”Kroppen vugger rytmisk til rytmene av en beat jeg ikke hører. Han er høy og tynn og ser beskjedent ned på papiret der hjemmeoppgaven hans er nedskrevet – den han skal lese høyt for klassen. Foten slår takten, kroppen dirrer og 50 par øyne ser forventningsfullt på han. Jeg sitter ved siden av læreren, som en malplassert legokloss på Spaceworld, og prøver å finne meg en rolle jeg kan være komfortabel med. Jeg ble presentert som ”the visitor from Norway”. Jeg hadde sett for meg et uformelt møte der jeg skulle henge med lærere og elever, småprate litt og så ta turen videre til andre uviktige ting som sto på timeplanen – men sånn ble det ikke. Jeg skulle selvsagt skjønt det ville bli sånn. Nå er jeg blitt dagens attraksjon, en figur fra et land langt borte, en ape på et sirkus og samtidig et glimt av en verden som de drømmer om. Og nå skal jeg høre deres drømmer om fremtiden. Hjemmeleksen var å skrive ned hva de skal bli når de blir store – og hvorfor, og så lese høyt til gjesten fra Norge.
Den høye spinkle gutten vugger med overkroppen. ”When I grow up I want to become a sound engineer”. Han er 14 og han vil bli lydteknikker – det lyder kjent. Det var min drøm da jeg var på hans alder. Han fortsetter: ”Jeg vil bli lydteknikker fordi jeg liker musikk og fordi de tjener mye penger. Jeg trenger mye penger slik at jeg kan hjelpe familien min” Han tar en pause i lesingen mens den uhørlige rytmen fortsetter. Noen av elevene har funnet hans beat og vugger sammen med han – lyden av sko som slår mot det nedslitte betonggulvet høres svakt. Gutten tar sats og fortsetter: ”my father died last month. Now it is up to me”. Likheten mellom meg og han er borte. Klassen og lærerinnen jeg har kjent en stund nå fortrekker ikke en mine. De har hørt det før – mange ganger. Jeg vet det smerter å høre det – like mye for dem som for meg – men de er vant til det. De hører det så ofte.”
Jeg skrev dette for tre år siden etter et skolebesøk i Soweto i Johannesburg. Jeg kom på det igjen etter en diskusjon med noen lærere her i Livingstone i kveld. Det har vært valg og de politiske diskusjonene har vært mange og interessante. Det ligger an til nye president i Zambia etter et valg som har vært gjennomført på en ryddig og ordentlig måte i afrikansk målestokk. Jeg har spurt og gravet for å forstå hvorfor de er misfornøyd med den sittende presidenten – han som tross alt har sørget for at Zambia har levert noen av de beste økonomiske resultatene på mange år, som har stevnet sin forgjenger for retten på grunn av korrupsjon i tillegg til mye annet. Hva har han gjort feil? Det er selvsagt mange meninger og mange slags sannheter som kommer frem i diskusjonene og i avisene – men av alt gjorde argumentet fra George – en lærer fra Livingstone – mest inntrykk. Pensjonsalderen i Zambia pleide å være 60 år, nå er den 55 og det diskuteres om den skal reduseres til 50. For folk dør før de blir pensjonister. Gjengen jeg snakket med ble ikke enige om hva gjennomsnittlig levealder var – om den var 43 eller 47. Jeg mener den er 39. Den er i alle fall mye lavere enn en pensjonsalderen. ”Vårt folk dør – fortere enn noen gang. Der har han sviktet”
Hvem har sviktet?
KK sine overskrifter på forsiden av septembernummeret i 2006 er:
- Slik får du SMALERE MIDJE – øvelsene som virker
- Mote – se stylistenes favorittantrekk
- Ny forskning – utroskap er arvelig
- Christer Falck – Jeg er skapt til å være pappa
- SPAR TID – Lag smarte middager
- Høstens Må ha: Plagg med prikker
- HIV-epidemien – Finnes det håp for Afrikas barn?
En vakker miks av mer eller mindre viktige temaer. Artikkelen som fulgte den siste overskriften gav dessverre ikke noe svar på spørsmålet som ble stilt – så da tar jeg like gjerne utfordringen. Finnes det håp for Afrikas barn?
For det første, av de 900 millioner menneskene som lever i Afrika er det fortsatt ganske mange som ikke er syk, verken av TB, Malaria eller Aids. Barn (og voksne) som lever helt utmerkede liv, som går på skole, skal bli leger og lydteknikere når de blir store, som gifter seg i 20-årsalderen, får snille barn og dør med et smil om munnen av alderdom når de er rundt 80.
Men det er allikevel sånn at det er mange som ikke har det så bra, og en viktig grunn er sykdom. Finnes det så håp for barna (og de voksne) som er rammet av dødelige sykdommer?
Det finnes selvsagt håp – dersom det ikke finne kan man like gjerne gi opp først som sist. Det finnes håp, mye håp – men mye viktigere er det at det faktisk finnes både medisiner og annen viktig behandling som virker. Som virker. Som finnes. Ikke bare for Malaria og TB (som fortsatt dreper flere enn Aids – men som ikke får tilnærmet den samme oppmerksomheten. Onde tunger vil ha det til at det er fordi vi ikke kan få malaria i vesten og at TB er så godt som utryddet i motsetning til Aids som er like virkelig for europeere og amerikanere som for afrikanere, asiater og Latin-Amerikanere) men også for Hiv/Aids.
Men det er en ting som gjør Aids vanskeligere enn alt annet – og det er mangelen på en kur. Om noen har TB eller Malaria kan de gå på sykehuset, få en kur og bli frisk (vanligvis). En med hiv eller Aids kan ikke det. Man blir ikke frisk. Man kan leve et langt og godt liv, men frisk – det blir man ikke. Og det er en vanskelig beskjed å formidle.
Jeg er heldigvis ikke sykepleier eller lege. Ikke jobber jeg med sykdomsrådgivning eller familieveiledning heller, så jeg slipper den daglige konfrontasjonen med den grenseløse sorgen, depresjonen, tomheten eller redselen i øynene til en som får beskjeden om at han er positiv. Men vissheten er der alltid, og det går aldri lang tid mellom hver gang noen i vårt nettverk dør eller får beskjeden alle frykter.
Aids er noe dritt. Det er en kjip sykdom det ikke finnes en kur for. Det finnes en masse medisiner som gjør at du kan leve lenge med hiv viruset i kroppen, som gjør at du kan få barn, som begrenser symptomer. Problem 1 er at mange av disse medisinene er dyre og utilgjengelige for folk som bor på landsbygda. Problem 2 er at de fleste av disse medisinene må taes jevnlig, for eksempel til lunch hver dag – noe som kan være vanskelig å få til for folk som har levd fra dag til dag i tusenvis av år og som ikke er vant til å forholde seg til klokka. Problem 3 er at for mange er medisiner forbundet med sykdom og sykdom er forbundet med symptomer. Dersom man ikke har noen symptomer, man føler seg frisk og rask, så stopper man medisineringen fordi man tror man er frisk Og det er dumt. Det er dumt når det gjelder hiv/Aids og dumt når det gjelder andre sykdommer som for eksempel TB. Vi har nettopp fått en ny type multiresistent TB i sørlige Afrika – noe som blant annet kan komme av at sykdommen ”venner seg til” medisinering som ikke fullføres og at den dermed blir resistent mot denne type medisin. Problem 4 er at mange hiv/Aids medisiner er sterke greier som MÅ taes med mat. Dersom man ikke spiser samtidig kan faktisk medisinene gjøre vondt verre. Bob Geldof prater ustanselig om at 90% av Afrikas barn går sulten til sengs hver dag. Jeg tror ikke på han – men dersom det han sier faktisk stemmer så er det ikke mange som kan ta medisinen sin uten å få så alvorlige bivirkninger at det er best å la være.
Så hva kan man gjøre? Holdningskampanjer, rådgivning og veiledning, informasjonskampanjer, støttegrupper, medisineringskurs, kondomkurs, femidomkurs er eksempler på ting som gjøres i kaoset av ukoordinerte aktiviteter gjennomført av lokale og internasjonale organisasjoner. Aids er gullkalven, den utømmelige pengesekken. Uansett hvilket prosjekt man ønsker å jobbe med så øker sjansen betraktelig for finansiell støtte om man slenger inn noen avsnitt om Aids – uavhengig om man har kompetanse på området. Beskjedene som sendes ut fra de ulike aktørene varierer. Kirkene preker avholdenhet og trofasthet, organisasjonene preker kondomer og femidomer, alle gir råd om do’s and dont’s – og lobby organisasjonene jobber på spreng for å markedsføre de riktige rådene, de riktige medisinene, de riktige symbolene. Det er et herlig kaos som koster millioner av US dollar hvert eneste år. De som vinner mest er legemiddelfirmaene, jeg tipper reklamebyråene gjør det ganske bra også – i tillegg til lobbyistene selvsagt. Man må jo ikke glemme bistandsarbeiderne heller – også de tjener gode penger. Også har man alle mellommennene som alltid får sine små biter av kakene – og til slutt sitter altså den syke. Hun med aids og 8 barn som ikke har mat, ikke har medisiner, ikke har transport og ikke har frø til å så, men som har en kubikk med brosjyrer, plakater og kondomer, som får besøk av en rådgiver en gang i uka som spør hvordan det går, som av den lokale organisasjonen får beskjed om å bruke kondom og som får beskjed av den lokale katolske kirka at kondomer er synd. Og alle tjener litt penger på det, de har fått litt støtte fra FN, Norad, USaid, Oxfam, eller hvem det skal være – alle tjener litt penger på det, alle unntatt den syke damen. Hun får råd – og gode råd er jo som kjent dyre.
Saturday, September 30, 2006
Monday, September 25, 2006
Spacecraft issue
Følgende melding fikk jeg av min namibiske internettleverandør som forklaring på hvorfor linjen min har vært svært ustabil og treg i det siste:
Intelsat is experiencing a spacecraft issue with Intelsat 802/33 degree East. They are actively working on this issue. No repair time could be confirmed."
Dette er enten veldig kreativt eller veldig spennende. Hva kan “spacecraft issue” være for noe? Er det kanskje et tett bensinfilter? Eller er det noe større som for eksempel at de er bordet av amerikanske kristenfundamentalister som har tenkt å bombe hele verden tilbake til steinalderen ved hjelp av spesialdesignet atombombe de har kjøpt av en luguber Fransk våpensmugler som fikk den laget av polske, underbetalte våpenprodusenter som har startet en vendetta mot EU og alle EUs samarbeidspartnere? Eller spiller de bare inn en ny film og så var det noen som trykket på ”send to all” ved en feiltakelse?
Det har vært nok en ”lekker busy week” som de sier her. Mandag ble stort sett brukt til hagearbeid. Jeg kjøpte en drøss med hekkbusker som jeg plantet langs det nye gjerdet som er rundt vårt nye hus. Det tok forferdelig lang tid og var forferdelig kjedelig – men med litt hell så vil jeg kunne nyte synet av en vakker hekk før vi flytter tilbake til Norge. Jeg plantet også en del trær, blant annet Guava og sitrontrær – de vil kanskje etterfølgeren til Trines etterfølger få glede av. De to Baobab trærne jeg plantet kan bli 1500 til 2000 år gamle – så en gang i år 3500 kan våre etterfølgere ha en liten seremoni ved de to trærne og kanskje gråte en skvett over minnet om Anders og Trine. Da skal vi sitte med forfedrene våre og humre for oss selv. ”De skulle bare visst” skal vi si, ”at det første vannet disse trærne fikk kom fra blæren til gamle Anders”.
Jeg ble skikkelig solbrent – for som en hver dustete nordmann så tar jeg av meg skjorten når det blir varmt og jeg er ute i solen. Dumt var det – veldig dumt. Jeg ble skikkelig solbrent og i løpet av tirsdagen var ryggen dekket med vannblemmer. Vel fortjent om jeg får si det selv.
Trine var ute hele mandagen med Deputy minister of Education som blant annet skulle se på en av skolene Trine jobber med. Trine og lærerne på skolen var klar klokken 0900 da den ærverdige offisielle gjesten skulle komme. Hun kom selvsagt ikke før rundt 1300 og spiste lunch i femtiden. Trine kom hjem med hodepine, feber og all verdens influensa symptomer og ble i sengen i tre dager.
Tirsdag var jeg på kontoret og forberedte TEEP treningen som begynte på torsdag. Jeg har holdt foredrag om slanger og elefanter til de frivillige som skal reise ut til uken å bygge vannhull. De skulle egentlig reist på fredag men det er ikke drivstoff å oppdrive i Tsumkwe for tiden. Det siste vi hørte er at det skal komme drivstoff på onsdag – noe som er en dag for sent for de av oss som skal ta bussen til Zambia for å bli gift. Det løser seg vel på et vis – det gjør gjerne det. På tirsdag var det enda ikke tomt for drivstoff så jeg satt altså bekymringsløst å forberedte meg. Det er ganske morsomt å lage foredrag – man lærer sånne ting som nesten ingen vet og som man kanskje, hvis man er veldig veldig heldig, kan få spørsmål om i Trivial Pursuit en gang i fremtiden. Jeg har nå for eksempel lært at det i det sørlige Afrika finnes 143 slanger, at mindre enn 25% av de er giftige, at det kun er 14 slangetyper som har drept mennesker (da inkludert den ikke giftige Pytonslangen) og at det i Sør-Afrika årlig dør 10 000 i trafikken, 2000 av røykerelaterte sykdommer, 200 dør av å bli truffet av lynet og kun mellom 10 og 20 dør av slangebitt. Dessuten lærte jeg også at 60% av alle lynnedslag i verden er i Sør-Afrika. Det er vel tvilsomt at det kommer noen TP spørsmål om disse tingene men det kommer godt med når jeg guider turister og ungdommer som reiser med Gecko ungdomsreiser (som har begynt rekrutteringen nå – sjekk www.gogecko.no)
Onsdag reiste jeg ut til landsbyen ≠otchxai (1000 kroner og softis i posten til den som greier å uttale det riktig!) Landsbyen ligger 70 kilometer nord-øst fra Tsumkwe og er den som ligger aller lengst vekk fra ”byen”. Namas har sammen med Ministry of Education bestemt at det skal ligge en landsby skole der (1. til 3. klasse) så jeg og Jafet fra kontoret til Trine reiste ut for å sette opp bygget. Det vi setter opp er et 50m2 telt med ”heavy duty” aluminumsramme (kan kjøpes av det norske selskapet IMX – ta kontakt med Kristian eller Anders Wengen). Det er en solid konstruksjon som tar 4 timer å sette opp. Det lure med den er at siden familiene i dette området flytter på seg med ujevne mellomrom så kan vi, dersom alle barna plutselig befinner seg i en annen landsby, bare ta ned hele skolen og flytte den til det nye stedet. En vanlig skole koster fra 200 til 400 000 kroner å bygge, må vedlikeholdes og er vanligvis spist opp av termitter etter 7 – 10 år og den kan ikke flyttes. Denne skolen koster 40 000 og kan flyttes og flyttes og flyttes, trenger ikke vedlikehold, er termitt sikker, har minimum 25 års holdbarhet og alt mulig annet bra. Helt topp!
Vi dro altså ut til landsbyen og viste folkene der hvordan skolen skal settes opp. Så gjorde de mesteparten av jobben under kyndig veiledning av undertegnede (litt på afrikaans, litt på engelsk som de ikke skjønte filla av og litt med lydeffekter). Det gikk utmerket og når de var ferdig danset og sang damene og alle var glade og fornøyde. Tre timer etterpå kom bilen som skulle hente oss med et lass skolebøker, pulter og stoler og en lærer. På mindre enn 10 timer var skolen satt opp og utstyrt og neste morgen var undervisningen i gang.
Torsdag og fredag hadde vi kurs i ”Environment and nature conservation” for de TEEP frivillige og jeg rekrutterte en ny person som lokal koordinator for TEEP. Vi fant også ut at det var tomt for drivstoff og begynte å lete etter alternativer. Vi fant ingen. Det var ingenting å gjøre med det så vi fortsatte som planlagt men har utsatt utreise til bushen til drivstoff ankomsten (som vil være et sted mellom to dager og to uker fra nå). Kurset ble veldig vellykket! Aller mest energi var det under ”Elephant Behaviour” delen. Vi har nå rundt 5000 elefanter i området og de aller folkene her er ganske skeptiske til de. Det er i og for seg forståelig – de største oksene blir 6000 kilo tunge og 3 til 4 meter høye. Folk vet egentlig ikke så mye mer om elefanter enn at de er farlige og at de ødelegger vannpumper, vanntårn, spiser opp grønnsakshagene til folk og sånn. Så når jeg fortalte om hvordan de kommuniserer, at de sørger når en elefant i familien dør, hvordan de hilser på hverandre, viser respekt for de eldre osv. så trodde de først ikke på meg. Etter den første timen sa en av deltakerne ”de er jo akkurat som mennesker!” og en sa ”jeg skal aldri mer spise elefant kjøtt!”. Det glemmer han nok når han blir tilbudt elefantkjøtt neste gang kjenner jeg han rett - men det viser hvertfall at de er mottagelig for informasjon om dyrene og at det kanskje er mulig å endre deres oppfatning av hvordan naturen er satt sammen.
Målet med treningen er ikke å gjøre de til hjerneskada dyrevernforkjempere. Fokuset er på kunnskap om dyrene, deres rolle i økosystemet, forklare hva som er sant og hva som er myter og ikke minst – hva som kan gjøres for å minimere konfliktene mellom dyr og mennesker. For eksempel er det mange her som er livredde for kameleoner men de har ingen problemer med å jage en Svart Mamba med en trestokk. Kameleoner er harmløse i motsetning til en Svart Mamba som man bør holde seg langt unna – mye lengre enn en trestokk. Nå vet de også at det er dumt å jage elefanter ved å kaste steiner på de og at man ikke bør gå nærmere enn 70 meter og de har også en viss ide om hva elefanten mener når snabelen henger rett ned, når den er krøllet bakover, når spissen peker litt fremover osv. Det er vel tvilsomt om det finnes noen TP spørsmål om sånt heller. Kanskje jeg skal lage mit eget spill?
På lørdag kom Ben, en kompis som jobber i WIMSA – en slags rettighetsorganisasjon for San folk. Han hadde med mat, spill og videoprojektor! Så lørdagen skulle vi spille spill hos Stacey og Dries. Og da hadde sannelig disse folkene arrangert et ”wedding shower” – eller bryllupsdusj som det sikkert heter på norsk. Jeg har hørt om det, men ikke visst helt hva det var. Det er altså en fest hvor noen som skal gifte seg får gaver, blir skjenket full og blir vartet opp etter alle kunstens regler. Glimrende tradisjon! Så vi kom dit, ble skjenket full, fikk mat og gaver og sånn. Strålende.
Lørdag, altså i går, gjorde vi pluss minus ingenting hele dagen.
Og siden det i dag morgens ikke gjorde vondt på ryggen når jeg tok på meg t-skjorten så tok jeg den like gjerne av igjen når jeg vannet hekk og plantet blomster. Så i morgen kommer sikkert vannblemmene tilbake… Dustete nordmann!!
Intelsat is experiencing a spacecraft issue with Intelsat 802/33 degree East. They are actively working on this issue. No repair time could be confirmed."
Dette er enten veldig kreativt eller veldig spennende. Hva kan “spacecraft issue” være for noe? Er det kanskje et tett bensinfilter? Eller er det noe større som for eksempel at de er bordet av amerikanske kristenfundamentalister som har tenkt å bombe hele verden tilbake til steinalderen ved hjelp av spesialdesignet atombombe de har kjøpt av en luguber Fransk våpensmugler som fikk den laget av polske, underbetalte våpenprodusenter som har startet en vendetta mot EU og alle EUs samarbeidspartnere? Eller spiller de bare inn en ny film og så var det noen som trykket på ”send to all” ved en feiltakelse?
Det har vært nok en ”lekker busy week” som de sier her. Mandag ble stort sett brukt til hagearbeid. Jeg kjøpte en drøss med hekkbusker som jeg plantet langs det nye gjerdet som er rundt vårt nye hus. Det tok forferdelig lang tid og var forferdelig kjedelig – men med litt hell så vil jeg kunne nyte synet av en vakker hekk før vi flytter tilbake til Norge. Jeg plantet også en del trær, blant annet Guava og sitrontrær – de vil kanskje etterfølgeren til Trines etterfølger få glede av. De to Baobab trærne jeg plantet kan bli 1500 til 2000 år gamle – så en gang i år 3500 kan våre etterfølgere ha en liten seremoni ved de to trærne og kanskje gråte en skvett over minnet om Anders og Trine. Da skal vi sitte med forfedrene våre og humre for oss selv. ”De skulle bare visst” skal vi si, ”at det første vannet disse trærne fikk kom fra blæren til gamle Anders”.
Jeg ble skikkelig solbrent – for som en hver dustete nordmann så tar jeg av meg skjorten når det blir varmt og jeg er ute i solen. Dumt var det – veldig dumt. Jeg ble skikkelig solbrent og i løpet av tirsdagen var ryggen dekket med vannblemmer. Vel fortjent om jeg får si det selv.
Trine var ute hele mandagen med Deputy minister of Education som blant annet skulle se på en av skolene Trine jobber med. Trine og lærerne på skolen var klar klokken 0900 da den ærverdige offisielle gjesten skulle komme. Hun kom selvsagt ikke før rundt 1300 og spiste lunch i femtiden. Trine kom hjem med hodepine, feber og all verdens influensa symptomer og ble i sengen i tre dager.
Tirsdag var jeg på kontoret og forberedte TEEP treningen som begynte på torsdag. Jeg har holdt foredrag om slanger og elefanter til de frivillige som skal reise ut til uken å bygge vannhull. De skulle egentlig reist på fredag men det er ikke drivstoff å oppdrive i Tsumkwe for tiden. Det siste vi hørte er at det skal komme drivstoff på onsdag – noe som er en dag for sent for de av oss som skal ta bussen til Zambia for å bli gift. Det løser seg vel på et vis – det gjør gjerne det. På tirsdag var det enda ikke tomt for drivstoff så jeg satt altså bekymringsløst å forberedte meg. Det er ganske morsomt å lage foredrag – man lærer sånne ting som nesten ingen vet og som man kanskje, hvis man er veldig veldig heldig, kan få spørsmål om i Trivial Pursuit en gang i fremtiden. Jeg har nå for eksempel lært at det i det sørlige Afrika finnes 143 slanger, at mindre enn 25% av de er giftige, at det kun er 14 slangetyper som har drept mennesker (da inkludert den ikke giftige Pytonslangen) og at det i Sør-Afrika årlig dør 10 000 i trafikken, 2000 av røykerelaterte sykdommer, 200 dør av å bli truffet av lynet og kun mellom 10 og 20 dør av slangebitt. Dessuten lærte jeg også at 60% av alle lynnedslag i verden er i Sør-Afrika. Det er vel tvilsomt at det kommer noen TP spørsmål om disse tingene men det kommer godt med når jeg guider turister og ungdommer som reiser med Gecko ungdomsreiser (som har begynt rekrutteringen nå – sjekk www.gogecko.no)
Onsdag reiste jeg ut til landsbyen ≠otchxai (1000 kroner og softis i posten til den som greier å uttale det riktig!) Landsbyen ligger 70 kilometer nord-øst fra Tsumkwe og er den som ligger aller lengst vekk fra ”byen”. Namas har sammen med Ministry of Education bestemt at det skal ligge en landsby skole der (1. til 3. klasse) så jeg og Jafet fra kontoret til Trine reiste ut for å sette opp bygget. Det vi setter opp er et 50m2 telt med ”heavy duty” aluminumsramme (kan kjøpes av det norske selskapet IMX – ta kontakt med Kristian eller Anders Wengen). Det er en solid konstruksjon som tar 4 timer å sette opp. Det lure med den er at siden familiene i dette området flytter på seg med ujevne mellomrom så kan vi, dersom alle barna plutselig befinner seg i en annen landsby, bare ta ned hele skolen og flytte den til det nye stedet. En vanlig skole koster fra 200 til 400 000 kroner å bygge, må vedlikeholdes og er vanligvis spist opp av termitter etter 7 – 10 år og den kan ikke flyttes. Denne skolen koster 40 000 og kan flyttes og flyttes og flyttes, trenger ikke vedlikehold, er termitt sikker, har minimum 25 års holdbarhet og alt mulig annet bra. Helt topp!
Vi dro altså ut til landsbyen og viste folkene der hvordan skolen skal settes opp. Så gjorde de mesteparten av jobben under kyndig veiledning av undertegnede (litt på afrikaans, litt på engelsk som de ikke skjønte filla av og litt med lydeffekter). Det gikk utmerket og når de var ferdig danset og sang damene og alle var glade og fornøyde. Tre timer etterpå kom bilen som skulle hente oss med et lass skolebøker, pulter og stoler og en lærer. På mindre enn 10 timer var skolen satt opp og utstyrt og neste morgen var undervisningen i gang.
Torsdag og fredag hadde vi kurs i ”Environment and nature conservation” for de TEEP frivillige og jeg rekrutterte en ny person som lokal koordinator for TEEP. Vi fant også ut at det var tomt for drivstoff og begynte å lete etter alternativer. Vi fant ingen. Det var ingenting å gjøre med det så vi fortsatte som planlagt men har utsatt utreise til bushen til drivstoff ankomsten (som vil være et sted mellom to dager og to uker fra nå). Kurset ble veldig vellykket! Aller mest energi var det under ”Elephant Behaviour” delen. Vi har nå rundt 5000 elefanter i området og de aller folkene her er ganske skeptiske til de. Det er i og for seg forståelig – de største oksene blir 6000 kilo tunge og 3 til 4 meter høye. Folk vet egentlig ikke så mye mer om elefanter enn at de er farlige og at de ødelegger vannpumper, vanntårn, spiser opp grønnsakshagene til folk og sånn. Så når jeg fortalte om hvordan de kommuniserer, at de sørger når en elefant i familien dør, hvordan de hilser på hverandre, viser respekt for de eldre osv. så trodde de først ikke på meg. Etter den første timen sa en av deltakerne ”de er jo akkurat som mennesker!” og en sa ”jeg skal aldri mer spise elefant kjøtt!”. Det glemmer han nok når han blir tilbudt elefantkjøtt neste gang kjenner jeg han rett - men det viser hvertfall at de er mottagelig for informasjon om dyrene og at det kanskje er mulig å endre deres oppfatning av hvordan naturen er satt sammen.
Målet med treningen er ikke å gjøre de til hjerneskada dyrevernforkjempere. Fokuset er på kunnskap om dyrene, deres rolle i økosystemet, forklare hva som er sant og hva som er myter og ikke minst – hva som kan gjøres for å minimere konfliktene mellom dyr og mennesker. For eksempel er det mange her som er livredde for kameleoner men de har ingen problemer med å jage en Svart Mamba med en trestokk. Kameleoner er harmløse i motsetning til en Svart Mamba som man bør holde seg langt unna – mye lengre enn en trestokk. Nå vet de også at det er dumt å jage elefanter ved å kaste steiner på de og at man ikke bør gå nærmere enn 70 meter og de har også en viss ide om hva elefanten mener når snabelen henger rett ned, når den er krøllet bakover, når spissen peker litt fremover osv. Det er vel tvilsomt om det finnes noen TP spørsmål om sånt heller. Kanskje jeg skal lage mit eget spill?
På lørdag kom Ben, en kompis som jobber i WIMSA – en slags rettighetsorganisasjon for San folk. Han hadde med mat, spill og videoprojektor! Så lørdagen skulle vi spille spill hos Stacey og Dries. Og da hadde sannelig disse folkene arrangert et ”wedding shower” – eller bryllupsdusj som det sikkert heter på norsk. Jeg har hørt om det, men ikke visst helt hva det var. Det er altså en fest hvor noen som skal gifte seg får gaver, blir skjenket full og blir vartet opp etter alle kunstens regler. Glimrende tradisjon! Så vi kom dit, ble skjenket full, fikk mat og gaver og sånn. Strålende.
Lørdag, altså i går, gjorde vi pluss minus ingenting hele dagen.
Og siden det i dag morgens ikke gjorde vondt på ryggen når jeg tok på meg t-skjorten så tok jeg den like gjerne av igjen når jeg vannet hekk og plantet blomster. Så i morgen kommer sikkert vannblemmene tilbake… Dustete nordmann!!
Monday, September 18, 2006
En sau senere...
De siste ukene har vært forferdelig hektiske. Vi har vært på vilttelling, jeg har vært syk, TEEP har vært med på en hundekartlegging og vi har flyttet til nytt hus. Og på lørdag ble jeg i tillegg 30. Det har tatt på å være i de viltre tjueårene – godt å være ferdig med det.
Vi har altså vært på vilttelling i Khaudom viltreservat som ligger 60 kilometer rett nord for Tsumkwe. Khaudom er et av de minst tilgjengelige viltreservatene i verden. Vilt reservatene i Namibia skiller seg fra nasjonalparker ved at de ikke er laget med tanke på turister – de er laget for dyrene sin del. Den er ikke gjerdet inn heller slik at dyrene dermed kan følge sine naturlige migrasjons ruter eller ta seg en tur inn hit til Tsumkwe for kjibbe en sau eller to når det passer seg. En villhund familie har gjort nettopp det de siste ukene. Ikke sauer riktignok, men de har forsynt seg grovt av prestens kyr. Han har prøvd å stille noen til ansvar for dette – men det er jo litt vanskelig siden hundene ikke eies av noen. Det er muligens litt vanskelig å kreve økonomisk kompensasjon av Gud – men det vet han mer om enn meg.
Vel, vi dro ut fra Tsumkwe en tirsdags morgen. Vel inne i parken så vi fort ødeleggelsene til noen av de 4000 elefantene som oppholder seg i reservatet. Elefanter har nemlig en ekkel vane med å grave store hull i bakken på jakt etter kald sand de kaster på seg for å kjøle seg ned. Det hadde vært uproblematisk hadde det ikke vært for at de ofte gjør dette midt i veien. Dyr velger ofte den enkleste veien når de skal bevege seg og ofte velger de å bruke veier lagd av mennesker siden de der møter på færrest barrierer i form av elveleier, store trær og tett bush. Så også for elefantene som derfor ofte er i nærheten av en vei som de altså gjerne ødelegger litt.
Vi dro sammen med Dries, viltoppsynsmannen for parken, så vi måtte innom et par vannhull på veien for å sjekke at alt var som det skulle. Det er satt opp 15 vannpumper på strategiske steder i parken for at dyrene skal ha rik tilgang på vann. Det er ved disse pumpene vi sitter og teller. Ved den første pumpen så vi vårt første dyr – en honning grevling. Det er den eneste grevlingen vi har i Namibia og den er ganske sjelden. Dessuten skjer det så å si aldri at man ser den på dagtid – det betyr visst hell. Nysgjerrigheten førte meg ganske tett opp til skapningen men jeg trakk meg litt tilbake etter at Dries fortalte at dette er en ilter fyr som går etter ballene når den angriper. Testiklene altså. Manndommen. Dette er et dyr som har skjønt hvordan man skremmer vekk hannkjønn av menneskerasen!
Ca 10 mil inn i reservatet kom vi til ”vårt” vannhull. Et nydelig sted! De har satt opp et utsiktspunkt (engelsk: hide) ca. 50 meter fra vannkrybben (dit vannet pumpes). Det er fire digre camlethorn trær som gir god skygge, og elefanttråkkene går bare 10-15 meter fra teltplassen. I tillegg er det en løveflokk som holder til i dette området. Etter at teltene var satt opp gikk jeg for å plukke ved. Og sannelig, bare 20 meter fra meg kom de to første dyrene vandrende – to elefantokser. Det gir en ekstra liten spiss på vedsankingen skal jeg si dere når du vet løvene ser på deg og elefantene vandrer bekymringsløst forbi mindre enn et steinkast unna.
Vi hadde ikke veldig stor tro på at vi skulle se så mye dyr. Fjorårets regntid var veldig bra og det er fremdeles masse vann i naturlige vannhull rundt om i parken – noe som gjør behovet for å trekke til de kunstige vannhullene mye mindre. Faktisk var det nummeret før tellingen ble avlyst. Og vi fikk rett i våre antagelser. Vi så ikke så mye mer enn de to elefantene denne dagen. Vi kjørte til en naturlig vannhull 7 kilometer unna og der så vi 20-25 elefanter, noen kuduer og Dries så også en leopard, men ved vårt hull var det stille som døden. Vi spilte kort, spiste litt sau, spilte litt til, så på solnedgangen og spiste litt og spilte litt kort. I 11-tiden var det på tide at den med nattskift satt seg til rette og de andre la seg. Jeg valgte nattskiftet i håp om å se noen store store katter.
Det er ganske vanskelig å se etter dyr i mørket. Selv om månen er full så gir det ikke mer lys enn at man skimter dyrene. Det hjelper veldig med kikkert, men allikevel skal det en del trening til for å vite hva man skal se etter. Spesielt vanskelig er det å skille skygger fra dyr. Jeg fikk noen underlige opplevelser den første natten. Før klokken var 2 hadde jeg sett sikkert 100 løver og hyener som etter litt finkikking viste seg å være trær og busker. Men det rare med disse skyggene er at de beveger seg akkurat som dyr! Jeg så en skygge som lignet på en elefant, fant frem kikkerten, stirret på den ett minutt til å skulle til å fastslå at det var en skygge da den beveget seg. Snabelen gikk opp, ørene flagret og jeg kan banne på den gikk et par skritt. Sånn holdt den på en stund, før jeg tilslutt måtte fastslå at også denne elefanten kun var en skygge. Det er som skyggene danser og spiller deg puss med vilje! Jeg kan godt forstå at folk har sett alver og huldre i norske skoger på natta (dette må ikke forstås som at jeg nå kategorisk har avskrevet huldre og alver som myter og oppspinn – jeg bare åpner for at det også kan være et resultat av synsbedrag). Dess trøttere og mer sliten i øyene jeg ble, dess rarere ting så jeg. I femtiden kunne jeg banne på at jeg så en sel – midt i Kalahariørkenen! Jeg hadde ikke røkt noe rart, ikke drukket veldig mye og ikke spist sopp. Og jeg visste at dette var noe av det teiteste hodet og øynene hadde kommet på på lang tid. Men jeg så tilbake på denne selen igjen og igjen – og det dustete dyret vinket med loffene, løftet hodet opp og ned akkurat som en sel. Det var nummeret før den begynte å leke med en badeball! Jeg lot motvillig fornuften seire og lot som den ikke var der de neste timene. Jeg fant synderen dagen etter – en stubbe med fantastisk skuespillertalent!
I løpet av de tre dagene vilttellingen varte så vi underkant av 100 elefanter, 2 løver, 2 hyener, 3 steen bukker, en del sjakaler og hundre millioner fugler av ulike arter. I tillegg hadde vi en ekornfamilie til bords nesten hver dag. Det var så deilig å være der at når vilttellingen var ferdig bestemte vi oss for å bli en natt til for å se på stjernene og spille Trivial Pursuit.
Vi kom hjem på lørdag formiddag og hadde så vidt fått i oss vårt første måltid før Robin ”The wild dog man” kom på besøk sammen Sonja som er både tysk, veterinær og Robin sin kjæreste. Robin forsker altså på villhunder. Afrikanske villhunder er kort fortalt en vill hundetype som lever i Afrika (surprise!). Den er utryddingstruet og det antas at det finnes i underkant av 3000 viltlevende hunder igjen i verden – i underkant av 500 av de befinner seg i Namibia. Robin jobber med å kartlegge bestanden og skolere folk i hva man skal og ikke skal gjøre for å bevare rasen for ettertiden. Genetisk er villhunden svært nær ”vanlige” hunder – sånne man har i huset sitt eller i hundegården (dersom man har hus eller hundegård) og sykdommer kan derfor lett spres fra tamme hunder til villhunder (spesielt siden nesten ingen har hus og absolutt ingen har hundegård - de tamme hundene løper derfor løst). Robin trengte å reise til alle landsbyene for å telle tamme hunder og ta blodprøver fra de for å se om de bærer på noen sykdommer som kan smitte. Men selv hadde han ikke tid siden han nettopp hadde funnet to nye flokker som han måtte prøve å få oversikt over. Det ble bestemt at dette var en oppgave som passet bra med arbeidet til TEEP – altså dette miljøprosjektet jeg jobber med og som noen av dere har vært så elskverdig å hjelpe økonomisk – så jeg og Leon fra TEEP og Sonja som er tysk og veterinær og kjæreste med Robin, reiste til landsbyer søndag, mandag, onsdag og torsdag. Laange dager, maaange kilometer og maaange hunder. Tirsdagen dro jeg og Leon til Grootfontein og handlet inn mat til den neste TEEP gruppen som skal ut å bygge vannhull i neste uke.
Fredag flyttet jeg og Trine inn i vårt nye hus. Det er et fint hus med tre soverom, et strøk maling for lite, lekkasje i kun en av tre vasker og en relativt stor lekkasje i doen. Jeg synes vi kan være godt fornøyd med det – det kunne vært mye verre! Vi fikk vite på torsdag at vi måtte flytte på fredag siden det skulle komme noen å ta over huset vi bodde i. Da, på torsdag, var det ikke installert verken vann eller strøm i det nye huset, og vi var egentlig innstilt på å ta med oss noen vanntanker og koke vann på gasskomfyren. Men plutselig i løpet av fredag ordnet alt seg på en måte jeg fremdeles ikke helt har forstått. Hva som foregikk aner jeg ikke men før solen gikk ned fredag hadde vi både vann og strøm. Det var da en stor lekkasje i varmtvannstanken så den kunne vi ikke bruke. Men på lørdag, min bursdag, kom elektrikeren innom igjen og fikset noen rør i varmtvannstanken og så var alt på stell (med unntak av de mindre lekkasjene inne og skapdørene som detter ned og flisene som allerede har løsnet). Jeg kunne dermed begynne dagen med en varm dusj i Tsumkwe – den første siden januar 2005.
Nesten hele kjernefamilien er storfornøyd med det nye huset. Den eneste som fortsatt er ganske skeptisk er Suitcase – katta. Hun skjønner overhode ikke poenget med å flytte. Etter at vi hadde hentet henne hit la hun seg under trillebåren og nektet å komme frem. Senere gikk hun ut og satte seg under et tre. Det så ut som hun tenkte ”Nei, dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Jeg tror jeg stikker hjem jeg” og så gjorde hun det. Neste dag fant vi henne inni grillen i det gamle huset. Vi tok henne med oss til det nye huset igjen og hun gikk rett å la seg under trillebåren. Hun ser ikke spesielt fornøyd ut. I dag morges stakk hun av igjen. Så jeg skal innom grillene senere i dag å hente henne.
Vi har altså vært på vilttelling i Khaudom viltreservat som ligger 60 kilometer rett nord for Tsumkwe. Khaudom er et av de minst tilgjengelige viltreservatene i verden. Vilt reservatene i Namibia skiller seg fra nasjonalparker ved at de ikke er laget med tanke på turister – de er laget for dyrene sin del. Den er ikke gjerdet inn heller slik at dyrene dermed kan følge sine naturlige migrasjons ruter eller ta seg en tur inn hit til Tsumkwe for kjibbe en sau eller to når det passer seg. En villhund familie har gjort nettopp det de siste ukene. Ikke sauer riktignok, men de har forsynt seg grovt av prestens kyr. Han har prøvd å stille noen til ansvar for dette – men det er jo litt vanskelig siden hundene ikke eies av noen. Det er muligens litt vanskelig å kreve økonomisk kompensasjon av Gud – men det vet han mer om enn meg.
Vel, vi dro ut fra Tsumkwe en tirsdags morgen. Vel inne i parken så vi fort ødeleggelsene til noen av de 4000 elefantene som oppholder seg i reservatet. Elefanter har nemlig en ekkel vane med å grave store hull i bakken på jakt etter kald sand de kaster på seg for å kjøle seg ned. Det hadde vært uproblematisk hadde det ikke vært for at de ofte gjør dette midt i veien. Dyr velger ofte den enkleste veien når de skal bevege seg og ofte velger de å bruke veier lagd av mennesker siden de der møter på færrest barrierer i form av elveleier, store trær og tett bush. Så også for elefantene som derfor ofte er i nærheten av en vei som de altså gjerne ødelegger litt.
Vi dro sammen med Dries, viltoppsynsmannen for parken, så vi måtte innom et par vannhull på veien for å sjekke at alt var som det skulle. Det er satt opp 15 vannpumper på strategiske steder i parken for at dyrene skal ha rik tilgang på vann. Det er ved disse pumpene vi sitter og teller. Ved den første pumpen så vi vårt første dyr – en honning grevling. Det er den eneste grevlingen vi har i Namibia og den er ganske sjelden. Dessuten skjer det så å si aldri at man ser den på dagtid – det betyr visst hell. Nysgjerrigheten førte meg ganske tett opp til skapningen men jeg trakk meg litt tilbake etter at Dries fortalte at dette er en ilter fyr som går etter ballene når den angriper. Testiklene altså. Manndommen. Dette er et dyr som har skjønt hvordan man skremmer vekk hannkjønn av menneskerasen!
Ca 10 mil inn i reservatet kom vi til ”vårt” vannhull. Et nydelig sted! De har satt opp et utsiktspunkt (engelsk: hide) ca. 50 meter fra vannkrybben (dit vannet pumpes). Det er fire digre camlethorn trær som gir god skygge, og elefanttråkkene går bare 10-15 meter fra teltplassen. I tillegg er det en løveflokk som holder til i dette området. Etter at teltene var satt opp gikk jeg for å plukke ved. Og sannelig, bare 20 meter fra meg kom de to første dyrene vandrende – to elefantokser. Det gir en ekstra liten spiss på vedsankingen skal jeg si dere når du vet løvene ser på deg og elefantene vandrer bekymringsløst forbi mindre enn et steinkast unna.
Vi hadde ikke veldig stor tro på at vi skulle se så mye dyr. Fjorårets regntid var veldig bra og det er fremdeles masse vann i naturlige vannhull rundt om i parken – noe som gjør behovet for å trekke til de kunstige vannhullene mye mindre. Faktisk var det nummeret før tellingen ble avlyst. Og vi fikk rett i våre antagelser. Vi så ikke så mye mer enn de to elefantene denne dagen. Vi kjørte til en naturlig vannhull 7 kilometer unna og der så vi 20-25 elefanter, noen kuduer og Dries så også en leopard, men ved vårt hull var det stille som døden. Vi spilte kort, spiste litt sau, spilte litt til, så på solnedgangen og spiste litt og spilte litt kort. I 11-tiden var det på tide at den med nattskift satt seg til rette og de andre la seg. Jeg valgte nattskiftet i håp om å se noen store store katter.
Det er ganske vanskelig å se etter dyr i mørket. Selv om månen er full så gir det ikke mer lys enn at man skimter dyrene. Det hjelper veldig med kikkert, men allikevel skal det en del trening til for å vite hva man skal se etter. Spesielt vanskelig er det å skille skygger fra dyr. Jeg fikk noen underlige opplevelser den første natten. Før klokken var 2 hadde jeg sett sikkert 100 løver og hyener som etter litt finkikking viste seg å være trær og busker. Men det rare med disse skyggene er at de beveger seg akkurat som dyr! Jeg så en skygge som lignet på en elefant, fant frem kikkerten, stirret på den ett minutt til å skulle til å fastslå at det var en skygge da den beveget seg. Snabelen gikk opp, ørene flagret og jeg kan banne på den gikk et par skritt. Sånn holdt den på en stund, før jeg tilslutt måtte fastslå at også denne elefanten kun var en skygge. Det er som skyggene danser og spiller deg puss med vilje! Jeg kan godt forstå at folk har sett alver og huldre i norske skoger på natta (dette må ikke forstås som at jeg nå kategorisk har avskrevet huldre og alver som myter og oppspinn – jeg bare åpner for at det også kan være et resultat av synsbedrag). Dess trøttere og mer sliten i øyene jeg ble, dess rarere ting så jeg. I femtiden kunne jeg banne på at jeg så en sel – midt i Kalahariørkenen! Jeg hadde ikke røkt noe rart, ikke drukket veldig mye og ikke spist sopp. Og jeg visste at dette var noe av det teiteste hodet og øynene hadde kommet på på lang tid. Men jeg så tilbake på denne selen igjen og igjen – og det dustete dyret vinket med loffene, løftet hodet opp og ned akkurat som en sel. Det var nummeret før den begynte å leke med en badeball! Jeg lot motvillig fornuften seire og lot som den ikke var der de neste timene. Jeg fant synderen dagen etter – en stubbe med fantastisk skuespillertalent!
I løpet av de tre dagene vilttellingen varte så vi underkant av 100 elefanter, 2 løver, 2 hyener, 3 steen bukker, en del sjakaler og hundre millioner fugler av ulike arter. I tillegg hadde vi en ekornfamilie til bords nesten hver dag. Det var så deilig å være der at når vilttellingen var ferdig bestemte vi oss for å bli en natt til for å se på stjernene og spille Trivial Pursuit.
Vi kom hjem på lørdag formiddag og hadde så vidt fått i oss vårt første måltid før Robin ”The wild dog man” kom på besøk sammen Sonja som er både tysk, veterinær og Robin sin kjæreste. Robin forsker altså på villhunder. Afrikanske villhunder er kort fortalt en vill hundetype som lever i Afrika (surprise!). Den er utryddingstruet og det antas at det finnes i underkant av 3000 viltlevende hunder igjen i verden – i underkant av 500 av de befinner seg i Namibia. Robin jobber med å kartlegge bestanden og skolere folk i hva man skal og ikke skal gjøre for å bevare rasen for ettertiden. Genetisk er villhunden svært nær ”vanlige” hunder – sånne man har i huset sitt eller i hundegården (dersom man har hus eller hundegård) og sykdommer kan derfor lett spres fra tamme hunder til villhunder (spesielt siden nesten ingen har hus og absolutt ingen har hundegård - de tamme hundene løper derfor løst). Robin trengte å reise til alle landsbyene for å telle tamme hunder og ta blodprøver fra de for å se om de bærer på noen sykdommer som kan smitte. Men selv hadde han ikke tid siden han nettopp hadde funnet to nye flokker som han måtte prøve å få oversikt over. Det ble bestemt at dette var en oppgave som passet bra med arbeidet til TEEP – altså dette miljøprosjektet jeg jobber med og som noen av dere har vært så elskverdig å hjelpe økonomisk – så jeg og Leon fra TEEP og Sonja som er tysk og veterinær og kjæreste med Robin, reiste til landsbyer søndag, mandag, onsdag og torsdag. Laange dager, maaange kilometer og maaange hunder. Tirsdagen dro jeg og Leon til Grootfontein og handlet inn mat til den neste TEEP gruppen som skal ut å bygge vannhull i neste uke.
Fredag flyttet jeg og Trine inn i vårt nye hus. Det er et fint hus med tre soverom, et strøk maling for lite, lekkasje i kun en av tre vasker og en relativt stor lekkasje i doen. Jeg synes vi kan være godt fornøyd med det – det kunne vært mye verre! Vi fikk vite på torsdag at vi måtte flytte på fredag siden det skulle komme noen å ta over huset vi bodde i. Da, på torsdag, var det ikke installert verken vann eller strøm i det nye huset, og vi var egentlig innstilt på å ta med oss noen vanntanker og koke vann på gasskomfyren. Men plutselig i løpet av fredag ordnet alt seg på en måte jeg fremdeles ikke helt har forstått. Hva som foregikk aner jeg ikke men før solen gikk ned fredag hadde vi både vann og strøm. Det var da en stor lekkasje i varmtvannstanken så den kunne vi ikke bruke. Men på lørdag, min bursdag, kom elektrikeren innom igjen og fikset noen rør i varmtvannstanken og så var alt på stell (med unntak av de mindre lekkasjene inne og skapdørene som detter ned og flisene som allerede har løsnet). Jeg kunne dermed begynne dagen med en varm dusj i Tsumkwe – den første siden januar 2005.
Nesten hele kjernefamilien er storfornøyd med det nye huset. Den eneste som fortsatt er ganske skeptisk er Suitcase – katta. Hun skjønner overhode ikke poenget med å flytte. Etter at vi hadde hentet henne hit la hun seg under trillebåren og nektet å komme frem. Senere gikk hun ut og satte seg under et tre. Det så ut som hun tenkte ”Nei, dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Jeg tror jeg stikker hjem jeg” og så gjorde hun det. Neste dag fant vi henne inni grillen i det gamle huset. Vi tok henne med oss til det nye huset igjen og hun gikk rett å la seg under trillebåren. Hun ser ikke spesielt fornøyd ut. I dag morges stakk hun av igjen. Så jeg skal innom grillene senere i dag å hente henne.
Monday, September 04, 2006
Bøffel jakt
I helgen var Dries, vår viltoppsynsmann, på jakt sammen med trofe jegere fra USA. De skulle jakte bøffel, men alt gikk ikke helt som planlagt. Her er rapporten han skrev etterpå – det var nok en spennende jakt!
RE : BUFFALO SHOT IN SELF DEFENSE – QUARANTINE CAMP
1. Sir, the events as described below unfolded on Friday the 1st of September 2006 in
the Buffalo Quarantine Camp outside Tsumkwe, at about 11:00 AM that morning.
2. Approval was granted to Eden Wildlife Trust to shoot an old buffalo bull in the said
camp under Permit # 80309 with the Professional Hunter ( Big Game ) being
Mr. W. Hugo from Eden. The client was a certain Mr. Jason from the U.S.A.
3. During the hunt, I accompanied the hunting party so as to identify the old bull to
be shot.
4. The hunt started at about 10:00 AM that Friday morning and we immediately started
walking in the South Western corner of the “old” camp as this is where we had seen
the old bull on many occasions, noteworthy to state that we ( MET ) always saw him
on his own ( solitary bull ).
5. After an hour of walking, we came across the old bull sleeping under an Acacia bush,
totally unaware of our presence. We were 5 ( five ) people in the group including the
client, 2 ( two ) PH hunters from Eden, a tracker from Eden and myself. None of us at
that time saw the second buffalo bull also sleeping under and behind another Acacia
bush approximately 20 meters from where we were standing and looking at the old
bull that was to be shot.
6. After considering their options, the PH hunters got the client to within 15 to 18 meters
of the old buffalo bull. Only after various whistles did the old bull wake up and stand
up so as to offer the client a clear broad-side shot. The client fired 2 shots into the
bull’s shoulder and the animal ran for about 20 meters before going down.
7. Approximately a minute after the old bull had gone down, the hunting party started to
walk towards the downed bull. At that stage the second bull ( which we had not seen )
came charging towards the group from a Southern direction, heading North and
towards us. Instinctively the whole group made way and ran in various directions,
making noise and yelling in the hope that the charging bull would change direction.
Unfortunately the charging bull did not veer and kept its attention on the hunting
group.
8. In the chaos of the charge, I realized that the charging bull had no intention of ceasing
in its charge and as such I came around a bush, so as to face the bull, and to take a shot
at him. At that stage I clearly saw that he was about 2 to 3 meters behind the client.
Pro. Hunter W. Hugo had also turned around and immediately fired at the bull with
his .416 Rigby rifle. The shot fortunately broke the bull’s shoulder and it went down
immediately. Mr. Hugo was approximately 3 meters from the bull when he took the
shot. As mentioned earlier, if Mr. Hugo had not taken the shot, I would have – in both
cases simply out of self defense and to prevent human injuries or even fatalities.
9. After both bulls were dead, we noticed that the second bull ( charge ) had a severe
testicular infection of some sorts – it was swollen to about the size of a football. The
bull was also old and of poor trophy quality. The infection could have caused its
aggression.
10. The meat of the two bulls were distributed between 3 villages upon the request of the
Nyae Nyae Conservancy. Both trophies are currently in MET possession at
Tsumkwe.
11. Eden is willing to pay the full concession price for the second bull and will apply for
approval to obtain the trophy of the said bull. The first bull measured in at 43 inch
spread, whilst the second measured in at 36 inches.
12. Based on the information as described above, I will recommend that Eden be granted
the right to purchase the second bull’s trophy from the NNC.
13. I am pleased at the way the charge unfolded that day and would have acted in the
same way ( shooting charging bull ). It was very clear that someone would have been
severely injured had it not been for the actions of the Pro. Hunter. Eden is to be
commended on their Pro. Hunters and in the way they acted, proving testimony to the
strict regulations that MET imposes on Professional Hunters in Namibia.
14. I further recommend that the 2 other old buffalo be shot and that this one ( charge )
not be taken off the quota as a result of the charge.
Ser det ikke spennende ut?
I morgen tidlig reiser vi ut til Khaudom viltreservat for å telle vilt. Det blir neppe like spennende – heldigvis – men det skal ikke bli så verst dette heller. Viltellingen er noe som gjøres ved fullmåne hvert år i september og oktober. Det gjøres ved fullmåne fordi det da er lyst nok til at vi ser dyrene når de drikker. Det telles på 10 – 15 vannhull for å få et inntrykk av viltbestanden. Vi gleder oss veldig! Vi skal til en av brønnene som er lengst ute i bushen – et sted man hvert år ser både hyener, løver, den utryddingstruede Roan Antilope, noen ganger leopard, giraff og selvsagt hundrevis av elefanter! Skulle det skye over har vi med kortstokk, whisky og gin – så det blir nok uansett kjekt. Trine har dessuten kjøpt seg en sau i dag, så vi skal ikke sulte heller!
RE : BUFFALO SHOT IN SELF DEFENSE – QUARANTINE CAMP
1. Sir, the events as described below unfolded on Friday the 1st of September 2006 in
the Buffalo Quarantine Camp outside Tsumkwe, at about 11:00 AM that morning.
2. Approval was granted to Eden Wildlife Trust to shoot an old buffalo bull in the said
camp under Permit # 80309 with the Professional Hunter ( Big Game ) being
Mr. W. Hugo from Eden. The client was a certain Mr. Jason from the U.S.A.
3. During the hunt, I accompanied the hunting party so as to identify the old bull to
be shot.
4. The hunt started at about 10:00 AM that Friday morning and we immediately started
walking in the South Western corner of the “old” camp as this is where we had seen
the old bull on many occasions, noteworthy to state that we ( MET ) always saw him
on his own ( solitary bull ).
5. After an hour of walking, we came across the old bull sleeping under an Acacia bush,
totally unaware of our presence. We were 5 ( five ) people in the group including the
client, 2 ( two ) PH hunters from Eden, a tracker from Eden and myself. None of us at
that time saw the second buffalo bull also sleeping under and behind another Acacia
bush approximately 20 meters from where we were standing and looking at the old
bull that was to be shot.
6. After considering their options, the PH hunters got the client to within 15 to 18 meters
of the old buffalo bull. Only after various whistles did the old bull wake up and stand
up so as to offer the client a clear broad-side shot. The client fired 2 shots into the
bull’s shoulder and the animal ran for about 20 meters before going down.
7. Approximately a minute after the old bull had gone down, the hunting party started to
walk towards the downed bull. At that stage the second bull ( which we had not seen )
came charging towards the group from a Southern direction, heading North and
towards us. Instinctively the whole group made way and ran in various directions,
making noise and yelling in the hope that the charging bull would change direction.
Unfortunately the charging bull did not veer and kept its attention on the hunting
group.
8. In the chaos of the charge, I realized that the charging bull had no intention of ceasing
in its charge and as such I came around a bush, so as to face the bull, and to take a shot
at him. At that stage I clearly saw that he was about 2 to 3 meters behind the client.
Pro. Hunter W. Hugo had also turned around and immediately fired at the bull with
his .416 Rigby rifle. The shot fortunately broke the bull’s shoulder and it went down
immediately. Mr. Hugo was approximately 3 meters from the bull when he took the
shot. As mentioned earlier, if Mr. Hugo had not taken the shot, I would have – in both
cases simply out of self defense and to prevent human injuries or even fatalities.
9. After both bulls were dead, we noticed that the second bull ( charge ) had a severe
testicular infection of some sorts – it was swollen to about the size of a football. The
bull was also old and of poor trophy quality. The infection could have caused its
aggression.
10. The meat of the two bulls were distributed between 3 villages upon the request of the
Nyae Nyae Conservancy. Both trophies are currently in MET possession at
Tsumkwe.
11. Eden is willing to pay the full concession price for the second bull and will apply for
approval to obtain the trophy of the said bull. The first bull measured in at 43 inch
spread, whilst the second measured in at 36 inches.
12. Based on the information as described above, I will recommend that Eden be granted
the right to purchase the second bull’s trophy from the NNC.
13. I am pleased at the way the charge unfolded that day and would have acted in the
same way ( shooting charging bull ). It was very clear that someone would have been
severely injured had it not been for the actions of the Pro. Hunter. Eden is to be
commended on their Pro. Hunters and in the way they acted, proving testimony to the
strict regulations that MET imposes on Professional Hunters in Namibia.
14. I further recommend that the 2 other old buffalo be shot and that this one ( charge )
not be taken off the quota as a result of the charge.
Ser det ikke spennende ut?
I morgen tidlig reiser vi ut til Khaudom viltreservat for å telle vilt. Det blir neppe like spennende – heldigvis – men det skal ikke bli så verst dette heller. Viltellingen er noe som gjøres ved fullmåne hvert år i september og oktober. Det gjøres ved fullmåne fordi det da er lyst nok til at vi ser dyrene når de drikker. Det telles på 10 – 15 vannhull for å få et inntrykk av viltbestanden. Vi gleder oss veldig! Vi skal til en av brønnene som er lengst ute i bushen – et sted man hvert år ser både hyener, løver, den utryddingstruede Roan Antilope, noen ganger leopard, giraff og selvsagt hundrevis av elefanter! Skulle det skye over har vi med kortstokk, whisky og gin – så det blir nok uansett kjekt. Trine har dessuten kjøpt seg en sau i dag, så vi skal ikke sulte heller!
Friday, September 01, 2006
Men hva gjør Trine der nede?
Dette er Trines presentasjon av sin jobb til Namibiaforeningens medlemmer. Det kan være interessant for dere også. God fornøyelse!
San Education Project
Tsumkwe befinner seg sor-ost i Namibia, pa grensen til Botswana. Det er et omrade pa ca 18.000 hektar med en befolkning pa ca 9.000. Det er 300 km til naermeste by hvorav 250 km er pa grus. Befolkningen her kalles San, eller Bushmen, og bestar hovedsakelig av to hovedundergrupper nemlig !Kung San og Ju’hoansi San. Det er et folk som inntil ganske nylig har levd utelukkende som jegere og sankere. De faereste kan lese og skrive, eller snakke engelsk som er Namibia’s offisielle sprak, hvor den formelle arbeidsledigheten er rundt 90% og alkoholisme er et stort problem.
Hovedmalet med prosjektet er a styrke San befolkningens mulighet til a ivareta sine rettigheter i det moderne Namibia. Naturlig nok har dette fort til at man forst og fremst har satset pa utdanning, dvs. a sorge for at San ikke bare har tilgang til utdanning men ogsa tilgang til god utdanning. Dette er viktig for at de skal kunne ha forutsetning for a ta gode valg for sin livssituasjon, bade for samtiden og kommende generasjoner.
Det finnes 14 skoler i omradet, hvorav 13 har San barn som absolut majoritet. I disse 13 skolene er det ca 1.800 elever hvorav kanskje en handfull eller to vil gjennomfore 10ende klasse. Et av prosjektets mal er derfor at en hoyere prosentandel fullforerer grunnutdanning og dermed kvalifiserer seg for videre utdanning.
For at San befolkningen skal kunne ha mulighet til selv a forbedre sin situasjon tilgang pa informasjon det vaere seg fra media, myndigheter eller andre organisasjoner. Namibiaforeningen har i den anledning opprettet et flerfunksjonsjonelt undervisningssenter i Tsumkwe. Her kan befolkningen fa tilgang pa faks, telefon, kopimaskin, aviser, workshop fasiliteter og et bibliotek med et stort antall boker og oppslagsverk pa ulike sprak. Voksenopplaeringen administreres ogsa herfra og fra april til november arrangeres det kurs i de ulike landsbyene hvor voksne ogsa laerer a lese og skrive, bade Ju’hoansi og engelsk.
Namibiaforeningen stotter Legal Assistence Center, en Namibisk rettshjelp organisasjon, finansielt slik at de kan ha to lokalt ansatte som informerer og underviser lokalbefolkningen i lover, regler, rettigheter og plikter. Dette gjor de bl.a. gjennom den lokale radiostasjonen !Ah Radio som mandag til fredag sender nyheter og informasjon pa Ju’hoansi.
Prosjektet har satt seg som mal a bygge kompetanse, bade hos San befolkningen og hos andre lokale samarbeidspartnere, pa urfolkssporsmal. Vi ser det som verdifult at San befolkningen har bevissthet om sin egen, og andre urfolks, identitet, kultur og felles utfordringer. Dette har vi bl.a. gjort ved at representanter for San folket og representanter far undervisningsdepartementet har samhandlet med andre urfolk bade nasjonalt og internasjonalt. Ved to anledninger har vi invitert personer knyttet til prosjektet til Forum for urfolkssporsmal i bistanden som arlig arrangeres i Tromso. I tilknytning til fjorarets konferanse hadde vi ogsa et besok til Brekken skole utenfor Roros hvor majoriteten av skolebarna er av samisk opprinnelse. Hele delegasjonene syntes det var spennende a hore hvordan norske myndigheter har lagt til rette utdanningen for urbefolkningen i Norge. Vi har ogsa hatt motesteder for personer tilknyttet Ondao Mobile school i Opuwo og skolene i Tsumkwe i tillegg til a la San fra flere deler av regionen treffes og dele erfaringer og utfordringer.
Mange av utfordringene San befolkningen star ovenfor er sammenvevd og kompliserte og det finnes ingen enkle losninger. A ta fatt i en isolert utfordring kan ha konsekvenser utover det som var intensjonen. At ting er kompliserte og utfordrende betyr selvfolgelig hverken at man skal gi opp eller bli handlingslammet men man ma jobbe med omhu og respekt og bruke mye tid pa a lytte og observere. San Education Projectet har derfor en bredt sammensatt styringsgruppe bestaende bl.a. av representanter fra utdanningsdepartementet, tradisjonelle ledere, rektorer, representanter fra lokal samfunnet og ordforer. Disse fungerer som radgivere og stottespillerer for prosjektet ogsa utover de fastsatte kvartalevise motene. Noe som gir Namibiaforeningen kredibilitet i forhold til arbeidet vi utforer.
Namibiaforeningen har vaert til stede med en prosjekt koordinator i Tsumkwe i ca 3 ar. I disse dager skal en ekstern evaluering av prosjektet foretaes og konklusjonene fra denne evalueringen vil gi viktige innspill til vart videre arbeid. Det tar vi gladelig imot!
Trine Strøm Larsen
Prosjekt koordinator, San Education Project
San Education Project
Tsumkwe befinner seg sor-ost i Namibia, pa grensen til Botswana. Det er et omrade pa ca 18.000 hektar med en befolkning pa ca 9.000. Det er 300 km til naermeste by hvorav 250 km er pa grus. Befolkningen her kalles San, eller Bushmen, og bestar hovedsakelig av to hovedundergrupper nemlig !Kung San og Ju’hoansi San. Det er et folk som inntil ganske nylig har levd utelukkende som jegere og sankere. De faereste kan lese og skrive, eller snakke engelsk som er Namibia’s offisielle sprak, hvor den formelle arbeidsledigheten er rundt 90% og alkoholisme er et stort problem.
Hovedmalet med prosjektet er a styrke San befolkningens mulighet til a ivareta sine rettigheter i det moderne Namibia. Naturlig nok har dette fort til at man forst og fremst har satset pa utdanning, dvs. a sorge for at San ikke bare har tilgang til utdanning men ogsa tilgang til god utdanning. Dette er viktig for at de skal kunne ha forutsetning for a ta gode valg for sin livssituasjon, bade for samtiden og kommende generasjoner.
Det finnes 14 skoler i omradet, hvorav 13 har San barn som absolut majoritet. I disse 13 skolene er det ca 1.800 elever hvorav kanskje en handfull eller to vil gjennomfore 10ende klasse. Et av prosjektets mal er derfor at en hoyere prosentandel fullforerer grunnutdanning og dermed kvalifiserer seg for videre utdanning.
For at San befolkningen skal kunne ha mulighet til selv a forbedre sin situasjon tilgang pa informasjon det vaere seg fra media, myndigheter eller andre organisasjoner. Namibiaforeningen har i den anledning opprettet et flerfunksjonsjonelt undervisningssenter i Tsumkwe. Her kan befolkningen fa tilgang pa faks, telefon, kopimaskin, aviser, workshop fasiliteter og et bibliotek med et stort antall boker og oppslagsverk pa ulike sprak. Voksenopplaeringen administreres ogsa herfra og fra april til november arrangeres det kurs i de ulike landsbyene hvor voksne ogsa laerer a lese og skrive, bade Ju’hoansi og engelsk.
Namibiaforeningen stotter Legal Assistence Center, en Namibisk rettshjelp organisasjon, finansielt slik at de kan ha to lokalt ansatte som informerer og underviser lokalbefolkningen i lover, regler, rettigheter og plikter. Dette gjor de bl.a. gjennom den lokale radiostasjonen !Ah Radio som mandag til fredag sender nyheter og informasjon pa Ju’hoansi.
Prosjektet har satt seg som mal a bygge kompetanse, bade hos San befolkningen og hos andre lokale samarbeidspartnere, pa urfolkssporsmal. Vi ser det som verdifult at San befolkningen har bevissthet om sin egen, og andre urfolks, identitet, kultur og felles utfordringer. Dette har vi bl.a. gjort ved at representanter for San folket og representanter far undervisningsdepartementet har samhandlet med andre urfolk bade nasjonalt og internasjonalt. Ved to anledninger har vi invitert personer knyttet til prosjektet til Forum for urfolkssporsmal i bistanden som arlig arrangeres i Tromso. I tilknytning til fjorarets konferanse hadde vi ogsa et besok til Brekken skole utenfor Roros hvor majoriteten av skolebarna er av samisk opprinnelse. Hele delegasjonene syntes det var spennende a hore hvordan norske myndigheter har lagt til rette utdanningen for urbefolkningen i Norge. Vi har ogsa hatt motesteder for personer tilknyttet Ondao Mobile school i Opuwo og skolene i Tsumkwe i tillegg til a la San fra flere deler av regionen treffes og dele erfaringer og utfordringer.
Mange av utfordringene San befolkningen star ovenfor er sammenvevd og kompliserte og det finnes ingen enkle losninger. A ta fatt i en isolert utfordring kan ha konsekvenser utover det som var intensjonen. At ting er kompliserte og utfordrende betyr selvfolgelig hverken at man skal gi opp eller bli handlingslammet men man ma jobbe med omhu og respekt og bruke mye tid pa a lytte og observere. San Education Projectet har derfor en bredt sammensatt styringsgruppe bestaende bl.a. av representanter fra utdanningsdepartementet, tradisjonelle ledere, rektorer, representanter fra lokal samfunnet og ordforer. Disse fungerer som radgivere og stottespillerer for prosjektet ogsa utover de fastsatte kvartalevise motene. Noe som gir Namibiaforeningen kredibilitet i forhold til arbeidet vi utforer.
Namibiaforeningen har vaert til stede med en prosjekt koordinator i Tsumkwe i ca 3 ar. I disse dager skal en ekstern evaluering av prosjektet foretaes og konklusjonene fra denne evalueringen vil gi viktige innspill til vart videre arbeid. Det tar vi gladelig imot!
Trine Strøm Larsen
Prosjekt koordinator, San Education Project
Subscribe to:
Posts (Atom)
