hund eller menneske?

Er det lettere å hjelpe en hund enn et menneske?

For to uker siden var et britisk par på besøk i Tsumkwe. Jeepen deres var topp utstyrt med vann, dobbel bensintank, taktelt og gassflasker til oppvarming, belysning og koking. De hadde sikkert gledet seg i mange uker, kanskje til og med måneder, til sin lille tre dagers utflukt i den namibiske bushen. Kanskje hadde de sett for seg elefanter og leoparder, kanskje var det den endeløse stjernehimmelen som trakk de hit, kanskje det var den 20 000 år gamle, høyst levende San kulturen med sin transedans, sin jakt og sanking og sin vakre kunst som var målet. Jeg vet ikke for jeg traff dem aldri.

De slo opp camp i nærheten av en landsby som heter Makuri. Her har vannpumpen vært ødelagt i over et år. Folkene som bor i Makuri er nødt til å gå 12 kilometer hver dag for å hente vann. Det de greier å bære er akkurat nok til at de selv kan slukke tørsten. Det er dessverre ikke nok vann til at de kan vanne frukttrærne eller grønnsakene sine. De har ikke så mye mat. De er både sultne og tørste de som bor i Makuri.

Men det er et vakkert sted der de bor, og rett som det er kommer det turister som vil campe ved deres landsby. Da gleder San folket seg, for da vet de at de får penger, at noen kanskje vil se de danse, vil kjøpe smykkene deres og gå på turer i bushen med dem. De kan få penger så de kan kjøpe mat. Er det veldig snille turister vil de også kjøre de til vannpumpen sånn at de får fylt opp alle vannbeholderne sine. Om det britiske paret var så snille vet jeg ikke. Jeg var ikke der.

I Makuri har de hunder. Hundene brukes til jakt og til beskyttelse. Når det kommer hyener, leoparder og villhunder til landsbyene begynner hundene å bjeffe så høyt at de ville dyrene rømmer ut i bushen igjen. Det virker ikke alltid. I fjor ble de tre eslene de hadde i Makuri spist av leoparder. Det var dumt, men sånn er noen ganger. En dag er det folkene i Makuri som tar en Kudu fra naturen, en annen dag tar naturen et esel fra Makuri. Noen ganger tar naturen tre.
Hundene trenger også mat og vann, hvis ikke kan de også bli syke og dø, akkurat som menneskene. Men når det er lite mat og vann må man velge, og da velger folkene i Makuri at menneskene skal få nok, så får dyrene få det som blir igjen. For dem er mennesker viktigere enn hunder.

Det var en gammel dame i Makuri som var veldig syk. Hun er fortsatt veldig syk, men det er langt til sykehuset så hun må nok legge sin lit til forfedrene og healerne. Hun kom seg ikke ut av hytten sin når det britiske paret var der, hun lå inne og konsentrerte seg om å puste. Om hun drømte om å bli frisk eller om å dø vet jeg ikke. Kanskje hun ikke drømte i det hele tatt.

Det var en gammel hund i Makuri. Hunden var tre år gammel og veldig tynn. Den var også syk. Den hadde ikke noe hytte å ligge i og var dessuten mer opptatt av å lete etter mat. Den heldige hunden fant turistene.

Når hunden kom til britene syntes de først synd på den. De matet den, gav den vann og kjærlighet. Etter hvert gikk omsorgen over til kjærlighet. Da ferien var over var det med tungt hjerte de forlot Makuri. Ikke på grunn av befolkningens tørst og sult men på grunn av den tynne, syke hunden. Hvordan skulle det gå med han? Ville han overleve? Den britiske kvinnen gråt da de kjørte ut av landsbyen.

Tilbake i England gikk tankene stadig tilbake til hunden. Den stakkars hunden som hadde gitt dem så mye oppmerksomhet, som de hadde fått et sånt sterkt og ekte bånd til. Til slutt ble det uutholdelig. Noe måtte de gjøre. De kunne ikke gå gjennom livet vitende om at de kunne reddet en hund fra en mulig smertefull død uten å gjøre noe. De begynte å ta noen telefoner.

Ganske snart kom en telefon til Dries, viltoppsynsmannen. Det var den ene briten som ringte. Hun hadde en bønn, en bønn fra dypet av hjertet. Dries kunne høre at stemmen var tjukk av bekymring, håp og spenning. Om det var mulig for Dries å reise ut til Makuri og kjøpe denne hunden? Dries syntes det var en litt underlig forespørsel men han har opplevd mye i sitt korte liv. Han kjørte til Makuri for å kjøpe hund.

Det var ikke vanskelig å finne den. Beskrivelsen fra damen var at det var den tynneste og mest tannløse hunden i Makuri. Den skulle også være svært oppmerksomhetssøkende. Den var brun og hadde øyne som var gjemt langt bak i skallen. Alt stemte, Dries fant den heldige hunden med en gang. Det var den hunden som kom bort til han og la seg på ryggen. Menneskene i Makuri ville ikke selge hunden. Den var for stygg og syk til at de kunne ta penger for den. Dries kunne ta den med seg om han ville. De ville ikke ha det på seg at de tok betalt for en ubrukelig hund.

I går ringte de fra Windhoek. De hadde leid en bil med sjåfør som skulle kjøre de 850 kilometerne fra Windhoek til Tsumkwe for å hente hunden. 1700 kilometer tur retur.

Hva som skjer med hunden i fremtiden vet jeg ikke. Kanskje kommer den til en veterinær, kanskje blir den omplassert. Kanskje den er så heldig at den blir fraktet hele veien til England og vil leve et langt, godt liv med det snille, dyrevennlige paret. Kanskje er den så syk at den må avlives. Jeg vet ikke og jeg vil neppe noensinne få vite det.

Er det lettere å hjelpe en hund enn et menneske?