sjelshygiene

Rober Plant og Allison Kraus deler på harmoniene og fyller kvelden på lavest mulig volum. Det er en varm sommerkveld og det er som varmebølgene bærer tonene helt inn i margen. Jeg har åpnet en flaske 21 år gammel Highland Park selv om det bare er torsdag og jeg er alene.

Ballanse…

Rundt meg ligger skraper, halvfulle esker, malingsrester, penner og binders som ikke egentlig passer i noen eske og annet skrap som jeg sikkert skal kaste. Kjøkkenet renner nesten over av halvknuste glass, kjøkkenredskap som ikke er brukt på fem år, dingser som en gang var morsomme men nå er en plage. Er det rart skapertrangen kommer i et kaos som dette?

Noen ganger får man lyst til å skrive uten å egentlig vite hva man vil skrive. Sånn er det nå.

Kanskje er det et ønske om å formidle noe – om å mene noe – om å være noe, for noen…(?) Eller for seg selv. Egentlig betyr det ikke så mye at det leses. Det er at det skrives som er viktig. Nedskrevet – avgjort. Før ville jeg alltid skrive med blyant, jeg forbeholdt meg retten til å rette og justere, tenke gjennom og omformulere. Etter en time på et ark var hele arket grått av utvisket bly, overstrykninger og små innskutte ord her og der. Arket ble selv et tegn på at det hadde foregått noe. En tankeprosess, en utvikling - evolusjon. Resultatet ble underordnet – gleden av å ha begynt med noe og endt opp med noe annet med det originale i seg – det var lykken. Det overstrøkne arket var i seg selv fint.

Det blir på en måte ikke helt det samme med Microsoft Word. Uansett hvor mange overstrykninger og omformuleringer en har så ser det rent og pent og riktig ut. Og hvem vil vel det? At tankene ens skal se rene og pene og riktige ut?

På en av bloggene mine har jeg begynt på historier, uferdige og hele. Jeg har også en mappe full av småting som har kommet på dager da jeg vil skrive uten å vite hva. En tittel er en slags omskriving av en låt av Bob Hund: Mentalt opphørssalg – alt skal vekk! Det er noe der. Skrive ord og setninger, ikke nødvendigvis i sammenheng, ikke nødvendigvis avsluttende, ikke nødvendigvis med mening. Men skrive noe. For å tømme sjelen, tømme hodet for ord som ikke kan brukes, og rydde vei for de som kan brukes. Er der ingen må alt vekk. Opphørssalg.

Harmoni…

Jeg skriver og sletter og prøver igjen. Forsøker å sette ord på fornemmelser som sitter under huden, i skjæringspunktet mellom kropp og sjel, fysikk og emosjon. Frustrasjoner og håp jeg vet er der, men som ikke har noen ramme. Vakuumet i magen som ikke får sin utløsning, latteren i mellomgulvet som bare er. Den konstante redselen for sorgen ingen ønsker, men alle vet kommer, drømmen om idealsamfunnet som aldri blir noe av. Livsviktig redsel og nødvendig drøm. Noen kaller det drivkraft, andre kaller det livskraft – noen kaller det bare redsel…– og drøm. De fleste bryr seg ikke. Det er bare noe som er. Som alt annet. Som endetarmskreft, blindtarmbetennelse og grå stær. Krig og fred og religion. Realiteter som bare er. Så enkelt. Solen går ned og så går den opp.

Jeg har fått en bok. ”Sjelshygieniske øvinger” heter den. Bare tittelen er nok til å skremme vannet av en. Her skriver forfatteren Jackie Swarz blant annet om forholdet mellom tanke og vilje. Det er en konflikt her, en kamp mellom tanke og vilje. Mens tanken gir oss mulighet til å fjerne oss fra virkeligheten og gi oss hen i tanker og drømmer uten å måtte forholde oss til den verdslige verden, er viljen ubønnhørlig knyttet til den. ”Med viljen tar vi del i livets puls for å kunne, på en håndgripelig måte, være med å forandre og påvirke vår tilværelse”. Tanken styrker sjelen og gir næring til vilje, men er samtidig uavhengig av verden. For å komme noen vei i livet, må man etablere en kobling mellom tanken og viljen. Gjennom tankens møte med viljen kommer ”livsmotivene” frem, og man får ideer om hvordan de kan virkeliggjøres. Men det trengs en kraft til. En kraft som kan ballansere forholdet mellom vilje og tanke. En kraft som gir kraft til begge, la oss kalle de fornemmelsene, og både gir og tar næring til dem – følelsene.

Ideen om dette forholdet mellom tanke, vilje og følelse leder frem til en ”sjelshygienisk øving” om fordomsfrihet. En øving i å møte verden med åpent sinn. Denne øvingen er en av fem som skal gjøre oss bedre rustet til å møte livets prøvelser. (Underlig… mens jeg skriver dette får jeg plutselig så lyst på kamillete, kordfløyelsbukse og et medlemskap i Energica!)

Det er ikke enkle tanker dette- det er tross alt selveste Rudolf Steiner som er inspirasjonen (og han var tross alt en ganske rar og komplisert type!). Men det er interessant. Det utfordrer til å tenke gjennom hva som faktisk er realiteter og hva som er skapt og hvordan en forholder seg til verden.

Jeg tror redslene er uunngåelige og de er nødvendige. Så også med drømmene, også de tapte drømmene. Skaperkraften henter sin næring derfra – og da mener jeg skaperkraft i sin videste betydning. Selv de mest elementære handlinger, de mest grunnleggende aktiviteter henter sin næring fra noe. Hvor bra noe blir – eller hvor dårlig – er avhengig av den grunnleggende innstillingen. Så spørs det da, hvor mye en kan øve på…

Driftene…

Tror jeg stopper der jeg. Det er sent. Glasset er tomt – og jeg hadde jo egentlig ingenting på hjertet. Men det var en bra sjelshygienisk øvelse