religiøs navigasjon

Endelig hadde det gått i boks , møtet jeg hadde jobbet for å få til i flere uker. Jeg skulle møte ordføreren i en landsby i høylandet i Guatemala. Det var egentlig ikke så mye vi skulle snakke om, men både på grunn av typen prosjekt jeg jobbet med og fordi den esktremt hierarikiske samfunssstrukturen tilsa det, så var det nødvendig for meg å møte ordføreren og skape et godt inntrykk av meg og den norske organisasjonen jeg jobbet for. Jeg hadde forberedt meg godt. Jeg hadde snakket med venner av ordføreren, fått vite hvordan han var som type, hva som var viktig for han og hva han likte å snakke om. Jeg hadde funnet ut hvordan han vanligvis gikk kledd når han fikk besøk, og kledd meg slik at jeg var respektfull men ikke for flashy. Jeg hadde aldri vært bedre forberedt til et møte.

Jeg ankom ordførerens kontor 10 minutter tidligere enn avtalt for sikkerhets skyld, til tross for at jeg visste at møtet neppe vil starte før lenge etter avtalt tidspunkt. Og ganske riktig, det tok en drøy time før det var min tur til å bli invitert inn til det enorme kontoret. Skrivebordet alene må ha vært på 3 kvadratmeter og plassen foran var på størrelse med ettromsen min hjemme i Oslo. Veggene var dekorert med en salig blanding diplomer, bilder av presidenten og Jomfru Maria fra forskjellige posisjoner. Noen med Jesusbarnet og noen uten. Og oppe på veggen bak ordføreren hang et digert kors med en Jesus som stirret anklagende og lidende mot meg.

Etter at formalitetene var unnagjort satt vi oss ned og jeg begynte å forberede min lille ”takk for at jeg fikk komme” tale. Jeg var enda ikke flytende i spansk, så jeg hadde tatt med meg en tolk. Han og jeg hadde gått gjennom alt jeg skulle si dagen i forveien. Jeg hadde en god følelse.

I det jeg skal begynne tar ordføreren ordet. Når han er ferdig ser tolken på meg og sier at ordføreren ønsker at jeg skal lede oss i bønn før møtet begynner.
Jeg ateisten. Jeg som ikke har satt mine ben i en kirke utover pliktløp av typen bryllup, juleaften og begravelser. Jeg som ikke har bedt en bønn siden ”du som metter liten fugl med springmotor og hjul” i forrige årtusen. Fader vår har jeg jo vært gjennom noen ganger – men ikke søren om jeg husker den. Jeg mener at det var noe med noe med gi oss i dag fem fisker og tre brød eller noe sånn...

Hjernen jobber på høygir. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo bare fortelle at jeg ikke tror på Gud, og at det er ganske vanlig der jeg kommer fra? Dette programmet handler jo tross alt om kulturutveksling... En liten titt opp på kjempejesusen som henger der oppe og skuler får meg på bedre tanker. Jeg kjenner at helvete kryper mot meg. Jeg hører at møtet hiver etter pusten der det sakte men sikkert synker ned i kloakken.

I dag jobber jeg i Namibia i det sørlige Afrika og også her møter jeg på tilsvarende utfordringer. 90% av befolkningen regner seg som kristne – og det er en annen type kristendom enn jeg er vant med fra Norge. Norge er på mange måter et sekulært samfunn der tro er noe personlig, noe som hører til privatsphæren. I et komplekst og flerreligiøst samfunn som det norske må det være sånn for at ikke store deler av befolkningen skal føle seg ukomfortabel eller provosert. Nøytralitet er et stikkord, om det nå dreier seg om kjønn, seksuell legning eller religion. Her er det ikke sånn.

Her er Gud med overalt. På møter, i bilen og på fest. Butikker heter ”God is great”, busser har en side nedtegnet av ølreklame og den andre med ”Jesus will save YOU!” Seminarer begynner og slutter med bønn, kontorer er tapetsert med Gudsord, bibelsitat og vimpler med ”Go Jesus!”. Helbredelser, ofringer og tungetale er hverdagslig i de mange nykarismatiske kirkene som spretter opp og politiske krefter ber til Gud om styrke til knuse motstanderen. Nyfrelste går i kirken hver dag, noen også hver morgen, i evig redsel for hva helvete vil bringe. For her er redselen for helvete minst like sterk som strevet etter paradis.
Hvordan skal ateisten navigere i et slikt farvann?

Stikkordet er kunnskap. Som ateist vil jeg aldri kunne forstå fullt ut hvordan noen er i stand til å legge hele seg og sitt liv i hendene på Gud, men ved å oppsøke kristne kretser, akseptere deres tro og overbevisning – uansett hvor fjernt det ligger fra mine oppfatninger – og gjøre det jeg kan for å tilegne meg kunnskap om religionen som spiller så stor rolle for deres liv, kan jeg nærme meg dem og forhåpentligvis møte dem på en felles plattform. Ved å fokusere på det som samler fremfor det som skiller er det mange møteplasser også mellom human ateisme og kristendom.

Å forstå er ikke bare nødvendig – det er også et viktig hjelpemiddel i mitt daglige arbeid. Når så mange er troende – og så mange lever sitt liv etter hvordan de leser bibelen – så blir bibelkunnskap også viktig for meg. Når hvite afrikaanere henviser til bibelen for å forklare hvorfor apartheid er det eneste riktige, menn henviser til bibelen for å finne rettferdigjøring av kvinneundertrykkelse, lokale preseter henviser til bibelen for argumenter for at lokal kultur er djeveldyrking, handelsmenn forteller skremt urbefolkning at dersom de ikke handler hos dem så kommer de til helvete og damene på sjenkestedene forteller at man må drikke vin fordi det gjorde Jesus, ja da må også jeg henvise til bibelen for å finne motargumentene. For når undertrykkingen er rettferdiggjort av Gud, da er det kun Gud som kan endre den.

Det betyr ikke at jeg later som jeg er kristen. Men jeg markedsfører heller ikke min ateisme. Jeg respekter religionen og akspeterer at de har en tro jeg ikke har, og dersom noen spør meg så svarer jeg ærlig. Jeg svarer at nei, jeg tror ikke på Gud. Paradoksalt nok tror jeg allikevel at religionen er nødvendig for å skape positiv endring, for jobber jeg med den jobber jeg med befolkningen. Overser jeg religionen mister jeg den møteplassen som kanskje er viktigst for å skape endring.

Hvordan det gikk i Guatemala den gangen? Jeg forklarte at jeg ikke var forberedt men at tolken min sikkert ville se på det som en ære å lede oss i bønn. Og det gjorde han. Bønnen var bra, han velsignet møtet og det ble vellykket. Noen uker senere var jeg tilbake i Oslo. Og der begynte jeg på et studie i kristendom.