Om Namibia

21. mars 2005 ble Hifikepunye Pohamba sverget inn som ny president i Namibia. Valget var en milepæl i den unge nasjonens historie siden dette markerte slutten på frigjøringshelten Sam Nujoma’s 15 år ved makten. Men Namibia står foran enorme økonomiske og sosiale utfordringer og mange er spent på hvilke grep den nye presidenten vil ta for å få landet på rett kjøl.

All makt til SWAPO
Hifikepunye Pohamba var Nujoma’s foretrukne etterfølger og er et politisk ekko av den tidligere presidenten. Den andre store favoritten innad i South West Africas People’s Organisation (SWAPO) til å ta over presidenttittelen, utenriksminister Hidipo Hamutenya, ble avskjediget som minister tre dager før landsmøtet som skulle velge ny president, noe som avgjorde valget til Pohamba’s fordel.

SWAPO har hatt en overveldende dominans både politisk og i de aller fleste institusjoner og organisasjoner helt siden uavhengigheten i 1990 – en dominans som stadig blir større. Det gjør ikke saken noen bedre at opposisjonen nå er mindre og mer splittet enn noen gang. Democratic Turnhalle Alliance (DTA) som sammen med United Democratic Front (UDF) tidligere har utgjort den største opposisjonsgruppen, ble splittet i forkant av valget. I tillegg var samarbeidsproblemer internt i partiene og dårlig økonomi viktige grunner til at SWAPO ved siste valg nærmest gjorde rent bord med 76% av stemmene. De kan dermed fremdeles endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen og har i realiteten all makt.

Valgresultatet i 2004 ble bestridt av opposisjonen og høyesterett beordret en nytelling av samtlige avlagte stemmer på grunn av protestene. Dette førte kun til små endringer i resultatet men ble sett på som et viktig skritt i den demokratiske utviklingen..

Økonomi
Den langvarige stabile politiske situasjonen kombinert med store mineralforekomster har bidratt til Namibias økonomiske vekst siden uavhengigheten. Statens utgifter øker likevel fra år til år uten at inntektene øker tilsvarende og den statlige gjelden er stor. Lånegiverne har riktignok liten innflytelse over Namibias politikk siden det aller meste av gjelden er nasjonal. Utdanning utgjør fremdeles den største utgiften på statsbudsjettet mens satsingen på helse fremdels er lav. Satsningen på det militære vokser stadig og utgjør nå en større del av de nasjonale utgiftene enn helse.

Namibia er det landet i verden med mest ujevn fordeling av verdier (en gini koeffisient på 0.71). At man har en relativt høy gjennomsnittlig inntekt per innbygger har derfor mindre å si.
Ca. 70% av verdiskapningen i Namibia gjøres av den 5% store hvite befolkningen og arbeidsledigheten ligger nå på ca. 37%, noe som er den høyeste målte ledighetene noen sinne i Namibia. ”Black economic empowerment” satsingen som har som mål å få flere svarte namibiere inkludert i næringslivet har dessuten ikke båret de forventede fruktene.

Den langvarige høye oljeprisen har alvorlige negative konsekvenser for landets økonomi. Renten stiger stadig for å stagge en voksende inflasjon og nyinvesteringer er på et historisk lavmål. At fiskeriene, som sammen med turisme, kjøtteksport og mineraler er de viktigste inntektskildene, har kollapset gjør ikke saken noen bedre. Høye bensinpriser er en viktig årsak da bensinkostnader vanligvis står for ca. 30% av utgiftene i fiskeriene. Dette kombinert med sterk reduksjon i kvoter gjør de økonomiske utsiktene for fiskerinæringen dystre. Det ble i 2005 startet søk etter olje etter at oljeprisen ble såpass høy at også mindre felt kunne bli lønnsomme, men foreløpig er det høyst usikkert hvor lønnsomt dette vil bli.

Hiv/Aids pandemien har store sosiale og økonomiske følger for landet. Ca. 20% av befolkningen er smittet. Det anslås at det årlig dør15 000 namibiere av Aids. På University of Namibia (UNAM) frykter man at så mange som 50% av studentene er HIV positive. Forventet levealder har gått ned fra 53 år i 2000 til 47 år i 2004.

Korrupsjon er en stor utfordring også i Namibia. I 2003 fikk man en anti-korrupsjonslov som førte til at det i 2005 ble etablert en anti-korrupsjon gruppe. Det knytter seg stor spenning til handlingsrommet til gruppen siden også disse personene er politisk oppnevnt og dessuten har lite ressurser å rutte med. Det faktum at gruppen er etablert kan likevel sees på som en positiv utvikling i seg selv.

Presse og ytringsfrihet
I den årlige ”Freedom in the world survey” får Namibia gode skussmål. Respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet anses som god. Den store dominansen til SWAPO er allikevel en bekymring. At SWAPO har spesielt stor støtte blant Owamboene i nord – og dermed også kan sees på som en representant for en etnisk gruppe trekker også ned. Flere av de etniske gruppene anses som undertrykt, med San folket og Ovahimbane i en særstilling. Myndighetene har satset særskilt på San folket det siste året og det er håp om at situasjonen for denne gruppen kan bedre seg på sikt. Likestillingen går riktig vei med stadig flere kvinner i ledende politiske stillinger. Undersøkelsen viser at namibisk presse er en av de frieste på det afrikanske kontinentet, dette til tross for at det nasjonale TV-selskapet og en av de største avisene er eid av myndighetene og har politisk oppnevnt ledelse. Korrupsjon sees på som et stort problem også i denne sammenheng.

Landfordeling
”Villig kjøper – villig selger” strategien har vært Namibias veivalg for omfordeling av land. De siste årene har det årlig blitt avsatt betydelige midler på statsbudsjettene for å kjøpe jord for omfordeling. Men i 2004 ble kun 8% av dette brukt og det er en stadig økende utålmodighet blant befolkningen på dette området. Det er en velbegrunnet frykt for at de manglende reformene kombinert med den store arbeidsledigheten kan føre til en alvorlig situasjon.

De kommende årene står Namibia foran en rekke alvorlige utfordringer. Hifikepunye Pohamba har fått god mottakelse fra de fleste, blant annet på grunn av hans særskilte fokus på korrupsjonsbekjempelse. Hvordan han takler de høye oljeprisene, hiv-aids pandemien, landfordelingsproblemet og den voksende arbeidsledigheten vil være avgjørende for landets fremtidige utvikling. At utfordringene er store er det ingen tvil om, og både presidenten og statsministeren har ved flere anledninger bedt om å få nedgradert sin status som mellominntektsland (MIL) til en status som minst utviklet land (MUL) for å kunne få mer internasjonal bistand.