skolebesoek

Det ble ikke noe skifte av president – det er den samme gamle som styrer. Opprøret i Lusaka skal ha roet seg og Zambia har igjen blitt et rolig land – så sier hvertfall noen av ryktene. Andre rykter sier at opprøret har spredd seg til kopperbeltet men det har jeg valgt å ikke tro på. I et land med mange sannheter er det noen ganger greit å velge de beste.

Det har vært noen rolige dager for meg – litt mer hektisk for Trine. Som medfølgende har jeg det privilegiet at jeg kan velge hva jeg vil bli med på. Jeg har valgt skolebesøk og tur til Viktoria fallene. Fossen var helt utrolig. Vi var der i fjor også, men da var det så mye vann i elva at vi ikke så noe – hele fallet var skjult bak et skyteppe av vannsprut. Ikke bare så vi lite, men vi var også klissvåte før vi var over den første brua. Denne gangen var elva lav, fossen flott og klimaet behagelig. I tillegg var det en drøss med apekatter rundt omkring som stolt viste frem sine nyfødte poder. En strålende opplevelse.

Skolebesøket var også morsomt. Det er nesten alltid morsomt å besøke skoler – noen mer enn andre. For de av oss som synes det er helt greit med litt oppmerksomhet men som neppe blir skikkelig kjendis noen gang, er dette det nærmeste man kan komme. Folk lener seg ut av vinduer, kommer ut av kontorer og butikker, stopper bilene, de beskjedne følger på avstand og de mindre beskjedne kommer løpende etter. På grunn av hårete armer fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet. Omtrent 100 barn hadde lyst til å ta på armene mine, dra litt i håret for å sjekke at det hang fast og når de var i gang så klappet de meg litt på hodet også. Som en ape på sirkus igjen – men hyggelig på en litt sær måte.

Vi var på skolebesøk i forrige uke også, i Tsumkwe. Trine skulle ha et kort møte med en lærer i landsbyen Grashook. Vi var på vei til Grootfontein for å ta bussen hit til Zambia. Denne læreren hadde egentlig en klasse som jo trengte undervisning så i hennes fravær tok jeg på meg rollen som vikarlærer for 1. klassingene.

Good morning learners, begynte jeg. How are you?
Alle elevene reiste seg skrek så høyt de greide:
GOOD MORNING SIR! WE ARE FINE!! HOW ARE YOU?
Det var faktisk så høyt at det var like før jeg hadde et lite uhell nedentil
.
Fine fine, thank you. Please sit down, sa jeg - litt skjelven

My name is Anders. Jeg uttalte det på afrikaans i stedet for norsk. Det betyr nemlig annerledes på afrikaans og vanligvis er det er litt morsomt og løser stemningen litt. Da kan jeg si, my name is Anders, but you can call me Mr. Otherwise og så kan alle knise litt. Det virket ikke det hele tatt og jeg har nå katalogisert kommentaren under + 15år.

Egentlig er jeg skikkelig dårlig med små barn. Jeg er litt redd for de. Når jeg jobbet i Redd Barna i Bergen hadde jeg en avtale med Trude, sjefen min, om at hun besøkte klassene fra 1. til 5. klasse og så tok jeg de andre. Sånne små barn kan jo finne på å si og gjøre hva som helst og før man aner ordet av det har man mistet kontrollen fullstendig! Jeg hadde noen uheldige opplevelser som fortsatt følger meg i drømme (Drømmen er omtrent sånn: Jeg står foran en klasse på noen og 20 6åringer. Som den høflige unge mannen jeg er så begynner jeg med å presentere meg. Jeg har så en herlig overgang til spørsmålet: Hvem har hørt om Redd Barna? Alle barna løfter hånden. Jeg spør en av småungene - det er alltid den samme ungen jeg spør – han som er mest ivrig og som holder hånden høyst. Han roper: PAPPAEN MIN JOBBER PÅ HURTIGRUTEN! Med det begynner kaoset. Alle begynner å rope pappaens sitt yrke. Barna blir flere og flere, de roper yrker og hobbyer og bilmerker om hverandre og jeg prøver fortvilet å få de til å holde kjeft, men det går ikke. De blir flere og flere, roper mer og mer fullstendig irrelevante ting mer og mer, høyere og høyere – til jeg våkner svett og redd og går på badet for å forsikre meg om at prevensjonen er blitt tatt jevnlig de siste ukene)

Jeg har etter hvert lært at redselen min nok er mest forbundet med norske barn – i de afrikanske landene jeg har besøkt skoler er det ikke fare for å miste noe kontroll gitt. Her er det stålkontroll og så mye respekt for voksne at det nesten er litt kjedelig.

Anyway, etter min litt pinlige presentasjon skulle alle elevene reise seg å si navnet sitt. De fire guttene på første rad skulle begynne. De het Martin, Luke, Johannes og Johanna. Jeg syntes jo det var litt rart at en den ene gutten het Johanna men lot det ligge. Trine hadde en kollega i Ghana som Typewriter, og en av guidene vi hadde i juleferien het Jealous – Johanna er tross alt ikke så uvanlig. Etter runden med navn spurte jeg hvor gamle de var. Alle ville svare med en gang og det ble tilløpt til kaos - jeg begynte å kaldsvette. Jeg så begynte i stedet å spørre spørsmål av typen: Hvor mange av dere er 7 år? Og så rakk de som følte seg omtrent på den alderen opp hånden.
Jeg vet ikke hvor mange de var, kanskje 15 stykker. Av utseende ville jeg trodd at de fleste var mellom 7 og 10 år. Etter at 3 av de mente at de var 2 år og 4 mente de var 3 år og 2 faktisk var ganske sikre på at de var rundt 15 så innså jeg at det måtte være noen svakheter med spørsmålene mine – enten kunne de ikke tallene eller så skjønte de ikke forholdet mellom tall og alder eller så visste de rett og slett ikke hvor gamle de var og svarte mest fordi det var morsomt å rekke opp hånden. Det siste er kanskje det mest sannsynlige.

Nå skal jeg ut i byen for å se om jeg kan finne noe fint jeg kan ha på meg på fredag. Da skal jeg nemlig bli gift.