Norge

Jeg våknet før soloppgang av kanoner. En serie av smell skremte meg opp av søvnen og i halvsøvne snek usikkerheten seg på. Hva skjer? Det var stille noen få sekunder før jeg hørte dem... Strenge, militære rytmiske trommeslag dunket i det fjerne. Ikke fra en kant - men fra overalt! De ble høyere og høyere, flere og flere! Jeg var omringet. Jeg hørte smellene komme nærmere og nærmere. Jeg kledde på meg noe lett og kikket skremt ut av soveromsvinduet. Der så jeg uniformerte barn komme marsjerende i streng orden - alle bevæpnet med geværer. Hvor var jeg? Var det en drøm? Hadde en tidsmaskin fraktet meg tilbake til krigens tyskland med Hitler Jugend strengt marsjerende i gatene? Kaldsvetten piplet frem og rant sakte og kilene ned langs ryggen. Hva skjedde? Var det krig??

Først da jeg så at det sto bunadskledde mødre med kameraer og fedre nedlesset med videokameraer langs toget av bevæpnede barn skjønte jeg det. Det som kunne vært skrekkbilder fra Pristina eller Nord-Uganda var noe langt mindre farlig. Det var bare 17. Mai i Bergen.

Jeg liker 17.mai godt. Jeg liker godt å gå langs gatene og se på skolekorps som spiller Norge i rødt hvitt og blått. Å feire oss selv med musikk, kaker, pølse og bunad er hyggelig. At det enkelte ganger kan bikke litt over i ekstrem selvforherligelse og flaggtilbeding får heller bare være. Det er sikker sunt å dyrke seg selv litt innimellom - og at vi har et land som er godt å bo i er det ingen tvil om. 17. mai er kanskje den ærligste dagen vi har. Vi feirer freden, demokratiet og softisen.

Men når det er freden vi feirer, hvorfor i all verden markere det med å skyte med kanoner? Når det er tryggheten vi markerer hvorfor kler vi opp små barn i uniformer og gir de lekegeværer?

"Det er tradisjon" sier noen. "Det er historie", sier andre. "Det er en viktig del av vår kulturarv".
Andre sier "Enkelte ting stiller man ikke spørsmål om"

Det er ikke sånn at jeg tror at den militære nasjonalismen i Bergen ødelegger ungdommen eller skaper ungdomskriminelle. Det er ikke det at jeg tror det får store negative konsekvenser for hele kull av småunger. Det er bare det at det at det gjør 17. Mai littegrann mindre bra.
For plutselig blir fredens dag til krigens dag - og da forsvinner litt av magien.

Nå kompenserer Bergen med et ekstremt folkeliv, vanvittig langt tog og tusenvis av glade barn og voksne! 17. Mai i Bergen er en opplevelse som er eksotisk. Mye mer eksotisk enn mye jeg har opplevd i Kalahariørkenen. Det er spennende, morsomt og rart. Men det hadde vært mye bedre om bombene ikke smalt og om barna bar på paraplyer i stedet for lekegevær. Det ville dessuten vært nyttig i tillegg.

Når vil jeg neppe oppleve det igjen - jeg blir veldig aldri invitert tilbake. For buekorps - det kødder man ikke med!