Historietime

Før jeg begynner timen, noen praktiske ting:

- Jeg får lest kommentarene men siden jeg har så treg internett koblig så svarer jeg ikke på det der, men vil bake svarene inn i neste blogg.
- Noen har lurt på om kommentarene er allment tilgjengelig eller om det bare er jeg som ser de. De er allment tilgjengelig – alle som ser på siden vil også kunne lese kommentarene.
- Jeg har fått mange bryllupsspørsmål. Svar og mer informasjon kommer i en bryllupsblogg om ikke så veldig lenge.

Dagens blogg heter historietime. Jeg har innsett at jeg har ganske mye makt gjennom denne bloggen. Jeg vet ikke hvordan jeg finner statistikk og sånn men jeg tror det er en del som leser det jeg skriver. Det gir meg en super mulighet til allmenn skolering om viktige og mindre viktige ting som jeg nå har tenkt å benytte meg av.

Jeg avsluttet sist med å si at jeg lovte at denne bloggen skulle handle om noe hyggelig, trivelig og koselig. Så hva er vel da mer naturlig enn å skrive om Fidel Castro? Jeg kjenner han ikke så jeg kan ikke si for sikkert at han er verken hyggelig eller trivelig eller koselig, men det kan godt hende. Jeg velger å tro det. Han synger sikkert amerikanske pop-ballader i dusjen, har en katt som sover i sengen sin, gråter en skvett når han ser rørende filmer og før hun døde ringte han nok sin mor hver dag uansett hvor han var i verden. Vel vel, for alt jeg vet er også han død allerede (vi har ikke vært i sivilisasjonen siden forrige tirsdag og har derfor ikke fått med oss nyheter – det eneste vi vet er at han var syk).

Det er ganske mange tilreisende til Afrikanske land som lurer på hvorfor det er så mange som går rundt med t-skjorter og buttons og capser med bilder av Ernesto Che Guevara og Fidel Castro. Står kommunismen virkelig så sterkt her nede? Er de kanskje terrorister?? Vil de drepe oss??? Det siste er det kanskje ikke så mange tror... – jeg ble litt revet med. Det er ikke umulig at de er kommunister, de finnes jo både her og der. Men hovedgrunnen ligger nok et annet sted. Saken er at cubanske styrker under ledelse av kommandant Castro var avgjørende i kampen mot kolonialsime og apartheid.

Både Nelson Mandela (tidligere president i Sør-Afrika), Kenneth Kaunda (tidligere president i Zambia), Rober Mugabe (riv ruskende gal president i Zimbabwe – eller kanskje han også har dødd i løpet av de siste ukene?) og mange andre prominente afrikanske ledere kaller han ikke bare en god venn, men en av Afrikas frelsere.

Cubanske styrker har vært i algeriske og etiopiske ørkener, i jungelen i Guinea Bissau og Kongo og de har vært i bushen i Angola. I tillegg har Cubansk utstyr funnet veien til en drøss med andre land – mottakerne vanligvis motstandsstyrker med geriljalignende arbeidsmåter. Opp mot 500 000 kubanere har kjempet eller arbeidet i Afrika for ”revolusjonær solidaritet”.

Noe av kritikken mot Castro var at han kjempet kald krig i Afrika for Sovjetunionen, at han brukte kubanske og afrikanske liv som kanonføde i en makrokamp folk flest ikke skjønte filla av. Men sånn er det ikke mange som ser det her. De så kubanske styrker som blant annet sloss mot et apartheidregime som ville inn i Angola – et regime som behandlet den svarte majoriteten som dyr. For folket her betydde det ingenting om dette regimet også ble støtte av USA eller var kritiske til kommunismen eller hva det var. Det som også huskes er de kubanske legene, ingeniørene, veibyggerne og husbyggerne som kom og bidro til å gjøre ”vanlige” folks liv lettere. Fortsatt jobber det mer enn 2000 cubanske leger i land som Sør-Afrika, Gambia og Mali. Ti tusenvis av afrikanere har studert i Cuba på cubansk regning – et bidrag som virkelig har betydd mye for samfunnsutviklingen.

Så når Fidel og Che er så populære i mange afrikanske land har det sine naturlige forklaringer. Namibia sin uavhengighet hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba, Angola hadde blitt kolonisert av Sør-Afrika og Zambia hadde det ikke vært for støtte fra Cuba, ANC sin frigjøringskamp i Sør-Afrika hadde ikke vært mulig uten støtte fra Cuba og vi hadde ikke hatt så mange leger, dyrleger og lærere tilgjengelig hadde det ikke vært for Cuba. Sett på den bakgrunn er det ikke helt bak mål når Hallgeir Langeland fra SV igjen og igjen nominerer Fidel Castro til Nobels fredspris. Nå har han jo noen andre småsvin på skogen denne Castro, så det er kanskje like greit at han ikke får en sånn pris…