Gryende galskap

At du orker! Hvordan får du det til? Blir du ikke gal??

Det tar 18 måneder å få de nødvendige bilpapirene. Noen av møtene i bushen, i 35 varmegrader og med kun en smal stripe skygge fra et ribbet tre som beskyttelse for sola, kan ta 7-8 timer – og da har vi enda ikke kommet til en konklusjon. Folk kommer noen timer for sent til møter, hvis de i det hele tatt kommer. Vi har et par innbrudd i året. Språkutfordringer, HIV/Aids... Det er nok av ting man kan bli gal av.

Men det går helst greit. Vi bare girer ned noen hakk, aksepterer at vi er i en annen virkelighet og bøyer oss i støvet for den lokale tilgivelses- og tilpassingsevnen. De fleste rundt oss har vært internert i leire, har sett familie eller venner blitt mishandlet av hvite farmere, har vært avhengig av herrenes ”godhet” for overlevelse. Noen har vært soldater i bushen, noen jagde og noen ble jaget. Det tok slutt for ikke mer enn 17 år siden. 17 år – det var fire år før Lillehammer OL. Det er ikke lenge siden. Her i apartheidland har de som ble banket, pisset på og voldtatt løftet hodet og fokusert på noe der inne i fremtiden. De har lagt krigen bak seg – nå vil de bare ha jobb så de kan tjene sine egne penger. Dette blir man ikke gal av – man blir imponert og lykkelig.

Det man derimot kan bli gal av er et tidligere herrefolk smekkfullt av bitterhet. Et folk som synes så synd på seg selv at hele deres selvoppholdelse hviler på erkjennelsen av at resten av verden hater dem og at det egentlig er dem som har lidd mest i hele verden. De hvite Afrikaanerne. De som i drøye 350 år drepte, voldtok og stjal – som la hele sørlige Afrika under seg og opphøyde seg selv til guds sendebud på jorden. De trodde på alvor at de var det utvalgte folk – sin tids jøder. Som utvandret fra Europa til det lovede land. Disse Guds utvalgte eksperimenterte med gifter som skulle gjøre det umulig for svarte å få barn, forfulgte og drepte tilfeldige mennesker, de satte grupper mot hverandre og de hadde organisert jakt på San helt frem til slutten av 60-tallet. Det er disse som føler seg dårlig behandlet av verdenssamfunnet. Spesielt er de bitre på grunn av en krig som sluttet i 1902. I 1902! Anglo-Boer krigen – da britene og boerne braket sammen i en krig om makten i Sør-Afrika. En krig britene vant på grunn av et tilnærmet utømmelig lager av soldater rekruttert fra kolonier og moderland. Man sliter ikke med rekrutteringen når man kan hente nye hender fra et rike som er så stort at solen aldri går ned. De få soldatene boerne greide å oppdrive kjempet tapper men tapte til slutt. Og det er de fremdeles bitter for. Britene behandlet dem nemlig så dårlig. De satte dem i konsentrasjonsleire og ”matet kvinner og barn med knust glass”. De kjempet en skitten krig som boerne tapte. Derfor hater boerne briter. Men forsvinner ikke dette hatet med nye generasjoner som ikke opplevde krigen? Nei, for dette tapet er nemlig blitt så viktig for boerne at det inngår som basis i en hver barneoppdragelse. ”Hele verden hater oss for de smågreiene vi gjorde mot de svarte – men at britene behandlet oss så dårlig 1902 – det driter dem i. Snakk om urettferdighet!”
Det hele har utviklet seg til en kunst. En kunst i selvmedlidenhet. Man ser på detaljer som hvem som drepte flest (det var alltid boerne – for ”We are the best soldiers in the world”), prøver å trekke paralleller til andre som var like ille men ikke har fått samme pes (For eksempel Portugiserne i Angola og Mosambik, som nok var minst like ille men som trakk seg ut noen tiår tidligere og dessuten aldri organiserte grusomheten slik det hvite Sør-Afrika gjorde), sammenligner med andre historiske hendelser og finner alltid ut at boerne har blitt behandlet verst. For eksempel at det var flere boere i konsentrasjonsleire i 1902 enn det var jøder i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig hvis man regner det i prosent. Ergo – boerne led mer enn jødene.

Dette kan man faktisk bli gal av. Man kan bli gal av navlebeskuende, historieløse, bitre og stakkarslige hvite boere som i femtiden på morgenkvisten feller en tåre fordi de svarte ”stjal vår jord” når de ble selvstendige. Fordi de 94 prosentene av befolkningen i Namibia som er svarte nå plutselig har besatt over 90 prosent av alle jobbene i det offentlige. De har til og med lederstillinger! Og det til tross for at de har svart hud. Hørt sånt!

Men, innvender jeg, jeg har svarte venner og kollegaer i Norge som er hardt arbeidende og kloke mennesker. Det har vært noen svarte utenriksministere i USA og nå er det til og med mulig at de får en svart presidentkandidat. De kan jo ikke alle være dumme? Nei, men det er de europeiske og amerikanske svarte det. Med dem stiller saken seg annerledes; ”Your blacks are different”. Å, våre svarte ja. Som om vi eide dem…

Historiefortellinger som går fra far til sønn til sønnesønn er ikke særlig etterrettelige. De som har kriget i en krig forteller ikke like hjertelig om de som ble mishandlet, voldtatt og henrettet som om de heltemodige handlingene de gjorde da ofret sitt liv for ”vårt folks overlevelse”. At de skitneste detaljene blir utelatt er et kjent fenomen fra enhver krigsfortelling. Det er derfor forskning er så viktig – for at mer objektive og nyanserte versjoner skal se dagens lys. De detaljene de som krøp i gjørmen, som følte desperasjonen og så hatet i fiendens øyne, ikke liker så godt. Detaljene som viser at krig ikke er en romantisk helteaktivitet men hjerteløs slakt der målet er å skade en fiende mest mulig, på flest mulig måter. Der voldtekt og andre sadistiske sysler er en del av en strategi for å knuse fiendens moral.
Men hva gjør man når resten av verden har lagt krigene for hundre år siden bak seg? Når denne krigen der nede i Afrika, denne krigen blant tusen kriger, er blitt en historisk detalj. Ingen nøytrale forskere forsket på den på 40-tallet da vitnene fremdeles levde. Ingen forsket på den på 50-tallet for da var man for opptatt med kald krig og apartheid. Når selvstendigheten kom i 1990 til Namibia og 1994 til Sør-Afrika var det andre hendelser som ble gått etter i sømmene – nyere hendelser som var viktig for historien så vel som for samtiden. Nå, 105 år etter at Anglo-Boer krigen ble avsluttet, finnes ikke lengre primærkildene og det er kun en av partene som holder minnet ved like. Et minne som blir mindre og mindre sannsynlig for hvert år som går.

Men det man blir gal av er allikevel det destruktive fokuset denne mimringen om noe ingen nålevende har opplevd. For her er det ikke et ønske om å minne for at det aldri skal skje igjen – slik vi kjenner det fra markeringene etter 2. verdenskrig. Nei, her er det hevn man ønsker. ”De jævla britene behandlet oss så jævlig dårlig under Boer krigen – får jeg hendene mine på en av dem skal jeg...”

Noen ganger får også jeg nok. Etter fire timer med gnaging om hvor fæl verden er mot boere, detaljer om slag rundt om i verden der tropper fra South African Defence Force var involvert, hvordan hver sørafrikanske soldat drepte 4 ganger så mange som fienden, hvordan de tapte på grunn av at motstanderne kriget skittent, hvor synd det er på dem... Et par ganger har jeg selv ropt ”Get over it!!” Bli ferdig med det! Legg det bak dere, se inn i fremtiden og slutt å gnag om detaljer som resten av verden driter i. Det er ikke verden som hater dere – det er dere som hater verden!! Slutt opp! Stop it!

Men, og det sier jo strengt tatt seg selv, et slikt utbrudd gjør selvsagt saken bare verre. Det bekrefter jo bare det de sier – jeg driter også i dem – der de sitter med all sin lidelse. Der de sitter med bil og full mage bak høye gjerder dekket med piggtråd og strøm og lider. Og så ser de bilder fra Afghanistan, Irak, Kongo eller Sudan på parabol TVen sin og tenker for seg selv; Det der, det er ingenting! Vi hadde det mye verre mot engelskmennene i 1902. Men tror du de sender bilder fra det på TV?? Å nei da…