Alkis!

Jeg går langs grønlandsleiret hver dag. Litt etter klokka 8 på morgenen trer jeg ut av mitt lune, men morgenkalde rede og legger i vei mot kontoret. Foran meg har jeg en hektisk spasertur gjennom det mangeslunkne Grønland på Oslos beste østkant. Jeg passerer Tøyengata og eksosen fra 37-bussen blåser ut siste rest av søvn av øynene. Det er da kjenner jeg at jeg er hjemme. Her hører jeg til. Bak kaoset av taxikøer, pleddkledde kaffedrankere og hurtiggående jobbtrippere tilkjennegir en sliten rutine og normalitet seg. Det har tatt noen år, men i det siste har erkjennelsen åpenbart seg. Vi henger sammen. Jeg og de andre.

De andre. Det har vært de samme lenge. Den samme gjengen. Min gjeng. Jeg nikker ikke, hilser sjelden, men jeg føler likevel noe. Alle disse menneskene som jeg ser hver dag – det er som jeg kjenner dem. Det er mine folk. De er gjørerne i mitt univers – de som utgjør mitt liv. I det minste det livet som utspiller seg fra litt etter 8 til ca. halv ni hver morgen. De velsignede rutinepregede folkene som gjør det samme hver dag til samme tid.

Jeg er ute av døra litt over 8. I lyskrysset ved trikkestoppet står jeg bak kjekkasen med six-pence på bysykkel og åletrange dongeribukser. Designer sikkert. En stolt representant for I-phone generasjonens hårvoksdynkede moderne menn. Jeg treffer dama som enten har adoptert eller har en sønn som ligner mest på faren og som følger poden et stykke på vei mot skolen. Over lyskrysset tenker jeg meg. Resten fikser han sjøl. Jeg hopper over den uforklarlige bekken fra Fafo-huset og venter på grønt lys ved Åkerbergveien.

Hyttebutikken er mørk. Ærlig talt, hvem sitt påfunn er det? En smijerns og rosemalingsbutikk på tjukkeste Grønland? For det første: Grønland. Silkesjal, kebab og gull er den legale hovedomsetningen. Hyttealarm, solcellepanel og hestesko…? Tror ikke det. For det andre, Benny butikk ligger en småspurt unna – og ingen kan konkurrere med prisene til fangene på fortet. Og selv om jeg ikke vet det, så føler jeg på meg at det også der lages mye smijernsgreier og dets like. Det er åpenbart hvorfor lyset aldri slås på i hyttebutikken på Grønland.
Rammebutikken som har flytta til Kiwi er også mørk, men den er det i det minste lys i når jeg går hjem. Med en mørk, skotsk mann bak disken, med blide øyne, sjarmerende aksent og bortskjemt hund. Veltrent som bare homser er det.

Mannen i kaffesjappa setter ut bord og stoler. De første to kundene er allerede på plass. De samme to som i går. Drikker kaffe med melk og snakker med harde konsonanter. To damer løper for å rekke den overfylte 37-bussen, som gasser og blåser meg i øynene. Grønnsakene har begynt å finne veien til fortauene og det prates lavt mellom kasser av chili, løk og søtpotet. Ved Tøyengata sitter den første øst-europeiske tiggeren. En dame. Hun smiler trist og sier noe som ligner på ”please” og ”Jesus”, men øynene forteller at hun ikke egentlig forventer seg noe av meg. Ikke i dag heller. Hun har aldri fått noe, og får det nok heller ikke. Jeg ser henne, jeg vet hun er der, og jeg vet at hun trenger pengene. Men hun får ikke noe. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg bare er lei. Gidder ikke å engasjere meg i enda flere tårevåte øyne. Kanskje blasert, tom – eller rett og slett en kjip drittsekk. Kanskje. Uansett, jeg går forbi.
Og vet at det er det jeg gjør.

Jeg krysser gata og ser flere kjente ansikt - og nå fylles jeg med en slags ømhet. En slags melankolsk hinne legger seg over meg når jeg trer inn i den vante vandringen av folk mot pubene Downtown, Choice og Bobs, på vei mot morgenens første lesk. Jeg kjenner disse ansiktene så godt. Jeg ville kjent dem igjen hvor som helst. Hadde vi møttes på Las Palmas hadde vi sikkert smilt og slått av en prat. Kanskje tatt en øl sammen på den måten man gjør med folk man egentlig ikke kjenner noe særlig men som på uforklarlig vis blir omgangsvenner når man treffes på Las Palmas. Som naboer man knapt nok nikker til hjemme men som blir bestevenner på campingplassen i Umeå. Jeg vet ikke hva de heter – men de er likevel kjente.
Vi skal samme vei. Vi går mot sentrum. Jeg litt raskere, men vi er like målretta og har like rett linje. Et par stykker på gåstol, en kis på elektrisk rullestol. Ved brua svinger de av og jeg fortsetter alene. Noen av kompisene står der allerede. Eller kompiser... Jeg vet ikke. De nikker så vidt til hverandre. På vei inn samme dør. Noen utenfor med innhulte kinn og en ujevn intenst glødende sigg i munnen. Dagens første røyk? Den ser nødvendig ut. Øynene er matte og trøtte. Så går de inn. Det er november – man går inn.

Jeg ser de samme folka når jeg går hjem fra jobb på dagens andre side. Da er de bedre venner, snakker sammen, diskuterer og ler. Blankere i øya, større bevegelser. Om sommeren sitter de ute. Bronsebrune. Nå ser jeg de bare når de går ut for å ta seg en røyk. De røyker lettere på ettermiddagen. Det ser på en måte fint ut. Det er som om de er en gjeng. En vennegjeng. Som har holdt sammen i tykt og tynt, med felles erfaringer. Kanskje var de i bryllupet til hverandre. Eller jobba i sporveien sammen en gang på 60-tallet. Var dette gutta som la de første trikkeskinnene i Schweigaardsgate? Som gravde hølet til grunnmuren til postgirobygget? Er dette en gjeng som kjenner hverandres laster og talenter, sorger og gleder? Her sitter de, sammen, slik de lovet hverandre når de var 15. Vi skal alltid være venner vi, sa de kanskje. Og det har de holdt. Alkisene. Det skal de ha – de har hverandre. Gjetter jeg – for vet gjør jeg ikke.

Det er som om det er dem jeg kjenner minst. De somaliske innvandrerne har jeg en viss anelse om, jeg leser jo aviser – og er dessuten en av dem som har hatt somaliere i omgangskretsen en gang i livet. Det har ikke vært enkelt for dem. De har slitt. De har en forjævli historie og et hjemland i oppløsning. Men det går bedre for dem nå - her. Homsen med rammene har gjort det greit. Jeg har sett han på TV og ja – jeg tror jeg skulle greid å skru sammen en viss historikk. Homofil og kunstnersjel – det krever ikke mye for å forestille seg hvordan han har jobba for å komme seg dit han er – og han har utvilsomt fortjent hver eneste tomme suksess han har fått. Designeren på sykkel og dama med ungen likeså. Alle ser ut som de kommer fra et sted, at de har en forklarlig bakgrunn, en historikk med referanser jeg kan relatere meg til. De er sånne folk som man kan lese om, kjenne til eller møte på fest. Jeg skulle greid å slå av en prat, mingle, ja til og med dele en pølse med de fleste av dem. Kanskje med unntak av den øst-europeiske tiggeren. Hun er for ny. Hun kom ramlende inn i 2006. 3 år er ikke nok til å komme inn i blodomløpet. I dag er hun et problem. Om noen år er sikkert også hun blitt vante kulisser. De andre derimot, de har alltid vært der. Men alkisene kjenner jeg ikke. Og det er underlig, for det er de jeg føler jeg kjenner best.

Jeg vet ikke hvor de kommer fra. Hva de har gjort. Hvordan de kom hit. Hva gjør de om dagene? Har de det egentlig bra? Er livet et helvete? Er de sjuke? Hva tror de om meg? Hva tror de jeg tror om dem? Er de sjømenn som kom hjem til tomhet, lærere som ikke takla presset, leger som smakte på medisinen sin eller hva? Hvem er disse folka? Hvor var det det butta, hvis det er det det gjør?

I den flerdimensjonale virkeligheten vi kaller Oslo er det historier vi aldri hører. Biografiene skrives om forfatterne, om bedriftslederne og politikerne. Vi får høre om deres spennende liv, deres suksesser og selvpåførte skader. Om skilsmisser som ”formet hans åndsliv” og forhandlinger som strandet av uforståelige grunner. Vi får lese om offervilje i krigen og empati for de såkalte ”dårligere stilte” og de tunge årene før gjennombruddet. Eller selvmordet. Det er dramatisk og aktuelt og gir bidrag til vår felles forståelse av hvor vi kommer fra. Dette var de som bygde landet.
Det er bare litt sant.

Vi vet jo alle at de fleste som bygde landet var vanlig folk – meg og deg. Men hvem vil vel lese om seg selv i anonymisert form? Seg selv ansiktssløs? Hvor morsomt er det? Det kan være morsomt, i romanens form, der fantasiene kan blomstre og der sant og usant hektes umerkelig sammen til den underholdende sjangeren oppvekstroman. I osloforfatternes trygge favn blir oppveksten i hovedstaden fortalt med sikker penn og artige skråblikk. Hos Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen kan vi lese om etterkrigstidens Oslo, slik de levde den. En utsilt, underholdende versjon, skrevet av – ja nettopp Seierherrene. De som kom ut av de slitsomme tenårene som velreflekterte og vise med ordene i sin makt – og med raffinert musikksmak. For finnes det en eneste oppvekstroman fra Oslo som ikke har henvisninger til Beatles, Doors, Elvis eller Stones?
Dette er underholdningens dunkle og vakre Oslo. Der man i bokens sluttkapittel ser tilbake på en rufsete oppvekst som tross alt endte godt – slik den jo gjør for de fleste. Et avsnitt i siste halvdel av boka foræres til en av kompisene som ikke fikk det til. Som ble observert på plata eller Karl Johan eller slottsparken, avhengig av alderen på forfatteren, matt tiggende etter en tier, hvorpå hovedpersonen gir en hundrings og stiger enda et hakk i lesernes øyne. Det er en parentes i bokas fortelling, en påminning om at det kunne godt ha gått på samme måte med flere. En skyggeside som må nevnes, fornemmes, for å ballansere bildet og perfeksjonere melankolien som kjennetegner alle oppvekstromaner fra alle storbyer. Vi leser og smiler. Kjenner oss igjen, og tenker drømmende tilbake på våre egne ungdomsforelskelser, vår egen eksperimentering med dop, musikk og seksualitet og lurer på hvor det ble av alle gutta.

Det er en velkjent sannhet at historiene skrives av de som vant til slutt. Ikke bare av, men også om. Historiene er i hovedsak like, skrevet av folk med i hovedsak lik bakgrunn. Dybden og perspektivene i vår samfunnsdiskurs øker ikke nødvendigvis med antallet bøker. Sjelden har det vel vært tydeligere i år hvor vi har sett en inflasjon av mer eller mindre like politikerbiografier, med mer eller mindre like historier om mer eller mindre de samme folka. Alle som har vært noe, eller ønsker å bli noe, er skrevet om – enten av seg selv eller andre. Det gjør oss ikke klokere, forteller oss ikke noe nytt og bidrar dessverre ofte heller til å forflate og fordumme en samtid som i offentligheten blir mer og mer konturløs. Det triste er nemlig at denne støyen bidrar til å drukne andre historier, historier som fortjener å bli hørt. Som kan fortelle noe om hvem og hva vi er, hva vi var og hva vi er i ferd med å bli.

Gutta på puben Downtown på Grønland ser ut på en annen verden enn meg. De har en hverdag jeg ikke kjenner, utfordringer og gleder jeg ikke kan komme på. De kjenner tiggerne fra Øst-Europa på en annen måte. Hva tenker de om rammemannen og hårvoksede Ipoder på politisk korrekte sykler? Bryr de seg om Karitas røde hjerte? Eller Sveits kalde? Hvilket sentrum dreier deres liv seg rundt? Disse historiene ønsker jeg meg. Dette er stemmer som er viktige, nyttige og spennende. De vil fortelle oss noe nytt om en by vi tror vi kjenner – og om oss selv. Om hvem og hva vi er.