noe har gått tapt

Utenfor fakultetet sto en dame og gråt. Min første innskytelse var å gå forbi. Det er sånn det er. Man skal få ha sin sorg i fred.

Men man kan ikke stå og gråte uten for teologisk fakultet og forvente at det blir oversett. Her utdannes profesjonelle bryere – man må forvente en viss nestekjærlig omsorg på et sted som dette. Jeg gikk litt saktere og så meg forhåpningsfullt rundt og håpte at en blivende prest skulle komme løpende og ta ansvar. Det kom ingen. Det regnet. Og drypte sikkert på klokkeren. Det måtte bli meg.

Jeg begynte å grue meg med en gang jeg skjønte hva jeg var i ferd med å gjøre. Herregud… Skulle jeg bare gå bort til en vilt fremmed dame som gråt? Hva i all verden skulle jeg si? Tenk hvis det var noe skikkelig forferdelig som hadde skjedd?? Eller om hun bare gråt fordi hun var sint? Damer kan visst gjøre det, og det er ikke sikkert at de er tilregnelige i en slik tilstand. Hva om hun begynte å skulle prate om det? Grøss og gru… Hva skulle jeg svare, hva skulle jeg si?? Måtte jeg kanskje holde rundt henne eller noe sånt? En vilt fremmed dame? I regnet? Gi henne en klem??

Vel, jeg tok mot til meg og begynte å svinge i hennes retning. Jeg møtte øynene hennes i det jeg skulle til å skjene over gaten. Hun så ned og bort.
Shit! Hva betyr det? Kan jeg lese noe i en slik gest? Er det sånn at dersom man ser ned og bort så vil man være alene? Er det et uttrykk for usikkerhet? Vil hun sette pris på oppmerksomheten eller blir det klamt? Blir det ekkelt for henne? Vil dette gjøre hennes dag enda litt verre? Ikke bare sto hun ute og grein, men i tillegg kommer en irriterende kjekkas bort og la nesa si borti noe han ikke hadde med å gjøre! (og siden hun ikke vet bedre vil hun sikkert tenke at det er en gladkristen, ten-sing type med Jesus stemplet i panna – omgivelsene innbyr jo tross alt til en slik konklusjon). Tvilen slo tilbake med forsterket kraft. Hva var det jeg var i ferd med å gjøre?? Tråkke henne enda mer ned? Gjøre dagen enda verre?? Jeg stoppe bittelitt opp og så på henne. Hun så fortsatt vekk. Hvis hun ville ha omsorg så ville hun vel gitt et tegn? Jeg vet ikke akkurat hva tegnet skulle vært, men et eller annet sånn at jeg skjønte hva hun ville? Et blikk, et vink, et smil eller noe? Et eller annet som innbød til kontakt. Noe…

Det endte med nestekjærlige intensjoner. Det manglet ikke på viljen. Jeg hadde jo virkelig en, om enn motvillig, intensjon om å bry meg. Om viljen var motivert av et ønske om å føle meg snill eller et ønske om å være medmenneske skal jeg ikke si for sikkert. Det er ikke sikkert det har noe betydning. Det var evnen det skortet på.

Det er en ekkel erkjennelse