En sau senere...

De siste ukene har vært forferdelig hektiske. Vi har vært på vilttelling, jeg har vært syk, TEEP har vært med på en hundekartlegging og vi har flyttet til nytt hus. Og på lørdag ble jeg i tillegg 30. Det har tatt på å være i de viltre tjueårene – godt å være ferdig med det.

Vi har altså vært på vilttelling i Khaudom viltreservat som ligger 60 kilometer rett nord for Tsumkwe. Khaudom er et av de minst tilgjengelige viltreservatene i verden. Vilt reservatene i Namibia skiller seg fra nasjonalparker ved at de ikke er laget med tanke på turister – de er laget for dyrene sin del. Den er ikke gjerdet inn heller slik at dyrene dermed kan følge sine naturlige migrasjons ruter eller ta seg en tur inn hit til Tsumkwe for kjibbe en sau eller to når det passer seg. En villhund familie har gjort nettopp det de siste ukene. Ikke sauer riktignok, men de har forsynt seg grovt av prestens kyr. Han har prøvd å stille noen til ansvar for dette – men det er jo litt vanskelig siden hundene ikke eies av noen. Det er muligens litt vanskelig å kreve økonomisk kompensasjon av Gud – men det vet han mer om enn meg.

Vel, vi dro ut fra Tsumkwe en tirsdags morgen. Vel inne i parken så vi fort ødeleggelsene til noen av de 4000 elefantene som oppholder seg i reservatet. Elefanter har nemlig en ekkel vane med å grave store hull i bakken på jakt etter kald sand de kaster på seg for å kjøle seg ned. Det hadde vært uproblematisk hadde det ikke vært for at de ofte gjør dette midt i veien. Dyr velger ofte den enkleste veien når de skal bevege seg og ofte velger de å bruke veier lagd av mennesker siden de der møter på færrest barrierer i form av elveleier, store trær og tett bush. Så også for elefantene som derfor ofte er i nærheten av en vei som de altså gjerne ødelegger litt.
Vi dro sammen med Dries, viltoppsynsmannen for parken, så vi måtte innom et par vannhull på veien for å sjekke at alt var som det skulle. Det er satt opp 15 vannpumper på strategiske steder i parken for at dyrene skal ha rik tilgang på vann. Det er ved disse pumpene vi sitter og teller. Ved den første pumpen så vi vårt første dyr – en honning grevling. Det er den eneste grevlingen vi har i Namibia og den er ganske sjelden. Dessuten skjer det så å si aldri at man ser den på dagtid – det betyr visst hell. Nysgjerrigheten førte meg ganske tett opp til skapningen men jeg trakk meg litt tilbake etter at Dries fortalte at dette er en ilter fyr som går etter ballene når den angriper. Testiklene altså. Manndommen. Dette er et dyr som har skjønt hvordan man skremmer vekk hannkjønn av menneskerasen!

Ca 10 mil inn i reservatet kom vi til ”vårt” vannhull. Et nydelig sted! De har satt opp et utsiktspunkt (engelsk: hide) ca. 50 meter fra vannkrybben (dit vannet pumpes). Det er fire digre camlethorn trær som gir god skygge, og elefanttråkkene går bare 10-15 meter fra teltplassen. I tillegg er det en løveflokk som holder til i dette området. Etter at teltene var satt opp gikk jeg for å plukke ved. Og sannelig, bare 20 meter fra meg kom de to første dyrene vandrende – to elefantokser. Det gir en ekstra liten spiss på vedsankingen skal jeg si dere når du vet løvene ser på deg og elefantene vandrer bekymringsløst forbi mindre enn et steinkast unna.

Vi hadde ikke veldig stor tro på at vi skulle se så mye dyr. Fjorårets regntid var veldig bra og det er fremdeles masse vann i naturlige vannhull rundt om i parken – noe som gjør behovet for å trekke til de kunstige vannhullene mye mindre. Faktisk var det nummeret før tellingen ble avlyst. Og vi fikk rett i våre antagelser. Vi så ikke så mye mer enn de to elefantene denne dagen. Vi kjørte til en naturlig vannhull 7 kilometer unna og der så vi 20-25 elefanter, noen kuduer og Dries så også en leopard, men ved vårt hull var det stille som døden. Vi spilte kort, spiste litt sau, spilte litt til, så på solnedgangen og spiste litt og spilte litt kort. I 11-tiden var det på tide at den med nattskift satt seg til rette og de andre la seg. Jeg valgte nattskiftet i håp om å se noen store store katter.

Det er ganske vanskelig å se etter dyr i mørket. Selv om månen er full så gir det ikke mer lys enn at man skimter dyrene. Det hjelper veldig med kikkert, men allikevel skal det en del trening til for å vite hva man skal se etter. Spesielt vanskelig er det å skille skygger fra dyr. Jeg fikk noen underlige opplevelser den første natten. Før klokken var 2 hadde jeg sett sikkert 100 løver og hyener som etter litt finkikking viste seg å være trær og busker. Men det rare med disse skyggene er at de beveger seg akkurat som dyr! Jeg så en skygge som lignet på en elefant, fant frem kikkerten, stirret på den ett minutt til å skulle til å fastslå at det var en skygge da den beveget seg. Snabelen gikk opp, ørene flagret og jeg kan banne på den gikk et par skritt. Sånn holdt den på en stund, før jeg tilslutt måtte fastslå at også denne elefanten kun var en skygge. Det er som skyggene danser og spiller deg puss med vilje! Jeg kan godt forstå at folk har sett alver og huldre i norske skoger på natta (dette må ikke forstås som at jeg nå kategorisk har avskrevet huldre og alver som myter og oppspinn – jeg bare åpner for at det også kan være et resultat av synsbedrag). Dess trøttere og mer sliten i øyene jeg ble, dess rarere ting så jeg. I femtiden kunne jeg banne på at jeg så en sel – midt i Kalahariørkenen! Jeg hadde ikke røkt noe rart, ikke drukket veldig mye og ikke spist sopp. Og jeg visste at dette var noe av det teiteste hodet og øynene hadde kommet på på lang tid. Men jeg så tilbake på denne selen igjen og igjen – og det dustete dyret vinket med loffene, løftet hodet opp og ned akkurat som en sel. Det var nummeret før den begynte å leke med en badeball! Jeg lot motvillig fornuften seire og lot som den ikke var der de neste timene. Jeg fant synderen dagen etter – en stubbe med fantastisk skuespillertalent!

I løpet av de tre dagene vilttellingen varte så vi underkant av 100 elefanter, 2 løver, 2 hyener, 3 steen bukker, en del sjakaler og hundre millioner fugler av ulike arter. I tillegg hadde vi en ekornfamilie til bords nesten hver dag. Det var så deilig å være der at når vilttellingen var ferdig bestemte vi oss for å bli en natt til for å se på stjernene og spille Trivial Pursuit.

Vi kom hjem på lørdag formiddag og hadde så vidt fått i oss vårt første måltid før Robin ”The wild dog man” kom på besøk sammen Sonja som er både tysk, veterinær og Robin sin kjæreste. Robin forsker altså på villhunder. Afrikanske villhunder er kort fortalt en vill hundetype som lever i Afrika (surprise!). Den er utryddingstruet og det antas at det finnes i underkant av 3000 viltlevende hunder igjen i verden – i underkant av 500 av de befinner seg i Namibia. Robin jobber med å kartlegge bestanden og skolere folk i hva man skal og ikke skal gjøre for å bevare rasen for ettertiden. Genetisk er villhunden svært nær ”vanlige” hunder – sånne man har i huset sitt eller i hundegården (dersom man har hus eller hundegård) og sykdommer kan derfor lett spres fra tamme hunder til villhunder (spesielt siden nesten ingen har hus og absolutt ingen har hundegård - de tamme hundene løper derfor løst). Robin trengte å reise til alle landsbyene for å telle tamme hunder og ta blodprøver fra de for å se om de bærer på noen sykdommer som kan smitte. Men selv hadde han ikke tid siden han nettopp hadde funnet to nye flokker som han måtte prøve å få oversikt over. Det ble bestemt at dette var en oppgave som passet bra med arbeidet til TEEP – altså dette miljøprosjektet jeg jobber med og som noen av dere har vært så elskverdig å hjelpe økonomisk – så jeg og Leon fra TEEP og Sonja som er tysk og veterinær og kjæreste med Robin, reiste til landsbyer søndag, mandag, onsdag og torsdag. Laange dager, maaange kilometer og maaange hunder. Tirsdagen dro jeg og Leon til Grootfontein og handlet inn mat til den neste TEEP gruppen som skal ut å bygge vannhull i neste uke.

Fredag flyttet jeg og Trine inn i vårt nye hus. Det er et fint hus med tre soverom, et strøk maling for lite, lekkasje i kun en av tre vasker og en relativt stor lekkasje i doen. Jeg synes vi kan være godt fornøyd med det – det kunne vært mye verre! Vi fikk vite på torsdag at vi måtte flytte på fredag siden det skulle komme noen å ta over huset vi bodde i. Da, på torsdag, var det ikke installert verken vann eller strøm i det nye huset, og vi var egentlig innstilt på å ta med oss noen vanntanker og koke vann på gasskomfyren. Men plutselig i løpet av fredag ordnet alt seg på en måte jeg fremdeles ikke helt har forstått. Hva som foregikk aner jeg ikke men før solen gikk ned fredag hadde vi både vann og strøm. Det var da en stor lekkasje i varmtvannstanken så den kunne vi ikke bruke. Men på lørdag, min bursdag, kom elektrikeren innom igjen og fikset noen rør i varmtvannstanken og så var alt på stell (med unntak av de mindre lekkasjene inne og skapdørene som detter ned og flisene som allerede har løsnet). Jeg kunne dermed begynne dagen med en varm dusj i Tsumkwe – den første siden januar 2005.

Nesten hele kjernefamilien er storfornøyd med det nye huset. Den eneste som fortsatt er ganske skeptisk er Suitcase – katta. Hun skjønner overhode ikke poenget med å flytte. Etter at vi hadde hentet henne hit la hun seg under trillebåren og nektet å komme frem. Senere gikk hun ut og satte seg under et tre. Det så ut som hun tenkte ”Nei, dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Jeg tror jeg stikker hjem jeg” og så gjorde hun det. Neste dag fant vi henne inni grillen i det gamle huset. Vi tok henne med oss til det nye huset igjen og hun gikk rett å la seg under trillebåren. Hun ser ikke spesielt fornøyd ut. I dag morges stakk hun av igjen. Så jeg skal innom grillene senere i dag å hente henne.