En sånn dag...

Jeg kjenner oppgittheten snike seg på. Loppene ser ikke ut til å gi seg selv om jeg nå har forflyttet meg lange avstander med fly fra deres hjem. De har bare blitt mer aggresive, mer irriterende og ikke minst – flere! Jeg fatter det ikke. Jeg har gjort alt som står i min makt. Jeg har vasket alle klær på sterk varme. De klærne jeg ikke har turt å vaske har jeg satt i fryseren. Gulvene er polert med grønnsåpe, kroppen er skrubbet fra topp til tå, håret er vasket så mange ganger at det begynner å bli hvitt i tuppene. Jeg har til og med drukket noen glass whisky for å få sterilisert også de indre organer. Det siste mest fordi en av mine reisevenner har fått det for seg at det kanskje ikke er lopper, men hvite ormer. Da må man sterilisere innvortes. Sier seg selv.

Jeg har vært hjemme i to dager. Det er tirsdag. Jeg har nettopp oppdaget et nytt bitt. Rett under navelen. Jeg har lest en tegneserie som heter Pyongyang og som er tegnet og skrevet av en kar som heter Guy Delisle. Jeg skulle gjort noe annet selvsagt – lest noe fornuftig om noe fornuftig. Skrevet noe smart om noe dagsaktuelt. Kanskje noe morsomt og observant fra samtiden. Et eller annet. Men jeg gidder ikke. Jeg har vasket, vasket, vasket og vasket. Gnidd og skrubba, gnukka og gnikka – alt i en desperat kamp mot de hersens krypene jeg enda ikke vet om er lopper eller hvite ormer som har lurt seg inn under huden min. Jeg begynner å bli litt sur. Veldig ren, men sur.

Det har ikke bidratt på humøret at jeg som en del av en forelsening har sett Mel Gibsons film ”The passion of the Christ”. De som har sett den vet at det ikke akkurat er en humørspreder. Det er 2 timer og noen minutter proppfull av tortur, lidelse, blod, tortur og lidelse. Tre ganger fornektelse, dødelig svik, 30 sølvpenger, selvmord, mord, mord og mord. Tornekrans pressa ned på en allerede blodig og forslått skalle og enda mer mord og drap og svik og helvete. Nei, man blir ikke i godt humør av slikt. I beste fall blir man litt oppgitt. I verste fall kvalm og sur.

Så i stedet for å jobbe videre med elendigheten kjøpte og leste jeg denne tegneserieboka som heter Pyongyang. Det er en fantastisk skildring fra hovedstaden i Nord-Korea. Som dere skjønner et galt valg på en dag som dette. Den er riktignok både morsom og vakker rett som det er, men det er jo ikke et helt heldig samfunn det fortelles om. Det er ikke en fortelling om fremtidig fred og harmoni, kjærlighet eller et eller annet oppløftende og motiverende. Det går liksom litt til helvete der også.

Så, da den boken var slutt og jeg var enda litt mer rufsete i humøret gikk jeg til bokhyllen for å finne noe kjekt å lese. Siden de aller fleste bøkene mine enten er i Namibia, eller er pakket ned i esker i kjelleren er utvalget heller magert. Jeg har tre romaner stående i hylla: American Psycho (tortur, tortut, tortur), 1984 (finnes det noe mer ekkelt og trist??) og til slutt en bok som heter Evangeliet ifølge Pilatus (enda en bok om spikringen av Jesus, de begynner det å bli ganske mange av). Jeg har også en tegneserieroman fra midtøsten (neppe særlig oppløftende den heller) og til slutt en novellesamling som heter ”Eg vil at nokon skal vente på meg”...

Jeg har en jobb å gjøre med litteraturutvalget i heimen.

So, what to do? Jeg kunne jo sett på TV. HAHA – akkurat som det skulle fått meg i bedre humør? Med min flaks hadde jeg sikkert funnet en reprise av Idol og lært enda flere utspekulerte og ekle måter å bryte ned selvtilliten og selvfølelsen til unge jenter og gutter på. Knuse noen håp, skape noen komplekser – og kanskje til og med sørge for at noe kunne få seg en knekk så inderlig at de måtte mates med lykkepiller i noen år. Eller enda verre, jeg kunne kommet over et eller annet med Ivar Dyrhaug. Den sjansen tar jeg ikke. Ikke i dag.

Heldigvis kommer det en dag også i morgen. Heldigvis. Og da skal det for helvete være sol og hyggelig!