A kind of christmas card

Jeg er ikke fan av å oppsummere. Jeg liker å gjøre ting og så bli ferdig med. Blikket tilbake har en tendens til å ta vekk magien ved opplevelsene. I bibelen blir man en saltstøtte av å se seg tilbake. Det er noe der…

Jeg gjør det likevel.

Jeg giftet meg i juni. Det var den beste festen jeg noen gang har vært med på. Med gode venner og nær familie feiret jeg og Trine kjærligheten. Det var den til nå mest intenst lykkelige dagen jeg har hatt.
I november døde Marianne. Hun var 30. Hun hadde en datter på 7 måneder og en mann som elsket henne. 10 minutter etter at Ismael var gått jobb gikk hun i dusjen, fikk et akutt astmaanfall og døde.

Ikke mange ukene etterpå var jeg i begravelsen til en av Pappas beste venner. En mann med liv, lyst og engasjement. En av kransene var fra hans 14 år gamle datter. ”Hvil i fred, kjære pappa”. Det var kreft. Ikke engang et halvt år gikk fra diagnosen var klar til han døde. Hans yngste datter på 4 år satt på første rad

Jeg liker som sagt ikke å se meg tilbake. Og særlig misliker jeg å se på hendelser i lys av andre hendelser. Men jeg gjør et unntak. Jeg er uendelig glad for at jeg giftet meg når jeg gjorde det. At vi hadde festen når vi hadde den. At vi feiret når vi kunne feire og hadde gode stunder sammen. For plutselig…

Alle vet at livet er sårbart. Man lever og så dør man. Noen tror man lever litt etterpå også, men det kan i beste fall anses som en arbeidshypotese. Og selv om det er en klisjé, et klamt og overtygd utsagn, så føler jeg behov for å minne meg selv på det. Si det igjen og igjen. Jeg vil faktisk gå så langt som å gjøre det til et nyttårsforsett for 2008:

Jeg skal bruke mer tid på å være venn, kjæreste og familie.

Noen ganger er det greit å bli minnet på hva som er viktigst.