ikke bare noe som helst – men på ramme alvor.
Flyttingen hit har til nå på en måte gått gjennom tre faser. I den første perioden var alt nytt og rart og sprøtt. Ting var så annerledes at det ikke trengte inn skikkelig. Jeg var så mentalt forberedt på alt jeg skulle oppleve av både gode og kjipe ting at jeg på en måte ikke lot noe komme som en overraskelse. En hver ny hendelse ble i mitt hode tilpasset til noe av det jeg hadde forberedt meg på, og fikk derfor ikke fri tilgang til…vel – i mangel av noe bedre ord – sjelen (Puke, dette høres ut som dårlig sjekking på nachspiel…) Neste fase var litt mer sånn avmålt nysgjerrig. Ting var ikke så nytt lenger – vanligheten kom snikende og så ble guarden senket, og dermed fikk nye ting litt mer…tilgang. Kanskje er jeg der fortsatt, at guarden bare senkes mer og mer, eller kanskje har jeg kommet over i en ny fase nå – vanskelig å si. Men i løpet av helgen følte jeg mer enn noen gang at jeg er her. Sammen med de andre er jeg med i et felleskap der også jeg har en plass. Og det er sannelig en ganske så god følelse.
Resten av festivalen var også bra. Gjenge vi hadde tatt med oss fra Tsumkwe var overveldet! Dam, reiselederen, som også er San, fortalte meg at jentene egentlig var litt redde. De følte seg så bitte små sammen de andre, for her var det San folk som var både høye og tjukke. Og de aller fleste var godt voksne mens gjengen vi hadde med stort sett var under 20. De var nervøse men danset allikevel veldig bra og fikk god respons. På lørdagskvelden var det en musikkseanse der gamle gamle San vise hvordan de spilte på tradisjonelle instrumenter. Vi var trøtte og slitne så vi fikk ikke med oss alt (vi var ikke alene om det - en prest fra Bergen satt og småduppet ved siden av meg), men vi så blant annet en dame som spilte på en bue (sånn man vanligvis bruker til å skyte piler med) ved å stikke den langt inn i munnen og slå på strengen. En annen festet buen til en boks som han så klemte på magen for å få bruke seg selv som høyttaler. Underlig men veldig stort å oppleve. I dag tidlig dro Tsumkwe gjengen tilbake til Tsumkwe, 13 stykker på lasteplanet på en pick-up. De var storfornøyde! De hadde opplevd masse, møtt mange folk og sist, men ikke minst, fått t-skjorte! Vi satt oss i bilen litt senere på dagen og tok fatt på de 55 milene vi hadde foran oss, også fornøyde men ganske trette og skitne.
Nå er vi tilbake i Windhoek. Tre dagers støv, bål, sol og svett er dusjet av, kinesisk take-away er bestilt, mottatt og konsumert, hagen til Namas er fylt opp av himbaer som var med til Botswana for å lære å lage kulturfestival, og sengene er oppredd. I morgen skal eksospotte skiftes, hjul ballanseres, mat kjøpes, verktøy og rør til vanninstallering skaffes og rapporter skrives. Og om vi får tid, kino!!
Har jeg fått den mistede bagasjen? Ja. Nå har både skjerf, ullsokker og tjukk genser kommet frem.
Har jeg fått tatt ut stingene mine? Ja, jeg fikk en veterinær som har jobbet med villhunder de siste månedene til å ta de. Det hele var over på et øyeblikk og jeg har ikke fått noen varige mén så vidt jeg vet.
Så til mer betimelige ting – blogging!
Det er akkurat som om det å bo i Namibia plutselig har gått opp for meg. Etter snart to år her nede var det som en pære ble slått på under kulturfestivalen i Botswana. Jeg antar det er ganske vanlig at det tar litt tid før ting som dette synker inn, men jeg må si at jeg synes dette var i seneste laget.
Kuru dancefestival som vi var på i Botswana er en festival som arrangeres av en San gruppe i Ghanzi området i Botswana. Der samles San fra hele sørlige Afrika og danser sine ulike tradisjonelle danser for å se på hverandre, utveksle erfaringer og kunnskap og for å ha det skikkelig morsomt. Det er omtrent som en familiefest med ca. 200 familiemedlemmer som aldri har møtt hverandre før men som alle kan hver sin versjon av Ola var fra Sandefjord (Ved nærmere ettertanke så høres det mer ut som en familiefest fra helvete – den vi var på nå var tvert i mot bra på en marg og bein måte som vanskelig kan forklares) Det er tre kategorier danser det opptres i; healing dans, underholdningsdans og leker. Vi kom litt sent til festivalområdet på fredag på grunn av en rekke uheldige omstendigheter, hvorav de fleste involverte masse sand, dytting og slepetau. Når vi endelig kom frem var derfor allerede den første runden dans i gang – healing dans. Det var blitt kølmørkt så vi slet litt med navigeringen men gruppen fra Tsumkwe skulle heldigvis ikke danse før som nummer seks så de rakk akkurat å finne teltet de skulle bo i, slenge på seg skinnene sine og gi seg i vei opp mot danseområdet. Danseområdet var en sirkel der San folket satt innenfor et gjerde i en sirkel mens de besøkende måtte være på utsiden av gjerdet. Dette er nemlig en festival for og av San så de forsikrer seg om at de alltid har de beste plassene (dessuten er de så små de fleste av de at det går helt greit å se over de for vanlige relativt kortvokste nordmenn – selv om man sitter). Mitt på plassen brant det bål som dansegruppene sto rundt. Det hele var… eksotisk, fascinerende, underlig, vakkert, rart… jeg vet ikke helt hva jeg skal si – men noe var det hvertfall – noe bra. Og det var under denne seansen den første kvelden på festivalen at det begynte å demre.
Her er jeg altså, midt i alt dette. Disse folkene jeg omgås hver dag de lever på denne måten. Det er sånn de faktisk er, sånn de faktisk lever! Ikke bare på TV, ikke bare på lek eller for turister, ikke bare noe som helst – men på ramme alvor.
Flyttingen hit har til nå på en måte gått gjennom tre faser. I den første perioden var alt nytt og rart og sprøtt. Ting var så annerledes at det ikke trengte inn skikkelig. Jeg var så mentalt forberedt på alt jeg skulle oppleve av både gode og kjipe ting at jeg på en måte ikke lot noe komme som en overraskelse. En hver ny hendelse ble i mitt hode tilpasset til noe av det jeg hadde forberedt meg på, og fikk derfor ikke fri tilgang til…vel – i mangel av noe bedre ord – sjelen (Puke, dette høres ut som dårlig sjekking på nachspiel…) Neste fase var litt mer sånn avmålt nysgjerrig. Ting var ikke så nytt lenger – vanligheten kom snikende og så ble guarden senket, og dermed fikk nye ting litt mer…tilgang. Kanskje er jeg der fortsatt, at guarden bare senkes mer og mer, eller kanskje har jeg kommet over i en ny fase nå – vanskelig å si. Men i løpet av helgen følte jeg mer enn noen gang at jeg er her. Sammen med de andre er jeg med i et felleskap der også jeg har en plass. Og det er sannelig en ganske så god følelse.
Resten av festivalen var også bra. Gjenge vi hadde tatt med oss fra Tsumkwe var overveldet! Dam, reiselederen, som også er San, fortalte meg at jentene egentlig var litt redde. De følte seg så bitte små sammen de andre, for her var det San folk som var både høye og tjukke. Og de aller fleste var godt voksne mens gjengen vi hadde med stort sett var under 20. De var nervøse men danset allikevel veldig bra og fikk god respons. På lørdagskvelden var det en musikkseanse der gamle gamle San vise hvordan de spilte på tradisjonelle instrumenter. Vi var trøtte og slitne så vi fikk ikke med oss alt (vi var ikke alene om det - en prest fra Bergen satt og småduppet ved siden av meg), men vi så blant annet en dame som spilte på en bue (sånn man vanligvis bruker til å skyte piler med) ved å stikke den langt inn i munnen og slå på strengen. En annen festet buen til en boks som han så klemte på magen for å få bruke seg selv som høyttaler. Underlig men veldig stort å oppleve. I dag tidlig dro Tsumkwe gjengen tilbake til Tsumkwe, 13 stykker på lasteplanet på en pick-up. De var storfornøyde! De hadde opplevd masse, møtt mange folk og sist, men ikke minst, fått t-skjorte! Vi satt oss i bilen litt senere på dagen og tok fatt på de 55 milene vi hadde foran oss, også fornøyde men ganske trette og skitne.
Nå er vi tilbake i Windhoek. Tre dagers støv, bål, sol og svett er dusjet av, kinesisk take-away er bestilt, mottatt og konsumert, hagen til Namas er fylt opp av himbaer som var med til Botswana for å lære å lage kulturfestival, og sengene er oppredd. I morgen skal eksospotte skiftes, hjul ballanseres, mat kjøpes, verktøy og rør til vanninstallering skaffes og rapporter skrives. Og om vi får tid, kino!!
Thursday, August 10, 2006
Om Namibia
21. mars 2005 ble Hifikepunye Pohamba sverget inn som ny president i Namibia. Valget var en milepæl i den unge nasjonens historie siden dette markerte slutten på frigjøringshelten Sam Nujoma’s 15 år ved makten. Men Namibia står foran enorme økonomiske og sosiale utfordringer og mange er spent på hvilke grep den nye presidenten vil ta for å få landet på rett kjøl.
All makt til SWAPO
Hifikepunye Pohamba var Nujoma’s foretrukne etterfølger og er et politisk ekko av den tidligere presidenten. Den andre store favoritten innad i South West Africas People’s Organisation (SWAPO) til å ta over presidenttittelen, utenriksminister Hidipo Hamutenya, ble avskjediget som minister tre dager før landsmøtet som skulle velge ny president, noe som avgjorde valget til Pohamba’s fordel.
SWAPO har hatt en overveldende dominans både politisk og i de aller fleste institusjoner og organisasjoner helt siden uavhengigheten i 1990 – en dominans som stadig blir større. Det gjør ikke saken noen bedre at opposisjonen nå er mindre og mer splittet enn noen gang. Democratic Turnhalle Alliance (DTA) som sammen med United Democratic Front (UDF) tidligere har utgjort den største opposisjonsgruppen, ble splittet i forkant av valget. I tillegg var samarbeidsproblemer internt i partiene og dårlig økonomi viktige grunner til at SWAPO ved siste valg nærmest gjorde rent bord med 76% av stemmene. De kan dermed fremdeles endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen og har i realiteten all makt.
Valgresultatet i 2004 ble bestridt av opposisjonen og høyesterett beordret en nytelling av samtlige avlagte stemmer på grunn av protestene. Dette førte kun til små endringer i resultatet men ble sett på som et viktig skritt i den demokratiske utviklingen..
Økonomi
Den langvarige stabile politiske situasjonen kombinert med store mineralforekomster har bidratt til Namibias økonomiske vekst siden uavhengigheten. Statens utgifter øker likevel fra år til år uten at inntektene øker tilsvarende og den statlige gjelden er stor. Lånegiverne har riktignok liten innflytelse over Namibias politikk siden det aller meste av gjelden er nasjonal. Utdanning utgjør fremdeles den største utgiften på statsbudsjettet mens satsingen på helse fremdels er lav. Satsningen på det militære vokser stadig og utgjør nå en større del av de nasjonale utgiftene enn helse.
Namibia er det landet i verden med mest ujevn fordeling av verdier (en gini koeffisient på 0.71). At man har en relativt høy gjennomsnittlig inntekt per innbygger har derfor mindre å si.
Ca. 70% av verdiskapningen i Namibia gjøres av den 5% store hvite befolkningen og arbeidsledigheten ligger nå på ca. 37%, noe som er den høyeste målte ledighetene noen sinne i Namibia. ”Black economic empowerment” satsingen som har som mål å få flere svarte namibiere inkludert i næringslivet har dessuten ikke båret de forventede fruktene.
Den langvarige høye oljeprisen har alvorlige negative konsekvenser for landets økonomi. Renten stiger stadig for å stagge en voksende inflasjon og nyinvesteringer er på et historisk lavmål. At fiskeriene, som sammen med turisme, kjøtteksport og mineraler er de viktigste inntektskildene, har kollapset gjør ikke saken noen bedre. Høye bensinpriser er en viktig årsak da bensinkostnader vanligvis står for ca. 30% av utgiftene i fiskeriene. Dette kombinert med sterk reduksjon i kvoter gjør de økonomiske utsiktene for fiskerinæringen dystre. Det ble i 2005 startet søk etter olje etter at oljeprisen ble såpass høy at også mindre felt kunne bli lønnsomme, men foreløpig er det høyst usikkert hvor lønnsomt dette vil bli.
Hiv/Aids pandemien har store sosiale og økonomiske følger for landet. Ca. 20% av befolkningen er smittet. Det anslås at det årlig dør15 000 namibiere av Aids. På University of Namibia (UNAM) frykter man at så mange som 50% av studentene er HIV positive. Forventet levealder har gått ned fra 53 år i 2000 til 47 år i 2004.
Korrupsjon er en stor utfordring også i Namibia. I 2003 fikk man en anti-korrupsjonslov som førte til at det i 2005 ble etablert en anti-korrupsjon gruppe. Det knytter seg stor spenning til handlingsrommet til gruppen siden også disse personene er politisk oppnevnt og dessuten har lite ressurser å rutte med. Det faktum at gruppen er etablert kan likevel sees på som en positiv utvikling i seg selv.
Presse og ytringsfrihet
I den årlige ”Freedom in the world survey” får Namibia gode skussmål. Respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet anses som god. Den store dominansen til SWAPO er allikevel en bekymring. At SWAPO har spesielt stor støtte blant Owamboene i nord – og dermed også kan sees på som en representant for en etnisk gruppe trekker også ned. Flere av de etniske gruppene anses som undertrykt, med San folket og Ovahimbane i en særstilling. Myndighetene har satset særskilt på San folket det siste året og det er håp om at situasjonen for denne gruppen kan bedre seg på sikt. Likestillingen går riktig vei med stadig flere kvinner i ledende politiske stillinger. Undersøkelsen viser at namibisk presse er en av de frieste på det afrikanske kontinentet, dette til tross for at det nasjonale TV-selskapet og en av de største avisene er eid av myndighetene og har politisk oppnevnt ledelse. Korrupsjon sees på som et stort problem også i denne sammenheng.
Landfordeling
”Villig kjøper – villig selger” strategien har vært Namibias veivalg for omfordeling av land. De siste årene har det årlig blitt avsatt betydelige midler på statsbudsjettene for å kjøpe jord for omfordeling. Men i 2004 ble kun 8% av dette brukt og det er en stadig økende utålmodighet blant befolkningen på dette området. Det er en velbegrunnet frykt for at de manglende reformene kombinert med den store arbeidsledigheten kan føre til en alvorlig situasjon.
De kommende årene står Namibia foran en rekke alvorlige utfordringer. Hifikepunye Pohamba har fått god mottakelse fra de fleste, blant annet på grunn av hans særskilte fokus på korrupsjonsbekjempelse. Hvordan han takler de høye oljeprisene, hiv-aids pandemien, landfordelingsproblemet og den voksende arbeidsledigheten vil være avgjørende for landets fremtidige utvikling. At utfordringene er store er det ingen tvil om, og både presidenten og statsministeren har ved flere anledninger bedt om å få nedgradert sin status som mellominntektsland (MIL) til en status som minst utviklet land (MUL) for å kunne få mer internasjonal bistand.
All makt til SWAPO
Hifikepunye Pohamba var Nujoma’s foretrukne etterfølger og er et politisk ekko av den tidligere presidenten. Den andre store favoritten innad i South West Africas People’s Organisation (SWAPO) til å ta over presidenttittelen, utenriksminister Hidipo Hamutenya, ble avskjediget som minister tre dager før landsmøtet som skulle velge ny president, noe som avgjorde valget til Pohamba’s fordel.
SWAPO har hatt en overveldende dominans både politisk og i de aller fleste institusjoner og organisasjoner helt siden uavhengigheten i 1990 – en dominans som stadig blir større. Det gjør ikke saken noen bedre at opposisjonen nå er mindre og mer splittet enn noen gang. Democratic Turnhalle Alliance (DTA) som sammen med United Democratic Front (UDF) tidligere har utgjort den største opposisjonsgruppen, ble splittet i forkant av valget. I tillegg var samarbeidsproblemer internt i partiene og dårlig økonomi viktige grunner til at SWAPO ved siste valg nærmest gjorde rent bord med 76% av stemmene. De kan dermed fremdeles endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen og har i realiteten all makt.
Valgresultatet i 2004 ble bestridt av opposisjonen og høyesterett beordret en nytelling av samtlige avlagte stemmer på grunn av protestene. Dette førte kun til små endringer i resultatet men ble sett på som et viktig skritt i den demokratiske utviklingen..
Økonomi
Den langvarige stabile politiske situasjonen kombinert med store mineralforekomster har bidratt til Namibias økonomiske vekst siden uavhengigheten. Statens utgifter øker likevel fra år til år uten at inntektene øker tilsvarende og den statlige gjelden er stor. Lånegiverne har riktignok liten innflytelse over Namibias politikk siden det aller meste av gjelden er nasjonal. Utdanning utgjør fremdeles den største utgiften på statsbudsjettet mens satsingen på helse fremdels er lav. Satsningen på det militære vokser stadig og utgjør nå en større del av de nasjonale utgiftene enn helse.
Namibia er det landet i verden med mest ujevn fordeling av verdier (en gini koeffisient på 0.71). At man har en relativt høy gjennomsnittlig inntekt per innbygger har derfor mindre å si.
Ca. 70% av verdiskapningen i Namibia gjøres av den 5% store hvite befolkningen og arbeidsledigheten ligger nå på ca. 37%, noe som er den høyeste målte ledighetene noen sinne i Namibia. ”Black economic empowerment” satsingen som har som mål å få flere svarte namibiere inkludert i næringslivet har dessuten ikke båret de forventede fruktene.
Den langvarige høye oljeprisen har alvorlige negative konsekvenser for landets økonomi. Renten stiger stadig for å stagge en voksende inflasjon og nyinvesteringer er på et historisk lavmål. At fiskeriene, som sammen med turisme, kjøtteksport og mineraler er de viktigste inntektskildene, har kollapset gjør ikke saken noen bedre. Høye bensinpriser er en viktig årsak da bensinkostnader vanligvis står for ca. 30% av utgiftene i fiskeriene. Dette kombinert med sterk reduksjon i kvoter gjør de økonomiske utsiktene for fiskerinæringen dystre. Det ble i 2005 startet søk etter olje etter at oljeprisen ble såpass høy at også mindre felt kunne bli lønnsomme, men foreløpig er det høyst usikkert hvor lønnsomt dette vil bli.
Hiv/Aids pandemien har store sosiale og økonomiske følger for landet. Ca. 20% av befolkningen er smittet. Det anslås at det årlig dør15 000 namibiere av Aids. På University of Namibia (UNAM) frykter man at så mange som 50% av studentene er HIV positive. Forventet levealder har gått ned fra 53 år i 2000 til 47 år i 2004.
Korrupsjon er en stor utfordring også i Namibia. I 2003 fikk man en anti-korrupsjonslov som førte til at det i 2005 ble etablert en anti-korrupsjon gruppe. Det knytter seg stor spenning til handlingsrommet til gruppen siden også disse personene er politisk oppnevnt og dessuten har lite ressurser å rutte med. Det faktum at gruppen er etablert kan likevel sees på som en positiv utvikling i seg selv.
Presse og ytringsfrihet
I den årlige ”Freedom in the world survey” får Namibia gode skussmål. Respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet anses som god. Den store dominansen til SWAPO er allikevel en bekymring. At SWAPO har spesielt stor støtte blant Owamboene i nord – og dermed også kan sees på som en representant for en etnisk gruppe trekker også ned. Flere av de etniske gruppene anses som undertrykt, med San folket og Ovahimbane i en særstilling. Myndighetene har satset særskilt på San folket det siste året og det er håp om at situasjonen for denne gruppen kan bedre seg på sikt. Likestillingen går riktig vei med stadig flere kvinner i ledende politiske stillinger. Undersøkelsen viser at namibisk presse er en av de frieste på det afrikanske kontinentet, dette til tross for at det nasjonale TV-selskapet og en av de største avisene er eid av myndighetene og har politisk oppnevnt ledelse. Korrupsjon sees på som et stort problem også i denne sammenheng.
Landfordeling
”Villig kjøper – villig selger” strategien har vært Namibias veivalg for omfordeling av land. De siste årene har det årlig blitt avsatt betydelige midler på statsbudsjettene for å kjøpe jord for omfordeling. Men i 2004 ble kun 8% av dette brukt og det er en stadig økende utålmodighet blant befolkningen på dette området. Det er en velbegrunnet frykt for at de manglende reformene kombinert med den store arbeidsledigheten kan føre til en alvorlig situasjon.
De kommende årene står Namibia foran en rekke alvorlige utfordringer. Hifikepunye Pohamba har fått god mottakelse fra de fleste, blant annet på grunn av hans særskilte fokus på korrupsjonsbekjempelse. Hvordan han takler de høye oljeprisene, hiv-aids pandemien, landfordelingsproblemet og den voksende arbeidsledigheten vil være avgjørende for landets fremtidige utvikling. At utfordringene er store er det ingen tvil om, og både presidenten og statsministeren har ved flere anledninger bedt om å få nedgradert sin status som mellominntektsland (MIL) til en status som minst utviklet land (MUL) for å kunne få mer internasjonal bistand.
Torsdag kveld
Det er torsdag kveld. Kyllingen freser på ovnen, iskald øl er servert og roen senker seg. Jeg og Trine har brukt ettermiddagen til å pakke for Botswana turen vår i morgen. Trine sin sjef med en sønn på kanskje 15 og hans venn, Panduleni som jobber på Namas sitt kontor i Windhoek, jeg og Trine og 13 San som skal danse på kulturfestivalen i Ghanzi. Vi er altså 19 stykker som reiser i morgen tidlig klokken syv fordelt på tre biler med til sammen 17 sitteplasser. Så det hadde egentlig gått helt bra hadde det ikke vært for at alle disse 17 også har bagasje. Det er ikke sånn at det er noe vits å bekymre seg for dette selvsagt for vi har ikke noe valg. Alle 17 med bagasje må med – sånn er det bare – og da finner vi nok en løsning. En større utfordring er det at kun to av de tre bilene har firehjulstrekk og at vi skal kjøre på en skikkelig dårlig vei deler av veien. Sjansen er stor for at man henger seg litt fast i den dype sanden. Sånn sett er det jo bra at vi er 17 stykker så vi har noen til å dytte.
Det har vært en kjekk uke. På tirsdag var det offisiell åpning av lærerressurs senteret i Mangetti Dune – et av prosjektene Trine jobber med. Vi skulle begynne klokka 12 og være ferdig klokka 13.20. Vi begynte klokka 13 og var ferdig klokka 16.30. Det ble en laaang dag for noen av oss. Et av de få høydepunktene var når vi skulle synge nasjonalsangen. Det var tilgjengjeld så bra at jeg skal minnes det i mange mange år! Nasjonalsang er viktig i Namibia. Det er tross alt ikke mer enn 16 år siden de ble uavhengig og nasjonalfølelsen er sterk. Selv om alle kan sangen så er det allikevel ikke uvanlig å trykke teksten på baksiden av programmet for offisielle hendelser. Trine var ansvarlig for programmet og hadde skrevet teksten. Når man skriver i Word er det noe som heter ”autofullfør” eller noe sånt. Sånn at dersom man skriver for eksempel Oslo så kan maskinen være innstilt på å automatisk skrive for eksempel Oslo byfogdembete. Dersom Trine skriver Namibia kommer automatisk Namibia Association of Norway opp… Så da sto det i teksten: Contrasting, beautiful Namibia Association of Norway. Trine syntes det var litt pinlig, jeg syntes det var utrolig morsomt og Svein, Trine sin sjef, syntes det var helt på sin plass!
Onsdag, altså i går, var preget av mye møtevirksomhet. Vi hadde vårt første møte i Tsumkwe Environment Education Project (TEEP) noe som gikk veldig bra. De av dere som har støttet oss får en fyldig rapport på TEEP sin utvikling i løpet av neste uke. Etter lunch underviste jeg i Life Science. Et slags o-fag lignende fag på grunnskolen. Jeg underviser voksne folk som ikke har bestått grade 10. De tar noen fag i året sånn at de til slutt, forhåpentligvis, får godkjent grade 10. Men det er sannelig ikke enkelt altså. Vårt første tema var bioaccumulation. Altså på norsk bio-akkumulasjon. Etter først å ha brukt en del tid på å forklare forstavelsen bio, og så en del tid på akkumulere, så gikk jeg over til selve sakens kjerne: Bioakkumulasjon er den gradvise oppbygging av giftstoffer etter hvert som man beveger seg opp i næringskjeden. Jeg så på øynene deres at det var like greit å vente litt med dette. Jeg satset på at neste tema vil være litt enklere. Det var det ikke…
Jeg skulle nå forklare hva ozonlaget var, hva det beskyttet mot og hvordan man kunne bidra til å stoppe nedbrytingen av det. Herregud…
Etter en relativt lang innledning der jeg tegnet solsystemet og forklarte at jorden gikk rundt solen. Are you sure? sa Jennity. But the sun goes up there (hun peker) and down there (peker på andre siden) – it must go around us! – da innså jeg at dette ville bli en komplisert affære. Vi brukte baller og tegnet og diskuterte en hel del før jeg kom til poenget. Vi har et ozon lag…What does ozon mean? Spurte Dam. Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: det betyr omtrent det samme som en beskyttelsesvegg. Oh, sa Dam, så the ozon protects us?. Dere skal tro jeg var fornøyd da!
Men så kom problemet. Hva beskytter det oss mot? Ultraviolet rays. Hvordan i hekkan skal jeg forklare det? Vet dere hva ray betyr, begynte jeg. Nei, det hadde de aldri hørt om… Frem med lommelykten.
Vel, for å gjøre en lang historie kort – de vet nå at ozonlaget beskytter mot UV stråling og at CFC gasser bryter ned ozon – men de aner ikke hva ozon, UV stråling eller CFC gasser er for noe – men det gjør knapt nok jeg heller så det får heller være. Så lenge de greier å krysse av for riktig felt på multiple choice testen i oktober er jeg fornøyd!
I dag har jeg vært på jakt med disse guttene til Svein. Vi dro ut til en landsby og leide fire San-jegere. De jakter på tradisjonelt vis med giftpiler og bue. Vi trasket i solen i drøye tre timer og så en elefant og en gnu – men fikk ingen fangst. Men guttene fikk se hvordan de lagde ild med pinner, fikk være med på å liste seg innpå gnuen, som dessverre så oss og kom nært innpå en elefant – så jeg tror de var fornøyde. Det var hvertfall jeg!
Vel, der stopper rapporten for denne gang. Nå er dere oppdatert!
Jeg har skrevet landpresentasjonen av Namibia for Fellesrådet for Afrika sin årbok og legger den uredigerte versjonen inn under her et sted. Så får de av dere som er interessert litt oppdaterte data om vårt andre hjemland.
Det har vært en kjekk uke. På tirsdag var det offisiell åpning av lærerressurs senteret i Mangetti Dune – et av prosjektene Trine jobber med. Vi skulle begynne klokka 12 og være ferdig klokka 13.20. Vi begynte klokka 13 og var ferdig klokka 16.30. Det ble en laaang dag for noen av oss. Et av de få høydepunktene var når vi skulle synge nasjonalsangen. Det var tilgjengjeld så bra at jeg skal minnes det i mange mange år! Nasjonalsang er viktig i Namibia. Det er tross alt ikke mer enn 16 år siden de ble uavhengig og nasjonalfølelsen er sterk. Selv om alle kan sangen så er det allikevel ikke uvanlig å trykke teksten på baksiden av programmet for offisielle hendelser. Trine var ansvarlig for programmet og hadde skrevet teksten. Når man skriver i Word er det noe som heter ”autofullfør” eller noe sånt. Sånn at dersom man skriver for eksempel Oslo så kan maskinen være innstilt på å automatisk skrive for eksempel Oslo byfogdembete. Dersom Trine skriver Namibia kommer automatisk Namibia Association of Norway opp… Så da sto det i teksten: Contrasting, beautiful Namibia Association of Norway. Trine syntes det var litt pinlig, jeg syntes det var utrolig morsomt og Svein, Trine sin sjef, syntes det var helt på sin plass!
Onsdag, altså i går, var preget av mye møtevirksomhet. Vi hadde vårt første møte i Tsumkwe Environment Education Project (TEEP) noe som gikk veldig bra. De av dere som har støttet oss får en fyldig rapport på TEEP sin utvikling i løpet av neste uke. Etter lunch underviste jeg i Life Science. Et slags o-fag lignende fag på grunnskolen. Jeg underviser voksne folk som ikke har bestått grade 10. De tar noen fag i året sånn at de til slutt, forhåpentligvis, får godkjent grade 10. Men det er sannelig ikke enkelt altså. Vårt første tema var bioaccumulation. Altså på norsk bio-akkumulasjon. Etter først å ha brukt en del tid på å forklare forstavelsen bio, og så en del tid på akkumulere, så gikk jeg over til selve sakens kjerne: Bioakkumulasjon er den gradvise oppbygging av giftstoffer etter hvert som man beveger seg opp i næringskjeden. Jeg så på øynene deres at det var like greit å vente litt med dette. Jeg satset på at neste tema vil være litt enklere. Det var det ikke…
Jeg skulle nå forklare hva ozonlaget var, hva det beskyttet mot og hvordan man kunne bidra til å stoppe nedbrytingen av det. Herregud…
Etter en relativt lang innledning der jeg tegnet solsystemet og forklarte at jorden gikk rundt solen. Are you sure? sa Jennity. But the sun goes up there (hun peker) and down there (peker på andre siden) – it must go around us! – da innså jeg at dette ville bli en komplisert affære. Vi brukte baller og tegnet og diskuterte en hel del før jeg kom til poenget. Vi har et ozon lag…What does ozon mean? Spurte Dam. Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: det betyr omtrent det samme som en beskyttelsesvegg. Oh, sa Dam, så the ozon protects us?. Dere skal tro jeg var fornøyd da!
Men så kom problemet. Hva beskytter det oss mot? Ultraviolet rays. Hvordan i hekkan skal jeg forklare det? Vet dere hva ray betyr, begynte jeg. Nei, det hadde de aldri hørt om… Frem med lommelykten.
Vel, for å gjøre en lang historie kort – de vet nå at ozonlaget beskytter mot UV stråling og at CFC gasser bryter ned ozon – men de aner ikke hva ozon, UV stråling eller CFC gasser er for noe – men det gjør knapt nok jeg heller så det får heller være. Så lenge de greier å krysse av for riktig felt på multiple choice testen i oktober er jeg fornøyd!
I dag har jeg vært på jakt med disse guttene til Svein. Vi dro ut til en landsby og leide fire San-jegere. De jakter på tradisjonelt vis med giftpiler og bue. Vi trasket i solen i drøye tre timer og så en elefant og en gnu – men fikk ingen fangst. Men guttene fikk se hvordan de lagde ild med pinner, fikk være med på å liste seg innpå gnuen, som dessverre så oss og kom nært innpå en elefant – så jeg tror de var fornøyde. Det var hvertfall jeg!
Vel, der stopper rapporten for denne gang. Nå er dere oppdatert!
Jeg har skrevet landpresentasjonen av Namibia for Fellesrådet for Afrika sin årbok og legger den uredigerte versjonen inn under her et sted. Så får de av dere som er interessert litt oppdaterte data om vårt andre hjemland.
Monday, August 07, 2006
Nøkkelen i sanden
Det var helt glitrende å komme tilbake til Tsumkwe! Gode gamle Tsumkwe altså. Det var på tide jeg kom for Trine hadde allerede blitt sjekket opp av flere menn og en hadde til og med spurt om han kunne få flytte inn.
Det er et BBC team her som lager en reality/dokumentar serie, så ganske mange er travelt opptatt med det. Det er et ganske fascinerende konsept. De har tatt med seg 8 kjempetjukke folk fra England som skal leve av bushmat. Hver dag blir de veid og testet og måler tiss og sånn – det er visst det som gjør det til dokumentar. Jeg tror greia er å se om bushmann livet er sunt og om man blir tynn av det. Jeg tror jo at sjansen for man blir tynn av å spise ingenting i 3 uker er ganske god – men det skal bli bra å få det vitenskaplig stadfestet. Programmet blir sendt på BBC3 en gang i løpet av høsten.
Utviklingen i Tsumkwe er forrykende! Nå har vi fått asfalt på hovedgaten. Det var sannelig bra! Nå kan endelig de 15 fastboende bilene slippe å få støv på seg. I tillegg har en dame brukt et år på å forske på konflikter mellom elefanter og mennesker og kommet frem til at den beste løsningen for å redusere konfliktene er å lage vannbrønner til elefantene som ligger langt fra folk. Noen vil kanskje hevde at dette virker logisk – men det er jo greit å få også dette vitenskaplig bevist. Så spørs det om noen greier å få resultatene implementert.
Det er faktisk så kaldt her at vi ligger både under dyner og inni tepper om natten – og allikevel hutrer vi. Det er nesten så jeg savner 50 varmegrader – som det blir om et par måneder – men bare nesten. I går gidda ikke Trine å fryse mer så hun dro til vårt nye hus (som vi enda ikke har flyttet inn siden det fortsatt mangler både strøm og vann) for å hente varme klær (for de varme klærne har allerede flyttet – sammen blant annet ovnen vår). På veien fra det nye huset til bilen, etter at hun hadde låst, datt nøkkelen i sanden. Man skulle tro at det skulle være lett å finne den, den datt jo tross alt rett ned og burde befinne seg innen et ganske begrenset område, men nei. Etter at Trine hadde lett litt alene, et fotballag hadde lett litt, jeg og Trine hadde lett systematisk så ga vi opp. At ikke en gang de jentene som skulle få 10 dollar om de fant nøkkelen ikke fant den ble avgjørende – nøkkelen anses nå som avgått med døden! Men det var litt kjedelig dette – siden ekstranøkkelen var inni huset (det var ikke jeg som hadde stått for planleggingen av plassering av ekstranøkler). Så what to do?
Vi skulle egentlig være med Dries ut for å slippe ut 40 Elaner (En Elan er et antilopedyr som ligner litt på en elg (elan er visst elg på fransk) og som er det største antilopedyret i verden). Conservanciet har byttet til seg 200 elaner for to gamle sykdomsfrie bøfler som er alet opp her i området. Men vi måtte melde pass for å bruke tiden på spekulere på hvordan vi skulle løse nøkkelproblemet. Som vanlig ble løsningen å spørre Arno og Estelle som jobber på lodgen om råd. Arno var nettopp kommet tilbake fra BBC campen når vi kom og var i et anstrengt humør. De som kjenner til Arno vet at han er en komplisert person å forholde seg til når han er i godt humør. Når hormonene hans er ustabile, som de er rett som det er, er det egentlig best å holde seg et stykke unna. Men vi hadde noe valg – vi trengte råd! Etter at han hadde lirt av seg de sedvanlige innledende remsene om hvor fucking stupid alle var, og hvordan the fucking bitch was fucking up the whole fucking world og at the fucking kafferlover was being a fucking asshole og sånn så kom han med noen løsningsforslag. Break the fucking door var første forslag. Men det syntes vi var litt drastisk. Estelle kom da med et digert syltetøyglass med nøkler. Husdørnøkkelen er nemlig en sånn gammeldags nøkkel som mange har liggende i skuffer her og der. Det høres kanskje ikke så sikkert ut – og det er det ikke heller. Derfor har vi også en sikkerhetsdør, men den hadde vi heldigvis ikke greid å låse (Grunnen til det, viste det seg, var at vi hadde brukt feil nøkkel). Så strategien ble da å prøve alle nøklene hun hadde først, og om det ikke virket - break the fucking door.
Så i dag morges dro vi til de nye huset med glasset med nøkler. Vi hentet Di//xao, hun som hjelper oss i huset, på veien – for hun skulle få litt mat. Trine prøvde å låse opp bakdøren mens jeg begynte med hoveddøren. Etter godt og vel 20 minutter uten hell sa Di//xao: hvorfor låser dere ikke bare opp døren? Og så låste hun opp med sin egen nøkkel som Trine hadde glemt hun hadde gitt henne. Lett som bare det og case closed.
Har vi lært noe av dette?
Neppe
Ellers så kan jeg glede dere med at vi er i gang med å planlegge bryllup. Fest og moro skal sannsynligvis prege en helg i løpet av sommeren 2006. Vi driver nå med å lage en plan for outsourcing – og har som mål å få alle oppgaver outsourcet i løpet av noen uker. Jeg og Trine tenker at vi skal bruke mest energi på å ha det kjekt. En dato vil muligens også dukke opp snart.
Følgende er foreløpig klart:
- Det skal være på Jæren.
- Vi skal ha mange gjester.
- Det skal bli morsomt, lærerikt og fascinerende.
- Det skal være åpen bar.
Resten kommer vi tilbake til.
Det er et BBC team her som lager en reality/dokumentar serie, så ganske mange er travelt opptatt med det. Det er et ganske fascinerende konsept. De har tatt med seg 8 kjempetjukke folk fra England som skal leve av bushmat. Hver dag blir de veid og testet og måler tiss og sånn – det er visst det som gjør det til dokumentar. Jeg tror greia er å se om bushmann livet er sunt og om man blir tynn av det. Jeg tror jo at sjansen for man blir tynn av å spise ingenting i 3 uker er ganske god – men det skal bli bra å få det vitenskaplig stadfestet. Programmet blir sendt på BBC3 en gang i løpet av høsten.
Utviklingen i Tsumkwe er forrykende! Nå har vi fått asfalt på hovedgaten. Det var sannelig bra! Nå kan endelig de 15 fastboende bilene slippe å få støv på seg. I tillegg har en dame brukt et år på å forske på konflikter mellom elefanter og mennesker og kommet frem til at den beste løsningen for å redusere konfliktene er å lage vannbrønner til elefantene som ligger langt fra folk. Noen vil kanskje hevde at dette virker logisk – men det er jo greit å få også dette vitenskaplig bevist. Så spørs det om noen greier å få resultatene implementert.
Det er faktisk så kaldt her at vi ligger både under dyner og inni tepper om natten – og allikevel hutrer vi. Det er nesten så jeg savner 50 varmegrader – som det blir om et par måneder – men bare nesten. I går gidda ikke Trine å fryse mer så hun dro til vårt nye hus (som vi enda ikke har flyttet inn siden det fortsatt mangler både strøm og vann) for å hente varme klær (for de varme klærne har allerede flyttet – sammen blant annet ovnen vår). På veien fra det nye huset til bilen, etter at hun hadde låst, datt nøkkelen i sanden. Man skulle tro at det skulle være lett å finne den, den datt jo tross alt rett ned og burde befinne seg innen et ganske begrenset område, men nei. Etter at Trine hadde lett litt alene, et fotballag hadde lett litt, jeg og Trine hadde lett systematisk så ga vi opp. At ikke en gang de jentene som skulle få 10 dollar om de fant nøkkelen ikke fant den ble avgjørende – nøkkelen anses nå som avgått med døden! Men det var litt kjedelig dette – siden ekstranøkkelen var inni huset (det var ikke jeg som hadde stått for planleggingen av plassering av ekstranøkler). Så what to do?
Vi skulle egentlig være med Dries ut for å slippe ut 40 Elaner (En Elan er et antilopedyr som ligner litt på en elg (elan er visst elg på fransk) og som er det største antilopedyret i verden). Conservanciet har byttet til seg 200 elaner for to gamle sykdomsfrie bøfler som er alet opp her i området. Men vi måtte melde pass for å bruke tiden på spekulere på hvordan vi skulle løse nøkkelproblemet. Som vanlig ble løsningen å spørre Arno og Estelle som jobber på lodgen om råd. Arno var nettopp kommet tilbake fra BBC campen når vi kom og var i et anstrengt humør. De som kjenner til Arno vet at han er en komplisert person å forholde seg til når han er i godt humør. Når hormonene hans er ustabile, som de er rett som det er, er det egentlig best å holde seg et stykke unna. Men vi hadde noe valg – vi trengte råd! Etter at han hadde lirt av seg de sedvanlige innledende remsene om hvor fucking stupid alle var, og hvordan the fucking bitch was fucking up the whole fucking world og at the fucking kafferlover was being a fucking asshole og sånn så kom han med noen løsningsforslag. Break the fucking door var første forslag. Men det syntes vi var litt drastisk. Estelle kom da med et digert syltetøyglass med nøkler. Husdørnøkkelen er nemlig en sånn gammeldags nøkkel som mange har liggende i skuffer her og der. Det høres kanskje ikke så sikkert ut – og det er det ikke heller. Derfor har vi også en sikkerhetsdør, men den hadde vi heldigvis ikke greid å låse (Grunnen til det, viste det seg, var at vi hadde brukt feil nøkkel). Så strategien ble da å prøve alle nøklene hun hadde først, og om det ikke virket - break the fucking door.
Så i dag morges dro vi til de nye huset med glasset med nøkler. Vi hentet Di//xao, hun som hjelper oss i huset, på veien – for hun skulle få litt mat. Trine prøvde å låse opp bakdøren mens jeg begynte med hoveddøren. Etter godt og vel 20 minutter uten hell sa Di//xao: hvorfor låser dere ikke bare opp døren? Og så låste hun opp med sin egen nøkkel som Trine hadde glemt hun hadde gitt henne. Lett som bare det og case closed.
Har vi lært noe av dette?
Neppe
Ellers så kan jeg glede dere med at vi er i gang med å planlegge bryllup. Fest og moro skal sannsynligvis prege en helg i løpet av sommeren 2006. Vi driver nå med å lage en plan for outsourcing – og har som mål å få alle oppgaver outsourcet i løpet av noen uker. Jeg og Trine tenker at vi skal bruke mest energi på å ha det kjekt. En dato vil muligens også dukke opp snart.
Følgende er foreløpig klart:
- Det skal være på Jæren.
- Vi skal ha mange gjester.
- Det skal bli morsomt, lærerikt og fascinerende.
- Det skal være åpen bar.
Resten kommer vi tilbake til.
Friday, August 04, 2006
Bistand meg her og meg der!
Et av høydepunktene når man kommer til Namas sitt kontor i Windhoek er vanligvis å lese norske aviser. De aller fleste som kommer nedover vet at nordmenn er avislesende folk og at en norsk sladderavis lett kan bli et av ukens høydepunkt. Nå er det ikke så lenge siden jeg var i Norge, faktisk ikke mer enn tre dager, men allikevel kastet jeg meg over avisene som hadde ligget og modnet en dag eller to. Og sannelig var det ikke en sak om bistand også. En dame som har en mann som har tjent seg søkkrik på å få folk avhengig av kreftfremkallende nikotin hadde nemlig fått det for seg at hun skulle ta igjen for sin manns dårlige innvirkning på verden ved å reise til India å finne seg små stakkars barn hun kunne gi skolegang. Endelig skulle også denne landsbyen få besøk av en snill hvit europeer som kunne gi de et lite lyspunkt i tilværelsen. I samme artikkel sier hun at det er mye bedre å reise ned å gi penger selv enn å gjøre det gjennom etablerte organisasjoner for der går så mye bort i administrasjon. Sukk…
Ikke bare er det selvsagt feil at det ”går så mye bort i administrasjon” men enda verre er det at hun faktisk reiser ned og gir på den måten hun gjør det. Privatbistand er dumt, dumt, dumt – og fører ofte mer galt en godt med seg.
Hvorfor det?
Bistand er et fag. Det er et vanskelig fag til og med – det har over 50 år med prøving og en del feiling lært oss. Man skal ta hensyn ikke bare til kulturelle aspekt, men også geografisk plassering, utviklingstrekk de siste årene, bærekraftighet, lokalt eierskap osv. Det som altfor ofte skjer når private aktører vil gjøre det selv er at man reiser et sted på jakt etter noen som har det vondt, og de er dessverre ikke så vanskelig å finne - og så trekker man den enkle slutningen: jeg har – han har ikke – jeg kan fikse det.
Den rike damen traff mennesker med makt. Hun pratet med dem, de fortalte hva de trengte, hun ga. Det virker så enkelt. Men hva vet hun om mannen hun snakket med? Er han en god leder? Er lokalbefolkningen fornøyd med han? Vil det at hun snakket med han gi han enda mer makt og kanskje umuliggjøre endring i maktbalansen dersom det var ønskelig? Eller kanskje han ikke var så mektig som hun trodde men nå får mer makt? Er det bra? Har det vært andre organisasjoner eller privatpersoner der tidligere som har igangsatt prosjekt? Hvordan har det gått? Dersom det ikke har gått bra, hvorfor ikke? Dersom ingen har prøvd å gjøre noe der – hvorfor ikke? Dersom man bygger en skole eller en do eller en vei, hvem skal vedlikeholde den? Hvordan garanterer man at den blir vedlikeholdt? Finnes den nødvendige kompetansen der? Er det en skole som er behovet? Finnes det andre, mer prekære behov, som bør prioriteres? Dersom det er transport, hva er den mest gunstige formen for transport?
Hvilken oppfatning sitter lokalbefolkningen igjen med etter at den rike damen har vært der? Hun hadde penger – det var bra. Hun ville hjelpe til – det var bra. Men hvem var hun? Hva gjorde hun der? Ser vi henne igjen? Hva får vi da? Skal vi vente med behovene våre til hun kommer igjen eller skal vi også prøve andre kanaler? Vil hun bli lei seg hvis vi tar andre initiativ uten at hun er orientert? Kan vi gjøre hva vi vil med skolen vår eller den hennes?
Det finnes så utrolig mange eksempler på at gode intensjoner resulterer i dårlige resultat. Man risikerer pasifisering, klientifisering – som selvsagt er dumt i seg selv. I tillegg risikerer man forskyvning i maktballansen, man risikerer å ødelegge allerede etablerte initiativ dersom man ikke er godt orientert om hva som har skjedd og hva som skjer. Jeg vet om PCer som er gitt til skoler som plutselig havner hjemme hos den tidligere rektoren og blir et poeng i valgkampen, jeg vet om vannpumper som står og ruster fordi den er satt på hellig grunn, om skoler som forfaller fordi det viste seg at de som brukte den var nomader, om mennesker som har prøvd å få HIV fordi barna deres da ville få gratis skolegang, om skoler som har blitt så fine at noen har tatt de som hus, om irrigasjonsprosjekt som har brukt så mye vann at folk ikke har hatt til å drikke, om prosjekt som er så vellykket at landsbyer har blitt overbefolket fordi alle de andre i området flyttet dit – med til dels alvorlige konflikter som resultat. Det er så vanvittig mange fallgruver!
Grunnen til at organisasjoner bruker så mye til ”administrasjon” – som i norsk dagligtale oppfattes som alle de midlene som ikke kommer direkte til den som trenger det – er fordi de gjør grunnarbeidet. De fleste bruker flere år på kartlegge området de skal jobbe i, få oversikt over hierarki, historie, utfordringer osv. Og så finner de lokale partnere de kan samarbeide med. Når disse er funnet begynner en ny prosess med å samordne målsettinger og kompetanse og av det lage en handlingsplan. Så skal man skape lokalt engasjement for å på sikt skape en lokal eierskapsfølelse. Man har samordningsmøter med andre som er representert i område – har møter med lokale, og ofte også nasjonale, myndigheter. Man lager planer for hvordan prosjektet skal kunne drive seg selv etter en gitt tid, hvordan kompetansen skal bygges så man kan bli selvhjulpet, hvordan æren av prosjektet skal kunne tilfalle lokalbefolkningen osv. Og så, etter en lang prosess, begynner man det endelige arbeidet. I denne prosessen har både mottaker og giver lært, kompetanse har blitt utvekslet og ofte har prosjektet endret seg veldig. Men sånn må det være skal man lage et prosjekt som kommer et lokalsamfunn til gode og ikke bare hjelper den rike, ofte hvite europeer, til å få bedre samvittighet.
God vilje er bra, men det redder ikke verden alene – man må også ha kunnskap!
Bistand handler om å jobbe med mennesker – det handler ikke om å bygge skoler, sykehus eller dass. Det kommer i andre rekke. Dersom man ikke har folk på sin side kan ikke prosjektet bli en suksess. Og når man jobber med mennesker er det umulig å vite hva som kan skje. Folk er folk uansett hvor man er i verden, og de underligste ting kan skje når man jobber med sånne. Men ved å gjøre grunnarbeidet øker i det minste sjansen betydelig. Og man kan gjøre det på en måte som ikke går utover selvfølelsen til mottaker, man kan gjøre det med respekt og forståelse og kunnskap.
I Norge har vi i disse dager en god og nødvendig diskusjon om hvordan vi skal drive bistand i fremtiden. Det har vi fordi vi har lært av historien at bistand ikke er så effektiv som vi ønsker. For 50 år siden drev vi på slik som tobakkskona gjør i dag – og vi vet at det ikke virker. Vi vet faktisk at det lett kan gjøre vondt verre. Jeg håper selvsagt at hun får det til - at dette er en av de få gangene et sånt initiativ fører noe godt med seg. Undre kan jo skje - men er det fair å satse på et mirakel når man gir så mange mennesker håp?
Når man starter en bedrift så lager man en forretningsplan, en markedsanalyse, en konkurrent analyse, en fremdriftsplan som gjerne går 5-10 år frem i tiden. Man kartlegger kompetansebehov, juridiske aspekt, lager vedtekter osv. Alt dette gjør man for å forsikre seg om at man har en godt utgangspunkt for suksess. Det tar lang tid, men man gjør det fordi man ikke ønsker å tape penger på noe man mener er en god ide. Hvorfor skal det være annerledes når man jobber med bistand? Er det fordi man ikke opplever et personlig tap på samme måte dersom det ikke går? Man kan jo alltids reise hjem, finne en ny fattig landsby å prøve igjen…
Ikke bare er det selvsagt feil at det ”går så mye bort i administrasjon” men enda verre er det at hun faktisk reiser ned og gir på den måten hun gjør det. Privatbistand er dumt, dumt, dumt – og fører ofte mer galt en godt med seg.
Hvorfor det?
Bistand er et fag. Det er et vanskelig fag til og med – det har over 50 år med prøving og en del feiling lært oss. Man skal ta hensyn ikke bare til kulturelle aspekt, men også geografisk plassering, utviklingstrekk de siste årene, bærekraftighet, lokalt eierskap osv. Det som altfor ofte skjer når private aktører vil gjøre det selv er at man reiser et sted på jakt etter noen som har det vondt, og de er dessverre ikke så vanskelig å finne - og så trekker man den enkle slutningen: jeg har – han har ikke – jeg kan fikse det.
Den rike damen traff mennesker med makt. Hun pratet med dem, de fortalte hva de trengte, hun ga. Det virker så enkelt. Men hva vet hun om mannen hun snakket med? Er han en god leder? Er lokalbefolkningen fornøyd med han? Vil det at hun snakket med han gi han enda mer makt og kanskje umuliggjøre endring i maktbalansen dersom det var ønskelig? Eller kanskje han ikke var så mektig som hun trodde men nå får mer makt? Er det bra? Har det vært andre organisasjoner eller privatpersoner der tidligere som har igangsatt prosjekt? Hvordan har det gått? Dersom det ikke har gått bra, hvorfor ikke? Dersom ingen har prøvd å gjøre noe der – hvorfor ikke? Dersom man bygger en skole eller en do eller en vei, hvem skal vedlikeholde den? Hvordan garanterer man at den blir vedlikeholdt? Finnes den nødvendige kompetansen der? Er det en skole som er behovet? Finnes det andre, mer prekære behov, som bør prioriteres? Dersom det er transport, hva er den mest gunstige formen for transport?
Hvilken oppfatning sitter lokalbefolkningen igjen med etter at den rike damen har vært der? Hun hadde penger – det var bra. Hun ville hjelpe til – det var bra. Men hvem var hun? Hva gjorde hun der? Ser vi henne igjen? Hva får vi da? Skal vi vente med behovene våre til hun kommer igjen eller skal vi også prøve andre kanaler? Vil hun bli lei seg hvis vi tar andre initiativ uten at hun er orientert? Kan vi gjøre hva vi vil med skolen vår eller den hennes?
Det finnes så utrolig mange eksempler på at gode intensjoner resulterer i dårlige resultat. Man risikerer pasifisering, klientifisering – som selvsagt er dumt i seg selv. I tillegg risikerer man forskyvning i maktballansen, man risikerer å ødelegge allerede etablerte initiativ dersom man ikke er godt orientert om hva som har skjedd og hva som skjer. Jeg vet om PCer som er gitt til skoler som plutselig havner hjemme hos den tidligere rektoren og blir et poeng i valgkampen, jeg vet om vannpumper som står og ruster fordi den er satt på hellig grunn, om skoler som forfaller fordi det viste seg at de som brukte den var nomader, om mennesker som har prøvd å få HIV fordi barna deres da ville få gratis skolegang, om skoler som har blitt så fine at noen har tatt de som hus, om irrigasjonsprosjekt som har brukt så mye vann at folk ikke har hatt til å drikke, om prosjekt som er så vellykket at landsbyer har blitt overbefolket fordi alle de andre i området flyttet dit – med til dels alvorlige konflikter som resultat. Det er så vanvittig mange fallgruver!
Grunnen til at organisasjoner bruker så mye til ”administrasjon” – som i norsk dagligtale oppfattes som alle de midlene som ikke kommer direkte til den som trenger det – er fordi de gjør grunnarbeidet. De fleste bruker flere år på kartlegge området de skal jobbe i, få oversikt over hierarki, historie, utfordringer osv. Og så finner de lokale partnere de kan samarbeide med. Når disse er funnet begynner en ny prosess med å samordne målsettinger og kompetanse og av det lage en handlingsplan. Så skal man skape lokalt engasjement for å på sikt skape en lokal eierskapsfølelse. Man har samordningsmøter med andre som er representert i område – har møter med lokale, og ofte også nasjonale, myndigheter. Man lager planer for hvordan prosjektet skal kunne drive seg selv etter en gitt tid, hvordan kompetansen skal bygges så man kan bli selvhjulpet, hvordan æren av prosjektet skal kunne tilfalle lokalbefolkningen osv. Og så, etter en lang prosess, begynner man det endelige arbeidet. I denne prosessen har både mottaker og giver lært, kompetanse har blitt utvekslet og ofte har prosjektet endret seg veldig. Men sånn må det være skal man lage et prosjekt som kommer et lokalsamfunn til gode og ikke bare hjelper den rike, ofte hvite europeer, til å få bedre samvittighet.
God vilje er bra, men det redder ikke verden alene – man må også ha kunnskap!
Bistand handler om å jobbe med mennesker – det handler ikke om å bygge skoler, sykehus eller dass. Det kommer i andre rekke. Dersom man ikke har folk på sin side kan ikke prosjektet bli en suksess. Og når man jobber med mennesker er det umulig å vite hva som kan skje. Folk er folk uansett hvor man er i verden, og de underligste ting kan skje når man jobber med sånne. Men ved å gjøre grunnarbeidet øker i det minste sjansen betydelig. Og man kan gjøre det på en måte som ikke går utover selvfølelsen til mottaker, man kan gjøre det med respekt og forståelse og kunnskap.
I Norge har vi i disse dager en god og nødvendig diskusjon om hvordan vi skal drive bistand i fremtiden. Det har vi fordi vi har lært av historien at bistand ikke er så effektiv som vi ønsker. For 50 år siden drev vi på slik som tobakkskona gjør i dag – og vi vet at det ikke virker. Vi vet faktisk at det lett kan gjøre vondt verre. Jeg håper selvsagt at hun får det til - at dette er en av de få gangene et sånt initiativ fører noe godt med seg. Undre kan jo skje - men er det fair å satse på et mirakel når man gir så mange mennesker håp?
Når man starter en bedrift så lager man en forretningsplan, en markedsanalyse, en konkurrent analyse, en fremdriftsplan som gjerne går 5-10 år frem i tiden. Man kartlegger kompetansebehov, juridiske aspekt, lager vedtekter osv. Alt dette gjør man for å forsikre seg om at man har en godt utgangspunkt for suksess. Det tar lang tid, men man gjør det fordi man ikke ønsker å tape penger på noe man mener er en god ide. Hvorfor skal det være annerledes når man jobber med bistand? Er det fordi man ikke opplever et personlig tap på samme måte dersom det ikke går? Man kan jo alltids reise hjem, finne en ny fattig landsby å prøve igjen…
Thursday, August 03, 2006
Handling
Når man bor litt avsidesliggende må man rett som det er handle litt. Nå fikk jeg handleliste av Trine som skal ha offisiell åpning av et Teachers Resource Center i neste uke.
Så hun trenger litt småplukk, blant annet:
50 kilo maismel
20 kilo poteter
2 bagger tomater
6 bokser pølser
20 kilo løk
2 store glass majones
og 4 liter matolje.
Det var bare et lite utdrag.
I tillegg vil hun gjerne seks sekker sement og litt rødvin.
I tillegg skal vi handle til oss selv og til turen vår til Botswana i neste uke (vi skal på en San kultur festival). Og på veien skal jeg sikkert plukke opp noen haikere også. Trine har forresten ny haikerekord! Hun fikk plass til over 30 stykker! Finnes det verdensrekorder i slikt?
Så hun trenger litt småplukk, blant annet:
50 kilo maismel
20 kilo poteter
2 bagger tomater
6 bokser pølser
20 kilo løk
2 store glass majones
og 4 liter matolje.
Det var bare et lite utdrag.
I tillegg vil hun gjerne seks sekker sement og litt rødvin.
I tillegg skal vi handle til oss selv og til turen vår til Botswana i neste uke (vi skal på en San kultur festival). Og på veien skal jeg sikkert plukke opp noen haikere også. Trine har forresten ny haikerekord! Hun fikk plass til over 30 stykker! Finnes det verdensrekorder i slikt?
Hei verden
Jeg kom meg til flyplassen i Windhoek uten større problemer. På mange måter er det å fly en ganske enkel affære. Man møter opp på en flyplass, prøver å sjekke inn, mangler billett, får billett, sjekker inn igjen, sender bagasje, går til en gate og vips er man på et fly. Og så passer man på å komme seg av et fly og på et annet et gitt antall ganger og så er man plutselig fremme. Jeg kom altså frem til Windhoek i går, onsdag. Litt dumt var det at den eneste bagasjen som var kommet frem var et telt. Men av en eller annen grunn hadde jeg pakket en del klær i teltet så at resten ikke kom frem var ikke krise. Litt teit at den første gangen jeg pakker en PC i bagasjen jeg sender så mister jeg bagasjen. Men tross alt ingen krise. Man har jo alltids med seg en ekstra PC i håndbagasjen.
Jeg fant en taxi og satte i vei fra flyplassen til Windhoek. Are you not the norwegian from Tsumkwe? sa taxisjåføren. Joda, sa jeg. Det stemmer nok. Det viste seg at han hadde kjørt meg en gang før. Før jul en gang i fjor faktisk. Så da var vi plutselig venner og jeg fikk turen 50 dollar billigere. Han beklagde at han måtte kjøre litt fort for han hadde noen kunder han skulle plukke opp i Windhoek. Ja, sa jeg. Det er jo ikke lurt å kjøre så veldig fort på denne veien. Her er det jo rett som det er både bavianer og villsvin som løper ut i veien. You are right my friend, sa han. Og på kveldene kommer det noen ganger kuduer ut i veien så da kjører vi veldig forsiktig. Da kjører vi aldri fortere enn 120 kilometer i timen sånn at vi har tid til å stoppe. Bra du er forsiktig my friend.
Windhoek er kaldt altså. Skikkelig kaldt! Det snødde i Johanneburg når jeg gikk av og på fly der. I går kveld var det så kaldt at jeg gikk å la meg klokka 8 - bare for å komme meg under en dyne! På dagen er det ikke så ille, rundt 25 grader. Men om nettene detter det ned til rundt 0 grader. Og selv om man har tilbragt deler av sommeren i Vadsø med sludd til frokosten så var jeg ikke forberedt. Og alle de varme sommerklærne fra Vadsø,: sommerlongsen, sommerlua, sommerskjerfet og sommerskuterdressen var lagt igjen. Det eneste jeg hadde pakket med meg var sommertjukkgenseren og sommerulvangsokkene. Men de var i den bagasjen som ikke kom frem. Æsj altså.
Jeg fant en taxi og satte i vei fra flyplassen til Windhoek. Are you not the norwegian from Tsumkwe? sa taxisjåføren. Joda, sa jeg. Det stemmer nok. Det viste seg at han hadde kjørt meg en gang før. Før jul en gang i fjor faktisk. Så da var vi plutselig venner og jeg fikk turen 50 dollar billigere. Han beklagde at han måtte kjøre litt fort for han hadde noen kunder han skulle plukke opp i Windhoek. Ja, sa jeg. Det er jo ikke lurt å kjøre så veldig fort på denne veien. Her er det jo rett som det er både bavianer og villsvin som løper ut i veien. You are right my friend, sa han. Og på kveldene kommer det noen ganger kuduer ut i veien så da kjører vi veldig forsiktig. Da kjører vi aldri fortere enn 120 kilometer i timen sånn at vi har tid til å stoppe. Bra du er forsiktig my friend.
Windhoek er kaldt altså. Skikkelig kaldt! Det snødde i Johanneburg når jeg gikk av og på fly der. I går kveld var det så kaldt at jeg gikk å la meg klokka 8 - bare for å komme meg under en dyne! På dagen er det ikke så ille, rundt 25 grader. Men om nettene detter det ned til rundt 0 grader. Og selv om man har tilbragt deler av sommeren i Vadsø med sludd til frokosten så var jeg ikke forberedt. Og alle de varme sommerklærne fra Vadsø,: sommerlongsen, sommerlua, sommerskjerfet og sommerskuterdressen var lagt igjen. Det eneste jeg hadde pakket med meg var sommertjukkgenseren og sommerulvangsokkene. Men de var i den bagasjen som ikke kom frem. Æsj altså.
Subscribe to:
Posts (Atom)
