Scholasticas historie

Jeg skriver litt for noen norske organisasjoner og har gjort et intervju som jeg gjerne vil dele med dere. Noen ganger kan det være bra å lese den uredigerte historien. Det endelige intervjuet vil se annerledes ut - bli gjort mer lesevennelig. Denne historien trenge mye jobb for å bli leservennelig...


For 6 år siden gikk mannen fra henne og de to barna. En uke senere døde moren. Ikke bare var moren den som hadde hjulpet Scholastica økonomisk – nå gikk også ansvaret for tre nevøer over til henne. I løpet av uke mistet hun all inntekt og fikk ansvaret for tre barn ekstra. Dette er 32 år gamle Scholastica sin historie

Jeg hadde ikke noen dårlig oppvekst. Jeg gikk ut av 10. klasse med gode karakterer og dro til Windhoek for å fortsette på skolen. Siden foreldrene mine ikke hadde råd til å betale for utdanningen min valgte jeg å jobbe noen år før jeg fortsatt på skolen. Men du vet, penger er noe man fort får smaken på, og etter noen år hadde jeg lagt alle planer om videre utdanning på hylla. Jeg hadde en mann som tjente litt penger og jeg fikk litt hjelp av moren min i ekstra trange perioder. Men alt i alt så greide jeg meg bra. Jeg hadde akkurat født min andre sønn da alt falt sammen. Mannen min bestemte seg plutselig for å flytte. Jeg vet ikke hvorfor… Jeg har ikke sett han siden den dagen han forlot meg. Jeg gråt og gråt og gråt de første dagene. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde to barn å forsørge uten tilgang på penger. Heldigvis var mamma der, og hun lovte å sende meg penger. Tre dager etter at jeg hadde pratet med henne fikk jeg beskjed om at også hun var død. Det var min plikt å ta ansvar for de tre nevøene mine.

Jeg kjente noen jenter som jobbet som prostituerte her i Windhoek. De tok meg med og viste meg hvordan det skulle gjøres. Etter noen dager på opplæring fikk jeg min første kunde. Han og jeg kjørte et stykke utenfor Windhoek og jeg gav han servicen i bilen hans. Han ville at vi skulle kjøre litt videre men fikk ikke start på bilen så han ba meg gå ut å dytte. I det jeg lukket døren bak meg startet han bilen og kjørte avgårde. Jeg sto igjen på veien 20 kilometer utenfor Windhoek – naken.

Det var en feil jeg ikke gjorde igjen. Man kan ikke være en snill hore. Det er et tøft liv.

Man må gjøre som kunden vil. Reglene gjelder ikke lenger når du har kommet inn på rommet til en kunde. Da er det han som bestemmer – og du gjør det du kan for å få pengene dine. Man gjør alt for penger – det er jo derfor man er der. Jeg vil ikke fortelle deg alt jeg har vært gjennom… Det trenger du ikke høre. En gang var det en hund med. Jeg prøvde å nekte, men da vill jeg tapt dobbelt – både fått juling og ikke få betalt. Jeg har jo barn som må ha mat!

Det er ikke bare de prostituerte som lever farlig. En gang hadde jeg en tysker som kunde. Han ba meg stikke ut å kjøpe litt cannabis til han før vi dro på hotellet. Jeg kjøpte med meg litt mer enn det. Jeg knuste en liten pille i glasset hans og før han hadde drukket opp vinene lå han i dyp søvn. Jeg tok alt han hadde. Det eneste jeg lot være igjen var undertøyet hans. Senere leverte jeg inn passet og ID kort til den tyske ambassaden – sånne dokumenter er veldige viktige å ha.

Jeg sluttet til slutt på grunn av politiets jakt på meg. Politiet var de aller verste. Noen ganger plukket de oss opp og sa de ville putte oss i fengsel om vi ikke hadde sex med dem. Mot slutten nektet jeg, og da bar det som de sa – i fengsel. I løpet av to uker var jeg i fengsel tre ganger – det var nok.

Vi var seks jenter som bestemte oss samtidig om at nok er nok. Vi gikk fra kontor til kontor og ba om hjelp – men det var ingen hjelp å få. En del steder spurte de oss om vi hadde aids. Vi måtte kunne bevise det for å få hjelp. Fire av oss var hiv smittet og da fikk de lov til å søke om hjelp. For de to av oss som ikke var syke var det ingen hjelp å få.

Til slutt fikk vi kontakt med en prest som ville hjelpe oss. Han sa vi trengte å få oppmerksomhet om problemene våre. Vi gikk ut i media og innrømte at vi hadde solgt kroppen vår og at vi nå ville ut av det. Da fikk kirken til presten masse penger av noen bedrifter og noen organisasjoner. Dessverre hadde han ikke plass til oss allikevel… Tenk det, her går vi ut i media og innrømmer sex salg, noe av det mest skremmende og ydmykende jeg har gjort i mitt liv – og så får vi ingenting av godene det frembringer? Og vet du hvorfor? Fordi vi ikke er hiv smittet. Alle pengene går til de som er syke.

Jeg vil egentlig ikke ha penger. Det er ikke det jeg trenger. Penger jeg får i dag er borte i morgen. Jeg trenger en jobb, og for å få jobb trenger jeg utdanning. Jeg er med på et prosjekt i regi av Council of Churches in Namibia (CCN). Der vi får opplæring i engelsk, i lesing og skriving og noen får i praktiske ting som baking og sying. Jeg har spurt om hjelp til å ta 12. klasse sånn at jeg kan begynne på universitet. Da vil jeg bli sosialarbeider. Da kan jeg tjene penger å sikre oppveksten til mine egne barn.

Uten alkohol er det ikke mulig å jobbe som prostituert. Du må ha veske i kroppen. Sexen er smertefull. Det gjør fysisk vondt i tillegg til ydmykelsene man må gjennom. For å takle dette må man ha noe å styrke seg på – både før og etter. Ikke så mye at man raver rundt – men så mye at man får en hinne på sjela. Jeg har ikke helt sluttet å drikke. Noen ganger arrangerer nabolaget grilling. Da tar jeg gjerne en øl. Ofte har vi ikke annet å grille enn bein – vi kan ikke spise de men det gir allikevel en god følelse. Med Guds vilje vil jeg kanskje en dag få råd til å grille kjøtt.

Det er nå to år siden jeg sluttet. Men det er tøft. Det er et helvetes liv. Ofte tenker jeg at jeg kanskje burde begynne å selge kroppen min igjen. Jeg får jo ikke noen penger nå. Jeg har barn som må ha mat. I forrige uke fikk ungene min kun vann med sukker tre dager om dagen – selv drakk jeg kun vann. Den eldste datteren min ble sendt hjem fra skolen fordi hun ikke hadde uniform. Men hvordan skal jeg få penger til en uniform? Og det blir bare verre og verre. Barna trenger mer mat, flere skulle ha gått på skolen… Hva skal jeg gjøre?

Men så tenker jeg på de verste dagene. På de kundene som slo, de kundene som betalte mer for å slippe kondom. Jeg så de var syke, jeg så de var smittet, men når de dobler eller kanskje tredobler betalingen blir valget lett. Aids vil kanskje drepe meg i morgen, men sulten dreper meg i dag. Jeg tenker på slåsskampene mellom jentene fra Angola eller Zimbabwe eller Botswana. De unge jentene som stjal kunder og fikk en straff de ikke glemte… Jeg tenker på alt dette og ser at det ikke er verdt det. Men jeg føler meg som en egoist når jeg velger å la være. For resultatet er at barna mine ikke får mat og skolegang.

Mitt eneste håp er at Gud gir meg jobb…
Jeg har ventet lenge nå.
Veldig lenge