Den gode følelsen

I dag kom The Honourable Deputy Prime Minister Dr. Libertina Amathula til Mangetti Dunes. Mangetti Dunes er den andre store ”byen” i Tsumkwe og ligger ca. 100 kilometer herfra. Vi kjørte dit i går ettermiddag og stoppet på veien for å levere tepper og luer til barna på en av skolene. Det er vinter og kaldt, og barn i kortbukser og hullete t-skjorter sover dårlig når gradestokken kryper ned mot minus 4 grader.
Vi kom frem til Mangetti Dunes etter at det var blitt mørkt. Den siste halvtimen hadde vi følge av en stor, vakker ildrød sol. Kontrastene her blir jeg aldri vant til. Først innom en landsby med stråhytter, kalde barn og TB, så stoppe på veien for å nyte synet av en vakker solnedgang.
Vi kom frem, slo opp telt, la inn tjukke madrasser og soveposer og dyner til å ha oppå soveposene (uten å ofre barna i Nhoma, de med kortbukse, hullete t-skjorte, ingen madrass men et splitter nytt, tynt teppe for å holde seg varm, en tanke. Ja, vi begynner å bli vant til det, og ja, det gjør ikke like stort inntrykk lenger). Trine kjørte og hentet ved, fyrte opp og så grillet vi pølse til kvelds mens vi diskuterte løst og fast med ”kollegaer” der borte. Vi kaller de kollegaer selv om vi jobber med forskjellige ting, for forskjellige organisasjoner og ofte uten at vi har noe som helst med hverandre å gjøre. Vi er alle ”development workers” av en eller annen sort, og det holder i et lite miljø som dette.

I dag morges begynte vi å vente på Dr. Libertina i åtte tiden. Hun skulle innom noen skoler på veien, holde en tale eller to, dele uten noen dyner eller madrasser eller noe sånt donert av snille hjelpere i utlandet. Ofte fra den kinesiske ambassade faktisk. Kinserene liker godt å gi madrasser og dyner. Hun kom i 13-tiden. I Mangetti dunes skulle hun gjøre tre ting. Hun skulle åpne et nytt kontor, hun skulle dele uten noen dyner og madrasser gitt av snille kinesere og hun skulle dele ut diplom til alle de lokale som har gått på guidekurs i regi av TEEP (De som ikke husker dette med guide kurs og TEEP og sånn kan sikkert sjekke en eldre blogg. Jeg vedder på at jeg har skrevet om det et sted) Og da var det den gode følelsen kom.

De som har gått på guidekurs hos oss har en snittutdannelse på 6. klasse. Alle var mer eller mindre arbeidsledige og med mer eller mindre dårlig selvfølelse før vi begynte kurset. Så arrangerte vi et kurs gjennom en annerkjent kursleverandør og alle de 30 sto med glans. Ikke bare sto de på prøven, noe mer skjedde. Noe som var mye viktigere. De begynte å løfte på hodet. De lærte seg at de skulle se den de snakket med inn i øynene. De lærte hvordan de skulle håndhilse. De lærte hvorfor det betydde noe at man var ren, at man hadde pusset tennene og at man smilte og var høflige. De fikk kunnskap om kundebehandling, hvordan prate i forsamlinger og mye mer. Og på slutten lødtet de ikke bare hode fordi de hadde fått beskjed om det. De gjorde det fordi det var naturlig. Og i dag fikk de diplom. Av en Minister!

Og når Simon, som den første som mottok diplomet kom frem, i en dress han hadde lånt for anledningen, med slips og vannkjemmet hår – når han gikk frem til Dr. Libertina, tok henne i hånden, så henne rett i inn øynene og sa ”Thank you very much Madam”, da kom den gode følelsen. For to måneder så ikke Simon noen i øynene. Han så ned i bakken og mumlet uforståelig og lavt når noen snakket til han. I dag var han en annen mann. Og så kom de en etter en etter en. Alle rak i ryggen, alle med et bredt smil og alle med et fast håndtrykk. Simon tok til og med ordet etter at alle hadde fått diplom og takket Dr. Libertina, foran 100 andre mennesker.

Etterpå tok jeg portrett av dem. En og en kom frem foran kamera og holdt diplomet opp. De fleste prøvde å være alvorlige – men de færreste fikk det til. De greide å holde maska i kanskje fem sekunder og så sprakk ansiktet i et bredt smil. Og øynene glinset! Klare, sterke øyner som glinset av en kombinasjon av stolthet, håp og selvtillit. Og da kom den varme følelsen hos meg igjen, og den er nesten identisk som følelsen til Simon, Kxao, Jordan, Leon og alle de andre. Også jeg er stolt. Stolt for at alle sto, alle gjennomførte og alle har åpenbart lært. Jeg ser deres håp og da får også jeg håp. Jeg vet dessuten at det kommer private interesser til vårt område om ikke så lenge og da vet jeg at mange av disse får den jobben de har håpet på, og som de jobber i mot. Dessuten, når jeg ser hvor lite som skulle til for at disse 30 skulle endre holdning så vet jeg at en bedre verden er innen rekkevidde. Også jeg får selvtillit og tro på meg selv. Jeg var nemlig med å fikk til dette. Jeg var med å gi disse 30 bedre selvtillit, stolthet og større tro på fremtiden. Og det skal jeg si dere, det er en sinnsykt god følelse!

Den varme følelsen er drivkraften. Den du får når du ser at en person får det bedre på grunn av noe du har gjort. Og den er verdt å jobbe seg gjennom tunge dager for å få.

Det er mange måter å se på utfordringene i verden på, og de fleste av dem er ganske demoraliserende. Milliarder av folk mangler rent vann, jobb og medisiner. Hundretusenvis lever i krig, har blitt lemlested av miner eller skal bli det i morgen. Miljøproblemene tårner seg opp, jorden blir oppvarmet, isbjørnen synger på siste verset sammen med blant annet flodhesten, leoparden, tigeren og Pandabjørnen. Brennende biler blir kjørt inn i flyplasser, bomber sprenger i hytt og pine... Verden ser liksom ut til å gå av hengslene. Og det er ganske ambisøst å skulle redden den. Men på dager som dette, da kommer troen på at det går ann. En dag av gangen, en Simon om dagen, en til med håp, tro og gode hensikter om dagen, så går det til slutt. Det må bare gå. Tross alt er de gode dagene flere enn enn de dårlige, de gode menneskene flere enn de desperate (jeg er barn av en sosionom og har fått det inn med morsmelken at det ikke fins dårlige mennesker. De har bare hatt en dårlig oppvekst eller dårlige venner eller traumatiske opplevelser eller blitt tvunget til å spille klarinett). Og på dager som dette så vet jeg helt inn i milten at dette kommer til å gå den riktige veien.

Hadde det ikke vært for at det er tirsdag så skulle jeg sannelig feiret dagen med et glass øl. Men det går ikke. Så jeg feirer heller med å smile bredt og legge meg tidlig.