I dag er det Fredag. Grete er på besøk. Hun har blitt ganske rød. Di//xao skjønner ikke helt hvorfor hvite folk på død og liv skal oppholde seg i den varme solen sånn at de blir røde. Hun så på Grete, ristet litt på hodet og sa: Jeg sier ingenting. Jeg skal være helt stille.
Jeg tror hun med det mener at Grete er ganske rar. Så rar at det er like greit å ikke kommentere det noe videre.
Grete kom på onsdag. Jeg hentet henne i Grootfontein. På veien inn så vi giraffer, duiker og selvsagt en drøss med perlehøner. Det er alltid kjekt med besøk, for de lar seg fasinere av det vi synes er ganske vanlig. Grete er kjekk sånn. Hun blir minst like euforisk av å se frosker i en pytt som de to giraffene.
Jeg kjøpte sandaler til en mann vi kaller Kaptein. Han fikk de i dag morges og skal betale litt etter litt. Han syntes de var så fine at han like gjerne gikk og tok seg en dram. Så nå er han full som an alke og løper etter meg for å si at han skal betale tilbake litt etter litt.
WWF kommer hit i morgen. De skal besøke conservanciet for å vurdere om de skal gi litt mer økonomisk støtte til bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Så jeg har sittet med lederen store deler av i dag og i går for å skrive en tale han skal holde. Dessverre er jeg ikke her når WWF kommer, men jeg regner med at jeg får en grundig rapport etterpå.
Det har begynt å vokse mais, tomater og chili hagen. Det er egentlig ganske bra, for det er det jeg har plantet. Hadde det for eksempel begynt å vokse epler og gulrøtter hadde det vært underlig.
Det er ikke så mange stinkende biller her lengre. I stedet har vi fått en betydelig mengde fluer. Det er tross alt bedre. I går drepte jeg 38 fluer i løpet av to timer. Det var ny rekord!
Vi har begynt å pakke litt. Vi kan ikke pakke sånne ting som gjør at det ser ut som vi bor her. Vi prøver å pakke sånne ting som ikke gjør så mye ut av seg, men som vi allikevel vil ha med til Norge. Vi har funnet ganske mye sånt. Vi har pakket to kofferter fulle uten at vi har merket det i det hele tatt. Vi sender litt bagasje med Grete, litt med sjefen til Svein og litt med meg. Jeg skal hjem til Norge om en drøy måned. Ganske underlig egentlig. Tiden i Namibia er snart over. Finished. Finito. Over og Ut. Og etterpå skal jeg og alle andre leve og leve og leve. Same, same but different, different.
De har tømt septiktanken forresten. Etter at de gjorde det den gangen for et par uker siden har de kommet og gjort det hver uke. Selv synes jeg det kanskje er litt i overkant, med tanke på at det tok et drøy år før den ble full forrige gang – men jeg har ikke tenkt å klage.
Jeg har skrevet pris på sukker, vaseling, maismel og ris. Det er de nye forsyningen i matbutikken i klesskapet. De som hjelper oss i huset kan få kjøpe matvarer for kostpris fra skapet vårt istedet for å handle i butikken som er skikkelig dyr. Jeg har mistet fullstendig oversikt over hvem som jobber hos oss når. Jeg tror ikke Trine har kontroll heller. Men det betyr ikke så mye hvem som er her egentlig. Jeg tror jeg vet hvem alle er og de er hardtarbeidene og morsomme å prate med.
Vi har hatt to små, svarte slanger i hagen i løpet av de siste to ukene. Den første er vi litt usikker på hva var. Det finnes så mange svarte slanger at det er litt tricky å vite hva det er. Det kunne f.eks. ha vært en svart mamba – det er ikke mulig å vite før man har drept den og sett om den er svart inni munnen. Men siden den ikke gjorde så mye av seg så gidda vi ikke å drepe den for å sjekke. Vi bare gikk inn til slangen hadde dratt et annet sted.
Den vi så i går var enklere. Den var også liten og svart, men den kjente jeg igjen. Det var en molesnake. På norsk betyr det muldvarpslange. Den er blind og lever under jorda og spiser termitter og maur og sånn. Hadde det ikke vært for at det er en slange kunne man nesten trodd det var en muldvarp. De er en topp slange å ha i hagen! En ideell hageslange om kan si det sånn. Gjør lite av seg, kommer opp om kvelden for å spise irriterende innsekt. Den er dessuten skikkelig god til å finne bolene til disse insektene så man unngår de store invasjonene. Dessuten satt Suitcase stor pris på å kunne leke med den. Dessverre tror jeg leken endte med slangens premature død – men den døde ikke forgjeves - Suitcase hadde som sagt stor glede av den.
I kveld skal vi feire bursdagen til Dries. Han har skutt en springbook som var bitt av en annen, litt større og farligere slange. De så denne springbooken haltende etter flokken så de var nødt til avlive den. Det viste seg at hele det ene låret til bukken var betent og at huden var borte på store deler av beinet. Med andre ord var den bitt av en slange med vevgift – mye tydet på en puff adder. De har jeg ikke lyst til å ha i hagen. Men den andre foten på bukken var helt fin, så den blir middag i kveld! Heilt topp, som de sier på Austrått.
Saturday, February 23, 2008
Stinky time
Nok en gang er tiden kommet for de små, svarte illeluktende billene som svermer i regntiden. Det er en av de tingene jeg ikke engang prøver å venne meg til. Det er bare infernalsk irriterende og frustrerende. Hundre millioner milliarder biller som setter seg overalt, kryper i maten, gjemmer seg i håret og er ekle. Og skulle du komme til å drepe en, for ikke å snakke om å spise en, så er det umulig å ikke legge merke til det. Lukten, og smaken, er ikke til å ta feil av. Jeg kan ikke skjønne at disse skapningene har gjort seg fortjent til en plass i økosystemet.
Som om ikke det var nok så har septiktanken blitt full. Dersom noen skulle være i tvil, septiktanken er den tanken der all kloakken vi produserer i vårt lille hushold blir oppbevart til noen kommer med en tankbil og henter gørra. Når tanken er full, betyr det at alt det som ideellt sett skulle gått ned i f.eks. doen og aldri mer blitt sett, ikke gjør det. I stedetfor renner det ut på bakken. Det er ganske ekkelt. Og ganske illeluktende. En dagen-derpå-fis er barnemat til sammenligning.
Vi har bedt de komme å tømme tanken i dag, og det gjør de kanskje – Inshallah
Vi har hatt innbrudd igjen. Det begynte å bli lenge siden sist. Denne gang var det en skolegutt som greide å krype inn gjennom innbruddsikringen vår! En ganske liten gutt med andre ord. Men det er ingen god ide å bryte seg inn i et hus på et sted som dette. Her er det å forstå og lese spor en naturlig del av oppdragelsen, og det tok selvsagt ikke mange minuttene fra sporene ble funnet til gutten var tatt. Da hadde prøvd å gå bakover, gå i sikk sakk og gjemme ting her og der. Så vidt vi kan se fikk vi alle greiene tilbake igjen. Gutten er for liten til å komme i fengsel så Trine snakket med han og så strengt på han. Nå er han livredd for at Ms Trines husband skal komme å ta han. Det tror jeg ikke Ms Trines husband gidder å gjøre.
I tre av landsbyene har det vært andre tyver på ferde og stjælt solcellepanelene som landsbyene er avhengige av for å få vann. Uten solcellepanel, ikke noe strøm og uten strøm ikke noe pumping. Det er ganske frustrerende. Det er skoler i alle disse tre landsbyene, og når det ikke er vann der så er det naturlig nok heller ikke elever på skolen. Av alle utspekulerte dritt ting å gjøre mot noen, så er dette kanskje det verste. Heldigvis regner det mye sånn at dyr og grønnsakshager overlever – men det er verre med folk. En del har blitt nødt til å samle regnvann og drikke fra bakken slik de gjorde i gamle dager. Andre har flyttet til landsbyer der pumpene virker og en del har kommet inn til Tsumkwe.
Ellers er det ikke så ekstremt mye å fortelle om altså. Vi jobber mye, studerer mye og gleder oss over regnet. Jeg har vært i en haug med landsbyer og intervjuet treskjærere om hvilke trær de bruker, hvor mye og hvor de finner de. Ganske interessant. Resultatene så langt er såpass oppsiktsvekkende at jeg har blitt bedt om å utvide undersøkelsen for å få mer grundige data.
Hagen blomstrer og koser seg. I disse dager får den jo ganske godt med gjødsel på grunn av full septiktank – aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Som om ikke det var nok så har septiktanken blitt full. Dersom noen skulle være i tvil, septiktanken er den tanken der all kloakken vi produserer i vårt lille hushold blir oppbevart til noen kommer med en tankbil og henter gørra. Når tanken er full, betyr det at alt det som ideellt sett skulle gått ned i f.eks. doen og aldri mer blitt sett, ikke gjør det. I stedetfor renner det ut på bakken. Det er ganske ekkelt. Og ganske illeluktende. En dagen-derpå-fis er barnemat til sammenligning.
Vi har bedt de komme å tømme tanken i dag, og det gjør de kanskje – Inshallah
Vi har hatt innbrudd igjen. Det begynte å bli lenge siden sist. Denne gang var det en skolegutt som greide å krype inn gjennom innbruddsikringen vår! En ganske liten gutt med andre ord. Men det er ingen god ide å bryte seg inn i et hus på et sted som dette. Her er det å forstå og lese spor en naturlig del av oppdragelsen, og det tok selvsagt ikke mange minuttene fra sporene ble funnet til gutten var tatt. Da hadde prøvd å gå bakover, gå i sikk sakk og gjemme ting her og der. Så vidt vi kan se fikk vi alle greiene tilbake igjen. Gutten er for liten til å komme i fengsel så Trine snakket med han og så strengt på han. Nå er han livredd for at Ms Trines husband skal komme å ta han. Det tror jeg ikke Ms Trines husband gidder å gjøre.
I tre av landsbyene har det vært andre tyver på ferde og stjælt solcellepanelene som landsbyene er avhengige av for å få vann. Uten solcellepanel, ikke noe strøm og uten strøm ikke noe pumping. Det er ganske frustrerende. Det er skoler i alle disse tre landsbyene, og når det ikke er vann der så er det naturlig nok heller ikke elever på skolen. Av alle utspekulerte dritt ting å gjøre mot noen, så er dette kanskje det verste. Heldigvis regner det mye sånn at dyr og grønnsakshager overlever – men det er verre med folk. En del har blitt nødt til å samle regnvann og drikke fra bakken slik de gjorde i gamle dager. Andre har flyttet til landsbyer der pumpene virker og en del har kommet inn til Tsumkwe.
Ellers er det ikke så ekstremt mye å fortelle om altså. Vi jobber mye, studerer mye og gleder oss over regnet. Jeg har vært i en haug med landsbyer og intervjuet treskjærere om hvilke trær de bruker, hvor mye og hvor de finner de. Ganske interessant. Resultatene så langt er såpass oppsiktsvekkende at jeg har blitt bedt om å utvide undersøkelsen for å få mer grundige data.
Hagen blomstrer og koser seg. I disse dager får den jo ganske godt med gjødsel på grunn av full septiktank – aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Saturday, February 02, 2008
Tilbake
Det er tre uker siden vi kom tilbake til Tsumkwe. Tre våte, men begivenhetsrike uker. Våte fordi det har regnet. Gjennomsnittet for januar er 146 mm. Hitil år har vi fått 210 mm, og det er fortsatt et par dager igjen av måneden. Det er veldig fint for trær og blomster og elefanter og sånn. For de av oss som prøver å tørke en klesvask er det litt irriterende. Dessuten har veiene blitt skikkelig dårlige, fulle av både dype hull og gjørme – noe som er en svært dårlig kombinasjon. Når det du trodde var en liten gjørmepytt viser seg å være et 30 cm dypt hull så kan det gå riktig ille. Så langt vet jeg om hvertfall 4 ulykker/nesten ulykker. I tillegg får bilene gjennomgå så det holder. I løpet av våre første tre uker har vi vært tre ganger på verksted.
En gang stoppet bilen i Etosha nasjonalpark. I bilen satt jeg og Einar (min bror) og Helene (hans kjæreste). Den hadde laget en litt underlig lyd en stund, men vi kunne på en måte ikke gå ut av bilen å sjekke. Vi var tross alt i en nasjonalpark med en unaturlig høy tetthet av løver, leoparder, hyener og sånn. Vi hadde dessuten nettopp kjørt forbi en ferdigspist Zebra så det var ikke umulig at rovdyrene var rett i nærheten. Kanskje vi var feige, men vi ble i alle fall ikke spist. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putre seg videre, forsiktig forsiktig... Etter kanskje 10 minutter døde motoren og temperaturmåleren viste at vannet kokte og vel så det. Det luktet dessuten svært underlig. Vi ringte til en av turistsentrene i parken og de kom og tauet oss til senteret (noe vi ettertid fikk vite at man helst ikke skal gjøre med automatgirbiler). Derfra ringte vi til et verksted som kom og hentet oss. I etterkant viste det seg at termostaten i bilen var ødelagt og at det hadde ført til at radiatoren sprakk som igjen hadde ført til at PCen i bilen hadde gitt beskjed til resten av bilen at den måtte stoppe. Men topplokket på motoren var heldigvis fortsatt helt, så det ble ikke så veldig dyrt (det aner meg at disse to siste setningen kan gi inntrykk av at jeg vet noe som helst om biler. Det gjør jeg ikke). 5000 kroner for å ha bli hentet i bushen, kjørt til verksted, fått fikset både dette og hint – det er tross alt ikke så veldig dyrt. Ikke mer enn det koster for 100 halvlitere i Norge.
Men bare så dere vet det, vi er veldig forsiktige på veiene altså, så det er ingen grunn til å bekymre seg for oss. Vi humper av gårde i 40 kilometer i timen og tar bilder av vann og grønne trær. Akkrat nå vedder jeg på at Kalahari er verdens grønneste ørken!
Velkomsten i år var ganske lik velkomsten når vi kom hit etter jula i fjor. Da sa de fleste velkommen og du har blitt tjukk og bleik. I år sa de omtrent det samme, bare at de la litt på. ”Oj, du har fått nakke som en okse”, og ”er du gravid?” skiller seg ut som de litt mer kreative måtene å si ”fy faen så feit du er” på. Et par har også spurt om jeg har sittet helt stille og bare spist og spist det siste halvåret. Jeg velger å tolke det som en litt innviklet måte å si at de har savnet meg. Disse sikkert velfunderte kommentarene har dessuten fungert bra som motivasjon. Nå står jeg opp litt over seks hver morgen og trener i en knapp halvtime. Trine trener dobbelt så lenge hver ettermiddag. Så nå blir vi begge slanke og vakre til vi flytter hjem.
Hagen rundt huset har blitt veldig fin. Det siste jeg gjorde før jeg dro i juli var å plante en granadilla og få gjort ferdig et gjerde. Nå vokser alle trær, hekkene kommer veldig fint og granadillaen er full av kart. Det ser faktisk ut som jeg får høsta mine første frukter før jeg drar hjem. Det hadde vært ganske fett.
Jobbmessig har jeg mer å gjøre enn noen gang. Jeg holder på med en undersøkelse på oppdrag av et par organisasjoner her nede. De har bedt meg finne ut av hvilke trær som blir brukt til å lage figurene, smykkene og bruksgjenstandene som selges til turister. Hypotesen deres er at presset på disse ressursene er så stort at det kan gå utover bærekraftigheten. De er rett og slett redd for at noen av tretypene kan bli helt eller delvis utryddet i området vårt. Planen på sikt er å ha en større undersøkelse som skal gå over flere år. Mitt oppdrag er å gjøre de innledende undersøkelsene som vil danne bakgrunn for utviklingen av den større undersøkelsen. Så nå reiser jeg til landsbyene og intervjuer håndtverkere, tar bilder av trær og plotter inn informasjon på kart og i datamaskinen. Allerede er det tydelig at oppdragsgiverne sine frykt har vært velbegrunnet. Neste ledd er å se hvordan man kan intervenere på en så skånsom måte som mulig.
I tillegg jobber jeg med det samme gamle. Jeg er et par dager i uka på conservanciet, som går ganske bra. De fleste kommer på jobb når de skal, det er ikke så mye penger og materiell som forsvinner og det virker i det hele tatt som om de er i en svært god trend. Jeg prøver derfor å intervenere så lite som mulig, ikke pirke på detaljer som kan virke demotiverende og heller støtte opp om de områdene der de allerede får ting til. Gjøre de enda bedre på det de allerede er gode på. Da får de forhåpentligvis overskudd og motivasjon til å ta tak i andre ting etterhvert. Dukker det opp problematiske saker så diskuteres de selvsagt, men jeg leiter ikke etter feil jeg kan rette opp. De er på en måte ikke helt kommet dit enda.
I tillegg så har vi TEEP. Siden jeg reiser hjem til Norge i slutten av mars så er det nødvendig å gi ansvaret til prosjektet til noen andre. Jeg har vært i kontakt med den nye lodgen her, og de er interesserte. Det har selvsagt hjulpet at vi har fått US$ 48 000 som vi følger prosjektet... Det betyr at de tar over administrasjon og også vil være ansvarlig for å gi jobben med å koordinere prosjektet til noen. Anton fikk derfor beskjed om at kontrakten hans ville gå ut. Nå er det sånn at folk med flere års yrkeserfaring ikke vokser på trær, så allerede uka etter ble han innkalt på to intervju. Han har nå fått en jobb og venter på svar fra den andre. Før han begynte hos oss hadde han vært arbeidsledig i tre år. Det viser at dersom man gir folk en sjanse og hjelper dem i gang, så fører det fort til en positiv utvikling. For Anton ble jobben i TEEP, for å bruke hans egne ord ”The opportunity that opened my eyes”.
Ellers kan jeg informere om at Gecko ungdomsreiser er i full gang med å rekruttere deltagere til sommerens program. Vi har ledige plasser for ungdom mellom 16 og 20 til både Tanzania, Guatemala og Thailand. Så dersom dere kjenner noen som kunne ha tenkt seg en tur ut i den store verden er det bare å sende dem til oss. Mer informasjon finner man på www.gogecko.no
(Dersom noen av dere vakre mennesker kunne tenke dere å henge opp noen plakater på arbeidsplassen deres eller på hytta, så hadde minst jeg blitt veldig takknemlig. Send i så fall en mail til meg på anders@gogecko.no)
En gang stoppet bilen i Etosha nasjonalpark. I bilen satt jeg og Einar (min bror) og Helene (hans kjæreste). Den hadde laget en litt underlig lyd en stund, men vi kunne på en måte ikke gå ut av bilen å sjekke. Vi var tross alt i en nasjonalpark med en unaturlig høy tetthet av løver, leoparder, hyener og sånn. Vi hadde dessuten nettopp kjørt forbi en ferdigspist Zebra så det var ikke umulig at rovdyrene var rett i nærheten. Kanskje vi var feige, men vi ble i alle fall ikke spist. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putre seg videre, forsiktig forsiktig... Etter kanskje 10 minutter døde motoren og temperaturmåleren viste at vannet kokte og vel så det. Det luktet dessuten svært underlig. Vi ringte til en av turistsentrene i parken og de kom og tauet oss til senteret (noe vi ettertid fikk vite at man helst ikke skal gjøre med automatgirbiler). Derfra ringte vi til et verksted som kom og hentet oss. I etterkant viste det seg at termostaten i bilen var ødelagt og at det hadde ført til at radiatoren sprakk som igjen hadde ført til at PCen i bilen hadde gitt beskjed til resten av bilen at den måtte stoppe. Men topplokket på motoren var heldigvis fortsatt helt, så det ble ikke så veldig dyrt (det aner meg at disse to siste setningen kan gi inntrykk av at jeg vet noe som helst om biler. Det gjør jeg ikke). 5000 kroner for å ha bli hentet i bushen, kjørt til verksted, fått fikset både dette og hint – det er tross alt ikke så veldig dyrt. Ikke mer enn det koster for 100 halvlitere i Norge.
Men bare så dere vet det, vi er veldig forsiktige på veiene altså, så det er ingen grunn til å bekymre seg for oss. Vi humper av gårde i 40 kilometer i timen og tar bilder av vann og grønne trær. Akkrat nå vedder jeg på at Kalahari er verdens grønneste ørken!
Velkomsten i år var ganske lik velkomsten når vi kom hit etter jula i fjor. Da sa de fleste velkommen og du har blitt tjukk og bleik. I år sa de omtrent det samme, bare at de la litt på. ”Oj, du har fått nakke som en okse”, og ”er du gravid?” skiller seg ut som de litt mer kreative måtene å si ”fy faen så feit du er” på. Et par har også spurt om jeg har sittet helt stille og bare spist og spist det siste halvåret. Jeg velger å tolke det som en litt innviklet måte å si at de har savnet meg. Disse sikkert velfunderte kommentarene har dessuten fungert bra som motivasjon. Nå står jeg opp litt over seks hver morgen og trener i en knapp halvtime. Trine trener dobbelt så lenge hver ettermiddag. Så nå blir vi begge slanke og vakre til vi flytter hjem.
Hagen rundt huset har blitt veldig fin. Det siste jeg gjorde før jeg dro i juli var å plante en granadilla og få gjort ferdig et gjerde. Nå vokser alle trær, hekkene kommer veldig fint og granadillaen er full av kart. Det ser faktisk ut som jeg får høsta mine første frukter før jeg drar hjem. Det hadde vært ganske fett.
Jobbmessig har jeg mer å gjøre enn noen gang. Jeg holder på med en undersøkelse på oppdrag av et par organisasjoner her nede. De har bedt meg finne ut av hvilke trær som blir brukt til å lage figurene, smykkene og bruksgjenstandene som selges til turister. Hypotesen deres er at presset på disse ressursene er så stort at det kan gå utover bærekraftigheten. De er rett og slett redd for at noen av tretypene kan bli helt eller delvis utryddet i området vårt. Planen på sikt er å ha en større undersøkelse som skal gå over flere år. Mitt oppdrag er å gjøre de innledende undersøkelsene som vil danne bakgrunn for utviklingen av den større undersøkelsen. Så nå reiser jeg til landsbyene og intervjuer håndtverkere, tar bilder av trær og plotter inn informasjon på kart og i datamaskinen. Allerede er det tydelig at oppdragsgiverne sine frykt har vært velbegrunnet. Neste ledd er å se hvordan man kan intervenere på en så skånsom måte som mulig.
I tillegg jobber jeg med det samme gamle. Jeg er et par dager i uka på conservanciet, som går ganske bra. De fleste kommer på jobb når de skal, det er ikke så mye penger og materiell som forsvinner og det virker i det hele tatt som om de er i en svært god trend. Jeg prøver derfor å intervenere så lite som mulig, ikke pirke på detaljer som kan virke demotiverende og heller støtte opp om de områdene der de allerede får ting til. Gjøre de enda bedre på det de allerede er gode på. Da får de forhåpentligvis overskudd og motivasjon til å ta tak i andre ting etterhvert. Dukker det opp problematiske saker så diskuteres de selvsagt, men jeg leiter ikke etter feil jeg kan rette opp. De er på en måte ikke helt kommet dit enda.
I tillegg så har vi TEEP. Siden jeg reiser hjem til Norge i slutten av mars så er det nødvendig å gi ansvaret til prosjektet til noen andre. Jeg har vært i kontakt med den nye lodgen her, og de er interesserte. Det har selvsagt hjulpet at vi har fått US$ 48 000 som vi følger prosjektet... Det betyr at de tar over administrasjon og også vil være ansvarlig for å gi jobben med å koordinere prosjektet til noen. Anton fikk derfor beskjed om at kontrakten hans ville gå ut. Nå er det sånn at folk med flere års yrkeserfaring ikke vokser på trær, så allerede uka etter ble han innkalt på to intervju. Han har nå fått en jobb og venter på svar fra den andre. Før han begynte hos oss hadde han vært arbeidsledig i tre år. Det viser at dersom man gir folk en sjanse og hjelper dem i gang, så fører det fort til en positiv utvikling. For Anton ble jobben i TEEP, for å bruke hans egne ord ”The opportunity that opened my eyes”.
Ellers kan jeg informere om at Gecko ungdomsreiser er i full gang med å rekruttere deltagere til sommerens program. Vi har ledige plasser for ungdom mellom 16 og 20 til både Tanzania, Guatemala og Thailand. Så dersom dere kjenner noen som kunne ha tenkt seg en tur ut i den store verden er det bare å sende dem til oss. Mer informasjon finner man på www.gogecko.no
(Dersom noen av dere vakre mennesker kunne tenke dere å henge opp noen plakater på arbeidsplassen deres eller på hytta, så hadde minst jeg blitt veldig takknemlig. Send i så fall en mail til meg på anders@gogecko.no)
Subscribe to:
Posts (Atom)
