Apropos gift

Å flytte til nytt hus er bra på mange måter. Vi har litt større plass, kan dusje hver dag, er nærmere jobb og har en større og finere hage. Dessuten har vi ikke så mange naboer med høns lengre så det er mindre svinn i kjøkkenhagen. Faktisk har jeg ikke sett en eneste høne i hagen før i dag. Men det er dumme fjækre altså… De greier å fly inn i hagen, men de skjønner ikke at de kan fly ut igjen også. Jeg løp etter den ene høna i sikkert 30 minutter før hun ble så sliten jeg at jeg greide å fange henne å løfte henne ut av hagen. Livredd var hun, skrekken lyste ut av øynene – men ikke søren om den skulle fly ut nei. I stedet prøvde den seg på å løpe rett i gjerdet mange ganger etter hverandre. Hvordan de har kommet seg gjennom evolusjonen er en gåte… Dumme, trege og gode på smak – det burde jo være en evolusjonistisk dødsdom.

En annen ting som er litt irriterende er maur. I Tsumkwe er det maur overalt. Store, små, bittebitte små og noen ganske store. I tillegg har vi en fascinerende variasjon av termitter som også kryper seg frem her og der. Ganske frustrerende. Egentlig har jeg ikke noe i mot maur. Så lenge de passer sine egne saker og ikke legger seg oppi mine, bokstavelig talt, så kan de få være i fred. Det er ikke før jeg skal vannet hekken og enorme hull dukker opp i det vannet treffer jorden jeg blir litt amper. Det er som om de driver å spiser opp jorden innenfra! Og i prosessen tar de for seg av blomster, hekker og kjøkkenhager! De gjorde det i det gamle huset også en stund, men der fikk jeg tatt knekken på de drøyeste maurfamiliene etter et par uker med eksperimentering med ulike gifter. Prosessen forrige gang lærte meg to ting. 1. Maurene kan overvinnes 2. Man må bruke mye gift ofte.

Så når maurene kom for en dag her så hentet jeg frem den gamle ammunisjonen og satte i gang. Jeg tok alt jeg hadde av gifter; noe illeluktene greier som skal blandes med vann og som virker mot alt, noe pulver ting som man skal helle i maurtuene og etterfylle med vann, noe tyktflytende grønt noe som også skal blandes med vann og helles over tuene og til slutt noe annet pulver som man skal sette der maur ferdes og som dreper ved berøring. En herlig variert blanding. Jeg brukte alt jeg hadde i løpet av en dag. Jeg vannet, spredde pulver, fylte med vann og noen ganger bare tråkket jeg på de og så på dem med drap i blikket. Og noe virket for siden da har jeg nesten ikke sett en eneste maur!
Det finnes dessverre mer enn maur man kan kjempe mot. Ikke før hadde jeg dusjet av meg giftrestene og spankulerte rundt i hagen og nøt synet av slagmarken og tanken på den nedkjempende fienden så dukket en ny opp. Mine to bittelille sitrontrær så stusselige ut i solnedgangen. De så litt, hva skal man kalle det, skalla ut. Hårløse. Bladene på toppen var blitt borte! Og ganske riktig, etter nærmere undersøkelser viste det seg at det fantes en synder - larver! Store, svarte larver med hvite streker som sikkert skal bli vakre sommerfugler men det vedkommer ikke saken. Nå var de store, stygge og onde! De angrep mine trær! Vill i blikket som en mor som frykter for sine barn løp jeg (veldig forsiktig riktignok for jeg var barbeint) og hentet mine siste våpen – mine siste dråper gift – og gav de alt jeg hadde! Og siden har jeg ikke sett dem – men kommer de tilbake skal jeg være forberedt!

Men det stopper ikke der. Dette er virkelig en uke for gift – for i dag kom DDT mennene. DDT er et sprøytemiddel mot innsekter. Det er litt omstridt og er ulovlig i ganske mange land etter en litt uheldig rapport som kom på 80 eller 90 tallet en gang. Saken er bare den at det er utrolig effektivt mot Malaria mygg! Og i Namibia er den ikke ulovlig. Så i dag kom det 6 menn i romdrakter og med store sprøytetanker på ryggen og sa de skulle sprøyte huset vårt. Og det fikk de jo lov til så klart. De var skikkelige grundige. Det ble sprøytet så mye gift inn i huset at det etterpå drysset innsekter fra taket! Jeg kan ikke forstå at den kan være ufarlig for mennesker men dersom alternativet er Malaria så får det heller være.

Men vi sliter fortsatt med små frustrerende skapninger i huset. Vi har fått årets første regn. Og med regnet kommer de små svarte billene. Og de kommer i tusentall og de driter i DDT, maurgift og fluepapir. De bare kommer og kommer og kommer – gjemmer seg i klær, sengetøy, undertøy og spagetti, kryper frem fra grønnsaksskuffen i kjøleskapet og en kom faktisk frem fra luftfilteret i bilen når jeg renset det tidligere i dag! Overalt er de! Overalt!!! Og man kan bli gal av de – faktisk. Man kan bli gal av at det alltid kravler noe på deg, at det knaser underlig av maten når man spiser, at kjøkkengulvet er svart av dyr når man står opp og sånn. Og at giften ikke virker. Nå har vi kjøpt nettinger og sprekktettere og alskens greier så jeg håper vi ser en slutt på det snart – men jeg tviler. Vi har bare hatt årets første regn – de resterende 5-600 milimeterne skal jo også komme – og billene digger regn… I motsetning til noen edderkopper som ikke like regn i det hele tatt og heller flytter inn til folk når dråpene kommer. Men det snakker vi ikke om – for da får vi sikkert aldri gjester igjen.