O lykkelige skjebne i Afrika

En advarsel til dere som synes ekteskapsplapring er gørr. Dere som har samme forhold til slikt prat som barnløse har til bleieprat og blir uvel av utsagn av typen ”tenk – han holdt skjeen heeelt alene og vet du hva han gjorde etterpå? Han puttet den i munnen!” Dere kan like gjerne stoppe nå. Dette handler omtrent kun om gifting i Zambia!

Så, la meg begynne med å fastslå det åpenbare: man er blitt gift!
Gift som i innvandret i ekteskap, smidd i hymnens (eller hymens?) lenker, buret inne for alltid, forankret i gledens havn eller hva man nå vil kalle det. Selv om det nå ikke er mer enn…skal vi se… seks dager siden vi gav hverandre vårt ”I do” og vi skylte ned brunost med sprudlevin og kibbet blomster i ambassadens hage kan jeg allerede fastslå med en ganske stor grad av sikkerhet – det er ganske kult å være gift!

Jeg avsluttet forrige blogg med å si at jeg skulle kjøpe noen fine klær å gifte meg i. Det ble det ikke noe av gitt. Vi gikk i noen av butikkene i Livingstone og fant fort ut at med mindre vi hadde lyst på rosa sprettkjole eller brukte dressbukser fra før andre verdenskrig en gang så var det lite å hente. Etter 25 minutter tok vi den eneste riktige beslutningen - vi tok en øl i stedet.

Utpå ettermiddagen hadde Ane, en venninne/kollega av Trine, og mannen hennes Rune fått det for seg at de skulle lage utdrikkingslag for oss. De spanderte ”sunset cruise” på Zambezi. Sånne sunset cruise har mange navn – et av de som ofte benyttes er booze cruise – på norsk betyr vel det omtrent fylle cruise. Man betaler en sum penger for en to – tre timers båttur på Zambezi hvor all drikke er inkludert. ALL drikke…

Det er tre prisnivå, billig, mellomdyrt og dyrt. Forskjellen på dem er hovedsakelig klientellet. Det billige er der alle som virkelig er ute etter å tømme baren (greier man det får man nemlig pengene igjen) drar. Det er de ugifte ungdommene sitt alternativ. De som reiser med ryggsekk, ikke har råd til sjampo fordi øl tross alt er viktigere (de har et poeng der), har skikkelig mange pynteting rundt halsen, rastafletter og røyker røyk som lukter krydder, Ikke for oss voksne altså som snart skulle bli gift. Det dyre er fordi som legger ny sminke før de går på do og som har høyhælede slippers og prater engelsk med trutmunn. Ane og Rune hadde valgt mellomsjiktet til oss – det var nok det beste alternativet. Det var en glitrende tur! Jeg vet ikke hvor mange flodhester og krokodiller vi så på turen men mange var de. Ane hvisket selvsagt arrangørene i øret at noen skulle gifte seg på fredag, noe som medførte en lokal dans og en lokal drikk. Dansen var fin, drikken var potent og i etterkant vet vi at noen begynte å få noen hukommelsesglipper – slik det seg hør og bør på utdrikkingslag. Etter båtturen gikk vi på bar og til slutt gikk vi til Ane og Rune sitt hotell der Trine og Ane umiddelbart hoppet i badedrakten og tilbrakte de neste to timene i bassenget. Det var et superhyggelig utdrikkingslag uten innslag av ekstreme aktiviteter av noe slag – med mindre muligheten til å drikke så mye man vil på en båt med lave gjerder på en elv med en krokodille per 10 meter regnes som ekstremsport.

Dagen etter begynte med et gisp. Vi skulle ta bussen til Lusaka i totiden og måtte sjekke ut klokken 11. Jeg våknet i ni tiden av at Trine hvisket ”Jeg har det ikke så bra…” etterfulgt av ”cola….”. Som den ranke ridderen jeg er hentet jeg fire cola og fire flasker vann og fortalte resepsjonen at ”my wife is sick” og ba om å få sjekke ut klokka 13. Og takk og lov for at det var greit – hvis ikke kunne det blitt en vanskelig morgen. Tre tunge timer senere var statusen langt fra bra – men grafen pekte forsiktig oppover og vi begynte prosessen med å pakke, betale og krype oss til bussholdeplassen. Der ventet vi på Marianne som skulle være Trines vitne i Lusaka. (Marianne dro sammenhengende i 28 i timer med buss fra Windhoek for å være vitne, oppholdt seg en dag i Lusaka før hun dro 6 timer med buss tilbake til Livingstone, overnattet en natt der før hun dro 22 timer med buss tilbake til Windhoek. I tillegg er hun tre måneder gravid. Det kalles dedication!) Det var litt nervepirrende siden siste buss til Lusaka gikk kl 14:00 og Marianne sin skulle komme, dersom alt var i rute, klokka 12:30. Det nervepirrende var at ting aldri er i rute og at når vi kom med den samme bussen var vi ikke fremme før 15:30. 2 colaer, 3 flasker vann og en porsjon med kokt makaroni senere kom heldigvis Marianne sin buss – hele 15 minutter før den andre bussen skulle gå. God margin!

Vi sov mer eller mindre hele turen til Lusaka som tok 6-7 timer. Vi visste ikke helt hvor vi skulle bo men vi hadde sett oss ut et skikkelig fint hotell vi tenkte vi skulle sjekke. En av damene på bussen visste hvor det lå så når vi var fremme i Lusaka lastet hun oss inn i bilen sin og kjørte oss. Hotellet var fullt og dyrt. Vi flyttet til Holiday Inn som var et ganske overpriset sted. Selv den gode frokosten og de fire krokodillene de hadde i vannpytten sin i restauranten kunne ikke rettferdiggjøre 150 US dollar per natt.

6. oktober 2006 sto vi opp klokken åtte. Jeg leverte skjorte, bukse og kjole til stryking i resepsjonen og ba de skyndte seg. ”We are getting married in three hours” sa jeg – og faktisk, etter en knapp halv time var klærne klare. Vi spiste en lang frokost før vi sjekket ut av hotellet og tok taxi til ambassaden. Vi ble tatt i mot av Laila som var kontaktpersonen vår der. Hun viste oss rommet vi skulle vies i, stedet vi skulle spise vafler og ba oss nyte hagen mens vi ventet på Tony som var mitt vitne (Tony fra Redd Barna Zambia – han hilser til alle som kjenner han).

Vi fant et sted vi kunne ta brudebilder og vi fant en busk med en fin blomst som jeg stjal og ga til Trine sånn at hun kunne feste den på kjolen. Når Tony kom gikk vi inn i det vesle rommet og møtte Herr Lobo – 1. sekretæren som skulle vie oss. Det viste seg at vi kjente hverandre fra en konferanse fra i fjor i tillegg til at jeg har møtt ham i jobbsammenheng for noen år siden i Norge – så vi pludret litt om løst og fast før det var på tide å gjøre det vi var kommet for.

Lobo begynte med å forklare pynten som var plassert på bordet foran oss. Det var en morter og en vannkrukke. Disse er symboler som ofte brukes i forbindelse med bryllup i Zambia. Morteren består av en slags skål som det som skal knuses ligger i og en stang man knuser med. Disse to hører sammen og er avhengig av hverandre for at morteren skal virke. Slik er det også med de to som inngår ekteskap. De hører sammen og er avhengig av hverandre for å virke… Så sånn har det altså blitt nå. Krukken kan inneholde vann og vann er ensbetydende med liv. Også, ikke overraskende, en forutsetning for et langt og lykkelig ekteskap.

Etter denne forklaringen reiste alle seg og Lobo begynte på seremonien som foregikk på engelsk slik at alle som var tilstede skjønte hva som skjedde.

For de helt spesielt interesserte har jeg skrevet hele prekenen eller hva man skal kalle det her. For de heeeelt spesielt interesserte altså. Akkurat som vi fikk høre det, og etterpå fikk en utskrift av – med medfølgende skrivefeil og alt.

Dear Bride and Bridegroom!

You have come before me today to be joined in marriage.
I wish to remind you of the deep significance of the commitment you are making to one another in choosing to live together in matrimony. (her ringte en mobiltelefon – vi nevner ikke eieren av mobiltelefonen da vi har sagt at vedkommende er tilgitt) By entering into marriage, you are promising to stand by an support each other for better or for worse, in prosperity and adversity (ingen av oss vet hva adversity betyr men vi regner med at det er noe vi kan stå inne for)

However, you are promising each other more than that. Marriage involves a pledge to love and be faithful to one another. Vowing to love each other for the rest of your life is the most difficult promise you can make to another person. It requires your setting high standards for your life together, and it requires your sincere desire to strive to achieve these standards, now and in the years to come. That is the promise you are making to one another today.

When you enter into marriage, you become one, but you also remain two independent, equal individuals. There is no contradiction between love and unity on the one hand, and freedom and autonomy on the other. Love also means showing respect for one another.

It is my privilege, but also my duty under the law to impress upon you the importance of the promise you are now making to one another.

And now: Trine Strøm Larsen
I ask you first. Do you take Anders Wengen who is standing at your side, to be your lawfully wedded husband?
(Her svarte Trine profesjonelt nok “I do”. Hadde jeg blitt spurt først hadde jeg helt sikkert svart ”Yes”. Det hadde sikkert vært pinlig – selv om jeg ikke skjønner hvorfor man ikke bare kan svare Yes. Det betyr jo det samme… Kanskje man kan det forresten? Jeg aner ikke)

And do you, Anders Wengen, take Trine Strøm Larsen, who is standing at your side, to be your lawfully wedded wife?
(Jeg svarte også, ikke overraskende, “I do”)

As you have promised each other – in the presence of witnesses – to live together in matrimony. I now declare you husband and wife.

På dette tidspunktet hadde ambassade damen som også var tilstede begynt å gråte litt. Lobo spurte om vi hadde ringer – noe vi ikke hadde. Jeg måtte selv si ”You may now kiss the bride” - og så gjorde jeg det.

Etter at vi hadde klina litt og tatt noen bilder måtte vi signere på en lapp og så holdt Tony en tale som mamma hadde skrevet og sendt han. Etter tale, signering og enda mer bilder trakk vi ut i hagen. Marianne hadde funnet en fin bildeplass og så tok vi enda flere bilder. Etter all bildetakingen var det på tide med champagne og vafler. Vi skar av de første (bryllups-) brunostskivene sammen ved at begge holdt fast i ostehøvelen i god gammeldags bryllupskake tradisjon. Så spiste vi vafler, drakk champagne og kaffe og pratet helt til klokka 13, da stengte nemlig ambassaden og vi måtte finne på noe annet.

Vi pakket tingene våre og kjørte med Tony til Redd Barna sitt kontor. Derfra sendte vi bilder til nærmeste familie og baksnakket en stor, internasjonal bistandsorganisasjon som er tilknyttet FN og hovedsakelig fokuserer på barn. Innimellom kniste vi av lykke.

Vi dro så til vårt andre hotell. Dette hotellet hadde Tony fikset og der var de forberedt på at vi kom! De hadde strødd sånne røde blomsterblader rundt omkring på rommet, laget til et fruktfat og satt frem en flaske veldig kald champagne. Vi vrengte av oss finklærne og brydde oss ikke om at de ble krøllete (så gærne er vi) og fikk på oss badeklær. Men før vi kastet oss i vannet ringte vi noen familiemedlemmer fra satellitttelefonen for å fortelle at alt gikk bra og at vi nå var som rette ektefolk å regne. Et tips til andre med satellitt telefon. Dersom du har tenkt å slå en vits av typen ”Neida, vi gidda ikke å gifte oss allikevel” til for eksempel en nybakt svigermor, så ikke gjør det dersom du er på en dårlig linje. Da kan det nemlig skje at mottakeren akkurat rekker å få beskjed om at bryllupet ble avlyst før linjen bryter, og altså ikke får med seg at det er en vits. Vær også obs på at det kan ta ganske mange minutter før du kommer gjennom igjen. Disse minuttene er ikke hyggelige verken for den panikkerte ferske svigermoren eller for den som fortalte vitsen. Det anbefales ikke.

Vi kom oss så ut i bassenget, sovnet på bassengkanten i behagelig ettermiddagssol og drakk litt kaffe før neste etappe var i gang, middag.

Vi spiste i restauranten på hotellet. De hadde buffet eller hva det heter. Sånn spis så mye du vil fra et uttall alternative retter. Egentlig hadde vi tenkt å bestille noe spennende og lokalt, men vi ble fristet og gikk for selvbetjeningsalternativet. Til bords var Trine, Marianne, Tony, Tony sin kone Margaret og jeg. Vi pratet om kjærlighet, om hvordan alle hadde møtt sin livs utvalgte, om golf (!) og om bitte små elektronisk dingser man kan operere inn i kroppen og om katter som kan finne kreft hos mennesker. Klokken 21 holdt vi på å sovne aller sammen og vi hoppet til køys. Trine sa God natt gubben min. Jeg sa, God natt kona mi. Så kniste vi litt igjen før vi sovnet.

Lørdag 7. oktober begynte for meg ved at jeg fikk et smellkyss i morgengave. Trine fikk den bitte lille tannkremtuben som fulgte med rommet. Vi var begge storfornøyde.
Etter frokost tok vi taxi til busstasjonen der vi skulle finne bussen som skulle ta oss ut på bryllupsreisen som gikk til Tsumkwe. Vi hadde litt ekstra tid så vi benyttet sjansen til å vandre på markedet i Lusaka. Det var en knakende kult marked!
Det var ikke så sinnsykt stort men de hadde mer greier samlet på et sted enn jeg noensinne har sett. En type solgte hjemmespikka klesklyper og hjemmehamra spiker, en solgte hjemmespikra sofaer med verdens styggeste sofatrekk, det var en hel avdeling av blikkenslagere som slo på bestilling. Hadde de kunnet skrive ville de sikkert satt opp et skilt hvor det sto: Vi lager badekar mens du venter. Et sted banket de stein og grus på bestilling og en type solgte nyvaskede oljefat. Kull, ved, biler og klokker var det litt av og det var selvsagt klær og perler og mat og sko og DVDer og CDer i utømmelige mengder. Vi vandret rundt i et par timer og mistet ikke mer enn en USB plugg. Dit skal jeg helt sikkert tilbake!

Første etappe av bryllupsreisen gikk til Livingstone. Der tok vi inn på en kjekk liten backpacker som het Jollyboys. Vi fikk et tre manns rom uten dusj og do og med en veldig syk inder som nabo. Han spydde store deler av natten på en veldig høy måte. I tillegg var det veldig varmt, veldig klamt, veldig lite vifte og veldig mye mygg. Så når vi våknet var de fleste trøttere enn når vi la oss. Etter en kjapp frokost vandret vi ned til neste buss som tok oss til Grootfontein. I den virket ikke airconditionen. Det var fortsatt veldig varmt og veldig klamt og bussturen tok 13 timer. 13 laaange, fuktige og varme timer. Men frem kom vi! Neste dag gjorde vi unna shopping og sånn og kjørte siste etappen til Tsumkwe og plutselig var vi hjemme i vårt gode, trygge hjem igjen – men nå som kone og mann!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.