I går kveld, like før vi skulle til å se på film, kom Trine løpende inn i stua med, jeg vil ikke si skrekk…ubehag er vel sikker mer dekkende – Trine kom løpende inn i stua med ubehag i blikket. Det er et stort innsekt utenfor, kom å ta det bort, sa hun. Og som den lydige ektemannen jeg er så tuslet jeg ut bakdøren med Trine spent trippende bak meg. Hvor er det?, spurte jeg. Der! Sa hun og pekte mot noe brunt og klumpete.
Vi har ofte rare dyr og innsekter i hagen. Vanligvis er det uskyldige småkryp som knelere, pinnedyr, kompostbiller og sånn. Nå og da ser vi også edderkopper og skorpioner og andre litt mer spennende kryp, men ikke så ofte. Så har vi selvsagt masse mus, geckoer og firfirsler - men jeg har en mistanke om at de blir færre og færre. De siste ukene har vi nemlig funnet så mange halvspiste mus og geckoer liggende på soveromsgulvet at det er nødt til å merkes i vårt lille økosystem. Suitcase har blitt en killing machine, noe som er veldig kjipt for geckoene og musene og ganske irriterende for oss som blir vekt hver gang den stolte katten skal vise hvor flink hun har vært. Dessuten er det ulekkert å måtte begynne hver eneste morgen med å kaste ut likrester. Etter at jeg begynte å undervise i miljøvern og sånn har jeg innsett at jeg må slutte å bruke gift mot innsektene våre. Maur og mark har derfor fått et voldsomt oppsving de siste ukene. Strategien nå er å gjøre det jeg kan for å tiltrekke fugler til hagen, fugler som liker å spise de innsektene jeg ikke liker. Med fuglene kommer det muligens noen slanger, noe som ikke hadde vært meg i mot. Spesielt så ønsker jeg meg en slange som heter Boyle’s Beaked Blind Snake. Den er helt ufarlig for alle unntatt maur og termitter, en maursluker i reptilform. Den er liten og blind og tilbringer så å si all tiden sin under jorden travelt opptatt med å spise maur, så jeg vil neppe merke den tilstedeværelse på andre måter enn at maurene forsvinner. Det er bare en svakhet med planen og det er at det er en annen slange som godt å liker å spise Boyle’s Beaked Blind Snake, og det er Puff Adderen. Og den er ikke like ufarlig, dessverre.
Det å få fugler til å komme til hagen er ikke bare enkelt. Første steg på veien er å ha trær fuglene kan bo i. Jeg er i full gang med å få opp trær, men det er ikke gjort på en, to, tre. Man må først bruke en uke på å bestemme seg for hvilke trær man ønsker seg, så må man kjøpe de, så må man plante de, la røttene få tid til å venne seg til jordsmonnet vårt, og så må man vente 4-5 år sånn at de blir store nok til at fuglene gidder å flytte inn. Det er altså en jobb med langt tidsperspektiv og mulig resultat rundt år 2012 – hvis trærne overlever og trives.
Så det er altså ikke umulig at vi blir her en liten stund til. Det blir nok neppe 5 år, men helt sikker kan man jo ikke være. Trine var faktisk på nippet til å foreslå at vi skulle kjøpe oss en husbil i forrige uke. Vi var i Windhoek og på vei inn i et kjøpesenter så vi denne gamle, sjarmerende husbilen som var til salgs. Vi kikket inn og med god hjelp av parkeringsvaktene fikk vi med oss mange interessante detaljer. En av vaktene var spesielt nøye: ”Der borte står kjøleskapet, der borte er fryseren og på veggen der borte er det en knapp” Man skal ikke kimse av knappenes viktighet selv om det kanskje kunne hjulpet å vite hva knappen var til.
Vi er i full gang med pakkingen til første julefeiring i Norge på mange år. Vi reiser til Windhoek på mandag og flyr til London til helgen. Uken i Windhoek skal brukes på årets siste møter, kjøpe gifteringer, se den siste James Bond og Trine skal gjøre noen større innkjøp til prosjektet. Og så bærer det heimatt til en mørk, kald jul… Og dere som nå har tenkt å si ”Neida, det er ikke så kaldt, det er faktisk 8-9 grader” kan la være. Alt under 20 er kaldt.
Og hva skjedde med insektet Trine fant utenfor døren i går? Det brune klumpete innsektet viste seg å være en livsfarlig gammel tepose…
Thursday, November 30, 2006
Saturday, November 18, 2006
snart advent
3 uker uten regn kan være frustrerende. Særlig når de regntunge skyene sirkler over oss og vi kan se at det regner både i nord, sør, øst og vest. Det er bare akkurat her, akkurat over oss det er blå himmel. Kveldene lyses opp av lydløse lyn i horisontene og vi håper. Men altså foreløpig uten resultat. I San religionen spør man forfedrene om hjelp dersom man har problemer og jeg har spurt noen om de ikke kan ta seg en prat med forfedrene, de avdøde som skal holde en beskyttende hånd over oss, men det har ikke ført frem. Dessverre kjenner jeg ikke teknikkene som skal til ellers skulle jeg tatt meg en prat med dem selv. Det er for varmt og for tørt nå til at det er noe særlig morsomt. Heldigvis har vi fått drøye 30mm regn tidligere i år så trær og dyr greier seg bra, men kjøkkenhager brenner bort og den mentale konsentrasjonen er sviktende. Landsbyene har fått mathjelp fra myndighetene for å stagge den verste sulten men det er vanskelig å se hvordan det hjelper. Jeg er selv skeptisk til denne type bistand med mindre den er helt nødvendig – og det tror jeg ikke den er i Tusmkwe. Men det er en annen og komplisert diskusjon jeg ikke skal kjede dere med nå.
Mens hjernen koker og huden brenner og bikkjer og geiter ligger i skyggene og peser og lokalbefolkningen vandrer fornøyd hjem med sin utdelte 20 kilos sekk med maismel på hodet, prøver vi å holde liv i vår nyplantede frukttrær og busker mens vi nyter behagelige kvelder og endeløse stjernehimler. Om knappe tre uker begynner vi på hjemreisen til Norge. Hjem til norsk jul, med kjøttkaker, julesang og lange kvelder med spill og kaker - langt vekk fra Tsumkwe og Afrika. Første norske jul på fire år.
De siste 2 ukene har stort sett vært brukt på TEEP. I midten av oktober ansatte vi Anton – vår eneste betalte medarbeider. Han har nesten greid å bli ferdig med 12. klasse og snakker 5 språk. Han er egentlig fra Botswana men har vokst opp i Namibia og gikk på skole her i Tsumkwe. Siden han ble ansatt har vi brukt mye tid sammen for at han skal forstå hva vi jobber med i tillegg til å få praktisk opplæring. Han hadde aldri jobbet på en PC før så noen dager er gått med til grunnleggende PC bruk. Han har selvsagt også vært med på alle kursene vi har hatt for de frivillige og har sakte men sikkert begynt å holde deler av kursene selv. I dag har han holdt kurs alene med meg sittende i bakgrunnen. Det har gått utmerket! I desember skal han på et par kurs i rovdyrproblematikk og fortsetter han utviklingen han har hatt til nå tror jeg han kan være relativt selvhjulpen i løpet av de første månedene av 2007 – noe som vil være svært viktig for prosjektets videre drift.
Vårt siste prosjekt hadde San kvinner som målgruppe. Tradisjonelt har det vært vanskelig å få kvinner til å delta på lokale prosjekt – uavhengig av tema. De er hemmet av å ha ansvar for barn og andre huslige plikter i tillegg til at de er sjenerte og usikre. Vi har derfor laget et prosjekt som er tilpasset deres situasjon med fleksible tidsrammer, der de kan ta med barna sine og ikke må reise vekk fra Tsumkwe. I tillegg får de to måltider mat om dagen – et tilbud de færreste vil takke nei til. Men det har allikevel vanskelig å få damene ut av hyttene og med på prosjektet. Vi hadde et håp om 10 påmeldte men to dager før tidsfristen hadde vi ingen registrerte. Vi hadde så et møte med de tradisjonelle myndighetene der vi presenterte TEEP og noen av prosjektene vi jobbet med. De var veldig interesserte og spurte om vi ikke kunne prøve å ha et prosjekt for å rydde søppel i Tsumkwe. Vi sa at vi prøvde og fortalte om utfordringene vi hadde med kvinneprosjektet. Kvinnene som var tilstede på møtet ble veldig ivrige og pratet masse på lokale språk før de spurte oss om deltagerne kunne få låne hatter til å beskytte seg mot solen. Vi hadde egentlig ikke noe budsjett for det men svarte allikevel ja. Dersom det var det som skulle til – 10 solhatter – så skulle vi vel greie å fikse det. Før dagen var omme hadde vi 15 påmeldte. Neste morgen sto det 12 kvinner og ventet på oss før vi kom på jobb og når den dagen var omme hadde vi 37 påmeldte og var nødt til å si stopp. Selv etter at vi sa stopp kom det hvertfall 20 kvinner til som ville bli med. Vi hadde ikke penger til mer enn maks 15 så med mindre vi fikk penger fra andre kilder kunne vi ikke ta med alle. Vi ville virkelig ikke skuffe de damene som endelig hadde tatt steget og meldt seg på et prosjekt som dette – men dessverre. Det var ikke mulig å skaffe mer penger så vi var nødt til å begrense oss. Det var allerede blitt mye dyrere enn vi hadde regnet med siden vi nå hadde 15 i stedet for 10 og i tillegg måtte vi altså skaffe hatter til alle.
Siden det har vært så vanskelig å samle damer tidligere så gav vi mer enn bare trening i søppelproblematikk. Vi la også inn en bolk om HIV/Aids og pratet om andre generelle utviklingsproblemer. Tilbakemeldingene fra damene har så langt vært veldig gode, så dersom vi også neste år får pengestøtte fra vennlige donorer i Norge så vil det i 2007 bli mange flere av disse prosjektene som retter seg mot kvinner – i tillegg til at vi vil fortsette med vannbeskyttelsesprogrammene og noen andre prosjekt som er under planlegging. Vi skal ikke kjede oss neste år heller!
Jeg har også brukt litt på tid på å få formelt eierskap til bilen jeg kjøpte i april 2005. Det er ikke bare bare altså. At jeg i tillegg har byttet motor har skapt det komplette kaoset hos det lokale biltilsynet. Jeg har nå levert de samme papirene fire ganger, har betalt de samme avgiftene og blitt spurt de samme spørsmålene. Siste gang jeg var der var på mandag. Da så de gjennom alt jeg leverte, fylte ut et skjema som ble faxet til hovedkontoret i Windhoek. ”This will only take 30 minutes, Sir”. Særlig… Etter 30 minutter var jeg der og ting var selvsagt ikke ordnet. De hadde enda ikke fått svar fra hovedkontoret og måtte vente på det. Igjen skulle det ta en halvtime. Jeg kom tilbake etter en time. Fortsatt ingenting. Jeg forklarte at jeg måtte kjøre til Tsumkwe den samme ettermiddagen og at det var 30 mil på grusvei og at det kunne være greit å være på vei før lunch. No problem Sir, it will be ready in 20 minutes. 20 minutter senere var jeg der men da hadde de stengt for lunch. Ikke noe annet å gjøre enn å komme tilbake etter lunch. Klokken 14 var jeg først i køen – fortsatt ikke svar fra Windhoek. They are very busy today – but if you can be here around 16 I am convinced it will be ready for you. Klokken fire var jeg der og møtte stengt dør igjen. Kontoret stengte nemlig klokken 15…
Sjarmerende…
Vi skal til Windhoek i neste uke og på veien hjem prøver jeg igjen. Jeg har tross alt ventet i 19 måneder allerede så noen forsinkelser til spiller liten rolle. Med litt flaks eier jeg bilen før vi flytter hjem til Norge om et år eller to…
Mens hjernen koker og huden brenner og bikkjer og geiter ligger i skyggene og peser og lokalbefolkningen vandrer fornøyd hjem med sin utdelte 20 kilos sekk med maismel på hodet, prøver vi å holde liv i vår nyplantede frukttrær og busker mens vi nyter behagelige kvelder og endeløse stjernehimler. Om knappe tre uker begynner vi på hjemreisen til Norge. Hjem til norsk jul, med kjøttkaker, julesang og lange kvelder med spill og kaker - langt vekk fra Tsumkwe og Afrika. Første norske jul på fire år.
De siste 2 ukene har stort sett vært brukt på TEEP. I midten av oktober ansatte vi Anton – vår eneste betalte medarbeider. Han har nesten greid å bli ferdig med 12. klasse og snakker 5 språk. Han er egentlig fra Botswana men har vokst opp i Namibia og gikk på skole her i Tsumkwe. Siden han ble ansatt har vi brukt mye tid sammen for at han skal forstå hva vi jobber med i tillegg til å få praktisk opplæring. Han hadde aldri jobbet på en PC før så noen dager er gått med til grunnleggende PC bruk. Han har selvsagt også vært med på alle kursene vi har hatt for de frivillige og har sakte men sikkert begynt å holde deler av kursene selv. I dag har han holdt kurs alene med meg sittende i bakgrunnen. Det har gått utmerket! I desember skal han på et par kurs i rovdyrproblematikk og fortsetter han utviklingen han har hatt til nå tror jeg han kan være relativt selvhjulpen i løpet av de første månedene av 2007 – noe som vil være svært viktig for prosjektets videre drift.
Vårt siste prosjekt hadde San kvinner som målgruppe. Tradisjonelt har det vært vanskelig å få kvinner til å delta på lokale prosjekt – uavhengig av tema. De er hemmet av å ha ansvar for barn og andre huslige plikter i tillegg til at de er sjenerte og usikre. Vi har derfor laget et prosjekt som er tilpasset deres situasjon med fleksible tidsrammer, der de kan ta med barna sine og ikke må reise vekk fra Tsumkwe. I tillegg får de to måltider mat om dagen – et tilbud de færreste vil takke nei til. Men det har allikevel vanskelig å få damene ut av hyttene og med på prosjektet. Vi hadde et håp om 10 påmeldte men to dager før tidsfristen hadde vi ingen registrerte. Vi hadde så et møte med de tradisjonelle myndighetene der vi presenterte TEEP og noen av prosjektene vi jobbet med. De var veldig interesserte og spurte om vi ikke kunne prøve å ha et prosjekt for å rydde søppel i Tsumkwe. Vi sa at vi prøvde og fortalte om utfordringene vi hadde med kvinneprosjektet. Kvinnene som var tilstede på møtet ble veldig ivrige og pratet masse på lokale språk før de spurte oss om deltagerne kunne få låne hatter til å beskytte seg mot solen. Vi hadde egentlig ikke noe budsjett for det men svarte allikevel ja. Dersom det var det som skulle til – 10 solhatter – så skulle vi vel greie å fikse det. Før dagen var omme hadde vi 15 påmeldte. Neste morgen sto det 12 kvinner og ventet på oss før vi kom på jobb og når den dagen var omme hadde vi 37 påmeldte og var nødt til å si stopp. Selv etter at vi sa stopp kom det hvertfall 20 kvinner til som ville bli med. Vi hadde ikke penger til mer enn maks 15 så med mindre vi fikk penger fra andre kilder kunne vi ikke ta med alle. Vi ville virkelig ikke skuffe de damene som endelig hadde tatt steget og meldt seg på et prosjekt som dette – men dessverre. Det var ikke mulig å skaffe mer penger så vi var nødt til å begrense oss. Det var allerede blitt mye dyrere enn vi hadde regnet med siden vi nå hadde 15 i stedet for 10 og i tillegg måtte vi altså skaffe hatter til alle.
Siden det har vært så vanskelig å samle damer tidligere så gav vi mer enn bare trening i søppelproblematikk. Vi la også inn en bolk om HIV/Aids og pratet om andre generelle utviklingsproblemer. Tilbakemeldingene fra damene har så langt vært veldig gode, så dersom vi også neste år får pengestøtte fra vennlige donorer i Norge så vil det i 2007 bli mange flere av disse prosjektene som retter seg mot kvinner – i tillegg til at vi vil fortsette med vannbeskyttelsesprogrammene og noen andre prosjekt som er under planlegging. Vi skal ikke kjede oss neste år heller!
Jeg har også brukt litt på tid på å få formelt eierskap til bilen jeg kjøpte i april 2005. Det er ikke bare bare altså. At jeg i tillegg har byttet motor har skapt det komplette kaoset hos det lokale biltilsynet. Jeg har nå levert de samme papirene fire ganger, har betalt de samme avgiftene og blitt spurt de samme spørsmålene. Siste gang jeg var der var på mandag. Da så de gjennom alt jeg leverte, fylte ut et skjema som ble faxet til hovedkontoret i Windhoek. ”This will only take 30 minutes, Sir”. Særlig… Etter 30 minutter var jeg der og ting var selvsagt ikke ordnet. De hadde enda ikke fått svar fra hovedkontoret og måtte vente på det. Igjen skulle det ta en halvtime. Jeg kom tilbake etter en time. Fortsatt ingenting. Jeg forklarte at jeg måtte kjøre til Tsumkwe den samme ettermiddagen og at det var 30 mil på grusvei og at det kunne være greit å være på vei før lunch. No problem Sir, it will be ready in 20 minutes. 20 minutter senere var jeg der men da hadde de stengt for lunch. Ikke noe annet å gjøre enn å komme tilbake etter lunch. Klokken 14 var jeg først i køen – fortsatt ikke svar fra Windhoek. They are very busy today – but if you can be here around 16 I am convinced it will be ready for you. Klokken fire var jeg der og møtte stengt dør igjen. Kontoret stengte nemlig klokken 15…
Sjarmerende…
Vi skal til Windhoek i neste uke og på veien hjem prøver jeg igjen. Jeg har tross alt ventet i 19 måneder allerede så noen forsinkelser til spiller liten rolle. Med litt flaks eier jeg bilen før vi flytter hjem til Norge om et år eller to…
Thursday, November 02, 2006
seierherren
Etter jobb gikk jeg hjem og nøyt den svale ettermiddagen. Det har vært overskyet de siste dagene og jorden er godt kjølt ned. Vinden fra nord vest bringer med seg fornemmelser av regn som vi vet ikke vil komme. Regnet kommer med øst og sønnavind – nesten aldri fra nord eller vest. Men vi ser på skyene og håper – her er regn godt vær.
Solnedgangen var som vanlig litt vakrere i dag enn i går, lyset klarere og dypere, og lydene mer eksotiske (helt til sirissene og fuglene ble overdøvet av Britney Spear som "did it again" på skolen). Vi bor tettere på klyngene av San familier nå enn vi gjorde før og hver kveld vandrer de forbi oss på vei hjem – enten fra jobb eller fra en shebeen. De fleste hilser ”god morgen” selv om det nesten er mørkt og de fleste har tatt en pinne mer enn de har godt av - eller penger til. Kontrastfylt er det å sitte der å føle seg privilegert og lykkelig mens fulle San som har mistet seg selv på veien mellom landsbyen og byen sjangler forbi. Damene med neste generasjon hengende på hofta som ballansestang – mennene med sin egen kopp og et bredt glis. God morgen sier de og spør om penger til sukker eller te. Damene vil gjerne ha penger til mat til barna. Jeg sier nei som jeg pleier, og forklarer at de må nok heller bruke litt mindre på drikke og litt mer på mat, og fortsetter å nyte solnedgangen og høre på trærne som vokser. De smiler og sier tusen takk og navigerer seg sjanglende mellom geiter, trær og hytter til jordgulvet sitt. Deres skjebne er dyster. Det er ikke mye i denne verden som er på deres side for tiden – og et i overkant tett forhold til alkoholen og sorgen som følger legger en ekstra bør på deres og ballansestangen sin byrde. De har ikke mye å se frem til noen av dem, verken mann, dame eller barn. Lyspunktet for mange er dagene de har penger til brennevin og kan være sorgløse en kort stund – den yngste jeg har sett sjanglende forbi var neppe mer enn 8.
Jeg er akkurat der jeg vil være, gjør akkurat det jeg vil gjøre, er nygift med verdens vakreste jente, har huset fult av mat og har en rosenrød fremtid. Her står vi altså på hver vår side av gjerdet. Noen ganger er gresset grønnere på den andre siden.
Jeg vant den beste siden
Ganske enkelt
Solnedgangen var som vanlig litt vakrere i dag enn i går, lyset klarere og dypere, og lydene mer eksotiske (helt til sirissene og fuglene ble overdøvet av Britney Spear som "did it again" på skolen). Vi bor tettere på klyngene av San familier nå enn vi gjorde før og hver kveld vandrer de forbi oss på vei hjem – enten fra jobb eller fra en shebeen. De fleste hilser ”god morgen” selv om det nesten er mørkt og de fleste har tatt en pinne mer enn de har godt av - eller penger til. Kontrastfylt er det å sitte der å føle seg privilegert og lykkelig mens fulle San som har mistet seg selv på veien mellom landsbyen og byen sjangler forbi. Damene med neste generasjon hengende på hofta som ballansestang – mennene med sin egen kopp og et bredt glis. God morgen sier de og spør om penger til sukker eller te. Damene vil gjerne ha penger til mat til barna. Jeg sier nei som jeg pleier, og forklarer at de må nok heller bruke litt mindre på drikke og litt mer på mat, og fortsetter å nyte solnedgangen og høre på trærne som vokser. De smiler og sier tusen takk og navigerer seg sjanglende mellom geiter, trær og hytter til jordgulvet sitt. Deres skjebne er dyster. Det er ikke mye i denne verden som er på deres side for tiden – og et i overkant tett forhold til alkoholen og sorgen som følger legger en ekstra bør på deres og ballansestangen sin byrde. De har ikke mye å se frem til noen av dem, verken mann, dame eller barn. Lyspunktet for mange er dagene de har penger til brennevin og kan være sorgløse en kort stund – den yngste jeg har sett sjanglende forbi var neppe mer enn 8.
Jeg er akkurat der jeg vil være, gjør akkurat det jeg vil gjøre, er nygift med verdens vakreste jente, har huset fult av mat og har en rosenrød fremtid. Her står vi altså på hver vår side av gjerdet. Noen ganger er gresset grønnere på den andre siden.
Jeg vant den beste siden
Ganske enkelt
Subscribe to:
Posts (Atom)
