noe har gått tapt

Utenfor fakultetet sto en dame og gråt. Min første innskytelse var å gå forbi. Det er sånn det er. Man skal få ha sin sorg i fred.

Men man kan ikke stå og gråte uten for teologisk fakultet og forvente at det blir oversett. Her utdannes profesjonelle bryere – man må forvente en viss nestekjærlig omsorg på et sted som dette. Jeg gikk litt saktere og så meg forhåpningsfullt rundt og håpte at en blivende prest skulle komme løpende og ta ansvar. Det kom ingen. Det regnet. Og drypte sikkert på klokkeren. Det måtte bli meg.

Jeg begynte å grue meg med en gang jeg skjønte hva jeg var i ferd med å gjøre. Herregud… Skulle jeg bare gå bort til en vilt fremmed dame som gråt? Hva i all verden skulle jeg si? Tenk hvis det var noe skikkelig forferdelig som hadde skjedd?? Eller om hun bare gråt fordi hun var sint? Damer kan visst gjøre det, og det er ikke sikkert at de er tilregnelige i en slik tilstand. Hva om hun begynte å skulle prate om det? Grøss og gru… Hva skulle jeg svare, hva skulle jeg si?? Måtte jeg kanskje holde rundt henne eller noe sånt? En vilt fremmed dame? I regnet? Gi henne en klem??

Vel, jeg tok mot til meg og begynte å svinge i hennes retning. Jeg møtte øynene hennes i det jeg skulle til å skjene over gaten. Hun så ned og bort.
Shit! Hva betyr det? Kan jeg lese noe i en slik gest? Er det sånn at dersom man ser ned og bort så vil man være alene? Er det et uttrykk for usikkerhet? Vil hun sette pris på oppmerksomheten eller blir det klamt? Blir det ekkelt for henne? Vil dette gjøre hennes dag enda litt verre? Ikke bare sto hun ute og grein, men i tillegg kommer en irriterende kjekkas bort og la nesa si borti noe han ikke hadde med å gjøre! (og siden hun ikke vet bedre vil hun sikkert tenke at det er en gladkristen, ten-sing type med Jesus stemplet i panna – omgivelsene innbyr jo tross alt til en slik konklusjon). Tvilen slo tilbake med forsterket kraft. Hva var det jeg var i ferd med å gjøre?? Tråkke henne enda mer ned? Gjøre dagen enda verre?? Jeg stoppe bittelitt opp og så på henne. Hun så fortsatt vekk. Hvis hun ville ha omsorg så ville hun vel gitt et tegn? Jeg vet ikke akkurat hva tegnet skulle vært, men et eller annet sånn at jeg skjønte hva hun ville? Et blikk, et vink, et smil eller noe? Et eller annet som innbød til kontakt. Noe…

Det endte med nestekjærlige intensjoner. Det manglet ikke på viljen. Jeg hadde jo virkelig en, om enn motvillig, intensjon om å bry meg. Om viljen var motivert av et ønske om å føle meg snill eller et ønske om å være medmenneske skal jeg ikke si for sikkert. Det er ikke sikkert det har noe betydning. Det var evnen det skortet på.

Det er en ekkel erkjennelse

Kjærlighet

- Jeg har lagd potetene akkurat slik du liker dem. Kokte med skallet på.
- Tusen takk, det ser veldig godt ut
- Ja, det gjør det. Jeg har kokt gulrøtter også. Jeg kjøpte de dyreste gulrøttene de hadde på butikken. De var i den fine posen. De var mye dyrere enn alle de andre gulrøttene. Men vet du – i det jeg skulle til å putte de på kok så så jeg at de var råtne. Råtne tvers i gjennom. De som var de dyreste gulrøttene og alt.
- Nei, er det sant?
- Ja, det er sant. Jeg snakker alltid sant. Dessuten var det de dyreste gulrøttene de hadde. Så jeg måtte kle på meg kåpa og skoene å gå helt bort til butikken for å bytte dem. Helt bort i butikken. Jaja, det er jo ikke så langt, det er jo bare rett rundt hjørnet. Den der Irma eller Ruma eller hva den heter. Jeg vet ikke lenger hva de heter de der butikkene, men den som ligger rundt hjørnet. Den rundt hjørnet vet du. Jeg måtte gå bort dit. Der byttet jeg dem. De sa at det var sånn som kunne skje, men det synes jeg ikke at det er. Nei, det synes jeg ikke. Gamle damer skal ikke trenge å gå tilbake til butikken å bytte gulrøtter altså. Det var en sånn liten negerdame som hjalp meg. Hun var snill hun, og det var jo ikke hennes skyld. Men nå skal vi spise
- Det lukter godt
- Ja, det gjør det. Jeg har laget det beste du vet. Finnebiff. Ingen andre lager finnebiff sånn som jeg. Det er ekte løk i gryta. Den dyreste de hadde. Den var ikke råtten. Jeg vet du liker løk i gryta. Jeg har laget den akkurat slik du liker den. Med løk. Men gulrøttene måtte jeg bytte. Du må drikke øl til. Jeg skal drikke melk.
- Tusen takk. Kjempegodt! Skal ikke du ha noe.
- Jeg? Nei, jeg kan ikke spise. Spiserøret mitt har krympet.
- Unnskyld? Har spiserøret ditt krympet?
- Ja jo, det har jo det. Det skjer med gamle folk.
- Men du kan vel spise?
- Ja, men nesten ingenting. Det går mest i melk. Jaja, litt kan jeg vel spise.
- Ja, det er jo greit å få i seg litt næring i løpet av dagen.
- Ja, man må jo spise. Ellers så lever man ikke så lenge. Du var så flott når du kom i dag. Fin og flott i den nye genseren du har fått av meg. Nå ser du skikkelig ut nå. Som en skikkelig mann. Ikke sånn fillefrans som du pleier. Du må spise mer. Jeg skal ikke ha noe. Dette er jo det beste du vet.
- Ja, det var virkelig veldig godt! Jeg liker det veldig godt når du har løk i gryta.
- Du liker alt jeg lager til deg. Nå skal vi ha kaffe. Du må bære ut gryta.

- Han der Reiten altså...
- Hva med han?
- Nå har han gått av. Han kunne ikke være der lengre, det ble for mye for han. Stakkars mann. Jaja, stakkars og stakkars – han har jo litt penger da. Og han kan jo fortsatt holde på med det der andre selskapet han jobber med. De som sender penger til Afrika uten at det hjelper noe. Der nede bare kriger og kriger de. Så nå skal hun andre ta over. Hun som har barn med Bondevik.
- Hun som har hva?
- Ja, du vet jo hun. Hun fra Senterpartiet. Hun har barn med Bondevik. Hun er advokat også. Veldig flink altså. Det er to flinke damer i Norge. Begge er fra Senterpartiet. Hun der som er oljeminister etter han fra Andøya, ja, jeg husker ikke lengre hva han heter, men han der andre sa at de gav for lite penger til de fattige i statsbudsjettet. Men hun fra Senterpartiet skal bli styreleder nå. Det er bra. Hun er en flink dame. Det var jo synd på Bondevik da, men det ble sagt i gangene at det var han som var faren. Alle visste jo det.
- Jøss, det har jeg aldri hør. Bondevik er faren til barnet?
- Ja, de dro på hyttetur sammen.

- Trenger du noe?
- Hva tenker du på?
- Trenger du noe? En ny jakke eller en ny bukse? Har du noe varmt du kan ta på deg til vinteren? Du kan ikke gå rundt som en fillefrans heller. Nå har du jo fått den nye genseren av meg da. Nå er du så kjekk. Jeg skal legge meg nedpå litt

- Jeg gav bort noen laken og sånn til henne. Og så fikk hun 200 kroner.
- Hvem gav du laken til?
- Nei, jeg vet ikke hva hun heter. Hun er fra Bulgaria eller Russland. Hun er sykepleierstudent og hun har ikke fått noe lån. De har jo ingenting de der. Og jeg trengte det jo ikke. Jeg har så mange laken og sånn liggende rundt omkring. Jeg trenger de jo ikke. Hva skal jeg med dem? De tar bare opp plass. Jeg skal nok ikke leve så lenge. Så jeg gav de til henne.
- Hvordan traff du henne?
- Hun som vasker her kjente henne. Og hvis hun ikke trenger dem så gjør jo ikke det noe heller. Jeg trenger dem i alle fall ikke. Så da kan hun like gjerne få dem. Det var han fra partiet ditt. SV. Han fra Bergen. Han unge. Halmsen eller Hulsen
- Heiki Holmås?
- Ja, han ja. Han sa de ikke gav nok til de fattige. Og egenandelen på medisiner gikk opp også. Det går alltid opp. Det er det eneste som alltid skjer. Det går opp. Ikke at det har noe å si for meg da. Jeg er frisk som en fisk. Litt vondt i beina har man jo, og dårlig matlyst, men bortsett fra det er jeg frisk som en fisk. Jeg føler meg ikke helt bra. Jeg legger meg nedpå litt. Du kan lese avisa så lenge.

- Sånn, nå skal vi drikke kaffe. Sovnet du?
- Ja, jeg sovnet visst litt jeg også. Jeg spiste så mye middag.
- Ja, det var bra det. Jeg vil ikke ha rester. Trenger du brød?
- Jaaa....
- Jeg har bakt brød til deg i dag. Akkurat som du liker dem. Helt ferske. Jeg bakte like gjerne to, selv om jeg ikke spiser så mye selv. Spiserøret har krympet så jeg får ikke ned så mye.
- Du, det der med spiserøret. Har du vært hos legen?
- Jaja, jeg har vært hos legen. Jeg skal tilbake neste uke. Jeg har så vondt i beina skjønner du.
- Men spiserøret...?
- Se der, nå er det nyheter. Nå skal vi se hvem som blir ordfører i Oslo. Jeg tror de skal trekke lodd om det, for de blir aldri enig. Det er han fra Venstre som lager problemene. Jaja, det må nok bli loddtrekning. Du skal vel gå du?
- Nei, jeg kan godt bli en stund til. Jeg skal ikke gjøre noe før om en time.
- Neste uke skal vi kjøpe jakke til deg. Vi skal møtes i byen og så kan vi gå på Halvorsens. Der er det så koselig. Og rent. Dit skal vi gå. Akkurat som sist. Da koste vi oss!
- Ja, det var en fin dag. Det kan vi gjerne gjøre igjen.
- Ja, da sier vi det. I neste uke skal jeg kjøpe jakke til deg. Og så går vi på Halvorsens.


Det er ingen komplisert affære å få en happy ending. Det er kun et spørsmål om å vite når man skal avslutte.

En sånn dag...

Jeg kjenner oppgittheten snike seg på. Loppene ser ikke ut til å gi seg selv om jeg nå har forflyttet meg lange avstander med fly fra deres hjem. De har bare blitt mer aggresive, mer irriterende og ikke minst – flere! Jeg fatter det ikke. Jeg har gjort alt som står i min makt. Jeg har vasket alle klær på sterk varme. De klærne jeg ikke har turt å vaske har jeg satt i fryseren. Gulvene er polert med grønnsåpe, kroppen er skrubbet fra topp til tå, håret er vasket så mange ganger at det begynner å bli hvitt i tuppene. Jeg har til og med drukket noen glass whisky for å få sterilisert også de indre organer. Det siste mest fordi en av mine reisevenner har fått det for seg at det kanskje ikke er lopper, men hvite ormer. Da må man sterilisere innvortes. Sier seg selv.

Jeg har vært hjemme i to dager. Det er tirsdag. Jeg har nettopp oppdaget et nytt bitt. Rett under navelen. Jeg har lest en tegneserie som heter Pyongyang og som er tegnet og skrevet av en kar som heter Guy Delisle. Jeg skulle gjort noe annet selvsagt – lest noe fornuftig om noe fornuftig. Skrevet noe smart om noe dagsaktuelt. Kanskje noe morsomt og observant fra samtiden. Et eller annet. Men jeg gidder ikke. Jeg har vasket, vasket, vasket og vasket. Gnidd og skrubba, gnukka og gnikka – alt i en desperat kamp mot de hersens krypene jeg enda ikke vet om er lopper eller hvite ormer som har lurt seg inn under huden min. Jeg begynner å bli litt sur. Veldig ren, men sur.

Det har ikke bidratt på humøret at jeg som en del av en forelsening har sett Mel Gibsons film ”The passion of the Christ”. De som har sett den vet at det ikke akkurat er en humørspreder. Det er 2 timer og noen minutter proppfull av tortur, lidelse, blod, tortur og lidelse. Tre ganger fornektelse, dødelig svik, 30 sølvpenger, selvmord, mord, mord og mord. Tornekrans pressa ned på en allerede blodig og forslått skalle og enda mer mord og drap og svik og helvete. Nei, man blir ikke i godt humør av slikt. I beste fall blir man litt oppgitt. I verste fall kvalm og sur.

Så i stedet for å jobbe videre med elendigheten kjøpte og leste jeg denne tegneserieboka som heter Pyongyang. Det er en fantastisk skildring fra hovedstaden i Nord-Korea. Som dere skjønner et galt valg på en dag som dette. Den er riktignok både morsom og vakker rett som det er, men det er jo ikke et helt heldig samfunn det fortelles om. Det er ikke en fortelling om fremtidig fred og harmoni, kjærlighet eller et eller annet oppløftende og motiverende. Det går liksom litt til helvete der også.

Så, da den boken var slutt og jeg var enda litt mer rufsete i humøret gikk jeg til bokhyllen for å finne noe kjekt å lese. Siden de aller fleste bøkene mine enten er i Namibia, eller er pakket ned i esker i kjelleren er utvalget heller magert. Jeg har tre romaner stående i hylla: American Psycho (tortur, tortut, tortur), 1984 (finnes det noe mer ekkelt og trist??) og til slutt en bok som heter Evangeliet ifølge Pilatus (enda en bok om spikringen av Jesus, de begynner det å bli ganske mange av). Jeg har også en tegneserieroman fra midtøsten (neppe særlig oppløftende den heller) og til slutt en novellesamling som heter ”Eg vil at nokon skal vente på meg”...

Jeg har en jobb å gjøre med litteraturutvalget i heimen.

So, what to do? Jeg kunne jo sett på TV. HAHA – akkurat som det skulle fått meg i bedre humør? Med min flaks hadde jeg sikkert funnet en reprise av Idol og lært enda flere utspekulerte og ekle måter å bryte ned selvtilliten og selvfølelsen til unge jenter og gutter på. Knuse noen håp, skape noen komplekser – og kanskje til og med sørge for at noe kunne få seg en knekk så inderlig at de måtte mates med lykkepiller i noen år. Eller enda verre, jeg kunne kommet over et eller annet med Ivar Dyrhaug. Den sjansen tar jeg ikke. Ikke i dag.

Heldigvis kommer det en dag også i morgen. Heldigvis. Og da skal det for helvete være sol og hyggelig!