Gryende galskap

At du orker! Hvordan får du det til? Blir du ikke gal??

Det tar 18 måneder å få de nødvendige bilpapirene. Noen av møtene i bushen, i 35 varmegrader og med kun en smal stripe skygge fra et ribbet tre som beskyttelse for sola, kan ta 7-8 timer – og da har vi enda ikke kommet til en konklusjon. Folk kommer noen timer for sent til møter, hvis de i det hele tatt kommer. Vi har et par innbrudd i året. Språkutfordringer, HIV/Aids... Det er nok av ting man kan bli gal av.

Men det går helst greit. Vi bare girer ned noen hakk, aksepterer at vi er i en annen virkelighet og bøyer oss i støvet for den lokale tilgivelses- og tilpassingsevnen. De fleste rundt oss har vært internert i leire, har sett familie eller venner blitt mishandlet av hvite farmere, har vært avhengig av herrenes ”godhet” for overlevelse. Noen har vært soldater i bushen, noen jagde og noen ble jaget. Det tok slutt for ikke mer enn 17 år siden. 17 år – det var fire år før Lillehammer OL. Det er ikke lenge siden. Her i apartheidland har de som ble banket, pisset på og voldtatt løftet hodet og fokusert på noe der inne i fremtiden. De har lagt krigen bak seg – nå vil de bare ha jobb så de kan tjene sine egne penger. Dette blir man ikke gal av – man blir imponert og lykkelig.

Det man derimot kan bli gal av er et tidligere herrefolk smekkfullt av bitterhet. Et folk som synes så synd på seg selv at hele deres selvoppholdelse hviler på erkjennelsen av at resten av verden hater dem og at det egentlig er dem som har lidd mest i hele verden. De hvite Afrikaanerne. De som i drøye 350 år drepte, voldtok og stjal – som la hele sørlige Afrika under seg og opphøyde seg selv til guds sendebud på jorden. De trodde på alvor at de var det utvalgte folk – sin tids jøder. Som utvandret fra Europa til det lovede land. Disse Guds utvalgte eksperimenterte med gifter som skulle gjøre det umulig for svarte å få barn, forfulgte og drepte tilfeldige mennesker, de satte grupper mot hverandre og de hadde organisert jakt på San helt frem til slutten av 60-tallet. Det er disse som føler seg dårlig behandlet av verdenssamfunnet. Spesielt er de bitre på grunn av en krig som sluttet i 1902. I 1902! Anglo-Boer krigen – da britene og boerne braket sammen i en krig om makten i Sør-Afrika. En krig britene vant på grunn av et tilnærmet utømmelig lager av soldater rekruttert fra kolonier og moderland. Man sliter ikke med rekrutteringen når man kan hente nye hender fra et rike som er så stort at solen aldri går ned. De få soldatene boerne greide å oppdrive kjempet tapper men tapte til slutt. Og det er de fremdeles bitter for. Britene behandlet dem nemlig så dårlig. De satte dem i konsentrasjonsleire og ”matet kvinner og barn med knust glass”. De kjempet en skitten krig som boerne tapte. Derfor hater boerne briter. Men forsvinner ikke dette hatet med nye generasjoner som ikke opplevde krigen? Nei, for dette tapet er nemlig blitt så viktig for boerne at det inngår som basis i en hver barneoppdragelse. ”Hele verden hater oss for de smågreiene vi gjorde mot de svarte – men at britene behandlet oss så dårlig 1902 – det driter dem i. Snakk om urettferdighet!”
Det hele har utviklet seg til en kunst. En kunst i selvmedlidenhet. Man ser på detaljer som hvem som drepte flest (det var alltid boerne – for ”We are the best soldiers in the world”), prøver å trekke paralleller til andre som var like ille men ikke har fått samme pes (For eksempel Portugiserne i Angola og Mosambik, som nok var minst like ille men som trakk seg ut noen tiår tidligere og dessuten aldri organiserte grusomheten slik det hvite Sør-Afrika gjorde), sammenligner med andre historiske hendelser og finner alltid ut at boerne har blitt behandlet verst. For eksempel at det var flere boere i konsentrasjonsleire i 1902 enn det var jøder i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig hvis man regner det i prosent. Ergo – boerne led mer enn jødene.

Dette kan man faktisk bli gal av. Man kan bli gal av navlebeskuende, historieløse, bitre og stakkarslige hvite boere som i femtiden på morgenkvisten feller en tåre fordi de svarte ”stjal vår jord” når de ble selvstendige. Fordi de 94 prosentene av befolkningen i Namibia som er svarte nå plutselig har besatt over 90 prosent av alle jobbene i det offentlige. De har til og med lederstillinger! Og det til tross for at de har svart hud. Hørt sånt!

Men, innvender jeg, jeg har svarte venner og kollegaer i Norge som er hardt arbeidende og kloke mennesker. Det har vært noen svarte utenriksministere i USA og nå er det til og med mulig at de får en svart presidentkandidat. De kan jo ikke alle være dumme? Nei, men det er de europeiske og amerikanske svarte det. Med dem stiller saken seg annerledes; ”Your blacks are different”. Å, våre svarte ja. Som om vi eide dem…

Historiefortellinger som går fra far til sønn til sønnesønn er ikke særlig etterrettelige. De som har kriget i en krig forteller ikke like hjertelig om de som ble mishandlet, voldtatt og henrettet som om de heltemodige handlingene de gjorde da ofret sitt liv for ”vårt folks overlevelse”. At de skitneste detaljene blir utelatt er et kjent fenomen fra enhver krigsfortelling. Det er derfor forskning er så viktig – for at mer objektive og nyanserte versjoner skal se dagens lys. De detaljene de som krøp i gjørmen, som følte desperasjonen og så hatet i fiendens øyne, ikke liker så godt. Detaljene som viser at krig ikke er en romantisk helteaktivitet men hjerteløs slakt der målet er å skade en fiende mest mulig, på flest mulig måter. Der voldtekt og andre sadistiske sysler er en del av en strategi for å knuse fiendens moral.
Men hva gjør man når resten av verden har lagt krigene for hundre år siden bak seg? Når denne krigen der nede i Afrika, denne krigen blant tusen kriger, er blitt en historisk detalj. Ingen nøytrale forskere forsket på den på 40-tallet da vitnene fremdeles levde. Ingen forsket på den på 50-tallet for da var man for opptatt med kald krig og apartheid. Når selvstendigheten kom i 1990 til Namibia og 1994 til Sør-Afrika var det andre hendelser som ble gått etter i sømmene – nyere hendelser som var viktig for historien så vel som for samtiden. Nå, 105 år etter at Anglo-Boer krigen ble avsluttet, finnes ikke lengre primærkildene og det er kun en av partene som holder minnet ved like. Et minne som blir mindre og mindre sannsynlig for hvert år som går.

Men det man blir gal av er allikevel det destruktive fokuset denne mimringen om noe ingen nålevende har opplevd. For her er det ikke et ønske om å minne for at det aldri skal skje igjen – slik vi kjenner det fra markeringene etter 2. verdenskrig. Nei, her er det hevn man ønsker. ”De jævla britene behandlet oss så jævlig dårlig under Boer krigen – får jeg hendene mine på en av dem skal jeg...”

Noen ganger får også jeg nok. Etter fire timer med gnaging om hvor fæl verden er mot boere, detaljer om slag rundt om i verden der tropper fra South African Defence Force var involvert, hvordan hver sørafrikanske soldat drepte 4 ganger så mange som fienden, hvordan de tapte på grunn av at motstanderne kriget skittent, hvor synd det er på dem... Et par ganger har jeg selv ropt ”Get over it!!” Bli ferdig med det! Legg det bak dere, se inn i fremtiden og slutt å gnag om detaljer som resten av verden driter i. Det er ikke verden som hater dere – det er dere som hater verden!! Slutt opp! Stop it!

Men, og det sier jo strengt tatt seg selv, et slikt utbrudd gjør selvsagt saken bare verre. Det bekrefter jo bare det de sier – jeg driter også i dem – der de sitter med all sin lidelse. Der de sitter med bil og full mage bak høye gjerder dekket med piggtråd og strøm og lider. Og så ser de bilder fra Afghanistan, Irak, Kongo eller Sudan på parabol TVen sin og tenker for seg selv; Det der, det er ingenting! Vi hadde det mye verre mot engelskmennene i 1902. Men tror du de sender bilder fra det på TV?? Å nei da…

mye å ta i...

Det første jeg hørte da vi ankom Namibia var ”you have grown fat”. Selv om jeg vet at det er en kompliment her nede – det betyr omtrent ”du ser godt ut” eller ”så bra du ser ut”, så merket jeg allikevel en viss bekymring. Hmm, har jeg blitt feit? På vei nordover stoppet vi i Otjiwarongo for å ønske Ms Caley, Trine sin Namibiske sjef, godt nytt år. ”Now you look like a proper man” var det første hun sa til meg. Ja vel? ”You are not so thin anymore”. Takk skal du faen meg ha… De første jeg traff i Tsumkwe var de som jobber på CLDCet der Trine også jobber. ”So, you had lots of food during Christmas”. Ikke med spørsmålstegn – det var en konstatering. ”Your neck is big now – you are lekker fat”. Nettopp. Lekker fat er en kobling av afrikaans og engelsk og betyr skikkelig feit. Dagen etter kom vår nabo fra Zimbabwe gående. Jeg jobbet litt i hagen og hadde tatt av meg t-skjorten. ”So, is that your true colour? You are very white. Did you eat a lot during Christmas?”

Så, blek og tjukk – eller bleikfeit om du vil. En topp start på det nye året! At vi i tillegg hadde hatt to innbrudd i løpet av julen, med tomme skap og ødelagte vinduer og dører som resultat gjorde ikke akkurat underverker på humøret.

Men jeg har ikke latt meg knekke! Trine har kjøpt seg en slags treningsmaskin. Jeg vet ikke helt hva den heter men den er nesten som en sykkel, bare at man ikke sitter og så er det to håndtak som går frem og tilbake mens man går sånn at både bein og armer beveger seg. Den har jeg begynt å bruke hver eneste dag. 20 minutter hver eneste morgen. Og så har jeg kjøpt knekkebrød.

Jafet på CLDCet kom en tur innom den første kvelden. Han lurte på om han kunne låne litt penger for han hadde ikke spist på 5 dager. Han hadde sluttet å drikke i julen og trodde han skulle ha hatt litt mer penger å rutte med men det var så mange familiemedlemmer som skulle ha mat at alt hadde blitt spist fortere enn han hadde tenkt seg. Kunne jeg låne han 20, 30, 40 eller 50 dollar?

Di//xao skulle passe huset vårt etter det første innbruddet i desember. Når de brøt seg inn for andre gang, mens hun lå og sov, tok de all maten hennes også. Så hun hadde nesten ikke hatt mat siden 29. desember. Hun har et barn i magen så hun lurte på om hun kunne få litt ekstra mat til barnet – siden det var gått så lenge siden sist hun spiste.

Så mens de koser seg med maten de endelig har fått tråkker jeg på denne underlige maskinen for å få fjernet restene etter julen – hver dag i 20 minutter.

Godt nytt år!

Etter nesten fire uker med is, mørketid, bittelitt snø, en og annen kuldegrad og våte sko var det deilig og igjen sette foten på namibisk tørr, varm jord. Det har vært fine uker i Norge og som vanlig satt vi de siste dagene i Oslo og tenkte tanker av typen ”Det er jo ikke så verst her i Norge heller” og ”Vi har mye gode venner og familie det jo er ganske bra å være sammen med”. Så når vi nå i løpet av de neste ukene skal bestemme oss for om vi skal reise til Norge etter dette året eller om vi skal forlenge enda en gang blir det vanskeligere enn før. Mye er fortsatt ugjort her men det er mye som trekker til Norge også. Vi får se hva som skjer.

Vi satser på at vi kommer oss oppover til Tsumkwe allerede på tirsdag. Trine har en workshop som begynner onsdag og jeg har en drøss med ting som må på plass før neste uke. Jeg skal begynne å jobbe 50% for Nyae Nyae Conservancy i tillegg til å fortsette arbeidet med TEEP. Gecko arrangerer noen ”voksenturer” til Namibia i løpet av året så jeg skal også jobbe litt med det. Det er fremdeles flere ledige plasser på disse turene så dersom noen er interesserte er det bare å ta kontakt. Forbes kåret forresten Namibia til et av de ”hotteste” reisemålene i 2007 – så nå er det bare å hive seg på trenden!

Som en liten start på det nye året vil jeg dele med dere en lettere festlig og politisk korrekt versjon av Vesle Hoa som jeg fikk på e-post i dag.

Vesle Hoa
Av Thorbjørn Egner, korrigert uten avklaring ift opphavsmannens ideelle rettigheter

Det var en liten gutt med afrikansk opprinnelse som hette Vesle Hoa.
Han hadde en imitert fjær på hodet sitt og piercing i stortåen.
Han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av ubleket strå
Men Hoa likte buksa godt, for han tilhørte San-folket

Han bodde i en afrikanerkrål, for det gjør visst San-folket.
Der bodde også kongen sjøl og kongens likeverdige medborgere.
Og kongen han var overvektig og blid og hadde ring i nesa si.
Det syntes han var veldig flott, for han tilhørte San-folket

Og krålen den var gjerdet inn med staur på alle kanter,
det er denne inngjerdingen som gjør at begrepet krål kan benyttes,
til tross for at krål oftest er forbundet med et innhegnet område for buskap
det er altså ikke Thorbjørns budskap at San-folket er krøtter

San-folket bodde altså i en bosetting innhegnet av forsvarsgrunner,
Og rundt omkring sprang nesehorn og ville elefanter
Når Hoa gikk med kameraet sitt han speidet hit og speidet dit
Han passet seg for stort og smått, for han tilhørte San-folket

Så hendte det en stille kveld og det var mørkt i skogen
Da våknet Hoa av seg selv og syns han hørte noen
Han skjønte noe galt var fatt, han lyttet i den stille natt
Han hørte trinn og visste godt at dette var ikke noe medlem av San-folket

Og det var ikke nesehorn, og det var ingen løve
Det var nok Babu stammens folk som kom her for å skaffe seg tilgang til San-folkets ressurser
De kom nok her på natterov mens San-folket sov
Men Hoa skjønte faren godt, for han tilhørte San-folket

Han smøg seg ganske stille ut, han stanset for å lytte
Og ålet seg forsiktig fram til trommeslagerns hytte
Han grep de største trommene og trommet vil og brummende
Og vekket både stort og smått, og opp sprang hvert eneste medlem av San-folket

Da Babu stammen stormet fram med skrik som kakaduer
Stod alle medlemmene av San-folket klar med konfliktmeglingsrepresentant fra fredsnasjonen Norge
Partene samtalte om sine uenigheter og kom frem til våpenhvile
Så var det atter trygt og godt, det skyldtes til en viss grad et lite medlem av San-folket men selvfølgelig også den norske utsendingen

Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken bakte sukkerfritt, økologisk brød og laget rettferdig sjokolade
Så danset de den hele dag til kongens store velbehag
De danset etnisk afrikanske danser, for det gjør medlemmer av San-folket

Og Hoa måtte komme bort til selve kongens trone
Og kongen gav ham en klapp på skulderen og tilbud om å representere San-folket i utenrikssaker
Og kongen sa, blant våre menn og kvinner skal du være en venn
Og være velkommen til å delta i våre møter med NORAD, for du er en førsteklasses representant for San-folket