Bistand meg her og meg der!

Et av høydepunktene når man kommer til Namas sitt kontor i Windhoek er vanligvis å lese norske aviser. De aller fleste som kommer nedover vet at nordmenn er avislesende folk og at en norsk sladderavis lett kan bli et av ukens høydepunkt. Nå er det ikke så lenge siden jeg var i Norge, faktisk ikke mer enn tre dager, men allikevel kastet jeg meg over avisene som hadde ligget og modnet en dag eller to. Og sannelig var det ikke en sak om bistand også. En dame som har en mann som har tjent seg søkkrik på å få folk avhengig av kreftfremkallende nikotin hadde nemlig fått det for seg at hun skulle ta igjen for sin manns dårlige innvirkning på verden ved å reise til India å finne seg små stakkars barn hun kunne gi skolegang. Endelig skulle også denne landsbyen få besøk av en snill hvit europeer som kunne gi de et lite lyspunkt i tilværelsen. I samme artikkel sier hun at det er mye bedre å reise ned å gi penger selv enn å gjøre det gjennom etablerte organisasjoner for der går så mye bort i administrasjon. Sukk…

Ikke bare er det selvsagt feil at det ”går så mye bort i administrasjon” men enda verre er det at hun faktisk reiser ned og gir på den måten hun gjør det. Privatbistand er dumt, dumt, dumt – og fører ofte mer galt en godt med seg.

Hvorfor det?

Bistand er et fag. Det er et vanskelig fag til og med – det har over 50 år med prøving og en del feiling lært oss. Man skal ta hensyn ikke bare til kulturelle aspekt, men også geografisk plassering, utviklingstrekk de siste årene, bærekraftighet, lokalt eierskap osv. Det som altfor ofte skjer når private aktører vil gjøre det selv er at man reiser et sted på jakt etter noen som har det vondt, og de er dessverre ikke så vanskelig å finne - og så trekker man den enkle slutningen: jeg har – han har ikke – jeg kan fikse det.

Den rike damen traff mennesker med makt. Hun pratet med dem, de fortalte hva de trengte, hun ga. Det virker så enkelt. Men hva vet hun om mannen hun snakket med? Er han en god leder? Er lokalbefolkningen fornøyd med han? Vil det at hun snakket med han gi han enda mer makt og kanskje umuliggjøre endring i maktbalansen dersom det var ønskelig? Eller kanskje han ikke var så mektig som hun trodde men nå får mer makt? Er det bra? Har det vært andre organisasjoner eller privatpersoner der tidligere som har igangsatt prosjekt? Hvordan har det gått? Dersom det ikke har gått bra, hvorfor ikke? Dersom ingen har prøvd å gjøre noe der – hvorfor ikke? Dersom man bygger en skole eller en do eller en vei, hvem skal vedlikeholde den? Hvordan garanterer man at den blir vedlikeholdt? Finnes den nødvendige kompetansen der? Er det en skole som er behovet? Finnes det andre, mer prekære behov, som bør prioriteres? Dersom det er transport, hva er den mest gunstige formen for transport?

Hvilken oppfatning sitter lokalbefolkningen igjen med etter at den rike damen har vært der? Hun hadde penger – det var bra. Hun ville hjelpe til – det var bra. Men hvem var hun? Hva gjorde hun der? Ser vi henne igjen? Hva får vi da? Skal vi vente med behovene våre til hun kommer igjen eller skal vi også prøve andre kanaler? Vil hun bli lei seg hvis vi tar andre initiativ uten at hun er orientert? Kan vi gjøre hva vi vil med skolen vår eller den hennes?

Det finnes så utrolig mange eksempler på at gode intensjoner resulterer i dårlige resultat. Man risikerer pasifisering, klientifisering – som selvsagt er dumt i seg selv. I tillegg risikerer man forskyvning i maktballansen, man risikerer å ødelegge allerede etablerte initiativ dersom man ikke er godt orientert om hva som har skjedd og hva som skjer. Jeg vet om PCer som er gitt til skoler som plutselig havner hjemme hos den tidligere rektoren og blir et poeng i valgkampen, jeg vet om vannpumper som står og ruster fordi den er satt på hellig grunn, om skoler som forfaller fordi det viste seg at de som brukte den var nomader, om mennesker som har prøvd å få HIV fordi barna deres da ville få gratis skolegang, om skoler som har blitt så fine at noen har tatt de som hus, om irrigasjonsprosjekt som har brukt så mye vann at folk ikke har hatt til å drikke, om prosjekt som er så vellykket at landsbyer har blitt overbefolket fordi alle de andre i området flyttet dit – med til dels alvorlige konflikter som resultat. Det er så vanvittig mange fallgruver!

Grunnen til at organisasjoner bruker så mye til ”administrasjon” – som i norsk dagligtale oppfattes som alle de midlene som ikke kommer direkte til den som trenger det – er fordi de gjør grunnarbeidet. De fleste bruker flere år på kartlegge området de skal jobbe i, få oversikt over hierarki, historie, utfordringer osv. Og så finner de lokale partnere de kan samarbeide med. Når disse er funnet begynner en ny prosess med å samordne målsettinger og kompetanse og av det lage en handlingsplan. Så skal man skape lokalt engasjement for å på sikt skape en lokal eierskapsfølelse. Man har samordningsmøter med andre som er representert i område – har møter med lokale, og ofte også nasjonale, myndigheter. Man lager planer for hvordan prosjektet skal kunne drive seg selv etter en gitt tid, hvordan kompetansen skal bygges så man kan bli selvhjulpet, hvordan æren av prosjektet skal kunne tilfalle lokalbefolkningen osv. Og så, etter en lang prosess, begynner man det endelige arbeidet. I denne prosessen har både mottaker og giver lært, kompetanse har blitt utvekslet og ofte har prosjektet endret seg veldig. Men sånn må det være skal man lage et prosjekt som kommer et lokalsamfunn til gode og ikke bare hjelper den rike, ofte hvite europeer, til å få bedre samvittighet.

God vilje er bra, men det redder ikke verden alene – man må også ha kunnskap!

Bistand handler om å jobbe med mennesker – det handler ikke om å bygge skoler, sykehus eller dass. Det kommer i andre rekke. Dersom man ikke har folk på sin side kan ikke prosjektet bli en suksess. Og når man jobber med mennesker er det umulig å vite hva som kan skje. Folk er folk uansett hvor man er i verden, og de underligste ting kan skje når man jobber med sånne. Men ved å gjøre grunnarbeidet øker i det minste sjansen betydelig. Og man kan gjøre det på en måte som ikke går utover selvfølelsen til mottaker, man kan gjøre det med respekt og forståelse og kunnskap.

I Norge har vi i disse dager en god og nødvendig diskusjon om hvordan vi skal drive bistand i fremtiden. Det har vi fordi vi har lært av historien at bistand ikke er så effektiv som vi ønsker. For 50 år siden drev vi på slik som tobakkskona gjør i dag – og vi vet at det ikke virker. Vi vet faktisk at det lett kan gjøre vondt verre. Jeg håper selvsagt at hun får det til - at dette er en av de få gangene et sånt initiativ fører noe godt med seg. Undre kan jo skje - men er det fair å satse på et mirakel når man gir så mange mennesker håp?

Når man starter en bedrift så lager man en forretningsplan, en markedsanalyse, en konkurrent analyse, en fremdriftsplan som gjerne går 5-10 år frem i tiden. Man kartlegger kompetansebehov, juridiske aspekt, lager vedtekter osv. Alt dette gjør man for å forsikre seg om at man har en godt utgangspunkt for suksess. Det tar lang tid, men man gjør det fordi man ikke ønsker å tape penger på noe man mener er en god ide. Hvorfor skal det være annerledes når man jobber med bistand? Er det fordi man ikke opplever et personlig tap på samme måte dersom det ikke går? Man kan jo alltids reise hjem, finne en ny fattig landsby å prøve igjen…