FEBER

Jeg har tilbrakt de siste rundt 10 timene i sengen med feber. Som selskap har jeg hatt et termometer og en flaske pepsi. Jeg har vekslet mellom angst for at jeg nå har fått Malaria eller noe annet eksotisk og dødelig, til en mindre intens redsel for at det kanskje ikke er verre enn f.eks. en multiresistent tuberkuloske som fører til at jeg må amputere en lunge. Mot slutten av første runde var jeg på nippet til å tro at det bare var en liten feber. Men det kom seg og jeg ble fort veldig syk igjen. Jeg har målt temperaturen så ofte som mulig og utviklingen har tross alt vært positiv. Jeg gikk hjem fra jobb i ti tiden på morgenkvisten og målte da temperaturen til 39 grader. Akkurat da var jeg sikker på at jeg skulle dø en grusom død. Men jeg bare sovnet. Da jeg våknet var temperaturen sunket til 38.6. Jeg sov litt til og på ettermiddagen var jeg nede i 37.6. Alt så ut til å gå bra. Men så, for en liten stund siden målte jeg igjen. Og denne gang var temperaturen sunket til 34.6 grader. Jeg tør ikke sove mer. Jeg er allerede nedkjølt til et dødelig lav temperatur. Fortsetter det slik så vil jeg være død når jeg våkner neste gang . Det passer dårlig.

Jeg er av den oppfatning at jeg som mann av naturen er gitt en unik kompetanse til å analysere fenomenet feber. Jeg har kommet frem til fem hovedformer for feber (det finnes selvsagt en rekke undergrupper men det blir for tidkrevende å komme inn på alle, dessuten er jeg fortsatt ikke helt bra og hodet greier ikke for mange tanker samtidig). De fem feberne er som følger: jeg-dør!-feber, jeg-kommer-til-å-dø!-feber, kommer-jeg-til-å-dø?-feber, er-det-grunn-til-bekymring?-feber og alt-er-ikke-som-det-skal...feber. Av disse fem formene kjennetegnes de to første av fatalisme og mangel på fremtidstro. Man kan godt si de har postmodernistiske og pessimistiske trekk og som regel utarter de seg som svært traumatiske for de menn som rammes. De tre siste er helle ikke, forståelig nok, spesielt lystige. De kjennetegnes først og fremst av usikkerhet og redsel. Man kan si det er sterke liminale trekk ved disse siste tre i og med at man befinner seg på grensen mellom levende, sunn og frisk og død, død og død.
I antroplogien beskrives liminale faser som traumatiske og sterkt formende for fremtiden. Det går frem at dette kanskje er den mest kompliserte perioden i et menneskes liv da man ikke lenger passer inn i de kulturelle båsene. Man er liksom hverken det ene eller det andre. Kjente liminal faser er overgangen fra barn til voksen, første menstruasjon, omskjæringsritualer, ubegravde døde, forlovelsesdager og menn med feber. Det er ikke bare den som befinner seg i denne fasen som har tunge dager, men også de andre som omgås denne personen er bekymret, ja i visse tilfeller direkte redd, for hva fremtiden vil bringe. De burde hvertfall være det...

Dersom vi kikker litt nærmere på de nevnte febrene så ser vi at det faktisk ikke er de to første formene, jeg-dør!feber og jeg-kommer-til-å-dø!feber, som er de verste. Som kjent er usikkerhet noe av det mest traumatiske en kan utsettes for, og her slipper man det. Man har allerede erkjent at det kommer til å gå dårlig uansett og man har bare med å akseptere det. Tankene dreier seg først og fremst om praktiske ting som å huske å puste og å se tomt og lidende ut i luften. Dette er enkle og likefremme febre å ha.
De siste tre er mye verre. De febrene der man ikke er dødssyk, men akkurat så syk at man aner at noe foregår i kroppen. Noe man ikke helt har kontroll over.

Å anslå når de ulike formene for febre slår inn er vanskelig siden det her finnes store lokale variasjoner. Det finnes f.eks. enkelte menn som hopper over alle andre typer febre og går rett til Jeg-dør!feber. Dette er sjeldne unntakt. For de fleste menn er sannsynligvis følgende skala relativt representativ:

37 -37,5: Alt-er-ikke-som-det-skal...-feber

37,6-38: Er-det-grunn-til-bekymring?-feber

38,1-38,5: Kommer-jeg-til-å-dø?-feber

38,6-39: Jeg-kommer-til-å-dø!-feber

39,1+: Jeg-dør!-feber

Det interessante her altså at det er de svakeste formene for febrene som medfører størst påkjenning for mannen. Nå ser jeg vekk fra de faktiske fysiske påkjenningene, de er strengt tatt ikke så vesentlige, og fokuserer kun på de mentale påkjenningene. Og det er derfor også på disse nivåene behovet for rett behandling er viktigst. Behandling av mentale påkjenninger blir mindre og mindre vesentlig dess lenger ned på skalaen man kommer, siden man da for det første sover mer og mer, dessuten ikke er i stand til å nyte og dra nytte av behandlingen i samme grad.

De fleste vet hva riktig behandling av feber er. Det er brus, blader, omsorg, bekymrede blikk, gjenntagende spørsmål av typen; Går det bra med deg?, hvordan har du det?, trenger du noe fra butikken (forutsetter selvsagt at det finnes en butikk i nærheten, hvis ikke kan det oppfattes som ironi og sarkasme og det kan få fatala konsekvenser!). Positive overraskelser av typen favorittrett servert på sengen, en ny TV eller en reise til sydligere strøk, er også svært effektivt. Når det gjelder Alt-er-ikke-som-det-skal...-feber kan også utagerende kroppskontakt være effektivt. Noen vil hevde at denne siste behandlingen alltid vil få en mann frisk. Noen hevder til og med at det holder med å gi inntrykk av at slik kroppskontakt kan være nært forestående. Jeg velger å ikke kommentere dette noe ytterligere.

Så hva er poenget mitt med dette innlegget? Det meste som her nevnes er jo ikke ukjent for de fleste. Rører jeg bare i ferdigrørt røre? Smører jeg smør på smør? Preker jeg det åpenbare? Ja, kanskje. Kanskje gjør jeg det. Men jeg har rett og slett ikke noe annet å ta meg til. Det er helt bortkasta å få feber i Tsumkwe. Det finnes ikke butikker og ingen tegneserieblader. Nærmeste smågodt er en fellesferie unna. Ingen TV. Ingen internett. Og dessuten finnes det for mange folk som liksom har ”større behov” enn meg her. Jeg kjeder meg altså noe så inn i skauen! Alt jeg har i kjøleskapet er en mugla tomat, appelsinjuice og øl. Ingen bamsemums, ingen ”godt og blandet” ingen cola. Helt bortkastet.