snart advent

3 uker uten regn kan være frustrerende. Særlig når de regntunge skyene sirkler over oss og vi kan se at det regner både i nord, sør, øst og vest. Det er bare akkurat her, akkurat over oss det er blå himmel. Kveldene lyses opp av lydløse lyn i horisontene og vi håper. Men altså foreløpig uten resultat. I San religionen spør man forfedrene om hjelp dersom man har problemer og jeg har spurt noen om de ikke kan ta seg en prat med forfedrene, de avdøde som skal holde en beskyttende hånd over oss, men det har ikke ført frem. Dessverre kjenner jeg ikke teknikkene som skal til ellers skulle jeg tatt meg en prat med dem selv. Det er for varmt og for tørt nå til at det er noe særlig morsomt. Heldigvis har vi fått drøye 30mm regn tidligere i år så trær og dyr greier seg bra, men kjøkkenhager brenner bort og den mentale konsentrasjonen er sviktende. Landsbyene har fått mathjelp fra myndighetene for å stagge den verste sulten men det er vanskelig å se hvordan det hjelper. Jeg er selv skeptisk til denne type bistand med mindre den er helt nødvendig – og det tror jeg ikke den er i Tusmkwe. Men det er en annen og komplisert diskusjon jeg ikke skal kjede dere med nå.
Mens hjernen koker og huden brenner og bikkjer og geiter ligger i skyggene og peser og lokalbefolkningen vandrer fornøyd hjem med sin utdelte 20 kilos sekk med maismel på hodet, prøver vi å holde liv i vår nyplantede frukttrær og busker mens vi nyter behagelige kvelder og endeløse stjernehimler. Om knappe tre uker begynner vi på hjemreisen til Norge. Hjem til norsk jul, med kjøttkaker, julesang og lange kvelder med spill og kaker - langt vekk fra Tsumkwe og Afrika. Første norske jul på fire år.

De siste 2 ukene har stort sett vært brukt på TEEP. I midten av oktober ansatte vi Anton – vår eneste betalte medarbeider. Han har nesten greid å bli ferdig med 12. klasse og snakker 5 språk. Han er egentlig fra Botswana men har vokst opp i Namibia og gikk på skole her i Tsumkwe. Siden han ble ansatt har vi brukt mye tid sammen for at han skal forstå hva vi jobber med i tillegg til å få praktisk opplæring. Han hadde aldri jobbet på en PC før så noen dager er gått med til grunnleggende PC bruk. Han har selvsagt også vært med på alle kursene vi har hatt for de frivillige og har sakte men sikkert begynt å holde deler av kursene selv. I dag har han holdt kurs alene med meg sittende i bakgrunnen. Det har gått utmerket! I desember skal han på et par kurs i rovdyrproblematikk og fortsetter han utviklingen han har hatt til nå tror jeg han kan være relativt selvhjulpen i løpet av de første månedene av 2007 – noe som vil være svært viktig for prosjektets videre drift.

Vårt siste prosjekt hadde San kvinner som målgruppe. Tradisjonelt har det vært vanskelig å få kvinner til å delta på lokale prosjekt – uavhengig av tema. De er hemmet av å ha ansvar for barn og andre huslige plikter i tillegg til at de er sjenerte og usikre. Vi har derfor laget et prosjekt som er tilpasset deres situasjon med fleksible tidsrammer, der de kan ta med barna sine og ikke må reise vekk fra Tsumkwe. I tillegg får de to måltider mat om dagen – et tilbud de færreste vil takke nei til. Men det har allikevel vanskelig å få damene ut av hyttene og med på prosjektet. Vi hadde et håp om 10 påmeldte men to dager før tidsfristen hadde vi ingen registrerte. Vi hadde så et møte med de tradisjonelle myndighetene der vi presenterte TEEP og noen av prosjektene vi jobbet med. De var veldig interesserte og spurte om vi ikke kunne prøve å ha et prosjekt for å rydde søppel i Tsumkwe. Vi sa at vi prøvde og fortalte om utfordringene vi hadde med kvinneprosjektet. Kvinnene som var tilstede på møtet ble veldig ivrige og pratet masse på lokale språk før de spurte oss om deltagerne kunne få låne hatter til å beskytte seg mot solen. Vi hadde egentlig ikke noe budsjett for det men svarte allikevel ja. Dersom det var det som skulle til – 10 solhatter – så skulle vi vel greie å fikse det. Før dagen var omme hadde vi 15 påmeldte. Neste morgen sto det 12 kvinner og ventet på oss før vi kom på jobb og når den dagen var omme hadde vi 37 påmeldte og var nødt til å si stopp. Selv etter at vi sa stopp kom det hvertfall 20 kvinner til som ville bli med. Vi hadde ikke penger til mer enn maks 15 så med mindre vi fikk penger fra andre kilder kunne vi ikke ta med alle. Vi ville virkelig ikke skuffe de damene som endelig hadde tatt steget og meldt seg på et prosjekt som dette – men dessverre. Det var ikke mulig å skaffe mer penger så vi var nødt til å begrense oss. Det var allerede blitt mye dyrere enn vi hadde regnet med siden vi nå hadde 15 i stedet for 10 og i tillegg måtte vi altså skaffe hatter til alle.
Siden det har vært så vanskelig å samle damer tidligere så gav vi mer enn bare trening i søppelproblematikk. Vi la også inn en bolk om HIV/Aids og pratet om andre generelle utviklingsproblemer. Tilbakemeldingene fra damene har så langt vært veldig gode, så dersom vi også neste år får pengestøtte fra vennlige donorer i Norge så vil det i 2007 bli mange flere av disse prosjektene som retter seg mot kvinner – i tillegg til at vi vil fortsette med vannbeskyttelsesprogrammene og noen andre prosjekt som er under planlegging. Vi skal ikke kjede oss neste år heller!

Jeg har også brukt litt på tid på å få formelt eierskap til bilen jeg kjøpte i april 2005. Det er ikke bare bare altså. At jeg i tillegg har byttet motor har skapt det komplette kaoset hos det lokale biltilsynet. Jeg har nå levert de samme papirene fire ganger, har betalt de samme avgiftene og blitt spurt de samme spørsmålene. Siste gang jeg var der var på mandag. Da så de gjennom alt jeg leverte, fylte ut et skjema som ble faxet til hovedkontoret i Windhoek. ”This will only take 30 minutes, Sir”. Særlig… Etter 30 minutter var jeg der og ting var selvsagt ikke ordnet. De hadde enda ikke fått svar fra hovedkontoret og måtte vente på det. Igjen skulle det ta en halvtime. Jeg kom tilbake etter en time. Fortsatt ingenting. Jeg forklarte at jeg måtte kjøre til Tsumkwe den samme ettermiddagen og at det var 30 mil på grusvei og at det kunne være greit å være på vei før lunch. No problem Sir, it will be ready in 20 minutes. 20 minutter senere var jeg der men da hadde de stengt for lunch. Ikke noe annet å gjøre enn å komme tilbake etter lunch. Klokken 14 var jeg først i køen – fortsatt ikke svar fra Windhoek. They are very busy today – but if you can be here around 16 I am convinced it will be ready for you. Klokken fire var jeg der og møtte stengt dør igjen. Kontoret stengte nemlig klokken 15…

Sjarmerende…

Vi skal til Windhoek i neste uke og på veien hjem prøver jeg igjen. Jeg har tross alt ventet i 19 måneder allerede så noen forsinkelser til spiller liten rolle. Med litt flaks eier jeg bilen før vi flytter hjem til Norge om et år eller to…