Lunch i det grønne.

Morgenstund har gull i munn tenkte vi da vi krabbet opp av sengen klokken halvåtte på en søndag. Trine hadde pakket baggen dagen før, nå skulle vi bare få de siste par tingene bært ut, sjekke vann og olje på bilen, og så legge i vei på utflukt. Vi skulle til Khaudum, viltreservatet som ligger 60 kilometer nord for Tsumkwe. Vi var fem stykker på tur. Jeg og Trine i vår bil, og Stacey, George som er professor fra et eller annet universitet i St. Louis, USA, og selvsagt Taeson (jeg VET at jeg skriver navnet forskjellig hver gang). Alle disse tre kjørte i Stacey sin bil.

Vi kjørte en slags bakvei til reservatet slik at vi fikk sjekket et par vannhull på veien. Det første var dessverre nesten tørt – det eneste vi så der var en forvillet struts. Det andre vannhullet var Nhoma 2, det første som ble bygd av TEEP i mars i fjor. Der pumpet det som bare det, men det var ikke noen dyr der når vi kom. Det hadde vært dyr der ganske nylig, for hullet var bare halvfullt til tross for at det ble pumpet på maks. Pumpen kan pumpe opptil 3 kubikk i timen, så det fylles ganske raskt.
Mens vi sjekket vannhullet fikk George det for seg at han skulle sjekke noen steiner eller noe. Han er sosiolog men har jobbet en del med arkeologi i dette området og er derfor alltid på jakt etter steiner som kan være tegn på tidligere bosettinger. Så George la i vei inn i skogen. Etter 15 minutter var vi andre ferdige og klare til å dra. George var fortsatt ikke å se. Stacey sa at han noen ganger mistet tiden litt, men han kom nok snart. Det gjorde han ikke. Etter 45 minutter var var George enda ikke kommet tilbake og flere av oss begynte å bli litt bekymret.

Jeg tok en liten tur etter han for å se etter han, men uten hell. Da jeg kom tilbake til bilen bestemte vi oss for at jeg og Taeseon skulle følge sporene hans innover og se om noe var skjedd. Trine og Stacey ble igjen i tilfelle han kom tilbake. Å gå uten å helt vite hvor man går er ikke så lurt, og særlig ikke her. Det finnes ingen fjell å navigere etter, ingen naturlige kjennetegn, og skogen er såpass tett at det er fort gjort å miste retningen. Det var i tillegg veldig varmt, og George er ingen ung mann. Han er ikke veldig gammel heller, jeg tipper drøye 60, men han har vært gjennom tre runder med lymfekreft, puster som flodhest og har briller tjukke som colaglass (som ikke er et problem før han evt. mister dem). I tillegg har vi de vanlige farene i form av løver, leoparder, hyener, slanger, edderkopper, sinte elefanter og sånt snacks. Det var altså nok av ting som kunne ha skjedd. Vel, jeg og Karate (det vet jeg hvordan skrives) la i vei. Vi fulgte sporene hans i drøye 15 minutter innover. Det var tydelig at han ikke hadde gått så fort, men han hadde tross alt nesten en times forsprang. Vi kunne dessuten heller ikke gå så fort siden vi måtte følge sporene, som ofte var vanskelige å finne. Karate gikk bak meg og ropte mens jeg gikk å kikket ned i bakken. Karate begynte å bli litt bekymret både for George og for seg selv og foreslo å snu. Akkurat da så jeg et nytt sett med spor på bakken foran meg.

Leoparder er ikke spesielt store. De er omtrent halvparten så stor som en løve, noen ganger enda mindre. Det er funnet voksne leoparder som kun veier noen og tjue kilo. De er også mye slankere og smidigere, og vanvittig sterke. De kan drepe en Kudu som veier et par hundre kilo og dra den opp i et tre og ligge der å småspise et par dager. Når de angriper et stort bytte går de rett i strupen og låser kjeven. Mens de henger og kjenner at livet renner ut av byttet begynner de å dra huden av med klørne. På den måten kan de begynne å spise av kjøttet med en gang dyret er drept, i tilfellet det kommer konkurenter som prøver å stjele maten hans. De har, som katter flest, klør som kan trekkes inn under pelsen på potene når det ikke er bruk for dem. Ser vi et større poteavtrykk i bushen her vet vi som regel at det er en av de større kattene, leopard, gepard eller løve, eller en hyene (som har kattelignende avtrykk) Leopard og gepard sporene er ganske like, avlange med smale avtrykk. Den viktigste forskjellen er at geparden, som det eneste kattedyret i verden, ikke kan trekke inn klørne. Sporet foran meg hadde ikke klør, dermed visste jeg at det var en leopard. Det er ikke bekymringsfullt i seg selv. Det var vindstille, det var tidlig morgen og sporet kunne vært flere timer gammelt. Hadde det ikke vært for en liten detalj. Sporet var oppå sporet til George. Og det gikk i samme retning.

Nuvel, dette er tidspunktet hvor også jeg begynte å kjenne en viss grad av bekymring. Jeg visste ikke hvor George var men jeg visste hvilken retning han hadde gått. Jeg visste at en leopard var i nærheten og at den sannsynligvis visste akkurat hvor George var. Men den leoparden visste nok også at jeg og Karate var rett i nærheten, og det var bra. Leoparder angriper aldri mennesker for å spise de opp, med mindre de er gamle eller syke, evt. at mennesket er gammelt eller sykt. Og den vil hvertfall ikke sløse med energien når den vet at det er enda flere mennesker i nærheten som sikkert vil ta byttet fra den. Så sjansen for at denne leoparden skulle angripe George var liten, og det var enda mindre sjanse for at den ville angripe oss, for vi var jo to. Men rasjonaliseringen min hjalp ikke så veldig og jeg følte meg ikke noe lettere til sinns. Karate ante ikke noe om leoparden (det gjør han fortsatt ikke) når han kom bort til meg og spurte en gang til om vi kunne snu. Han var både sliten og redd og dessuten visste han ikke veien tilbake til bilen og var redd for å gå seg bort.

Jeg må innrømme at jeg da tok en beslutning som føltes litt ekkel. Jeg tenkte for meg selv at George kunne være langt foran oss, og dersom han virkelig hadde gått seg bort så var det mer hjelp i å få skaffet skikkelig hjelp (profesjonelle, bevæpnede sporfinnere). Dersom han ikke hadde gått seg helt bort og fortsatt var i stand til å gå, så hadde han sikkert vett til gå med solen i ansiktet tilbake (vi hadde solen i ryggen når vi fulgte han) og dermed ville han til slutt finne veien og dermed også bilen. Dersom han hadde blitt bitt eller spist av noe så kunne ikke jeg gjøre så mye med det. Spist er spist. Og jeg likte ikke tanken på at den der leoparden lå et eller annet sted og visste at vi var der. Så vi snudde og fulgte sporene våre tilbake til bilen. Når vi kom tilbake hadde vi vært borte i ca. 30 minutter. Og der, rett ved bilen, sto George. Han hadde ikke gått seg bort sa han, han bare mistet retningen litt. Og surra i en og en halv time inni bushen. Han hadde til og med GPS med seg, men den ville han ikke bruke. ”jeg foretrekker å greie meg uten”. Dust!

Underlig nok så var følelsen min da jeg så han stå der ved bilen ikke lettelse. Jeg var faktisk nesten litt skuffet. Han hadde fortjent å bli litt småbitt av et eller annet når han er så inderlig tjukk i huet. Ikke noe farlig noe. En grevling eller leopardslange f.eks. Han dør ikke, mister ikke noen kroppsdel men har det bare ubehagelig noen dager. Det hadde han fortjent.

Vel, vi kom oss etterhvert videre på vår søndagstur. Foreløpig hadde det ikke vært så veldig stor uttelling. En struts og en unødvendig leteaksjon var ikke mye å skrive hjem om (jeg ser nå at det jo faktisk ble ganske mye å skrive hjem om, men dere skjønner hva jeg mener). Vi var nå kommet inn i Khaudum og allerede begynte tegnene på liv å bli mange. På alle kanter lå det knekte trær og veien var full av spor etter elefanter. Plutselig stopper Stacey på veien foran oss og vi ser en røysky komme opp fra baksiden på en liten topp. Og så ser vi flokken. En gjeng på 20-25 elefanter i alle årsklasser fra et par måneder og opp til 40-50 år løper foran oss på veien. De krysser veien og fortsetter opp i lia. Vi kjører forsiktig frem og rekker akkurat å stoppe slik at vi kan slippe frem en ny gruppe av elefanter, denne gang bare 6-7 stykker. Vi kjører så rundt hele vannhulet og slår leir på andre siden under et kamuflert utkikkspunkt. Lunchen nytes mens vi ser elefanter, kuduer, gnuer, villsvin, perlehøner og gribber leske strupen. Ikke så verst altså.

Etter denne velsmakende og opplevelsesrike lunchen kjørte vi videre til et vannhull lengre inn i reservatet. Det ligger ikke mer enn 6 kilometer fra en campingplass men er allikevel omtrent alltid fullt av dyr. Og vi ble ikke skuffet. Ikke bare var det en flokk elefanter også her, men vi så også seks Roan antiloper (jeg vet ikke det norske navnet). Roan er en utryddingstruet antiloperase. Det er noen tusen igjen i verden, ca. 900 av dem er i Khaudum. Og vi så seks av dem.
Vi satt opp stolene, tok frem colaen og satt og så på elefanter, antiloper og solnedgang i nesten en time. Karate vandret litt hvileløst hit og dit og spurte ofte hvor nært han kunne gå elefantene. Jeg svarte, som sant var, at det kom an på elefantene. Siden flokken vi nå så hadde flere månedsgamle kalver så var det neppe så lurt å gå veldig nært. Nybakte mødre er gjerne litt hormonelle, også i elefantverden. Hvis han skulle gå nærmere så måtte han se godt etter eventuelle endringer i oppførselen deres. Han spurte om det var greit å gå ned til en vei som var mellom oss og elefantene. Jada, sa jeg. Veien lå ca. 80 meter fra dyrene. Men, la jeg til, ikke gå noe nærmere. Det er ikke noe poeng å yppe unødvendig. Neida, sa han og vandret i vei. Men selvsagt, når han kom til veien tok han opp kameraet og begynte å gå enda nærmere. Jeg ropte litt og sa at det var dumt. Men det hjalp ikke. Så da gav jeg opp. Hvis han på død og liv ville sjekke undersiden av en elefantfot skulle ikke jeg stå i veien. Det gikk jo bra til slutt, ingen elefant ville skitne til foten sin. Men hvorfor er folk så korka? Det er sikkert sirkus sin skyld. De har gitt folk inntrykk av at elefanter er hyggelige og vise dyr som spiser pianøtter og står på to bein. Faktum er at de er 6 tonn store hormonelle beist som ikke liker å bli forstyrra. Og rett som de er så dreper de folk. I Namibia har de drept 8 personer til nå i år.

Jaja, etter dette satt vi oss i bilen og kjørte hjemover. På veien så vi en liten giraffamilie. Mor og far og sønn som gumlet blader, skakket på hodet og syntes sikkert vi så ganske teite ut. De skulle sett seg selv i speilet... Og i mørket på den siste etappen kranglet vi med en flokk kyr som nektet å flytte seg av veien.

Alt i alt en fin dag. Og det er jo ikke så verst at vi bor et sted som bare er en lite kjøretur unna alt dette. Neste gang håper jeg å kunne dra uten forvillede professorer og overmodige koreanere. Aller helst vil jeg gjøre det med venner og familie fra Norge.

Kommer dere?