Etter en uke i paradis...

(Jeg har slitt noe voldsomt med bloggen de siste ukene. Denne bloggen her skrev jeg for en god stund siden men har ikke hatt mulighet til å legge den ut før nå)

Etter en uke i paradis med svømmebasseng, løver og gale esler (takk til The Sjos for fantastisk ferie!) så var det en voldsom overgang å komme tilbake til Tsumkwe. Her er det dessverre tunge dager. Regnet har ikke kommet skikkelig og i et land som dette får det triste konsekvenser. Uten regn er det umulig å dyrke mais som er det de fleste spiser. Det meste av maten i bushen også avhengig av vann og flere av vekstene som vanligvis spises på denne tiden av året har ikke kommet. Og når man verken har egenprodusert mat eller bushmat så blir det vanskelig.

Hver eneste dag kommer det kvinner, menn og barn på døra, enten for å spørre om penger, selge noe de har laget eller bare se bedene ut. Smykker de vanligvis ber om 40 dollar for, som vi så pruter ned til 20, vil de nå selge for 5. Det er et tydelig tegn på desperasjon. Vi betaler de 20 dollar som vi pleier og da har de mat for en kveld eller kanskje to. Og så må de igjen ut å lete etter noen som vil kjøpe, noen som kan låne dem litt eller et familiemedlem med jobb som kan hjelpe dem med en kopp maisgrøt eller en kopp te med sukker. Det som gjør det ekstra kjipt er at vi vet dette bare er begynnelsen. Fortsatt er det noen som har mat fra i fjor, fortsatt er det noen røtter og noen busker i bushen som kan spises og som hjelper mange til å komme seg videre til neste dag. Men dersom regnet ikke kommer skikkelig i løpet av de neste tre-fire ukene så blir det tøft i den kommende tørketiden. Litt tøft for oss som er vitne til det men veldig veldig mye verre for de som faktisk ikke har mat til ungene sine.

Dette er tiden for de tunge avgjørelsene. Vi prøver å lytte til både hodet og hjertet men det ender stort sett med at vi tyr til bistandsarbeiderens nødvendige generalisering av den enkeltes lidelse. Det er lite annet vi kan gjøre. Vi kan ikke ta inn over oss alle enkeltskjebnene. Vi kan ikke gi mat eller penger til alle som banker på døren eller ser sultne ut. Det går ikke. Så mens vi lenge har brukt tid på bygge bru mellom oss og de som bor her har vi nå behov for å markere avstand. Vi trenger også vårt rom, vår tid og våre tanker. Noen ganger må vi være strenge ovenfor barnefamiliene som står utenfor gjerdet og sier ”please please mister. We are very hungry. Not food for a week”. Noen ganger gir vi litt mat eller penger, noen ganger kjøper vi noen smykker de har laget, men oftest sier vi ”sorry, not today”. Gir de seg ikke hever vi stemmen og gjør det klart at det ikke er noe å hente hos oss. Det er ikke noe hyggelig.

Vi sitter inne og planlegger bryllupet vårt i Juni. En storslagen feiring med mat og drikke i overflod, med gaver og lykke og glede og sløsing. Samtidig sier vi nei til damen som ber om 10 dollar for å kjøp seg mel og sukker. Men det gir meg ikke dårlig samvittighet. Gjør det meg til avstumpet kyniker?

Kanskje det gjør det. Kanskje har de få årene her nede gitt meg evnen til å ikke la ting gå så sterkt innpå meg. Og kanskje mister jeg da også evnen til å sette meg inn i deres situasjon. Kanskje bidrar det til sterkere avstand mellom meg og dem. Kanskje gjør det meg til en dårligere bistandsarbeider. Men jeg tror ikke det er sånn det fungerer. Jeg tror faktisk det er motsatt.

Jeg tror avstanden mellom meg og dem er helt nødvendig for å få en objektiv oversikt over situasjonen, ta reflekterte valg og jobbe langsiktig. Og det er det jobben vår går ut på. Vi kommer utenfra og inn hit fordi vi har kompetanse og erfaring i å se, vurdere og handle deretter. Vi har ikke familiebånd, lange eller nære vennskapsbånd, økonomiske forpliktelser eller noe slikt som kan stå i veien for det arbeidet vi må gjøre. Dersom vi tar en upopulær beslutning risikerer vi ikke sanksjoner vi kunne blitt utsatt for dersom vi kom herfra. Så avstanden, mener jeg, er nødvendig og riktig.

Men det forklarer allikevel ikke hvorfor jeg ikke får dårlig samvittighet for mitt relativt sett ekstreme forbruk. For jeg kunne jo ha opprettholdt avstanden og samtidig redusert forbruket betraktelig. Jeg kunne ha greid meg uten I-pod, to PCer, konebil og middag med kjøtt hver dag. Jeg kunne jo det. Og jeg kunne selvsagt også ha greid meg uten overdådig bryllup i juni og uten å reise på dyre ferier. Det er mye jeg kunne greid meg uten. Det vil neppe ha gjort verden til et bedre sted alene, men jeg hadde jo da gått foran med et godt eksempel. Jeg hadde vært en som andre kunne se mot og si ”se, det går an å ha et godt liv uten alle luksusgodene vi har gjort oss avhengige av”. Det hadde kanskje ikke gjort meg til en bedre bistandsarbeider men sikkert ikke til en dårligere en heller. Så hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor tar jeg ikke konsekvensen av en overtydelig forskjell på fattig og rik som jo også for meg er frustrerende? Hvorfor selger jeg ikke de digitale duppedittene og bruker pengene på noe mer fornuftig?