etter to uker...

La oss kalle det silkemyk melankoli. Så mykt og vevert at det kun kan berøres med den største varsomhet. En syltynn hinne av sug som har lagt seg som dugg rundt kroppen - en alltid nærverende fornemmelse av mangel. Det er en god følelse jeg prøver å bevare, ta vare på slik den er, uten for mye analysering og lefling.
Allikevel vil jeg skrive om den, for den er en viktig del av alt det andre jeg har skrevet. Ettertenksomheten i etterkant, når tiden har fått gått litt og stillheten har festet seg, er den erfaringen jeg tross alt vil hevde er den viktigste.

Det jeg har skrevet frem til nå har vært et forsøk på å beskrive hvordan livet har artet seg i Namiba. Ved å fortelle om bøfler og leoparder, lange møter, underlige opplevelser, politiske utfordringer, mennesker underveis, besøk, frustrasjoner og seire har jeg prøvd å gi dere en forståelse av hva vi, jeg og Trine, gjør og hvordan vi lever. Det blir aldri en fullstendig historie. Det vil alltid være nyanser det ikke er mulig å beskrive. Stemningen i en landsby, følelsen av avmektighet i møtet med sykdom, stoltheten som skinner fra øynene til en elefantokse, den skrekkblandede fryden når hyene sirkler rundt teltet, beundringen for kunnskapen til Sanfolket jeg har levd med så lenge, gleden over å plutselig forstå noe...alt dette er det som egentlig skaper helheten, men det er også det det har vært vanskeligst å si noe forståelig om.

Jeg har så lyst at dere skal forstå – kjenne hvordan det egentlig har vært. Drille hull i hodene deres og presse inn modellerte miniatyrer av opplevelsene. Misforstå meg ikke – jeg vil ikke finne på å påstå at mine erfaringer objektivt sett er bedre enn andres, viktigere eller flottere, tøffere eller mer virkelige. Det er ikke sånn at noen år i Namibia gjør at jeg føler meg større, mer verdt eller mer moden enn andre. Jeg sitter ikke for meg selv og tenker ”for en umoden og ureflektert haug med folk”. Det er motsatt. Mer enn noengang ser meg selv som bitteliten, en detalje, en arbeidsmaur i en enorm tue. Jeg greier å gjøre noe for noen i en begrenset radius rundt meg selv, men denne radiusen krymper når resten av verden viser seg med sin enormhet og voldsomhet. Jeg er en liten brikke i noe som er så stort at det konkrete viskes bort. Trærne er blitt til skog rundt meg og selv er jeg blitt en busk. Eller kanskje en bjørk.

Og der kommer altså melankolien inn. Jeg kaller det melankoli selv om det minner om savn. Men savn er ikke helt riktig. Jeg ville tilbake til Oslo for en tid og jeg er glad for at jeg er her. Det er mye jeg savner. Trine mer enn noe annet. Men også alt det andre – det ubeskrivelige. Men ikke på en jeg-vil-dra-tilbake-dit-nå-med-en-gang måte. Jeg er glad for avstanden og takknemlig for at jeg skal være i Norge i noen måneder. Jeg liker denne hinnen av uforløsthet. Jeg setter pris på suget og fornemmelsen av vakum. Jeg er takknemlig for at jeg har opplevd noe som har preget meg – forhåpentligvis til det bedre.