Botswana

Noen svar på praktiske spørsmål først:

Har jeg fått den mistede bagasjen? Ja. Nå har både skjerf, ullsokker og tjukk genser kommet frem.
Har jeg fått tatt ut stingene mine? Ja, jeg fikk en veterinær som har jobbet med villhunder de siste månedene til å ta de. Det hele var over på et øyeblikk og jeg har ikke fått noen varige mén så vidt jeg vet.

Så til mer betimelige ting – blogging!

Det er akkurat som om det å bo i Namibia plutselig har gått opp for meg. Etter snart to år her nede var det som en pære ble slått på under kulturfestivalen i Botswana. Jeg antar det er ganske vanlig at det tar litt tid før ting som dette synker inn, men jeg må si at jeg synes dette var i seneste laget.

Kuru dancefestival som vi var på i Botswana er en festival som arrangeres av en San gruppe i Ghanzi området i Botswana. Der samles San fra hele sørlige Afrika og danser sine ulike tradisjonelle danser for å se på hverandre, utveksle erfaringer og kunnskap og for å ha det skikkelig morsomt. Det er omtrent som en familiefest med ca. 200 familiemedlemmer som aldri har møtt hverandre før men som alle kan hver sin versjon av Ola var fra Sandefjord (Ved nærmere ettertanke så høres det mer ut som en familiefest fra helvete – den vi var på nå var tvert i mot bra på en marg og bein måte som vanskelig kan forklares) Det er tre kategorier danser det opptres i; healing dans, underholdningsdans og leker. Vi kom litt sent til festivalområdet på fredag på grunn av en rekke uheldige omstendigheter, hvorav de fleste involverte masse sand, dytting og slepetau. Når vi endelig kom frem var derfor allerede den første runden dans i gang – healing dans. Det var blitt kølmørkt så vi slet litt med navigeringen men gruppen fra Tsumkwe skulle heldigvis ikke danse før som nummer seks så de rakk akkurat å finne teltet de skulle bo i, slenge på seg skinnene sine og gi seg i vei opp mot danseområdet. Danseområdet var en sirkel der San folket satt innenfor et gjerde i en sirkel mens de besøkende måtte være på utsiden av gjerdet. Dette er nemlig en festival for og av San så de forsikrer seg om at de alltid har de beste plassene (dessuten er de så små de fleste av de at det går helt greit å se over de for vanlige relativt kortvokste nordmenn – selv om man sitter). Mitt på plassen brant det bål som dansegruppene sto rundt. Det hele var… eksotisk, fascinerende, underlig, vakkert, rart… jeg vet ikke helt hva jeg skal si – men noe var det hvertfall – noe bra. Og det var under denne seansen den første kvelden på festivalen at det begynte å demre.
Her er jeg altså, midt i alt dette. Disse folkene jeg omgås hver dag de lever på denne måten. Det er sånn de faktisk er, sånn de faktisk lever! Ikke bare på TV, ikke bare på lek eller for turister, ikke bare noe som helst – men på ramme alvor.

Flyttingen hit har til nå på en måte gått gjennom tre faser. I den første perioden var alt nytt og rart og sprøtt. Ting var så annerledes at det ikke trengte inn skikkelig. Jeg var så mentalt forberedt på alt jeg skulle oppleve av både gode og kjipe ting at jeg på en måte ikke lot noe komme som en overraskelse. En hver ny hendelse ble i mitt hode tilpasset til noe av det jeg hadde forberedt meg på, og fikk derfor ikke fri tilgang til…vel – i mangel av noe bedre ord – sjelen (Puke, dette høres ut som dårlig sjekking på nachspiel…) Neste fase var litt mer sånn avmålt nysgjerrig. Ting var ikke så nytt lenger – vanligheten kom snikende og så ble guarden senket, og dermed fikk nye ting litt mer…tilgang. Kanskje er jeg der fortsatt, at guarden bare senkes mer og mer, eller kanskje har jeg kommet over i en ny fase nå – vanskelig å si. Men i løpet av helgen følte jeg mer enn noen gang at jeg er her. Sammen med de andre er jeg med i et felleskap der også jeg har en plass. Og det er sannelig en ganske så god følelse.

Resten av festivalen var også bra. Gjenge vi hadde tatt med oss fra Tsumkwe var overveldet! Dam, reiselederen, som også er San, fortalte meg at jentene egentlig var litt redde. De følte seg så bitte små sammen de andre, for her var det San folk som var både høye og tjukke. Og de aller fleste var godt voksne mens gjengen vi hadde med stort sett var under 20. De var nervøse men danset allikevel veldig bra og fikk god respons. På lørdagskvelden var det en musikkseanse der gamle gamle San vise hvordan de spilte på tradisjonelle instrumenter. Vi var trøtte og slitne så vi fikk ikke med oss alt (vi var ikke alene om det - en prest fra Bergen satt og småduppet ved siden av meg), men vi så blant annet en dame som spilte på en bue (sånn man vanligvis bruker til å skyte piler med) ved å stikke den langt inn i munnen og slå på strengen. En annen festet buen til en boks som han så klemte på magen for å få bruke seg selv som høyttaler. Underlig men veldig stort å oppleve. I dag tidlig dro Tsumkwe gjengen tilbake til Tsumkwe, 13 stykker på lasteplanet på en pick-up. De var storfornøyde! De hadde opplevd masse, møtt mange folk og sist, men ikke minst, fått t-skjorte! Vi satt oss i bilen litt senere på dagen og tok fatt på de 55 milene vi hadde foran oss, også fornøyde men ganske trette og skitne.

Nå er vi tilbake i Windhoek. Tre dagers støv, bål, sol og svett er dusjet av, kinesisk take-away er bestilt, mottatt og konsumert, hagen til Namas er fylt opp av himbaer som var med til Botswana for å lære å lage kulturfestival, og sengene er oppredd. I morgen skal eksospotte skiftes, hjul ballanseres, mat kjøpes, verktøy og rør til vanninstallering skaffes og rapporter skrives. Og om vi får tid, kino!!