Norge

Jeg våknet før soloppgang av kanoner. En serie av smell skremte meg opp av søvnen og i halvsøvne snek usikkerheten seg på. Hva skjer? Det var stille noen få sekunder før jeg hørte dem... Strenge, militære rytmiske trommeslag dunket i det fjerne. Ikke fra en kant - men fra overalt! De ble høyere og høyere, flere og flere! Jeg var omringet. Jeg hørte smellene komme nærmere og nærmere. Jeg kledde på meg noe lett og kikket skremt ut av soveromsvinduet. Der så jeg uniformerte barn komme marsjerende i streng orden - alle bevæpnet med geværer. Hvor var jeg? Var det en drøm? Hadde en tidsmaskin fraktet meg tilbake til krigens tyskland med Hitler Jugend strengt marsjerende i gatene? Kaldsvetten piplet frem og rant sakte og kilene ned langs ryggen. Hva skjedde? Var det krig??

Først da jeg så at det sto bunadskledde mødre med kameraer og fedre nedlesset med videokameraer langs toget av bevæpnede barn skjønte jeg det. Det som kunne vært skrekkbilder fra Pristina eller Nord-Uganda var noe langt mindre farlig. Det var bare 17. Mai i Bergen.

Jeg liker 17.mai godt. Jeg liker godt å gå langs gatene og se på skolekorps som spiller Norge i rødt hvitt og blått. Å feire oss selv med musikk, kaker, pølse og bunad er hyggelig. At det enkelte ganger kan bikke litt over i ekstrem selvforherligelse og flaggtilbeding får heller bare være. Det er sikker sunt å dyrke seg selv litt innimellom - og at vi har et land som er godt å bo i er det ingen tvil om. 17. mai er kanskje den ærligste dagen vi har. Vi feirer freden, demokratiet og softisen.

Men når det er freden vi feirer, hvorfor i all verden markere det med å skyte med kanoner? Når det er tryggheten vi markerer hvorfor kler vi opp små barn i uniformer og gir de lekegeværer?

"Det er tradisjon" sier noen. "Det er historie", sier andre. "Det er en viktig del av vår kulturarv".
Andre sier "Enkelte ting stiller man ikke spørsmål om"

Det er ikke sånn at jeg tror at den militære nasjonalismen i Bergen ødelegger ungdommen eller skaper ungdomskriminelle. Det er ikke det at jeg tror det får store negative konsekvenser for hele kull av småunger. Det er bare det at det at det gjør 17. Mai littegrann mindre bra.
For plutselig blir fredens dag til krigens dag - og da forsvinner litt av magien.

Nå kompenserer Bergen med et ekstremt folkeliv, vanvittig langt tog og tusenvis av glade barn og voksne! 17. Mai i Bergen er en opplevelse som er eksotisk. Mye mer eksotisk enn mye jeg har opplevd i Kalahariørkenen. Det er spennende, morsomt og rart. Men det hadde vært mye bedre om bombene ikke smalt og om barna bar på paraplyer i stedet for lekegevær. Det ville dessuten vært nyttig i tillegg.

Når vil jeg neppe oppleve det igjen - jeg blir veldig aldri invitert tilbake. For buekorps - det kødder man ikke med!

Noen har sagt det bedre

Noen ganger dukker det opp meningsbærere som vet å få sagt de viktige tingene på den riktige måten. Her er en av dem:

http://whedonesque.com/comments/13271

Les og tenk.

VIRUS!!

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive masse moro og spennende og sånn de siste ukene. Jeg skrev faktisk en del også. Men dere så aldri noe til det. For langt uti bushen greide et lite snikende virus å angripe lap topen og ødelegge alt jeg hadde komponert av underfundige betraktninger.

Omtrent samtidig fikk Trine sin lap top frastjælt på et ikke fungerende hotell med ikke fungerende telefonlinjer og ikke fungerende politi i et ikke fungerende land. Det var i Angola.

Nå er vi i Windhoek veldig travelt opptatt med å planlegge å komme oss hjem til Norge. Vi reiser på fredag og lander på lørdag. Det skal bli ganske greit med noen uker i Norge nå altså. Litt lei av alt som ikke virker...

Så hva har skjedd de siste ukene.

Ganske mye egentlig, men la meg begynne med å fortelle om Trines bil.

Trine kjørte en dag ut i en landsby for å diskutere bruken av et esel med tilhørende kjerre. I landsbyen Den/Ui brukte de fire timer på å ikke ble enige og Trine tenkte at det var på høy tid å komme seg hjem. Hun satte seg bak rattet som nektet å rikke seg. Rattet var gått i lås og nøkkelen ville ikke gå rundt før rattet løsnet. hun vrikket og rugget og dyttet og bannet - alt uten hell. Hun ringte da til Arno, vår lite tiltalende nødhelper i alle bil og husspørsmål. Han sa på sin sedvanlige trivelige måte "Are you a fucking stupid retarded asshole? Just viggle the steeringwheel you stupid fucking useless son of a bitch". Trine smilte og visste han mente det godt så hun prøvde igjen å vrikke og lure og banne - fortsatt uten hell. En San foreslo at de skulle dytte bilen litt frem og litt tilbake. Ingen skjønte vitsen med det men siden det var det eneste forslaget som ikke var prøvd så gjorde de det. Det virket fortsatt ikke.

Da ringte Trine til meg. Det er det vanligvis svært lite hjelp i. Men jeg tok med meg Anton som i tillegg til å være TEEP koordinator kan litt om biler. Han tok med seg nødvendige verktøy (tyggis og leatherman) og så kjørte vi ut til bilen. Etter at både han og jeg hadde prøvd å lure og lirke og banne og alt det andre som Trine allerede hadde prøvd men som vi bare måtte prøve vi og, så begynte Anton å skru. Den ene underlige delen etter den andre datt ut og Anton smilte hele tiden og sa at det ikke var noen grunn til bekymring. "Any time now", sa han. Det var bare kødd. Etter fire timer og mange deler rundt omkring og solnedgang og hylende hyener i nærheten så bestemte vi oss for å kaste inn årene.

Dagen etter dro Trine og Anton tilbake. Anton hadde snakket med Pappaen sin og fått tips. Ved lunchtider så jeg at bilen kom kjørende inn i Tsumkwe og tenkte at nå var vel alt greit. Jeg tuslet glad og intetanene hjem og ble møtt i døren av Trine som freste "I dag inviterer du INGEN på middag!!" Det ante meg at alt ikke var helt i orden allikevel.

Det viste seg at for å få startet bilen og få kjørt den inn til Tsumkwe så var Anton nødt til å knekke rattlåsen og tjuvstarte bilen. Dette gjorde han på en onsdag. Trine skulle kjøre 1600 til Angola på lørdagen som kom bare tre dager senere og var ikke så veldig gira på å kjøre en bil der hverken styre eller starter fungerte tilfredsstillende. Så det var klart at bilen måtte på verksted. Og som alltid, det nærmeste verkstedet er Grootfontein, 300 kilometer unna. For å skape god stemning så meldte jeg meg frivillig til å kjøre bilen inn neste morgen.

Neste morgen kom Anton, som jeg hadde bedt om å bli med for å starte bilen, tidlig for at vi skulle komme oss tidlig av gårde. Planen var å starte klokka 0500. Anton smilte som vanlig og sa at det ikke var noen grunn til bekymring. I det siste har det at han sier det gjort meg ganske bekymra... Han kom som sagt tidlig og skulle bare starte bilen. Det gikk ikke. Klokka halv seks var bilen fremdeles død og det var bare en ting å gjøre. Taue faenskapet til Grootfontein.

Det var en laaang tur.

Det viste seg at bilen trengte en haug med nye deler. Den kunne kjøre til Angola men det var ikke sikkert styret virket helt 100%. Og på de minebelagte veiene i Angola er det greiest at det meste virker optimalt. Treffer man en mine har det neppe mye betydning men det er sannsynligvis forebyggende å kunne svinge.

Så da måtte Trine kjøpe flybilletter og ordne haik.

Og det gjorde hun og alt ordnet seg på et vis som det vanligvis gjør.