Jeg skriver litt for noen norske organisasjoner og har gjort et intervju som jeg gjerne vil dele med dere. Noen ganger kan det være bra å lese den uredigerte historien. Det endelige intervjuet vil se annerledes ut - bli gjort mer lesevennelig. Denne historien trenge mye jobb for å bli leservennelig...
For 6 år siden gikk mannen fra henne og de to barna. En uke senere døde moren. Ikke bare var moren den som hadde hjulpet Scholastica økonomisk – nå gikk også ansvaret for tre nevøer over til henne. I løpet av uke mistet hun all inntekt og fikk ansvaret for tre barn ekstra. Dette er 32 år gamle Scholastica sin historie
Jeg hadde ikke noen dårlig oppvekst. Jeg gikk ut av 10. klasse med gode karakterer og dro til Windhoek for å fortsette på skolen. Siden foreldrene mine ikke hadde råd til å betale for utdanningen min valgte jeg å jobbe noen år før jeg fortsatt på skolen. Men du vet, penger er noe man fort får smaken på, og etter noen år hadde jeg lagt alle planer om videre utdanning på hylla. Jeg hadde en mann som tjente litt penger og jeg fikk litt hjelp av moren min i ekstra trange perioder. Men alt i alt så greide jeg meg bra. Jeg hadde akkurat født min andre sønn da alt falt sammen. Mannen min bestemte seg plutselig for å flytte. Jeg vet ikke hvorfor… Jeg har ikke sett han siden den dagen han forlot meg. Jeg gråt og gråt og gråt de første dagene. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde to barn å forsørge uten tilgang på penger. Heldigvis var mamma der, og hun lovte å sende meg penger. Tre dager etter at jeg hadde pratet med henne fikk jeg beskjed om at også hun var død. Det var min plikt å ta ansvar for de tre nevøene mine.
Jeg kjente noen jenter som jobbet som prostituerte her i Windhoek. De tok meg med og viste meg hvordan det skulle gjøres. Etter noen dager på opplæring fikk jeg min første kunde. Han og jeg kjørte et stykke utenfor Windhoek og jeg gav han servicen i bilen hans. Han ville at vi skulle kjøre litt videre men fikk ikke start på bilen så han ba meg gå ut å dytte. I det jeg lukket døren bak meg startet han bilen og kjørte avgårde. Jeg sto igjen på veien 20 kilometer utenfor Windhoek – naken.
Det var en feil jeg ikke gjorde igjen. Man kan ikke være en snill hore. Det er et tøft liv.
Man må gjøre som kunden vil. Reglene gjelder ikke lenger når du har kommet inn på rommet til en kunde. Da er det han som bestemmer – og du gjør det du kan for å få pengene dine. Man gjør alt for penger – det er jo derfor man er der. Jeg vil ikke fortelle deg alt jeg har vært gjennom… Det trenger du ikke høre. En gang var det en hund med. Jeg prøvde å nekte, men da vill jeg tapt dobbelt – både fått juling og ikke få betalt. Jeg har jo barn som må ha mat!
Det er ikke bare de prostituerte som lever farlig. En gang hadde jeg en tysker som kunde. Han ba meg stikke ut å kjøpe litt cannabis til han før vi dro på hotellet. Jeg kjøpte med meg litt mer enn det. Jeg knuste en liten pille i glasset hans og før han hadde drukket opp vinene lå han i dyp søvn. Jeg tok alt han hadde. Det eneste jeg lot være igjen var undertøyet hans. Senere leverte jeg inn passet og ID kort til den tyske ambassaden – sånne dokumenter er veldige viktige å ha.
Jeg sluttet til slutt på grunn av politiets jakt på meg. Politiet var de aller verste. Noen ganger plukket de oss opp og sa de ville putte oss i fengsel om vi ikke hadde sex med dem. Mot slutten nektet jeg, og da bar det som de sa – i fengsel. I løpet av to uker var jeg i fengsel tre ganger – det var nok.
Vi var seks jenter som bestemte oss samtidig om at nok er nok. Vi gikk fra kontor til kontor og ba om hjelp – men det var ingen hjelp å få. En del steder spurte de oss om vi hadde aids. Vi måtte kunne bevise det for å få hjelp. Fire av oss var hiv smittet og da fikk de lov til å søke om hjelp. For de to av oss som ikke var syke var det ingen hjelp å få.
Til slutt fikk vi kontakt med en prest som ville hjelpe oss. Han sa vi trengte å få oppmerksomhet om problemene våre. Vi gikk ut i media og innrømte at vi hadde solgt kroppen vår og at vi nå ville ut av det. Da fikk kirken til presten masse penger av noen bedrifter og noen organisasjoner. Dessverre hadde han ikke plass til oss allikevel… Tenk det, her går vi ut i media og innrømmer sex salg, noe av det mest skremmende og ydmykende jeg har gjort i mitt liv – og så får vi ingenting av godene det frembringer? Og vet du hvorfor? Fordi vi ikke er hiv smittet. Alle pengene går til de som er syke.
Jeg vil egentlig ikke ha penger. Det er ikke det jeg trenger. Penger jeg får i dag er borte i morgen. Jeg trenger en jobb, og for å få jobb trenger jeg utdanning. Jeg er med på et prosjekt i regi av Council of Churches in Namibia (CCN). Der vi får opplæring i engelsk, i lesing og skriving og noen får i praktiske ting som baking og sying. Jeg har spurt om hjelp til å ta 12. klasse sånn at jeg kan begynne på universitet. Da vil jeg bli sosialarbeider. Da kan jeg tjene penger å sikre oppveksten til mine egne barn.
Uten alkohol er det ikke mulig å jobbe som prostituert. Du må ha veske i kroppen. Sexen er smertefull. Det gjør fysisk vondt i tillegg til ydmykelsene man må gjennom. For å takle dette må man ha noe å styrke seg på – både før og etter. Ikke så mye at man raver rundt – men så mye at man får en hinne på sjela. Jeg har ikke helt sluttet å drikke. Noen ganger arrangerer nabolaget grilling. Da tar jeg gjerne en øl. Ofte har vi ikke annet å grille enn bein – vi kan ikke spise de men det gir allikevel en god følelse. Med Guds vilje vil jeg kanskje en dag få råd til å grille kjøtt.
Det er nå to år siden jeg sluttet. Men det er tøft. Det er et helvetes liv. Ofte tenker jeg at jeg kanskje burde begynne å selge kroppen min igjen. Jeg får jo ikke noen penger nå. Jeg har barn som må ha mat. I forrige uke fikk ungene min kun vann med sukker tre dager om dagen – selv drakk jeg kun vann. Den eldste datteren min ble sendt hjem fra skolen fordi hun ikke hadde uniform. Men hvordan skal jeg få penger til en uniform? Og det blir bare verre og verre. Barna trenger mer mat, flere skulle ha gått på skolen… Hva skal jeg gjøre?
Men så tenker jeg på de verste dagene. På de kundene som slo, de kundene som betalte mer for å slippe kondom. Jeg så de var syke, jeg så de var smittet, men når de dobler eller kanskje tredobler betalingen blir valget lett. Aids vil kanskje drepe meg i morgen, men sulten dreper meg i dag. Jeg tenker på slåsskampene mellom jentene fra Angola eller Zimbabwe eller Botswana. De unge jentene som stjal kunder og fikk en straff de ikke glemte… Jeg tenker på alt dette og ser at det ikke er verdt det. Men jeg føler meg som en egoist når jeg velger å la være. For resultatet er at barna mine ikke får mat og skolegang.
Mitt eneste håp er at Gud gir meg jobb…
Jeg har ventet lenge nå.
Veldig lenge
Thursday, March 29, 2007
Monday, March 26, 2007
Filmfestival!
Ahhh, en uke i den bittelille storbyen Windhoek! Behagelig varme ettermiddager, god mat på fine restauranter, kaffe som verken smaker eller ser ut som sølevann… kan det bli bedre? Ja, det kan det faktisk. Når det også viser seg at det er filmfestival i byen – ja da blir det nesten for mye av det gode!
Festivalen Wild Cinema går av stabelen for 6. gang. De viser filmer på puber, på kultursentre og på den ordinære kinoen. Jeg ser filmene som går på Puben:)
Det er en underlig blanding av filmer her, med en klar hovedvekt av skandinaviske. Det henger selvsagt sammen med at festivalen er sponset av SIDA og DANIDA – Sveriges og Danmarks svar på Norad. De andre filmene er stort sett fra andre afrikanske land. Namibias filmproduksjon er ikke akkurat i verdensklasse, men et par filmer herfra skal vi også se. I dag er skal vi blant annet se 6 namibiske kortfilmer.
Det er så utrooolig deilig å sitte i det mørke lokalet og la seg fange inn i filmene de viser. De fleste filmene har vært gode – men strengt tatt så driter jeg i om de er gode eller dårlige. Det som betyr noe er at jeg er på filmfestival – ser film etter film etter film, hiver i meg et kort og usunt junk food måltid i en pause, som jeg skylder den med en kald pils under neste forestilling. Det er nesten som være på film fra sør i Oslo, Filmfestivalen i Tromsø eller maratonhelg på Cinemateket. Det føles nesten som vi er tilbake i sivilisasjonen. Dere aner ikke hvor fantastisk det er!
Trine dro hjem til Tsumkwe i dag. Hun skal få besøk av ILO i morgen (ingen vet helt hva de skal gjøre der, men Trine ble spurt av statsministeren om hun kunne være vertskap – og da er ”jeg kan ikke for jeg skal på kino” en litt tynn unnskylding) Jeg derimot har ingen forpliktelser i Tsumkwe denne uka – så jeg kan med god samvittighet utsette hjemreisen et par dager. Så da blir det sene kvelder med film nesten hele uka!
Festivalen Wild Cinema går av stabelen for 6. gang. De viser filmer på puber, på kultursentre og på den ordinære kinoen. Jeg ser filmene som går på Puben:)
Det er en underlig blanding av filmer her, med en klar hovedvekt av skandinaviske. Det henger selvsagt sammen med at festivalen er sponset av SIDA og DANIDA – Sveriges og Danmarks svar på Norad. De andre filmene er stort sett fra andre afrikanske land. Namibias filmproduksjon er ikke akkurat i verdensklasse, men et par filmer herfra skal vi også se. I dag er skal vi blant annet se 6 namibiske kortfilmer.
Det er så utrooolig deilig å sitte i det mørke lokalet og la seg fange inn i filmene de viser. De fleste filmene har vært gode – men strengt tatt så driter jeg i om de er gode eller dårlige. Det som betyr noe er at jeg er på filmfestival – ser film etter film etter film, hiver i meg et kort og usunt junk food måltid i en pause, som jeg skylder den med en kald pils under neste forestilling. Det er nesten som være på film fra sør i Oslo, Filmfestivalen i Tromsø eller maratonhelg på Cinemateket. Det føles nesten som vi er tilbake i sivilisasjonen. Dere aner ikke hvor fantastisk det er!
Trine dro hjem til Tsumkwe i dag. Hun skal få besøk av ILO i morgen (ingen vet helt hva de skal gjøre der, men Trine ble spurt av statsministeren om hun kunne være vertskap – og da er ”jeg kan ikke for jeg skal på kino” en litt tynn unnskylding) Jeg derimot har ingen forpliktelser i Tsumkwe denne uka – så jeg kan med god samvittighet utsette hjemreisen et par dager. Så da blir det sene kvelder med film nesten hele uka!
Monday, March 19, 2007
TEEP update!
Tsumkwe Environment Education Project (TEEP) har også i år fått økonomisk støtte fra hyggelige mennesker i Norge. Både Lions i Båtsfjord og Svein Harald Larsen (Trines far) har gitt oss støtte til å drive prosjektet videre. Vi har ikke fått like mye som vi fikk i fjor – men vi har nå i alle fall tilstrekkelig til å drive prosjektet ut juni. Dersom noen ønsker å støtte oss kan de ta kontakt direkte med meg så får dere mer informasjon.
Alle som gav oss støtte i fjor har mottatt rapport. De som ikke har fått, men ønsker en slik rapport kan sende meg en mail så får dere den sendt på mail så snart jeg er ved en brukbar internettforbindelse.
De første tre månedene i år har vært hektiske for TEEP. Anton, våre lokalt ansatte koordinator, har hatt hendene og hodet fullt! I januar ble det skrevet rapporter og laget regnskap for 2006. For Anton betydde dette mye kursing både i hvordan regnskap settes opp, hvordan man administrerer kvitteringer og ikke minst – hvordan Excel virker. I tillegg lagde vi årsplan og budsjett for 2007.
Styringsgruppen som består av myndigheter, lokale organisasjoner og ressurspersoner fra lokalmiljøet møttes i begynnelsen av februar. De godkjente planene for 2007 og regnskapet og rapporten fra 2006. Det ble der bestemt at vi i år skal legge mer vekt på kursing på områder som kan skape inntekter for lokalbefolkning og samtidig øke bevisstheten om det lokale miljøet.
Det er flere større aktører i turistbransjen som vurderer å etablere seg i Tsumkwe og vi håper at vi ved å gi omfattende trening til lokale nå vil bidra til at lokale personer vil bli ansatt fremfor å importere arbeidskraft utenfra.Vi har derfor i denne perioden fokusert spesielt mye på guidetrening. I samarbeid med en organisasjon som heter Working Group for Indigenous Minorities in Southern Africa (WIMSA) søkte og fikk vi midler til å gi grunnleggende trening til 30 personer i Tsumkwe øst og Tsumkwe vest. Det er et prestisjefylt kurssenter som heter Namibian Academy for Tourism and Hospitality (NATH) som holder kurset. De begynte med de første 15 i dag og vil gjøre ferdig en gruppe til helgen. Den andre gruppen vil få kursing i neste uke. I tillegg skal jeg ta med meg to personer til Windhoek denne uken som vil få trening hos et selskap som heter Wilderness Safaris. Dette kurset har vi fått gratis. Vi vil også gi et kurs i grunnleggende økonomi og administrasjon for noen av landsbyene som har mye besøk av turister. Dette vil skje i april/mai.
Vi har hatt en runde med kursing i helseproblemer som følge av lokale forurensing. Disse kursene begynte vi med i fjor og vi har håp om å gjennomføre 10 slike i år. Dette avhenger selvsagt også av våre finansielle situasjon. Lokale kvinner får her kursing i søppelhåndtering, resirkulering i tillegg til en obligatorisk del om hiv/Aids. Etter to dager med trening brukes fire dager på opprydding på bostedene og planting av trær.
Vi går mot den tørre årstiden. Det betyr at det blir mindre vann i bushen og at dyr oppsøker landsbyer på jakt etter vann. I fjor fikk vi mye regn i regntiden og det ble rapportert inn svært få konflikter mellom dyr og mennesker. I år har regnet feilet og vi regner med en sterk økning av uheldige situasjoner. Allerede har en hyene angrepet en kvinne i jakten på mat og tre hyener har blitt avlivet. For å unngå situasjoner som dette er det nødvendig å lage vannhull langt unna landsbyene sånn at elefanter, giraffer, løver og hyener og sånn ikke trenger å oppsøke landsbyene. TEEP bidro i fjor til å lage fire slike. Vi har tre nye under planlegging i år og regner med å påbegynne disse prosjektene i løpet av mai/juni. Som vanlig er det andre organisasjoner som skaffer materiell og transport mens TEEP skaffer arbeidskraft og mat. Vi mangler fremdeles midler til å gjennomføre alle tre prosjektene men håper å få positivt svar på en søknad vi har inne nå. Da vil vi forhåpentligvis få tilstrekkelig med midler til å skaffe telt til de frivillige også. Til nå har vi vært nødt til å leie telt – og ofte har vi ikke greid å skaffe mange nok med det som resultat at fire voksne personer har delt et tomanns telt. Det er ikke akkurat ideelt så vi håper at vi kan finne en løsning på dette i år.
Vi har i tillegg til dette flere ting under planlegging. Men jeg gir dere ikke alle godbitene nåJ Noe må jeg jo ha å skrive om i juni også.
Alle som gav oss støtte i fjor har mottatt rapport. De som ikke har fått, men ønsker en slik rapport kan sende meg en mail så får dere den sendt på mail så snart jeg er ved en brukbar internettforbindelse.
De første tre månedene i år har vært hektiske for TEEP. Anton, våre lokalt ansatte koordinator, har hatt hendene og hodet fullt! I januar ble det skrevet rapporter og laget regnskap for 2006. For Anton betydde dette mye kursing både i hvordan regnskap settes opp, hvordan man administrerer kvitteringer og ikke minst – hvordan Excel virker. I tillegg lagde vi årsplan og budsjett for 2007.
Styringsgruppen som består av myndigheter, lokale organisasjoner og ressurspersoner fra lokalmiljøet møttes i begynnelsen av februar. De godkjente planene for 2007 og regnskapet og rapporten fra 2006. Det ble der bestemt at vi i år skal legge mer vekt på kursing på områder som kan skape inntekter for lokalbefolkning og samtidig øke bevisstheten om det lokale miljøet.
Det er flere større aktører i turistbransjen som vurderer å etablere seg i Tsumkwe og vi håper at vi ved å gi omfattende trening til lokale nå vil bidra til at lokale personer vil bli ansatt fremfor å importere arbeidskraft utenfra.Vi har derfor i denne perioden fokusert spesielt mye på guidetrening. I samarbeid med en organisasjon som heter Working Group for Indigenous Minorities in Southern Africa (WIMSA) søkte og fikk vi midler til å gi grunnleggende trening til 30 personer i Tsumkwe øst og Tsumkwe vest. Det er et prestisjefylt kurssenter som heter Namibian Academy for Tourism and Hospitality (NATH) som holder kurset. De begynte med de første 15 i dag og vil gjøre ferdig en gruppe til helgen. Den andre gruppen vil få kursing i neste uke. I tillegg skal jeg ta med meg to personer til Windhoek denne uken som vil få trening hos et selskap som heter Wilderness Safaris. Dette kurset har vi fått gratis. Vi vil også gi et kurs i grunnleggende økonomi og administrasjon for noen av landsbyene som har mye besøk av turister. Dette vil skje i april/mai.
Vi har hatt en runde med kursing i helseproblemer som følge av lokale forurensing. Disse kursene begynte vi med i fjor og vi har håp om å gjennomføre 10 slike i år. Dette avhenger selvsagt også av våre finansielle situasjon. Lokale kvinner får her kursing i søppelhåndtering, resirkulering i tillegg til en obligatorisk del om hiv/Aids. Etter to dager med trening brukes fire dager på opprydding på bostedene og planting av trær.
Vi går mot den tørre årstiden. Det betyr at det blir mindre vann i bushen og at dyr oppsøker landsbyer på jakt etter vann. I fjor fikk vi mye regn i regntiden og det ble rapportert inn svært få konflikter mellom dyr og mennesker. I år har regnet feilet og vi regner med en sterk økning av uheldige situasjoner. Allerede har en hyene angrepet en kvinne i jakten på mat og tre hyener har blitt avlivet. For å unngå situasjoner som dette er det nødvendig å lage vannhull langt unna landsbyene sånn at elefanter, giraffer, løver og hyener og sånn ikke trenger å oppsøke landsbyene. TEEP bidro i fjor til å lage fire slike. Vi har tre nye under planlegging i år og regner med å påbegynne disse prosjektene i løpet av mai/juni. Som vanlig er det andre organisasjoner som skaffer materiell og transport mens TEEP skaffer arbeidskraft og mat. Vi mangler fremdeles midler til å gjennomføre alle tre prosjektene men håper å få positivt svar på en søknad vi har inne nå. Da vil vi forhåpentligvis få tilstrekkelig med midler til å skaffe telt til de frivillige også. Til nå har vi vært nødt til å leie telt – og ofte har vi ikke greid å skaffe mange nok med det som resultat at fire voksne personer har delt et tomanns telt. Det er ikke akkurat ideelt så vi håper at vi kan finne en løsning på dette i år.
Vi har i tillegg til dette flere ting under planlegging. Men jeg gir dere ikke alle godbitene nåJ Noe må jeg jo ha å skrive om i juni også.
Wednesday, March 14, 2007
Etter en uke i paradis...
(Jeg har slitt noe voldsomt med bloggen de siste ukene. Denne bloggen her skrev jeg for en god stund siden men har ikke hatt mulighet til å legge den ut før nå)
Etter en uke i paradis med svømmebasseng, løver og gale esler (takk til The Sjos for fantastisk ferie!) så var det en voldsom overgang å komme tilbake til Tsumkwe. Her er det dessverre tunge dager. Regnet har ikke kommet skikkelig og i et land som dette får det triste konsekvenser. Uten regn er det umulig å dyrke mais som er det de fleste spiser. Det meste av maten i bushen også avhengig av vann og flere av vekstene som vanligvis spises på denne tiden av året har ikke kommet. Og når man verken har egenprodusert mat eller bushmat så blir det vanskelig.
Hver eneste dag kommer det kvinner, menn og barn på døra, enten for å spørre om penger, selge noe de har laget eller bare se bedene ut. Smykker de vanligvis ber om 40 dollar for, som vi så pruter ned til 20, vil de nå selge for 5. Det er et tydelig tegn på desperasjon. Vi betaler de 20 dollar som vi pleier og da har de mat for en kveld eller kanskje to. Og så må de igjen ut å lete etter noen som vil kjøpe, noen som kan låne dem litt eller et familiemedlem med jobb som kan hjelpe dem med en kopp maisgrøt eller en kopp te med sukker. Det som gjør det ekstra kjipt er at vi vet dette bare er begynnelsen. Fortsatt er det noen som har mat fra i fjor, fortsatt er det noen røtter og noen busker i bushen som kan spises og som hjelper mange til å komme seg videre til neste dag. Men dersom regnet ikke kommer skikkelig i løpet av de neste tre-fire ukene så blir det tøft i den kommende tørketiden. Litt tøft for oss som er vitne til det men veldig veldig mye verre for de som faktisk ikke har mat til ungene sine.
Dette er tiden for de tunge avgjørelsene. Vi prøver å lytte til både hodet og hjertet men det ender stort sett med at vi tyr til bistandsarbeiderens nødvendige generalisering av den enkeltes lidelse. Det er lite annet vi kan gjøre. Vi kan ikke ta inn over oss alle enkeltskjebnene. Vi kan ikke gi mat eller penger til alle som banker på døren eller ser sultne ut. Det går ikke. Så mens vi lenge har brukt tid på bygge bru mellom oss og de som bor her har vi nå behov for å markere avstand. Vi trenger også vårt rom, vår tid og våre tanker. Noen ganger må vi være strenge ovenfor barnefamiliene som står utenfor gjerdet og sier ”please please mister. We are very hungry. Not food for a week”. Noen ganger gir vi litt mat eller penger, noen ganger kjøper vi noen smykker de har laget, men oftest sier vi ”sorry, not today”. Gir de seg ikke hever vi stemmen og gjør det klart at det ikke er noe å hente hos oss. Det er ikke noe hyggelig.
Vi sitter inne og planlegger bryllupet vårt i Juni. En storslagen feiring med mat og drikke i overflod, med gaver og lykke og glede og sløsing. Samtidig sier vi nei til damen som ber om 10 dollar for å kjøp seg mel og sukker. Men det gir meg ikke dårlig samvittighet. Gjør det meg til avstumpet kyniker?
Kanskje det gjør det. Kanskje har de få årene her nede gitt meg evnen til å ikke la ting gå så sterkt innpå meg. Og kanskje mister jeg da også evnen til å sette meg inn i deres situasjon. Kanskje bidrar det til sterkere avstand mellom meg og dem. Kanskje gjør det meg til en dårligere bistandsarbeider. Men jeg tror ikke det er sånn det fungerer. Jeg tror faktisk det er motsatt.
Jeg tror avstanden mellom meg og dem er helt nødvendig for å få en objektiv oversikt over situasjonen, ta reflekterte valg og jobbe langsiktig. Og det er det jobben vår går ut på. Vi kommer utenfra og inn hit fordi vi har kompetanse og erfaring i å se, vurdere og handle deretter. Vi har ikke familiebånd, lange eller nære vennskapsbånd, økonomiske forpliktelser eller noe slikt som kan stå i veien for det arbeidet vi må gjøre. Dersom vi tar en upopulær beslutning risikerer vi ikke sanksjoner vi kunne blitt utsatt for dersom vi kom herfra. Så avstanden, mener jeg, er nødvendig og riktig.
Men det forklarer allikevel ikke hvorfor jeg ikke får dårlig samvittighet for mitt relativt sett ekstreme forbruk. For jeg kunne jo ha opprettholdt avstanden og samtidig redusert forbruket betraktelig. Jeg kunne ha greid meg uten I-pod, to PCer, konebil og middag med kjøtt hver dag. Jeg kunne jo det. Og jeg kunne selvsagt også ha greid meg uten overdådig bryllup i juni og uten å reise på dyre ferier. Det er mye jeg kunne greid meg uten. Det vil neppe ha gjort verden til et bedre sted alene, men jeg hadde jo da gått foran med et godt eksempel. Jeg hadde vært en som andre kunne se mot og si ”se, det går an å ha et godt liv uten alle luksusgodene vi har gjort oss avhengige av”. Det hadde kanskje ikke gjort meg til en bedre bistandsarbeider men sikkert ikke til en dårligere en heller. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor tar jeg ikke konsekvensen av en overtydelig forskjell på fattig og rik som jo også for meg er frustrerende? Hvorfor selger jeg ikke de digitale duppedittene og bruker pengene på noe mer fornuftig?
Etter en uke i paradis med svømmebasseng, løver og gale esler (takk til The Sjos for fantastisk ferie!) så var det en voldsom overgang å komme tilbake til Tsumkwe. Her er det dessverre tunge dager. Regnet har ikke kommet skikkelig og i et land som dette får det triste konsekvenser. Uten regn er det umulig å dyrke mais som er det de fleste spiser. Det meste av maten i bushen også avhengig av vann og flere av vekstene som vanligvis spises på denne tiden av året har ikke kommet. Og når man verken har egenprodusert mat eller bushmat så blir det vanskelig.
Hver eneste dag kommer det kvinner, menn og barn på døra, enten for å spørre om penger, selge noe de har laget eller bare se bedene ut. Smykker de vanligvis ber om 40 dollar for, som vi så pruter ned til 20, vil de nå selge for 5. Det er et tydelig tegn på desperasjon. Vi betaler de 20 dollar som vi pleier og da har de mat for en kveld eller kanskje to. Og så må de igjen ut å lete etter noen som vil kjøpe, noen som kan låne dem litt eller et familiemedlem med jobb som kan hjelpe dem med en kopp maisgrøt eller en kopp te med sukker. Det som gjør det ekstra kjipt er at vi vet dette bare er begynnelsen. Fortsatt er det noen som har mat fra i fjor, fortsatt er det noen røtter og noen busker i bushen som kan spises og som hjelper mange til å komme seg videre til neste dag. Men dersom regnet ikke kommer skikkelig i løpet av de neste tre-fire ukene så blir det tøft i den kommende tørketiden. Litt tøft for oss som er vitne til det men veldig veldig mye verre for de som faktisk ikke har mat til ungene sine.
Dette er tiden for de tunge avgjørelsene. Vi prøver å lytte til både hodet og hjertet men det ender stort sett med at vi tyr til bistandsarbeiderens nødvendige generalisering av den enkeltes lidelse. Det er lite annet vi kan gjøre. Vi kan ikke ta inn over oss alle enkeltskjebnene. Vi kan ikke gi mat eller penger til alle som banker på døren eller ser sultne ut. Det går ikke. Så mens vi lenge har brukt tid på bygge bru mellom oss og de som bor her har vi nå behov for å markere avstand. Vi trenger også vårt rom, vår tid og våre tanker. Noen ganger må vi være strenge ovenfor barnefamiliene som står utenfor gjerdet og sier ”please please mister. We are very hungry. Not food for a week”. Noen ganger gir vi litt mat eller penger, noen ganger kjøper vi noen smykker de har laget, men oftest sier vi ”sorry, not today”. Gir de seg ikke hever vi stemmen og gjør det klart at det ikke er noe å hente hos oss. Det er ikke noe hyggelig.
Vi sitter inne og planlegger bryllupet vårt i Juni. En storslagen feiring med mat og drikke i overflod, med gaver og lykke og glede og sløsing. Samtidig sier vi nei til damen som ber om 10 dollar for å kjøp seg mel og sukker. Men det gir meg ikke dårlig samvittighet. Gjør det meg til avstumpet kyniker?
Kanskje det gjør det. Kanskje har de få årene her nede gitt meg evnen til å ikke la ting gå så sterkt innpå meg. Og kanskje mister jeg da også evnen til å sette meg inn i deres situasjon. Kanskje bidrar det til sterkere avstand mellom meg og dem. Kanskje gjør det meg til en dårligere bistandsarbeider. Men jeg tror ikke det er sånn det fungerer. Jeg tror faktisk det er motsatt.
Jeg tror avstanden mellom meg og dem er helt nødvendig for å få en objektiv oversikt over situasjonen, ta reflekterte valg og jobbe langsiktig. Og det er det jobben vår går ut på. Vi kommer utenfra og inn hit fordi vi har kompetanse og erfaring i å se, vurdere og handle deretter. Vi har ikke familiebånd, lange eller nære vennskapsbånd, økonomiske forpliktelser eller noe slikt som kan stå i veien for det arbeidet vi må gjøre. Dersom vi tar en upopulær beslutning risikerer vi ikke sanksjoner vi kunne blitt utsatt for dersom vi kom herfra. Så avstanden, mener jeg, er nødvendig og riktig.
Men det forklarer allikevel ikke hvorfor jeg ikke får dårlig samvittighet for mitt relativt sett ekstreme forbruk. For jeg kunne jo ha opprettholdt avstanden og samtidig redusert forbruket betraktelig. Jeg kunne ha greid meg uten I-pod, to PCer, konebil og middag med kjøtt hver dag. Jeg kunne jo det. Og jeg kunne selvsagt også ha greid meg uten overdådig bryllup i juni og uten å reise på dyre ferier. Det er mye jeg kunne greid meg uten. Det vil neppe ha gjort verden til et bedre sted alene, men jeg hadde jo da gått foran med et godt eksempel. Jeg hadde vært en som andre kunne se mot og si ”se, det går an å ha et godt liv uten alle luksusgodene vi har gjort oss avhengige av”. Det hadde kanskje ikke gjort meg til en bedre bistandsarbeider men sikkert ikke til en dårligere en heller. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor tar jeg ikke konsekvensen av en overtydelig forskjell på fattig og rik som jo også for meg er frustrerende? Hvorfor selger jeg ikke de digitale duppedittene og bruker pengene på noe mer fornuftig?
Subscribe to:
Posts (Atom)
