Hjertet bestemmer

Det er 10 år siden 36 år gamle Jafet Nqeni drakk alkohol for første gang. Han hadde fått lønn og kjøpte seg en flaske cider for å feire. Det smakte søtt og godt og han følte seg bra. Dagen etter hadde han vondt i kroppen og spurte butikkeieren hva han skulle gjøre. ”Ta en til så går det nok over” Jafet nøyde seg ikke med en. Han var full i to uker. Da var pengene borte.

Ute dirrer luftens 40 varmegrader. Det er ingen som går i gatene – de fleste sitter bortgjemt i magre skygger fra hus og busker. Noen ser opp på den skyfrie himmelen og lurer på hvor det har blitt av regnet. Det skulle ha regnet kraftig nå men været har ikke vært som det pleier de siste årene. Her i Kalahari ørkenen, i et ugjestmildt land uten vann, med menneskeetere som løver og leoparder, med giftige slanger og edderkopper i hopetall, her har Jafet sine forfedre overlevd i mer enn 25 000 år. San folket, verdens eldste folkeslag, løste naturens koder og lærte seg en overlevelseskunst verden ikke har sett maken til. De visste hvor de skulle finne vann og hvilke planter som hjalp mot sult, mot infertilitet og mot hodepine. De fanget dyr i snarer eller gravde opp larver som ga gift til pilene de brukte når de jaktet. De behersket dette klimaet 100% - her levde og levde og levde de.
I dag er historien en annen. Det meste av den gamle kunnskapen er nå glemt – få er de som behersker jakt og sanking. Nå vandrer dette tidligere stolte folket fra shebeen til shebeen – det er det de kaller barene. 5 råtne pinnestoler plassert rundt en bøtte med en øse i. I bøtta flyter en ubestemmelig brunlig væske som koster en namibisk dollar, ca. en krone, per glass. Her sitter det San menn og kvinner og drikker til pengene er brukt opp eller de ikke får mer kreditt. Jafet ser på meg og smiler oppgitt;
- Hadde det bare kostet 10 dollar for et glass og ikke 1 dollar. Da hadde vi ikke hatt råd og barene ville stengt. Da hadde vi sluppet dette!

Svake mennesker
Jafet er Jun/’hoa San fra Tsumkwe i Namibia. Tsumkwe ligger nordøst i Namibia på grensen til Botswana. Det er et avsidesliggende lite sted flere hundre kilometer fra nærmeste by. Her bor det ca. 5000 elefanter, ca. 50 løver, utryddingstruede dyr som afrikansk villhund og sykdomsfrie bøfler og ca. 2000 mennesker fordelt over et område på ca. 15000 km2. På 17-1800 tallet begynte Jafet sine forfedre å reise nordover for å selge sine skinn, sine kraftige urter og sin helbredelse til andre folkegrupper. Det var da de først lærte om alkohol;
- Etter at mine forfedre hadde solgt varene sine for sukker og metall kom de tilbake og lagde sin egen alkoholdige drikke, Kamakol. Den er laget av ville bær som bare kan høstes i regntiden. Det er sterke saker. De greide bare et par glass før de sjanglet rundt og datt og snublet. De var ikke så flinke til å drikke på den tiden.

Men det var ikke da problemene begynte for San folket. For siden bærene bare kunne høstes en gang i året kunne man jo også bare drikke en gang i året. Resten av året levde de som de pleide. Den store samfunnsmessige omveltningen begynte først på begynnelsen av 1950 tallet da de første besøkende utenfra kom til Tsumkwe. Snart etablerte myndighetene fra South-West Africa, det som senere skulle bli Namibia, et offentlig kontor her og det tok ikke lang tid før Tsumkwe var blitt et folksomt sted. Tsumkwe, som før bare hadde vært et semi-permanent vannhull San folket dro innom i visse perioder av året, var blitt en liten by med rundt 500 fastboende. De fleste var San som hadde gitt opp det harde tradisjonelle livet og håpet på et lettere og bedre liv i byen sammen med de rike utenfra. Men med det nye livet ble også tilgangen til alkohol mye lettere.
- Før tok det flere uker å få laget noe å drikke. Vi måtte sanke bærene, rense dem, mose dem og la det stå i noen dager. Og vi kunne som sagt bare lage det en gang i året. Plutselig kunne vi få tak i alkohol hele tiden, hver eneste dag! Det var da vi lot alkoholen flytte inn i hjertene våre.

Alkoholen fikk raskt en viktig rolle, ikke bare i sosiale lag, men også kulturelt. For hvordan avgjør et folk som har vært jegere og sankere hvem som er sterkest når de ikke lenger jakter og sanker? I Tsumkwe lot de alkoholen avgjøre; - De som drikker mest er de sterkeste. De som bare greier et glass eller to ler vi av – de er svake mennesker.

Hjertet bestemmer
Arbeidsledigheten blant San folket i Tsumkwe er på rundt 90% og flertallet lever på mindre enn 5 namibiske dollar dagen. Men selv om de fleste er avhengige av hjelp fra venner og familie for å få mat på bordet greier de alltid å få seg en drink. Jafet reiser seg opp og viser hvordan han pleide å løpe fra venn til venn og spørre om 10 cent eller 20 cent eller en dollar han kunne bruke på shebeenen. Fikk han ikke nok fant han en vennelig shebeeneier som kunne gi han kreditt.
- Kreditt er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Hvis man tar 50 dollar i kreditt en måned og ikke greier å betale tilbake må man betale 100 neste måned. Betaler du ikke da må man betale 200 måneden etter. Det blir veldig dyrt. Og hvis man ikke betaler får man juling eller de drar til familien og krever at de betaler. Noen ganger tar de tingene dine også. Det er ikke bra! Men du skjønner, det er ikke hodet som bestemmer – det er hjertet. De sterke mennene, de som har drukket i mange år, når de ikke drikker begynner hendene å riste og hodet slutter å virke. Det er hjertet som vibrerer og sier at man må drikke igjen. Hjertet vil ikke ha mat – det vil bare ha drikke. Hvis man ikke gjør som hjertet vil kan det bli sint og da gjør man dumme ting. Man må bare gjøre som hjertet befaler.
De dumme tingene Jafet snakker om er blant annet drap, voldtekter og mishandling av kvinner og menn. De sosiale problemene er store og omfattende på dette lille stedet og de fleste alvorlige hendelsene skjer i kombinasjon med alkohol. Jafet har vært gjennom litt av hvert. Familiemedlemmer har dødd, han har kommet på jobb med hovne lepper, blitt truet med fengsel og han har sett venner skrumpe inn.
Skrumpe inn?
– Noen ganger når store og sterke menn begynner å drikke begynner de å krympe. De spiser ikke mat og jobber ikke og huden trekker seg inn i kroppen. Og når de ikke spiser så blir de syke. Og så dør de. De blir borte. Det er sånn det kan gå når man lar hjertet bestemme.

Nok er nok
I begynnelsen av januar i år tok Jafet sin siste drink. Etter 10 år hadde han fått nok. Han var rett og slett blitt lei. Jafet ser ned i pulten og plukker på noe usynelig mens han snakker; - Jeg var aldri hjemme. Aldri. Jeg løp alltid rundt på jakt etter et glass. Noen ganger ba kona og barna mine meg om å bli hjemme og da satt jeg der i kanskje 10 minutter. Men hodet og hjertet var et annet sted. De var allerede på shebeenen. Når hjertet hadde fått nok prat gikk jeg ut med vennene mine. Jeg sa at jeg skulle komme hjem snart, men jeg løy. Jeg kom hjem sent på natten. Da var kona sint da… Hadde det vært en annen kone hadde hun sikkert gitt meg opp og funnet en annen mann. Men min kone er ikke sånn. Vi har vært sammen i 19 år. Nå har hun endelig blitt glad!

Flere av vennene til Jafet har sluttet å drikke i de siste årene. Noen har blitt såkalte ”born again” – de har blitt frelst og meldt seg inn i en kirke der alkohol er forbudt. Andre, som Jafet, har bare blitt lei. De har sett at pengene har forsvunnet, at barna har gått sultne, at de ikke har hatt klær. Nå er det noen av dem som vil hjelpe andre til å slutte å drikke også men motkreftene er sterke. Omtrent annenhver måned kommer det folk fra Namibiske bryggerier til Tsumkwe og arrangerer fest. Castle, Windhoek og Tafel, de tre største ølmerkene, har med seg t-skjorter, digre stereoanlegg og lassevis med billig øl. De har konkurranser og forteller at dersom man drikker 5 eller 10 øl så skal man få en gratis. De frister også med fine gevinster til de som samler flest ølkorker eller drikker mest. Den gjeveste prisen er en bil.
- Det er egentlig litt rart. Det er jo nesten ingen av oss som har sertifikat. Vi kunne kanskje ha solgt bilen men vi vet jo ikke hvordan vi gjør sånt. Hadde jeg vunnet en bil og noen hadde kommet og sagt at de skulle kjøpe bilen for en kasse øl hadde jeg sikkert sagt ja. Så dum blir man når man drikker.

Han vil nok forstå
Etter at Jafet sluttet å drikke har livet blitt ganske annerledes. Han har plutselig mat til både seg og familien, han har kjøpt nye sko til sønnen sin og han har begynt å få helgeoppdrag i tillegg til sin faste jobb. Han har kjøpt seg ny sykkel og planlegger å ta sertifikat. Fra å være en av taperne i Tsumkwe har han i løpet av et par måneder fått overskudd og lagt planer for fremtiden – både for seg selv og sine 7 barn. Jeg spør ham hva han ville gjort hvis hans eldste sønn på 14 kom hjem full. Han tenker seg nøye om.
- Før jeg kunne gjort noe måtte jeg vente til alkoholen og sinnet var ute av hjertet hans. Dagen etter ville jeg snakket med ham og spørre hvem som gav han alkohol. Så vil jeg fortelle at før pleide også jeg å drikke. Da hadde han ikke sko, ikke skoleuniform og ikke mat. Nå som jeg ikke drikker har han alt dette. Han vil sikkert ikke like det jeg sier men han vil forstå til slutt.

For første gang under intervjuet ser Jafet meg inn i øynene; - Anders, hvor ble det av alle dollarene og centene jeg brukte på å drikke? I 10 år satt jeg der borte hos shebeen dronningene og betalte for Tombo og Kasipembe. Hvor er alle pengene nå? Jeg kunne ha bygd meg et skikkelig hus for alt jeg drakk opp! Sønnen min vil nok forstå.