Her skriver jeg litt også. Men helt andre ting.
Her øver jeg. Og får kritikk
http://enevigserieavtestogfeil.blogspot.com/
Wednesday, August 29, 2007
Tuesday, August 21, 2007
Student igjen
Jeg har alltid sett for meg universitetsmiljøet som en slags teflonbelagt metavirkelighet med en ustoppelig, på grensen til sykelig, trang til å klassifisere og organisere verden i kunstige konstruerte kategorier. Vitenskap handler om forskning som handler om å finne svar som må sorteres – ergo. Det er sagt om professorer at av alle de som snakker om uviktige ting er det de som gjør det mest uforståelig.
Om det er min egen selvdestruktive drift som er grunnen vet jeg ikke, men nå har jeg altså nok engang beveget meg inn i denne firkantverdenen for å lære. En verden som jeg er ytterst usikker på. Det er faktisk litt eksotisk. Et par år blant San folket er bare barnemat sammenlignet med et par semester på et universitet. Men det er jo en utdanningsinstitusjon dette, så noe læring er det sikkert å hente også her. Akkurat hvilken læring det handler om er fremdeles uvisst – men det kalles ”høyere nivå”.
Jeg studerer på Teologisk Fakultet. Ja, de utdanner prester. Nei, jeg skal ikke bli prest. Jeg skal ikke gjøre noe annet enn å få mer kjøtt på mine egne eksistensielle bein. Det er neppe nyttig for andre enn meg selv, og muligens noen rødvinstørste nysgjerrigperer som vil vite om Jesus egentlig fantes og om jeg tror på Gud. Til det kan jeg foreløpig si kanskje og neppe. Men en videre utdyping fordrer Rødvin. Masse.
Det er flere grunner til at jeg har valgt å studere teologiske emner. En grunn er selvsagt at jeg synes det er spennende å drive såkalt ”kvalifisert” spekulering på hva som egentlig har skjedd med verden i løpet av de siste 2000 årene. Nå har jeg sikkert ikke lov til å bedrive slik spekulering før jeg har tatt en doktorgrad eller noe sånt, men jeg gjør det allikevel. En annen grunn er at det er noe voldsomt fascinerende over forsøk på å vitenskapliggjøre noe så abstrakt som tro. Kan man tale sant om Gud? Finnes det feil eller rett tolkning av bibelen? Okay, kanskje ikke de vitenskapelige fagretninger som er mest sexy – jeg innrømmer det. Kun i helt spesielle miljø er ”jeg fordyper meg i bergprekenen” ansett som et effektivt sjekketriks. Et av fagene mine heter ”Jesus i historien”. Kjenner dere ikke hvordan dette emnet formelig damper av sensualitet, eventyr og sanselighet?? Men interessant er det uansett. Spesielt for meg som er relativt nyfrelst ateist.
Uten forkleinelse av noen av mine foreldre kan jeg neppe si at jeg har fått en kristen oppdragelse. Jeg har vært i noen kirker, sunget Deilig er den himmel blå i jula og vært med å ønske noen god tur til dødsriket. Jeg hadde nok kristendom på skolen også, men det gjorde ikke varig inntrykk. Sammenlignet med de fleste av mine studentkollegaer er jeg derfor som en overkokt ert å regne når det kommer til kristendomskunnskap. Jeg har ikke noe nært og tett forhold til bibelen. Jeg har ikke noe favoritt bibelvers, jeg har ikke brukt så mye tid på spekulerer på hvorfor evangeliene opererer med to ulike datoer for når Jesus kom til tempelet i påska og jeg har ærlig talt ikke brydd meg så mye om hvor djevelen kommer fra. Jeg har heller ikke lest høysangen høyt for en kjæreste og rødmet over de fargerike beskrivelsene av elskov. Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke det ville funket så bra uansett.
Det er med andre ord en del hull i den almenne kristendomsforståelse som det var meningen at jeg skulle ha etter fullført grunnskole. Så hvordan skal da dette gå? Må jeg sette meg ned å nidlese evangelier, pugge rekkefølgen på bøkene i gamle testamentet og lære meg bibelvers utenatt? Må jeg lage meg en grunnmur resten av kunnskapen kan bygges på?
Det finnes mange bilder på hvordan kunnskap tilegnes. Noen ser for seg et hus. Man må ha en grunnmur før man bygger første etasje og man kan ikke bygge et tak uten noen etasjer i mellom. Kunnskap er byggeklosser man setter oppå hverandre og så bygger man seg opp til...vel, himmelen. Og så har du de som beskriver læring som å tegne et kart. Man kan begynne hvor som helst i på det som skal bli kartet og så tegner man seg utover. Ikke all læring forutsetter så mye kunnskap – det holder med et ønske og en vilje til å utvide sin mentale og kunnskapsmessige horisont.
Hvilket bilde som passer er selvsagt avhengig av hva man studerer. Det er nok for eksempel en fordel å kunne litt pluss og minus før man begir seg ut i en økonomiutdannelse og de fleste leger har godt av kunne noe biologi. Men for oss som fabler med ueksakte vitenskaper kan det noen ganger holde med interesse og lyst – hvertfall til en viss grad. Det vil forøvrig vise seg. Jeg skal jo eksamineres i dette til slutt.
Teologisk Fakultet er et ganske spennende sted å studere. I åpningsgudstjenesten ble Dum Dum Boys sitert og Knut Reiersrud spilte under høytideligheten på fakultetet. På ”smakebit forelesningen” i forrige uke fikk vi en innføring i flere av de bibelutgavene som eksisterte før vi fikk ”vår” bibel, og hvor forskjellige de var. Vi fikk også høre om kirka i Tyskland sin kamp mot Hitler under andre verdenskrig og vi fikk se hvordan kunsten og troen har påvirket hverandre gjennom historien. Kristendomsstudier er derfor mye mer enn Jesus og Amen og Gå i fred - det er relevant, viktig og interessant.
Så, de neste månedene kommer dere sikkert til å få ørene tytt fulle av religiøse fabuleringer av en annen verden. De som synes det blir litt vel mye babling og heller ønsker mer elefanter og leoparder og løver og sånn må nok vente til januar. Da drar jeg ned til Trine igjen. Men frem til da blir nok bloggene mer for veldig spesielt interesserte.
Om det er min egen selvdestruktive drift som er grunnen vet jeg ikke, men nå har jeg altså nok engang beveget meg inn i denne firkantverdenen for å lære. En verden som jeg er ytterst usikker på. Det er faktisk litt eksotisk. Et par år blant San folket er bare barnemat sammenlignet med et par semester på et universitet. Men det er jo en utdanningsinstitusjon dette, så noe læring er det sikkert å hente også her. Akkurat hvilken læring det handler om er fremdeles uvisst – men det kalles ”høyere nivå”.
Jeg studerer på Teologisk Fakultet. Ja, de utdanner prester. Nei, jeg skal ikke bli prest. Jeg skal ikke gjøre noe annet enn å få mer kjøtt på mine egne eksistensielle bein. Det er neppe nyttig for andre enn meg selv, og muligens noen rødvinstørste nysgjerrigperer som vil vite om Jesus egentlig fantes og om jeg tror på Gud. Til det kan jeg foreløpig si kanskje og neppe. Men en videre utdyping fordrer Rødvin. Masse.
Det er flere grunner til at jeg har valgt å studere teologiske emner. En grunn er selvsagt at jeg synes det er spennende å drive såkalt ”kvalifisert” spekulering på hva som egentlig har skjedd med verden i løpet av de siste 2000 årene. Nå har jeg sikkert ikke lov til å bedrive slik spekulering før jeg har tatt en doktorgrad eller noe sånt, men jeg gjør det allikevel. En annen grunn er at det er noe voldsomt fascinerende over forsøk på å vitenskapliggjøre noe så abstrakt som tro. Kan man tale sant om Gud? Finnes det feil eller rett tolkning av bibelen? Okay, kanskje ikke de vitenskapelige fagretninger som er mest sexy – jeg innrømmer det. Kun i helt spesielle miljø er ”jeg fordyper meg i bergprekenen” ansett som et effektivt sjekketriks. Et av fagene mine heter ”Jesus i historien”. Kjenner dere ikke hvordan dette emnet formelig damper av sensualitet, eventyr og sanselighet?? Men interessant er det uansett. Spesielt for meg som er relativt nyfrelst ateist.
Uten forkleinelse av noen av mine foreldre kan jeg neppe si at jeg har fått en kristen oppdragelse. Jeg har vært i noen kirker, sunget Deilig er den himmel blå i jula og vært med å ønske noen god tur til dødsriket. Jeg hadde nok kristendom på skolen også, men det gjorde ikke varig inntrykk. Sammenlignet med de fleste av mine studentkollegaer er jeg derfor som en overkokt ert å regne når det kommer til kristendomskunnskap. Jeg har ikke noe nært og tett forhold til bibelen. Jeg har ikke noe favoritt bibelvers, jeg har ikke brukt så mye tid på spekulerer på hvorfor evangeliene opererer med to ulike datoer for når Jesus kom til tempelet i påska og jeg har ærlig talt ikke brydd meg så mye om hvor djevelen kommer fra. Jeg har heller ikke lest høysangen høyt for en kjæreste og rødmet over de fargerike beskrivelsene av elskov. Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke det ville funket så bra uansett.
Det er med andre ord en del hull i den almenne kristendomsforståelse som det var meningen at jeg skulle ha etter fullført grunnskole. Så hvordan skal da dette gå? Må jeg sette meg ned å nidlese evangelier, pugge rekkefølgen på bøkene i gamle testamentet og lære meg bibelvers utenatt? Må jeg lage meg en grunnmur resten av kunnskapen kan bygges på?
Det finnes mange bilder på hvordan kunnskap tilegnes. Noen ser for seg et hus. Man må ha en grunnmur før man bygger første etasje og man kan ikke bygge et tak uten noen etasjer i mellom. Kunnskap er byggeklosser man setter oppå hverandre og så bygger man seg opp til...vel, himmelen. Og så har du de som beskriver læring som å tegne et kart. Man kan begynne hvor som helst i på det som skal bli kartet og så tegner man seg utover. Ikke all læring forutsetter så mye kunnskap – det holder med et ønske og en vilje til å utvide sin mentale og kunnskapsmessige horisont.
Hvilket bilde som passer er selvsagt avhengig av hva man studerer. Det er nok for eksempel en fordel å kunne litt pluss og minus før man begir seg ut i en økonomiutdannelse og de fleste leger har godt av kunne noe biologi. Men for oss som fabler med ueksakte vitenskaper kan det noen ganger holde med interesse og lyst – hvertfall til en viss grad. Det vil forøvrig vise seg. Jeg skal jo eksamineres i dette til slutt.
Teologisk Fakultet er et ganske spennende sted å studere. I åpningsgudstjenesten ble Dum Dum Boys sitert og Knut Reiersrud spilte under høytideligheten på fakultetet. På ”smakebit forelesningen” i forrige uke fikk vi en innføring i flere av de bibelutgavene som eksisterte før vi fikk ”vår” bibel, og hvor forskjellige de var. Vi fikk også høre om kirka i Tyskland sin kamp mot Hitler under andre verdenskrig og vi fikk se hvordan kunsten og troen har påvirket hverandre gjennom historien. Kristendomsstudier er derfor mye mer enn Jesus og Amen og Gå i fred - det er relevant, viktig og interessant.
Så, de neste månedene kommer dere sikkert til å få ørene tytt fulle av religiøse fabuleringer av en annen verden. De som synes det blir litt vel mye babling og heller ønsker mer elefanter og leoparder og løver og sånn må nok vente til januar. Da drar jeg ned til Trine igjen. Men frem til da blir nok bloggene mer for veldig spesielt interesserte.
Monday, August 13, 2007
etter to uker...
La oss kalle det silkemyk melankoli. Så mykt og vevert at det kun kan berøres med den største varsomhet. En syltynn hinne av sug som har lagt seg som dugg rundt kroppen - en alltid nærverende fornemmelse av mangel. Det er en god følelse jeg prøver å bevare, ta vare på slik den er, uten for mye analysering og lefling.
Allikevel vil jeg skrive om den, for den er en viktig del av alt det andre jeg har skrevet. Ettertenksomheten i etterkant, når tiden har fått gått litt og stillheten har festet seg, er den erfaringen jeg tross alt vil hevde er den viktigste.
Det jeg har skrevet frem til nå har vært et forsøk på å beskrive hvordan livet har artet seg i Namiba. Ved å fortelle om bøfler og leoparder, lange møter, underlige opplevelser, politiske utfordringer, mennesker underveis, besøk, frustrasjoner og seire har jeg prøvd å gi dere en forståelse av hva vi, jeg og Trine, gjør og hvordan vi lever. Det blir aldri en fullstendig historie. Det vil alltid være nyanser det ikke er mulig å beskrive. Stemningen i en landsby, følelsen av avmektighet i møtet med sykdom, stoltheten som skinner fra øynene til en elefantokse, den skrekkblandede fryden når hyene sirkler rundt teltet, beundringen for kunnskapen til Sanfolket jeg har levd med så lenge, gleden over å plutselig forstå noe...alt dette er det som egentlig skaper helheten, men det er også det det har vært vanskeligst å si noe forståelig om.
Jeg har så lyst at dere skal forstå – kjenne hvordan det egentlig har vært. Drille hull i hodene deres og presse inn modellerte miniatyrer av opplevelsene. Misforstå meg ikke – jeg vil ikke finne på å påstå at mine erfaringer objektivt sett er bedre enn andres, viktigere eller flottere, tøffere eller mer virkelige. Det er ikke sånn at noen år i Namibia gjør at jeg føler meg større, mer verdt eller mer moden enn andre. Jeg sitter ikke for meg selv og tenker ”for en umoden og ureflektert haug med folk”. Det er motsatt. Mer enn noengang ser meg selv som bitteliten, en detalje, en arbeidsmaur i en enorm tue. Jeg greier å gjøre noe for noen i en begrenset radius rundt meg selv, men denne radiusen krymper når resten av verden viser seg med sin enormhet og voldsomhet. Jeg er en liten brikke i noe som er så stort at det konkrete viskes bort. Trærne er blitt til skog rundt meg og selv er jeg blitt en busk. Eller kanskje en bjørk.
Og der kommer altså melankolien inn. Jeg kaller det melankoli selv om det minner om savn. Men savn er ikke helt riktig. Jeg ville tilbake til Oslo for en tid og jeg er glad for at jeg er her. Det er mye jeg savner. Trine mer enn noe annet. Men også alt det andre – det ubeskrivelige. Men ikke på en jeg-vil-dra-tilbake-dit-nå-med-en-gang måte. Jeg er glad for avstanden og takknemlig for at jeg skal være i Norge i noen måneder. Jeg liker denne hinnen av uforløsthet. Jeg setter pris på suget og fornemmelsen av vakum. Jeg er takknemlig for at jeg har opplevd noe som har preget meg – forhåpentligvis til det bedre.
Allikevel vil jeg skrive om den, for den er en viktig del av alt det andre jeg har skrevet. Ettertenksomheten i etterkant, når tiden har fått gått litt og stillheten har festet seg, er den erfaringen jeg tross alt vil hevde er den viktigste.
Det jeg har skrevet frem til nå har vært et forsøk på å beskrive hvordan livet har artet seg i Namiba. Ved å fortelle om bøfler og leoparder, lange møter, underlige opplevelser, politiske utfordringer, mennesker underveis, besøk, frustrasjoner og seire har jeg prøvd å gi dere en forståelse av hva vi, jeg og Trine, gjør og hvordan vi lever. Det blir aldri en fullstendig historie. Det vil alltid være nyanser det ikke er mulig å beskrive. Stemningen i en landsby, følelsen av avmektighet i møtet med sykdom, stoltheten som skinner fra øynene til en elefantokse, den skrekkblandede fryden når hyene sirkler rundt teltet, beundringen for kunnskapen til Sanfolket jeg har levd med så lenge, gleden over å plutselig forstå noe...alt dette er det som egentlig skaper helheten, men det er også det det har vært vanskeligst å si noe forståelig om.
Jeg har så lyst at dere skal forstå – kjenne hvordan det egentlig har vært. Drille hull i hodene deres og presse inn modellerte miniatyrer av opplevelsene. Misforstå meg ikke – jeg vil ikke finne på å påstå at mine erfaringer objektivt sett er bedre enn andres, viktigere eller flottere, tøffere eller mer virkelige. Det er ikke sånn at noen år i Namibia gjør at jeg føler meg større, mer verdt eller mer moden enn andre. Jeg sitter ikke for meg selv og tenker ”for en umoden og ureflektert haug med folk”. Det er motsatt. Mer enn noengang ser meg selv som bitteliten, en detalje, en arbeidsmaur i en enorm tue. Jeg greier å gjøre noe for noen i en begrenset radius rundt meg selv, men denne radiusen krymper når resten av verden viser seg med sin enormhet og voldsomhet. Jeg er en liten brikke i noe som er så stort at det konkrete viskes bort. Trærne er blitt til skog rundt meg og selv er jeg blitt en busk. Eller kanskje en bjørk.
Og der kommer altså melankolien inn. Jeg kaller det melankoli selv om det minner om savn. Men savn er ikke helt riktig. Jeg ville tilbake til Oslo for en tid og jeg er glad for at jeg er her. Det er mye jeg savner. Trine mer enn noe annet. Men også alt det andre – det ubeskrivelige. Men ikke på en jeg-vil-dra-tilbake-dit-nå-med-en-gang måte. Jeg er glad for avstanden og takknemlig for at jeg skal være i Norge i noen måneder. Jeg liker denne hinnen av uforløsthet. Jeg setter pris på suget og fornemmelsen av vakum. Jeg er takknemlig for at jeg har opplevd noe som har preget meg – forhåpentligvis til det bedre.
Wednesday, August 01, 2007
Veien hjem
Asfalten skrapte meg i rumpa. Taxien jeg tok fra Namas til sentrum hadde det dessverre ikke så bra . Den lå allerede i overkant lavt, mine 35 kilo med bagasje gjorde det ikke bedre. Etter 10 minutter på veien hadde jeg gnagsår i rumpa og måtte endevende baksetet for å finne noen ryggvirvler som datt av da vi kjørte over en stein. Da han spurte om ikke han bare skulle ta meg hele veien til flyplassen for en betydelig lavere pris enn de offesielle 200 dollarne takket jeg derfor høflig nei. Det er verdt 30 kroner ekstra med en bil som har fjæringer og som ikke må løpes i gang etter hver røde lys
På flyplassen gjorde jeg det igjen. Jeg sjekket inn, passerte sikkerhetskontrollen og satt meg rett ved gaten med en bok. Denne gang var boken ”menn som hater kvinner”. God bok. Så god faktisk at jeg ikke hørte annonseringen om boarding. Ikke første gang, ikke andre gang og ikke når de sa ”last call” Jeg hørte det heller ikke når de sa ”Can Anders Wengen please come to the gate” og jeg hørte det ikke når de sa ”the plane is about to leave without you”. Ikke før det kom en mann og dultet i meg og spurte om jeg skulle reise med British Airway skjønte jeg at jeg var etterlyst. Når jeg boardet sa en letter irritert dame ”Don’t you speak english??” Jeg svarte nei og skammet meg hele veien til Johannesburgh. Flyet ble 30 minutter forsinket på grunn av meg. Forrige gang mistet jeg flyet så på sett og vis var dette en forbedring. Neste gang tror jeg at jeg lar boken ligge.
I Johannesburgh ble jeg møtt av Nkateko, en lærer jeg ble kjent med for flere år siden da jeg jobbet i Vennskap Nord/Sør. Hun tok meg til hotellet der jeg møtte Komeja som gikk gjennom programmet for de neste dagene med meg. Mellom all pratingen og alvoret benyttet jeg anledningen til å fryse. Det er vinter i Sør Afrika og det virker som varmegradene er mindre verd her. 10 varmegrader her føles som minus 5 i Norge. Om natta er det enda verre. Både torsdag og fredag dreit jeg faktisk i vannmangel og tok opptil flere varme dusjer bare for å få tint opp hjerneceller og nedisete ledd.
På fredag kom konferansedeltagerne. De var lærere fra Mosambik, Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika. Det skulle kommet noen fra Zamiba også, men de kom ikke av en eller annen grunn. Deltagerne kom i to puljer og jeg tok den første puljen med meg på et kjøpesenter og gav de lunch mens vi ventet på de andre. Siden man ikke sløser med bistandsmidler så navigerte vi oss til stedet med mest mat for minst penger – Kentucky Fried Chicken. Det var ikke en veldig stilig følelse å ta med seg en 15 dresskledde lærere og rektorer til KFC, men som sagt – man sløser ikke med bistandsmidler. Etterpå kom de en etter en og takket for ”a very very nice meal”. De to fra Zimbabwe hadde faktisk ikke spist på to dager. ”You see, there is no food in our country”
Etter lunchen mistet jeg alle deltagerne litt. Jeg tar selvsagt uforbeholden selvkritikk. Jeg sa som følger: ”nå er det 45 minutter til bussen går. Gjør hva dere vil frem til da” Og vips, så var alle søkk borte. Klønete. Jeg skulle visst bedre. Og det jeg trodde var et lite kjøpesenter viste seg å være et komleks mange ganger større enn Vadsø, hvertfall med tanke på folk. Jeg tror det var ca. 5 millioner kunder, hvorav de fleste syntes det var supermoro å dytte meg, snuble i meg, tråkke meg på skoene eller nyse på meg. Jeg hater kjøpesentre!
Etter 45 minutter var det selvsagt ikke en kjeft som var møtt opp på avtalt sted og det var kul umulig å dra rundt omkring å lete etter dem. Så hva gjør man da? Jeg er ikke helt sikker på hva som er det korrekte handling – min løsning var ganske enkel. Jeg gjorde ingenting. Eller, det er ikke helt riktig. Jeg fant meg en passende kafe, kjøpte en avis og benyttet anledningen til å oppdatere meg på sør-afrikansk sladder. Etter en knapp time var alle de bortkomne kommet til rette, og vi satt oss på bussen til flyplassen (takk og lov for at vi ikke skulle rekke et fly...)
Vi plukket opp de andre og satte nesen mot konferansesenteret. Alt så ut til å gå bra helt til vi hadde kjørt i tre minutter. Da stoppet trafikken. Fullstendig. I fire timer. En av de ørten bilulykkene som skjer på sør afrikanske veier til stadighet hadde nå skjedd noen kilometer foran oss. At det var alvorlig skjønte vi på grunn av antallet ambulanser, politi og brannbiler som passerte oss mot ulykkesstedet. Så hva gjør man når trafikken ikke rører seg av flekken på fire timer? Jo, da setter man bussens radio på fullt og så danser man. Bussen vugget, vinduene dugget og høytalerne spraket. Omfangsrike afrikanske kvinner ristet på alt de hadde og lo og lo og lo og koste seg glugg i hjel. En spinkel, liten, bekymret nordmann (meg) prøvde seg på noen knakende moves til alles forlystelse. Det var ikke et vakkert syn... Noen av oss syntes dette var moro i 20 minutter, andre ble aldri lei. Det ble en svett, hektisk og til dels slitsom opplevelse. Når trafikken endelig løsnet jublet alle, jeg kanskje høyest. Til tross for at jeg da hadde en bankende hodepine, mangel på luft, knusktørr strupe (noen rappa vannet mitt i dansens hete) fikk jeg til et primalskrim av en slik dimensjon at busssjåføren fikk en åpenbaring. Han stoppet og gav oss den pausen jeg hadde drømt om de siste to timene. Musikken ble skrudd av, vi fikk strukket på beina og ristet ut litt afrikamusikk fra øregangene. Det hjalp også på almenntilstanden med vann, do og sjokolade.
Vi kom til slutt frem til konferansestedet. En leirskole i den nordvestlige bushen. Her ble vi innstallert på 6-mannsrom. Endelig fikk jeg bruk for 10 år med seminarerfaring. Hva er den største trusselen når man deler rom med 5 middelaldrende menn?
Sovelyder.
Eller om man vil – snorking, prumping og knirkete senger. Det er et helvete.
Erfaringen har lært meg at den eneste løsningen på problemet er å sovne først. Jeg småsprang derfor til rommet, fant meg en underkøye (lydisolasjon på to fronter) og la meg til rette. Jeg greide nesten å sovne før noen sa på gebrokkent norsk ”hvordan hor du da?” Mannen i nabokøya hadde skrikende oransje underbukse og hadde bodd seks måneder i Norge. Han kunne litt norsk og ville gjerne øve. I og for seg hyggelig det, hadde det ikke vært for at det var veldig sent og jeg var veldig trøtt. Men jeg svarte så hyggelig jeg kunne ”takk, bare bra”. Dette ble oppfattet som en invitasjon til alle de andre samboerne mine. En spurte hvor jeg kom fra, en annen om jeg trodde på Gud, en ville gjerne fortelle en historie om da han kom til Norge i januar i afrikanske sommerklær, og en hadde vært i Oslo en gang og lurte på om jeg kjente Pål, Kari, Per, Lise eller Katrine. Jeg kjente ingen av dem dessverre. Ikke en gang Pål.
- Are you sure? He has also been in Africa once.
Jeg sovnet til slutt. Før alle andre tipper jeg, for jeg rakk ikke å høre noe snorking. Neste morgen kom en rektor fra Malawi og ba om unnskylding dersom snorkingen hans hadde holdt meg våken. Det hadde den ikke og alle var glade.
Neste morgen var enda kaldere enn dagen før. Den varme dusjen jeg kunne trengt utgikk dessverre på grunn av kø og trangt tidskjema. Jeg spurtet ned til konferansesalen og begynte å jobbe. Jeg var innleid som facilitator. Jeg hadde på forhånd fått vite hva som skulle diskuteres og hva som var målet med konferansen. Basert på dette hadde jeg valgt ut et sett med metoder for å gjøre arbeidet mer målrettet, effektivt og morsommere. I tillegg skulle jeg lede et spill som heter BafaBafa. Enkelte kommunepolitikere fra ett av norges største politiske partier ville sikkert definert spillet som kamuflert hjernevasking fra storsamfunnet for å imprente foreldede og feilaktige oppfatninger om at kulturdialog er nødvendig inn i naive og hjernevaskede uskyldige negerhoder. Men egentlig er det bare en pedagogisk lek om kulturforskjeller. Ikke egentlig så skummelt, men veldig morsomt og ganske lærerikt.
Etter tre dager med sosialisering, pludring rundt bålet og lange arbeidsdager, var det ganske deilig å komme til flyplassen i johannesburgh å vite at jeg nå endelig var på vei hjem. Ikke en gang tanken på at jeg hadde 11 timer med ventetid før flyet skulle ta meg til Norge greide å ødelegge humøret. Jeg satt meg til rette i en kafe og fant frem lap-topen for å skrive de siste rapportene. Etter en liten stund kom en amerikaner bort og spurte om han kunne sette seg ned. Egentlig håpet han å kunne sende en mail, men det var ikke noe trådløst å oppdrive der jeg satt, så dessverre. Han hadde hatt noen kjipe dager...
Han hadde kommet til Johannesbrug på lørdag morgen og hadde sett frem til 3 ukers ferie på kysten. Etter at bagasjen var hentet tok han en taxi ned til byen for å finne bussen han skulle ta sørover. Taxisjåføren hadde snakket med noen i telefonen på veien nedover – hva han hadde snakket om åpenbarte seg snart. I det turisten gikk ut av taxien kom det firer karer med hver sin pistol og robbet han for alt han hadde. Alt! Bagasje, kort, telefon, billetter, pass, penger. Alt! Han hadde ingenting igjen. Midt på gaten, midt på dagen.
Han greide til slutt å komme seg tilbake til flyplassen ved hjelp av det lokale politiet og der fikk han låne en telefon og fikk ringt den amerikanske ambassaden. De kunne dessverre ikke hjelpe han før mandag ettermiddag. Så der sto han da, på flyplassen. Uten penger, uten legitimasjon, uten billett og uten telefon. Når han fant meg ville han sende en mail til familien sin. Stakkars mann. Vi snakket sammen i en drøy time. Jeg spanderte lunch og lånte han 1000 rand og foreslo at han tok inn på et gjestehus og tok seg en lur og en dusj. Da begynte han å grine. Vi utvekslet adresser og sånn og han skulle få overført pengene tilbake til meg i løpet av uka. Da han gikk så han på meg med veldig røde og trøtte øyne. ”This has been the worst two days of my life, and last week I would never have said this: God bless you”
Vel, nå er jeg tilbake i Norge. Bagasjen kom ikke, jeg sovnet på toget til Asker og våknet ikke før i Drammen. Men til slutt kom jeg meg til modern som stekte laks og redde opp en seng.
Etter å pratet med Trine, tatt en lang varm dusj og pakket meg godt inn i en god dyne kjente jeg igjen, langt innerst, nederst i magen, at livet er ganske godt.
På flyplassen gjorde jeg det igjen. Jeg sjekket inn, passerte sikkerhetskontrollen og satt meg rett ved gaten med en bok. Denne gang var boken ”menn som hater kvinner”. God bok. Så god faktisk at jeg ikke hørte annonseringen om boarding. Ikke første gang, ikke andre gang og ikke når de sa ”last call” Jeg hørte det heller ikke når de sa ”Can Anders Wengen please come to the gate” og jeg hørte det ikke når de sa ”the plane is about to leave without you”. Ikke før det kom en mann og dultet i meg og spurte om jeg skulle reise med British Airway skjønte jeg at jeg var etterlyst. Når jeg boardet sa en letter irritert dame ”Don’t you speak english??” Jeg svarte nei og skammet meg hele veien til Johannesburgh. Flyet ble 30 minutter forsinket på grunn av meg. Forrige gang mistet jeg flyet så på sett og vis var dette en forbedring. Neste gang tror jeg at jeg lar boken ligge.
I Johannesburgh ble jeg møtt av Nkateko, en lærer jeg ble kjent med for flere år siden da jeg jobbet i Vennskap Nord/Sør. Hun tok meg til hotellet der jeg møtte Komeja som gikk gjennom programmet for de neste dagene med meg. Mellom all pratingen og alvoret benyttet jeg anledningen til å fryse. Det er vinter i Sør Afrika og det virker som varmegradene er mindre verd her. 10 varmegrader her føles som minus 5 i Norge. Om natta er det enda verre. Både torsdag og fredag dreit jeg faktisk i vannmangel og tok opptil flere varme dusjer bare for å få tint opp hjerneceller og nedisete ledd.
På fredag kom konferansedeltagerne. De var lærere fra Mosambik, Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika. Det skulle kommet noen fra Zamiba også, men de kom ikke av en eller annen grunn. Deltagerne kom i to puljer og jeg tok den første puljen med meg på et kjøpesenter og gav de lunch mens vi ventet på de andre. Siden man ikke sløser med bistandsmidler så navigerte vi oss til stedet med mest mat for minst penger – Kentucky Fried Chicken. Det var ikke en veldig stilig følelse å ta med seg en 15 dresskledde lærere og rektorer til KFC, men som sagt – man sløser ikke med bistandsmidler. Etterpå kom de en etter en og takket for ”a very very nice meal”. De to fra Zimbabwe hadde faktisk ikke spist på to dager. ”You see, there is no food in our country”
Etter lunchen mistet jeg alle deltagerne litt. Jeg tar selvsagt uforbeholden selvkritikk. Jeg sa som følger: ”nå er det 45 minutter til bussen går. Gjør hva dere vil frem til da” Og vips, så var alle søkk borte. Klønete. Jeg skulle visst bedre. Og det jeg trodde var et lite kjøpesenter viste seg å være et komleks mange ganger større enn Vadsø, hvertfall med tanke på folk. Jeg tror det var ca. 5 millioner kunder, hvorav de fleste syntes det var supermoro å dytte meg, snuble i meg, tråkke meg på skoene eller nyse på meg. Jeg hater kjøpesentre!
Etter 45 minutter var det selvsagt ikke en kjeft som var møtt opp på avtalt sted og det var kul umulig å dra rundt omkring å lete etter dem. Så hva gjør man da? Jeg er ikke helt sikker på hva som er det korrekte handling – min løsning var ganske enkel. Jeg gjorde ingenting. Eller, det er ikke helt riktig. Jeg fant meg en passende kafe, kjøpte en avis og benyttet anledningen til å oppdatere meg på sør-afrikansk sladder. Etter en knapp time var alle de bortkomne kommet til rette, og vi satt oss på bussen til flyplassen (takk og lov for at vi ikke skulle rekke et fly...)
Vi plukket opp de andre og satte nesen mot konferansesenteret. Alt så ut til å gå bra helt til vi hadde kjørt i tre minutter. Da stoppet trafikken. Fullstendig. I fire timer. En av de ørten bilulykkene som skjer på sør afrikanske veier til stadighet hadde nå skjedd noen kilometer foran oss. At det var alvorlig skjønte vi på grunn av antallet ambulanser, politi og brannbiler som passerte oss mot ulykkesstedet. Så hva gjør man når trafikken ikke rører seg av flekken på fire timer? Jo, da setter man bussens radio på fullt og så danser man. Bussen vugget, vinduene dugget og høytalerne spraket. Omfangsrike afrikanske kvinner ristet på alt de hadde og lo og lo og lo og koste seg glugg i hjel. En spinkel, liten, bekymret nordmann (meg) prøvde seg på noen knakende moves til alles forlystelse. Det var ikke et vakkert syn... Noen av oss syntes dette var moro i 20 minutter, andre ble aldri lei. Det ble en svett, hektisk og til dels slitsom opplevelse. Når trafikken endelig løsnet jublet alle, jeg kanskje høyest. Til tross for at jeg da hadde en bankende hodepine, mangel på luft, knusktørr strupe (noen rappa vannet mitt i dansens hete) fikk jeg til et primalskrim av en slik dimensjon at busssjåføren fikk en åpenbaring. Han stoppet og gav oss den pausen jeg hadde drømt om de siste to timene. Musikken ble skrudd av, vi fikk strukket på beina og ristet ut litt afrikamusikk fra øregangene. Det hjalp også på almenntilstanden med vann, do og sjokolade.
Vi kom til slutt frem til konferansestedet. En leirskole i den nordvestlige bushen. Her ble vi innstallert på 6-mannsrom. Endelig fikk jeg bruk for 10 år med seminarerfaring. Hva er den største trusselen når man deler rom med 5 middelaldrende menn?
Sovelyder.
Eller om man vil – snorking, prumping og knirkete senger. Det er et helvete.
Erfaringen har lært meg at den eneste løsningen på problemet er å sovne først. Jeg småsprang derfor til rommet, fant meg en underkøye (lydisolasjon på to fronter) og la meg til rette. Jeg greide nesten å sovne før noen sa på gebrokkent norsk ”hvordan hor du da?” Mannen i nabokøya hadde skrikende oransje underbukse og hadde bodd seks måneder i Norge. Han kunne litt norsk og ville gjerne øve. I og for seg hyggelig det, hadde det ikke vært for at det var veldig sent og jeg var veldig trøtt. Men jeg svarte så hyggelig jeg kunne ”takk, bare bra”. Dette ble oppfattet som en invitasjon til alle de andre samboerne mine. En spurte hvor jeg kom fra, en annen om jeg trodde på Gud, en ville gjerne fortelle en historie om da han kom til Norge i januar i afrikanske sommerklær, og en hadde vært i Oslo en gang og lurte på om jeg kjente Pål, Kari, Per, Lise eller Katrine. Jeg kjente ingen av dem dessverre. Ikke en gang Pål.
- Are you sure? He has also been in Africa once.
Jeg sovnet til slutt. Før alle andre tipper jeg, for jeg rakk ikke å høre noe snorking. Neste morgen kom en rektor fra Malawi og ba om unnskylding dersom snorkingen hans hadde holdt meg våken. Det hadde den ikke og alle var glade.
Neste morgen var enda kaldere enn dagen før. Den varme dusjen jeg kunne trengt utgikk dessverre på grunn av kø og trangt tidskjema. Jeg spurtet ned til konferansesalen og begynte å jobbe. Jeg var innleid som facilitator. Jeg hadde på forhånd fått vite hva som skulle diskuteres og hva som var målet med konferansen. Basert på dette hadde jeg valgt ut et sett med metoder for å gjøre arbeidet mer målrettet, effektivt og morsommere. I tillegg skulle jeg lede et spill som heter BafaBafa. Enkelte kommunepolitikere fra ett av norges største politiske partier ville sikkert definert spillet som kamuflert hjernevasking fra storsamfunnet for å imprente foreldede og feilaktige oppfatninger om at kulturdialog er nødvendig inn i naive og hjernevaskede uskyldige negerhoder. Men egentlig er det bare en pedagogisk lek om kulturforskjeller. Ikke egentlig så skummelt, men veldig morsomt og ganske lærerikt.
Etter tre dager med sosialisering, pludring rundt bålet og lange arbeidsdager, var det ganske deilig å komme til flyplassen i johannesburgh å vite at jeg nå endelig var på vei hjem. Ikke en gang tanken på at jeg hadde 11 timer med ventetid før flyet skulle ta meg til Norge greide å ødelegge humøret. Jeg satt meg til rette i en kafe og fant frem lap-topen for å skrive de siste rapportene. Etter en liten stund kom en amerikaner bort og spurte om han kunne sette seg ned. Egentlig håpet han å kunne sende en mail, men det var ikke noe trådløst å oppdrive der jeg satt, så dessverre. Han hadde hatt noen kjipe dager...
Han hadde kommet til Johannesbrug på lørdag morgen og hadde sett frem til 3 ukers ferie på kysten. Etter at bagasjen var hentet tok han en taxi ned til byen for å finne bussen han skulle ta sørover. Taxisjåføren hadde snakket med noen i telefonen på veien nedover – hva han hadde snakket om åpenbarte seg snart. I det turisten gikk ut av taxien kom det firer karer med hver sin pistol og robbet han for alt han hadde. Alt! Bagasje, kort, telefon, billetter, pass, penger. Alt! Han hadde ingenting igjen. Midt på gaten, midt på dagen.
Han greide til slutt å komme seg tilbake til flyplassen ved hjelp av det lokale politiet og der fikk han låne en telefon og fikk ringt den amerikanske ambassaden. De kunne dessverre ikke hjelpe han før mandag ettermiddag. Så der sto han da, på flyplassen. Uten penger, uten legitimasjon, uten billett og uten telefon. Når han fant meg ville han sende en mail til familien sin. Stakkars mann. Vi snakket sammen i en drøy time. Jeg spanderte lunch og lånte han 1000 rand og foreslo at han tok inn på et gjestehus og tok seg en lur og en dusj. Da begynte han å grine. Vi utvekslet adresser og sånn og han skulle få overført pengene tilbake til meg i løpet av uka. Da han gikk så han på meg med veldig røde og trøtte øyne. ”This has been the worst two days of my life, and last week I would never have said this: God bless you”
Vel, nå er jeg tilbake i Norge. Bagasjen kom ikke, jeg sovnet på toget til Asker og våknet ikke før i Drammen. Men til slutt kom jeg meg til modern som stekte laks og redde opp en seng.
Etter å pratet med Trine, tatt en lang varm dusj og pakket meg godt inn i en god dyne kjente jeg igjen, langt innerst, nederst i magen, at livet er ganske godt.
Subscribe to:
Posts (Atom)
