Demokratiets selvmord

Nyae Nyae Conservancy (NNC) består av ca. 2000 personer hvorav ca. 750 er voksne over 18 år. Disse 750 er medlemmer med rettigheter og goder. De møtes en gang i året for å diskutere utfordringer i området, for å vedta lover, velge representanter til ulike fora og vedta og regler og budsjett – slik det seg hør og bør i demokratiske systemer.

Problemet med den moderne demokratiske modellen som vi styrer etter er at den også impliserer en del plikter – plikter som ofte er basert på moralske eller etiske prinsipper. Skal demokratiet fungere etter intensjonen må disse pliktene utføres tilfredsstillende. Skal dette skje forutsettes to avgjørende ting: 1. kjennskap til prinsippene og pliktene og 2. enighet om disse. Ikke bare forutsetter modellen kunnskap og enighet om de demokratiske prinsippene – som i seg selv kan være kompliserte, den forutsetter også den nødvendige kunnskapen for å kunne sette seg inn i, forstå og gjøre fornuftige vedtak i alle enkeltsakene som legges frem for diskusjon.

Siden vi i vårt moderne, effektive liv ikke har kapasitet eller ressurser til at alle skal være med å diskutere alt har vi vært nødt til å finne metoder for å gjøre demokratiet raskere, billigere og ideelt sett mer brukervennlig. Løsningene vi har funnet på effektivitetsproblemet er representasjon. Det er laget et system bestående av ulike nivåer som alle på en eller annen måte skal representere fellesskapet. De skal ta avgjørelser som kommer alle til gode. De som møter til disse foraene som tar beslutninger på vegne av flere må ha kunnskap, kjennskap til andres behov i tillegg til forståelse for at noen ganger må noen ofre for at andre skal få. De skal være lydhøre, interesserte og rettferdige, ikke bare i egne men også i andres øyne. Dette forutsetter igjen enighet om hva som er rettferdig, hva som er å være interessert, hvem som har ansvar for at saker blir fremlagt for de rette fora og ikke minst forståelse for hva som er de ulike foras ansvar. Her skal mye subjektivt gjøres objektivt riktig for at ting skal fungere.

For å gjøre en lang historie kort – demokrati er komplisert, for mange ulogisk, ofte ineffektivt og forutsetter kunnskap, erfaring og enighet.

Hva blir så resultatet når en komplisert modell som dette pådyttes samfunn der forutsetningen ikke er tilstede?

I Norge er et av resultatene lobbyorganisasjoner som har skjønt modellens svakheter. De bruker en blanding av mer eller mindre redelige metoder for å fremme sin sak – for å presse ulike representanter for felleskapet til å tale trærnes sak i stedet for skogens.
Mange personer melder seg ut av systemet fordi de ikke forstår eller føler maktesløshet. En del kommer aldri til ordet fordi de ikke har verken kunnskap eller ressurser eller rett og slett ikke forstår modellen eller de bakenforliggende prosessene. Og så har du de få som melder seg ut fordi de er uenige i beslutningene som blir tatt. De kan bare ha det så godt…

I østre bushmanland er konsekvensene vel så alvorlige.
Som det kommer frem under har man her å gjøre med et mikrodemokrati der medlemmene er lett påvirkelige. De tar beslutninger på bakgrunn av svært mangelfull kunnskap og ofte er det de underligste resultater man kommer frem til (for eksempel at man i stedet for å selge en lastebil man aldri bruker for 50 000 kjøper nye dekk (selv om de gamle er gode)til den for 20 000). På grunn av en tradisjonell konsensuskultur er bruker de lang tid på å diskutere selv de enkleste ting (for eksempel 2 timer på å diskutere når man skal drikke kaffe). Dessuten bor vi i et behagelig klima med en natur som ikke er så påvirket av sesonger. Det har derfor tradisjonelt sett aldri vært behov for å planlegge på lang sikt. Å ta beslutninger som vil føre til positiv endring om tre år er tilnærmet umulig dersom det fører til at man mister goder i dag (som for eksempel å spare penger)

I tillegg er vi påvirket av andre eksterne faktorer – i særdeleshet donorer.
Donorers utålmodighet etter å se resultater fra pengene de har gitt gir utslag i form av trusler om bruk av makt. Truslene kan være av typen: dersom dere ikke gjør sånn og sånn innen da og da kutter vi all støtte til dere. Og slike trusler virker. Endringer gjøres med det som resultat at forvirringen blir enda større. Man hadde et system man riktignok ikke skjønte, men som han kjente litt til. Plutselig er systemet endret og forvirringen blir komplett. Og med forvirring kommer oppgitthet, med oppgitthet kommer passivitet og til slutt kan det skje som er i ferd med å skje her – myndighetene blir lei av vinglingen og tar over med det som resultat at den lokale involveringen forsvinner. Det lokale demokratiet avgår med døden på grunn av kravet til lokalt demokrati.

Som sagt, et av problemene er ønsket om raske resultater i utviklingsarbeid. Det er selvsagt forståelig at donorer – det være seg NGOer, privatpersoner eller nasjoner – ønsker å se resultater av pengene de gir. Men dette fokuset på resultater og ”quick fixes” gjør at vi glemmer det viktigste – utvikling tar tid! I vesten har demokratiet utviklet seg gradvis i mer enn 2000 år frem til den svært mangelfulle modellen vi har i dag. Allikevel krever vi at alle som skal motta støtte fra oss skal forstå og implementere vår modell i løpet av noen ytterst få tiår. Å lære demokrati er ikke bare å lære en modell – det er å lære, forstå og akseptere en rekke prinsipper på en rekke plan. Det er dessuten ikke bare presidenter og politiske ledere som skal forstå dette – men også alle de andre – de som er og er, bor og bor og lever og lever.

Vi har i disse dager årsmøte i NNC. Vi kaller det Rada. På Rada kommer det 2 personer fra hver landsby. De sitter i 4 dager og diskuterer utfordringer og muligheter, administrasjonen rapporterer og evalueres, budsjetter vedtas og valg gjennomføres. Og alle skal delta slik det seg hør og bør i et skikkelig demokrati.
Av de 12 som sitter i styret er det 1 som har gått på skole. Det er gamle menn som sitter der og som har sittet der de siste 10 årene. På hvert styremøte får de kursing i hva styrets rolle er. Det er tre styremøter i året – det blir 30 møter på 10 år. 30 gjennomganger av hva styrets rolle er – men de har fortsatt ikke peiling. De har jo ingen erfaring, ingen knagg å henge informasjonen de får på. De vet det har noe med makt å gjøre og derfor er det de mektige som sitter der. De er ikke dumme – de fleste av de er gløgge som bare det. Men det mangler grunnleggende kunnskap. Det er like lett for dem å lære disse tingene som det er for meg å lære å regne med kosinus eller tangens eller hva det heter. Vi skjønner ikke helt hva det snakkes om, har ikke noe sted i hodet å henge kunnskapen så vi kvitter oss med denne grøten av kaotisk informasjon så kjapt som mulig.
På Rada kan færre enn 10% teller til mer enn 9 (det lokale språket har tall opp til 3. Det høyeste de kan telle til er 3x3 – altså 9. Etter det er ting mye) Det er disse som skal diskutere om man skal investere i nye bil, hva lønnen til personalet skal være, hvor stor prosent som skal gå til administrasjon osv. Det står nemlig vedtektene (som er ført i pennen av WWF, USAID og departementet for miljø og turisme) at det skal de bestemme. Ingen har selvsagt lest vedtektene siden færre enn 5% kan lese og særlig ikke vedtekter på 20 sider skrevet på kompliserte engelsk (som for de fleste er 3. språket etter ju/ hoansi og afrikaans og som de derfor knapt nok kan si navnet sitt på).

I vedtektene står det også at det skal være et minimum antall kvinner representert. Så det er en rekke kvinner på plass men de sitter for seg selv under et annet tre og prater om andre ting mens mennene diskuterer. Saken er at når det skal være to representanter fra hver landsby, og chiefen (eller høvdingen) fra landsbyen er selvsagt og den andre helst skal være en kvinne, så blir det gjerne kona til chiefen. Så de unge med noen års skolegang bak seg som kunne hatt noe å komme med slipper ikke til. Der er nemlig også menn siden den fleste jentene dropper ut av skolen etter 3. klasse. Så i valget mellom et Rada som kan produsere noe, men med underrepresentasjon av kvinner og et Rada med masse gamle kvinner og menn uten noe utdannelse så velger vi det siste. Hovedsakelig for å blidgjøre donorer

Denne mannen som tidligere i år ble sparket som manager siden han hadde stjålet fryktelig masse penger hadde brukt de siste ukene til lobbe for å få Rada til å gi han jobben tilbake. Jeg fikk vite om det på mandag kveld. Jeg brukte derfor hele tirsdagen på uformell prating med samtlige representanter på Rada. Vi pratet om utfordringer og løsninger i NNC og jeg ledet alle samtalene inn på at det nok kunne være lurt å lyse ut managerstillingen en gang til slik at vi kunne finne en med god utdannelse. Når jeg var sikker på at flertallet var på min side så ba jeg om en plenumsdiskusjon i forbindelse med økonomisak og fikk et vedtak om at jobben skulle lyses ut og at den tidligere manageren ikke skulle få den.
Misbrukte jeg min posisjon? Absolutt!
Men en ansatt som er ansvarlig for at 140 000 av 600 000 på budsjettet er borte eller misbrukt kan rett og slett ikke få jobben tilbake. Problemet er at når saken ble presentert for dem og vi snakket om forskudd, sjekker, inntekter og utgifter var det få, om noen, som skjønte hva som ble sagt. Jeg kunne like gjerne holdt en innledning om Heideggers innflytelse på kristendommen i Polen…

Et uopplyst demokrati kan være vel så ille som mangel på demokrati. Et mulig resultat kan fort bli et tilbakefall til et rigid hierarkisk system som er verre enn det som var før demokratimodellen kom – fordi demokratiet er prøvd og har vist seg å ikke virke.