Et lite stykke igjen

Hentis Bay er en liten bøtteplass på kysten av Namibia. Det bor rundt 1500 personer der, hvorav en stor del er hvite afrikaanere som rømte fra Swakopmund når de svarte fikk rettigheter i 1990. Der tenkte de at de skulle lage seg en liten by der det lille boblelivet deres kunne fortsette med resten av verden på trygg avstand. Hentis Bay skulle bli et fristed for de som ikke helt ville gi slipp på de gamle apartheid reglene, et sted der hvite hadde hvite rettigheter og svarte hadde svarte. Det de hadde glemt var at dersom de skulle leve som i gamle dager så ville de fortsatt trenge gartnere, hushjelper, kommuneansatte og sånn. I løpet av kort tid hadde de ansatt en haug av med folk som var villig til å gjøre ”the low work”. Resultatet ble selvsagt at den dagen et ustoppelig valg en dag kom deres vei så ble majoriteten hørt – og majoriteten var selvsagt disse hundrevis av ”low workers”. Resultatet ble svart ordfører og svarte avdelingssjefer i alle offentlige etater. Så nå er de hvite stifterne av byen bitre og sure og utrivelige – i likhet med svært mange andre hvite afrikaaner boere. Til denne lille skatten av en by dro jeg på konferanse i forrige uke.

På kysten av Namibia er det et veldig annerledes klima enn i resten av landet. Benguelastrømmen som bringer med seg kaldt vann fra sydpolen går nordover langs kysten av Sør-Afrika og Namibia og kjøler ned vann og land. Møtet mellom det kalde fra vannet og det varme fra innlandet skaper et mer eller mindre konstant kjølig, vindfullt og overskyet klima. På den namibiske kysten er det dessuten svært lite nedbør så storparten av området er dekket av ørken – verdens eldste ørken faktisk – Namibørkenen. Dess varmere det blir i innlandet, dess kraftigere blir fronten på kysten med det artige resultater at når resten av Namibia er varmt om sommeren så blir kysten enda kaldere. Det kan faktisk være temperaturforskjeller på opp til 25 grader over avstander så korte som 40 kilometer. Om vinteren når det er bikkjekaldt på innlandet blir kysten varm og behagelig. Et artig værfenomen men allikevel lett å glemme. Når jeg dro fra Tsumkwe var det drøye 35 grader. Naturlig nok var få ting var fjernere for meg enn ullgenser og jakke. Jeg pakket faktisk både badebukse og badeball og så for meg late ettermiddager på bassengkanten. Sånn ble det altså ikke. Det ble fire dager med frost i munnvikene og kastanjetter i kjeften.

Jeg var på en miljøkonferanse i regi av UNDP. TEEP har fått litt penger av dem så nå må vi dra på en konferanse to ganger i året for å bli oppdatert, utveksle erfaringer og få kursing om dette og hint. Siden det var min første gang måtte jeg også motta en diger sjekk (ikke i betydningen av masse penger – den var diger rent fysisk) av ministeren for miljø og tursime. Jeg smilte bredt og takket pent og tok både ministeren og ordføreren i hånden (Senere på kvelden kom ordføreren tilbake dritings. Han hadde bare underbukse og dressjakke på seg og ropte ”This town is mine! This town is mine!” … sjarmerende)
I de fleste namibiske organisasjoner driver man i disse dager med ”mainstreaming”. Det betyr at viktige prinsipper skal inkorporeres i alle aspekt ved en organisasjons aktiviteter og drift. Det er to ting det i særdeleshet fokuseres på: likestilling og HIV/Aids. På omtrent alle konferanser og kurs er det derfor noen som holder et foredrag eller innledning om disse tingene. Det er jo bra at man får informasjon om viktige ting, men siden det meste som skjer i Namibia er i regi av en eller annen NGO så har folk flest deltatt på en milliard med konferanser der de samme menneskene har kommet og pratet om de samme tingene. Jeg kan ikke så mye om psykologi. Det kan selvsagt hende at dersom man får høre noe mange nok ganger så endrer ideer og tanker seg - men etter reaksjonene på likestillingsforedraget så er det fortsatt et stykke igjen. Herregud for en gjeng…
Allerede under introduksjonen av foredragsholderen begynte folk å le og kommentere. Når hun sa at jenter også har rett til innflytelse begynte mennene å fnise. Når det ble sagt at jenter har de samme evnene som menn som nikket de få damene som var tilstede så kraftig at hodet nesten gikk av ledd mens enkelte av mennene lo så tårene trilte! Under diskusjonen etter foredraget holdt kvinnene klokelig kjeft (Det var 7 kvinner og 35 menn på konferansen). Den vanligste kommentaren fra mennene var at likestilling er for byjenter – ikke for jenter fra landsbygda. De fleste mennene giddet ikke å kommentere en gang. De ristet bare oppgitt på hodet med et uttrykk i øynene som tydelig viste hva de synes om alt dette likestillingspreiket.
Namibia som land er egentlig ganske god på likestilling. Det er kvinner i flere ministerposter, på fylkes og regionnivå er det en stor andel kvinner i ledende stillinger og de blir stadig flere. Men på grasrotnivå som vi liker å kalle det, der er det sannelig langt igjen. Kvinner er fortsatt mange steder sett på som menns eiendom. I noen områder i Kunene som ligger nord i Namibia kan man dersom man kommer på besøk bli tilbudt en kopp kaffe og et ligg med konen i huset – som en høflighetsgest fra mannen – konens eier. Menn er mange steder forventet å ha mange elskerinner mens kvinnen blir grisebanket for et litt for langt blikk på en annen mann. Og selvsagt forventes det at konen skal jobbe, skaffe mat, passe unger og sånn mens mannen drikker øl med gutta – men sånn er det jo fortsatt mange steder i Norge også. Også på berget sitter menn barnevakt for sine egne unger.

Etter foredraget ble foredragsholderen igjen på konferansen. Litt fordi hun var nysgjerrig på hva ulike prosjekter drev på med og litt fordi hun skulle spørre etter hver eneste prosjektpresentasjon hvordan kvinner var representert i ledelse og implementering av hvert enkelt prosjekt. Et av prosjektene som ble presentert var et taksteinprosjekt. Der var det bare menn som jobbet. Damen lurte på hvorfor og svaret var at det var fordi det var tungt fysisk arbeid. Men, sa damen da, i Namibia er det jo alltid kvinnene som har bygd hytter, som har pakket hus med leire og kumøkk, som har kappet trær og sanket strå til tak. Hvorfor er de ikke med på dette når de historisk sett har stått for mye mer fysisk arbeid enn mennene? Da ble det haraball gitt. Hun hadde jo unektelig et godt poeng og det var ingen som var i stand til å gi et skikkelig svar. Når hun da forsiktig foreslo at det kanskje kunne ha å gjøre med at det nå plutselig var det snakk om lønnsinntekt og at mennene ville ha all lønna for seg selv så var det et par stykker som forlot salen i sinne.

Så vi har altså et lite stykke igjen. Men det haster med å få gjort noe med det – mer her enn mange andre steder. På grunn av en rekke sosiale problemer kombinert med sykdom ligger Namibia an til å få en negativ befolkningsvekst om noen få tiår. Dersom ikke kvinnene får lik tilgang til arbeidsmarkedet så vil ikke Namibia greie å opprettholde den nødvendige økonomiske veksten. Det er selvsagt et sekundært argument – det er noen rettighets og rettferdighets argumenter som kommer først – men for den teflonbelagte mannehjernen så virker ofte de mer praktiske argumentene bedre. Men selv om mange innser at dette er et godt poeng så er det allikevel heftig motstand. Hvis kvinnene også skal jobbe, hvem skal da lage mat og passe barn?

Høres det kjent ut?