Tilbake

Det er tre uker siden vi kom tilbake til Tsumkwe. Tre våte, men begivenhetsrike uker. Våte fordi det har regnet. Gjennomsnittet for januar er 146 mm. Hitil år har vi fått 210 mm, og det er fortsatt et par dager igjen av måneden. Det er veldig fint for trær og blomster og elefanter og sånn. For de av oss som prøver å tørke en klesvask er det litt irriterende. Dessuten har veiene blitt skikkelig dårlige, fulle av både dype hull og gjørme – noe som er en svært dårlig kombinasjon. Når det du trodde var en liten gjørmepytt viser seg å være et 30 cm dypt hull så kan det gå riktig ille. Så langt vet jeg om hvertfall 4 ulykker/nesten ulykker. I tillegg får bilene gjennomgå så det holder. I løpet av våre første tre uker har vi vært tre ganger på verksted.
En gang stoppet bilen i Etosha nasjonalpark. I bilen satt jeg og Einar (min bror) og Helene (hans kjæreste). Den hadde laget en litt underlig lyd en stund, men vi kunne på en måte ikke gå ut av bilen å sjekke. Vi var tross alt i en nasjonalpark med en unaturlig høy tetthet av løver, leoparder, hyener og sånn. Vi hadde dessuten nettopp kjørt forbi en ferdigspist Zebra så det var ikke umulig at rovdyrene var rett i nærheten. Kanskje vi var feige, men vi ble i alle fall ikke spist. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putre seg videre, forsiktig forsiktig... Etter kanskje 10 minutter døde motoren og temperaturmåleren viste at vannet kokte og vel så det. Det luktet dessuten svært underlig. Vi ringte til en av turistsentrene i parken og de kom og tauet oss til senteret (noe vi ettertid fikk vite at man helst ikke skal gjøre med automatgirbiler). Derfra ringte vi til et verksted som kom og hentet oss. I etterkant viste det seg at termostaten i bilen var ødelagt og at det hadde ført til at radiatoren sprakk som igjen hadde ført til at PCen i bilen hadde gitt beskjed til resten av bilen at den måtte stoppe. Men topplokket på motoren var heldigvis fortsatt helt, så det ble ikke så veldig dyrt (det aner meg at disse to siste setningen kan gi inntrykk av at jeg vet noe som helst om biler. Det gjør jeg ikke). 5000 kroner for å ha bli hentet i bushen, kjørt til verksted, fått fikset både dette og hint – det er tross alt ikke så veldig dyrt. Ikke mer enn det koster for 100 halvlitere i Norge.

Men bare så dere vet det, vi er veldig forsiktige på veiene altså, så det er ingen grunn til å bekymre seg for oss. Vi humper av gårde i 40 kilometer i timen og tar bilder av vann og grønne trær. Akkrat nå vedder jeg på at Kalahari er verdens grønneste ørken!

Velkomsten i år var ganske lik velkomsten når vi kom hit etter jula i fjor. Da sa de fleste velkommen og du har blitt tjukk og bleik. I år sa de omtrent det samme, bare at de la litt på. ”Oj, du har fått nakke som en okse”, og ”er du gravid?” skiller seg ut som de litt mer kreative måtene å si ”fy faen så feit du er” på. Et par har også spurt om jeg har sittet helt stille og bare spist og spist det siste halvåret. Jeg velger å tolke det som en litt innviklet måte å si at de har savnet meg. Disse sikkert velfunderte kommentarene har dessuten fungert bra som motivasjon. Nå står jeg opp litt over seks hver morgen og trener i en knapp halvtime. Trine trener dobbelt så lenge hver ettermiddag. Så nå blir vi begge slanke og vakre til vi flytter hjem.

Hagen rundt huset har blitt veldig fin. Det siste jeg gjorde før jeg dro i juli var å plante en granadilla og få gjort ferdig et gjerde. Nå vokser alle trær, hekkene kommer veldig fint og granadillaen er full av kart. Det ser faktisk ut som jeg får høsta mine første frukter før jeg drar hjem. Det hadde vært ganske fett.

Jobbmessig har jeg mer å gjøre enn noen gang. Jeg holder på med en undersøkelse på oppdrag av et par organisasjoner her nede. De har bedt meg finne ut av hvilke trær som blir brukt til å lage figurene, smykkene og bruksgjenstandene som selges til turister. Hypotesen deres er at presset på disse ressursene er så stort at det kan gå utover bærekraftigheten. De er rett og slett redd for at noen av tretypene kan bli helt eller delvis utryddet i området vårt. Planen på sikt er å ha en større undersøkelse som skal gå over flere år. Mitt oppdrag er å gjøre de innledende undersøkelsene som vil danne bakgrunn for utviklingen av den større undersøkelsen. Så nå reiser jeg til landsbyene og intervjuer håndtverkere, tar bilder av trær og plotter inn informasjon på kart og i datamaskinen. Allerede er det tydelig at oppdragsgiverne sine frykt har vært velbegrunnet. Neste ledd er å se hvordan man kan intervenere på en så skånsom måte som mulig.
I tillegg jobber jeg med det samme gamle. Jeg er et par dager i uka på conservanciet, som går ganske bra. De fleste kommer på jobb når de skal, det er ikke så mye penger og materiell som forsvinner og det virker i det hele tatt som om de er i en svært god trend. Jeg prøver derfor å intervenere så lite som mulig, ikke pirke på detaljer som kan virke demotiverende og heller støtte opp om de områdene der de allerede får ting til. Gjøre de enda bedre på det de allerede er gode på. Da får de forhåpentligvis overskudd og motivasjon til å ta tak i andre ting etterhvert. Dukker det opp problematiske saker så diskuteres de selvsagt, men jeg leiter ikke etter feil jeg kan rette opp. De er på en måte ikke helt kommet dit enda.

I tillegg så har vi TEEP. Siden jeg reiser hjem til Norge i slutten av mars så er det nødvendig å gi ansvaret til prosjektet til noen andre. Jeg har vært i kontakt med den nye lodgen her, og de er interesserte. Det har selvsagt hjulpet at vi har fått US$ 48 000 som vi følger prosjektet... Det betyr at de tar over administrasjon og også vil være ansvarlig for å gi jobben med å koordinere prosjektet til noen. Anton fikk derfor beskjed om at kontrakten hans ville gå ut. Nå er det sånn at folk med flere års yrkeserfaring ikke vokser på trær, så allerede uka etter ble han innkalt på to intervju. Han har nå fått en jobb og venter på svar fra den andre. Før han begynte hos oss hadde han vært arbeidsledig i tre år. Det viser at dersom man gir folk en sjanse og hjelper dem i gang, så fører det fort til en positiv utvikling. For Anton ble jobben i TEEP, for å bruke hans egne ord ”The opportunity that opened my eyes”.

Ellers kan jeg informere om at Gecko ungdomsreiser er i full gang med å rekruttere deltagere til sommerens program. Vi har ledige plasser for ungdom mellom 16 og 20 til både Tanzania, Guatemala og Thailand. Så dersom dere kjenner noen som kunne ha tenkt seg en tur ut i den store verden er det bare å sende dem til oss. Mer informasjon finner man på www.gogecko.no
(Dersom noen av dere vakre mennesker kunne tenke dere å henge opp noen plakater på arbeidsplassen deres eller på hytta, så hadde minst jeg blitt veldig takknemlig. Send i så fall en mail til meg på anders@gogecko.no)