Nøkkelen i sanden

Det var helt glitrende å komme tilbake til Tsumkwe! Gode gamle Tsumkwe altså. Det var på tide jeg kom for Trine hadde allerede blitt sjekket opp av flere menn og en hadde til og med spurt om han kunne få flytte inn.

Det er et BBC team her som lager en reality/dokumentar serie, så ganske mange er travelt opptatt med det. Det er et ganske fascinerende konsept. De har tatt med seg 8 kjempetjukke folk fra England som skal leve av bushmat. Hver dag blir de veid og testet og måler tiss og sånn – det er visst det som gjør det til dokumentar. Jeg tror greia er å se om bushmann livet er sunt og om man blir tynn av det. Jeg tror jo at sjansen for man blir tynn av å spise ingenting i 3 uker er ganske god – men det skal bli bra å få det vitenskaplig stadfestet. Programmet blir sendt på BBC3 en gang i løpet av høsten.

Utviklingen i Tsumkwe er forrykende! Nå har vi fått asfalt på hovedgaten. Det var sannelig bra! Nå kan endelig de 15 fastboende bilene slippe å få støv på seg. I tillegg har en dame brukt et år på å forske på konflikter mellom elefanter og mennesker og kommet frem til at den beste løsningen for å redusere konfliktene er å lage vannbrønner til elefantene som ligger langt fra folk. Noen vil kanskje hevde at dette virker logisk – men det er jo greit å få også dette vitenskaplig bevist. Så spørs det om noen greier å få resultatene implementert.

Det er faktisk så kaldt her at vi ligger både under dyner og inni tepper om natten – og allikevel hutrer vi. Det er nesten så jeg savner 50 varmegrader – som det blir om et par måneder – men bare nesten. I går gidda ikke Trine å fryse mer så hun dro til vårt nye hus (som vi enda ikke har flyttet inn siden det fortsatt mangler både strøm og vann) for å hente varme klær (for de varme klærne har allerede flyttet – sammen blant annet ovnen vår). På veien fra det nye huset til bilen, etter at hun hadde låst, datt nøkkelen i sanden. Man skulle tro at det skulle være lett å finne den, den datt jo tross alt rett ned og burde befinne seg innen et ganske begrenset område, men nei. Etter at Trine hadde lett litt alene, et fotballag hadde lett litt, jeg og Trine hadde lett systematisk så ga vi opp. At ikke en gang de jentene som skulle få 10 dollar om de fant nøkkelen ikke fant den ble avgjørende – nøkkelen anses nå som avgått med døden! Men det var litt kjedelig dette – siden ekstranøkkelen var inni huset (det var ikke jeg som hadde stått for planleggingen av plassering av ekstranøkler). Så what to do?

Vi skulle egentlig være med Dries ut for å slippe ut 40 Elaner (En Elan er et antilopedyr som ligner litt på en elg (elan er visst elg på fransk) og som er det største antilopedyret i verden). Conservanciet har byttet til seg 200 elaner for to gamle sykdomsfrie bøfler som er alet opp her i området. Men vi måtte melde pass for å bruke tiden på spekulere på hvordan vi skulle løse nøkkelproblemet. Som vanlig ble løsningen å spørre Arno og Estelle som jobber på lodgen om råd. Arno var nettopp kommet tilbake fra BBC campen når vi kom og var i et anstrengt humør. De som kjenner til Arno vet at han er en komplisert person å forholde seg til når han er i godt humør. Når hormonene hans er ustabile, som de er rett som det er, er det egentlig best å holde seg et stykke unna. Men vi hadde noe valg – vi trengte råd! Etter at han hadde lirt av seg de sedvanlige innledende remsene om hvor fucking stupid alle var, og hvordan the fucking bitch was fucking up the whole fucking world og at the fucking kafferlover was being a fucking asshole og sånn så kom han med noen løsningsforslag. Break the fucking door var første forslag. Men det syntes vi var litt drastisk. Estelle kom da med et digert syltetøyglass med nøkler. Husdørnøkkelen er nemlig en sånn gammeldags nøkkel som mange har liggende i skuffer her og der. Det høres kanskje ikke så sikkert ut – og det er det ikke heller. Derfor har vi også en sikkerhetsdør, men den hadde vi heldigvis ikke greid å låse (Grunnen til det, viste det seg, var at vi hadde brukt feil nøkkel). Så strategien ble da å prøve alle nøklene hun hadde først, og om det ikke virket - break the fucking door.

Så i dag morges dro vi til de nye huset med glasset med nøkler. Vi hentet Di//xao, hun som hjelper oss i huset, på veien – for hun skulle få litt mat. Trine prøvde å låse opp bakdøren mens jeg begynte med hoveddøren. Etter godt og vel 20 minutter uten hell sa Di//xao: hvorfor låser dere ikke bare opp døren? Og så låste hun opp med sin egen nøkkel som Trine hadde glemt hun hadde gitt henne. Lett som bare det og case closed.

Har vi lært noe av dette?
Neppe

Ellers så kan jeg glede dere med at vi er i gang med å planlegge bryllup. Fest og moro skal sannsynligvis prege en helg i løpet av sommeren 2006. Vi driver nå med å lage en plan for outsourcing – og har som mål å få alle oppgaver outsourcet i løpet av noen uker. Jeg og Trine tenker at vi skal bruke mest energi på å ha det kjekt. En dato vil muligens også dukke opp snart.
Følgende er foreløpig klart:

- Det skal være på Jæren.
- Vi skal ha mange gjester.
- Det skal bli morsomt, lærerikt og fascinerende.
- Det skal være åpen bar.

Resten kommer vi tilbake til.