Anders sine reviderte tanker om kjærlighet, med et særlig blikk på bibelen, som svar på Ane sitt spørsmål – 2nd edition.

Trond Berg Eriksen skriver i boken ”Kors på halsen” at familiens mest grunnleggende oppgave er å danne en ramme omkring reproduksjon – og da en reproduksjon i mer enn bare biologisk forstand. Det er ikke bare mer eller mindre fine og flotte gener som føres videre i familien. Neida, også verdier, holdninger, nevroser og perspektiver på verden føres videre - arv i en svært utvidet forstand med andre ord. Kjernen i familielivet har vanligvis vært den forpliktende avtalen om samliv mellom en mann og en kvinne. Uten denne alliansen ville ikke familien slik vi kjenner den eksistert. Dette gjelder ekteskapsinstitusjonen uansett hvor man er i verden og slik har det vært i flere tusen år. Jeg er fristet til å si til alle tider, men det har jeg på en måte problemer med å underbygge (det er for eksempel ganske vanskelig å si noe fornuftig om ekteskaps og familievaner i Juratiden - det er jo tross alt… – vel, skikkelig skikkelig lenge siden - og det var ingen som noterte underveis). Ekteskapet er jo ikke en kristen oppfinnelse og det er ikke en entydig, selvforklarende institusjon (svanene har jo også en slags forpliktende ekteskapsallianse, med livslangt monogami, men det er litt vanskelig å si noe sikkert om innholdet i alliansen – særlig med bibelen som kilde). Men i alle menneskekulturer (i det minste så lenge mennesket har vært homo sapiens sapiens) har man hatt systemer for juridisk bindende avtaler for samliv mellom mann og kvinne. Variasjonen mellom disse er store. Kulturell og religiøs variasjon kommer sjelden så tydelig til uttrykk som når man ser på seremonier og ritualer, inkludert ekteskapsinngåelse. En viktig presisering er at denne avtalen dreier seg om ekteskap for reproduksjon. Det er vanlig historisk sett å ha rett til å bryte ekteskapet dersom det ikke blir barn av det. Derfor er heller ikke samkjønnende relasjoner regulert på samme måte. Det betyr selvsagt ikke at de ikke har eksistert. Ikke bare har det selvsagt alltid vært en haug med homser – men det har historisk sett vært mye mer akseptert enn i dag (På dette området kan svanene gjør nytte for seg – de er relevant for å ”bevise” at homofili er naturlig og biologisk – det er nemlig en drøss med skeive svaner – men det er fortsatt usikkert om disse kommer til svane-helvete når de dør - eller om de kommer til Sandefjord. Det er heller ikke helt greit å fastslå om det er natur eller kultur som har gjort dem skeive…)

Så, til saken – ekteskap (og litt kjærlighet) og bibelen. Det er uoversiktlig mye stoff, analyser og betraktninger som er både relevant og interessant i denne sammenhengen. Alt henger på en måte sammen med alt, men de færreste verken kan eller vil snakke om alt på en gang (med et mulig unntak i min kjære Farmor). Bibelen er full av klassikere på godt og vondt – og siden Gud for mange er ensbetydende med kjærlighet er det ikke helt på jordet å si at alt i bibelen dypest sett handler om kjærlighet. Men begrensning er en dyd. For eksempel gidder jeg ikke trekke inn drap og jorden som sluker hedningenes blod og kvinner og barn som faller til jorden og sånn, selv om det sikkert er relevant. Man blir ikke i godt humør av slikt, selv om dette også på et dypt, dypt, dypt nivå kanskje handler om kjærlighet. Ekteskap kan man derimot fort bli i godt humør av. Man kan også bli i godt humør av Jesus som kliner med Maria Magdalena, så derfor skal jeg si litt om det til slutt, men først: ekteskapet.

Det er i hovedsak to elementer som utgjør ekteskapet i Norge i dag. Det ene er den juridiske – den formelle avtalen man signerer når man inngår et offentlig ekteskap. Det andre er det personlige innholdet paret som inngår ekteskapet fyller det med.
Når det gjelder den juridiske delen er den etablert for å beskytte ektefolket i ekteskapet og for å sørge for at ingen av partene blir skadelidende ved en eventuell avbrytelse eller hvis en av partene dør – blablabla. Underholdsplikt, gjeldsfordeling, arv, deling av verdier ved skilsmisser, rettigheter... Ekteskapet i en sosialdemokratisk innpakning like juicy som corn flakes. Her damper man av lyst og kjærlighet, hjertene banker, øynene glinser og tankene er både her og nå og en gang i fremtiden. Det er spennende, skummelt og deilig. Og så: ”lovverket er offentlig skapt og eventuelle endringer i ekteskapslovgivningen må vedtas av stortinget”. Det er ikke akkurat lystfremmende…

Noe helt annet er det med det personlige innholdet som ektefolket fyller ekteskapet med. Det er nå det bobler og syder – og det er selvsagt også her det ofte strander, dessverre (selv om det selvsagt ikke er umulig at ”endringer må vedtas av stortinget” også har en medvirkende årsak) Her er hjertet sluppet fri, man kan mene, tenke og ordne seg som man vil. Kulturelle ingredienser mixes til en ny, opphøyet cocktail av meg, deg og oss. Det er som skapt for kreativitet og vakker symbiose, og slik går det ofte (faktisk oftest i følge ny ekteskapsstatistikk), men nesten halvparten av gangene ender det med gråt og kaos og tull. Man kaller hverandre slabbedasker, horebukker, kanaljer og andre mer eller mindre ufine ting, mens tårene renner og hjertene brister. Det er trist, men siden vi er skapt (eller er blitt til – som jeg tror) på en smart måte, så tar det faktisk kun 40-50 dager i snitt til vi har kommet over den største sorgen og er klar for å se etter en ny make. Det er rått og ufølsomt – men vi er tross alt minst litt kjemiske og biologiske også. Det har Harald Eia fortalt oss. Survival of the fittest (kanskje det er mer passende med survival of den mest virile? Eller i våre forurensede dager med stadig dårligere spermkvalitet hos isbjørner og mannfolk, uten sammenligning forøvrig, survival of the best sperm count?)

Nok digresjon. For å unngå for mye kaos og rot, har man i de fleste kulturer noen veiledninger til hvordan man skal forholde seg til ekteskapet. Den formelle lovginingen er ofte delvis basert på et religiøst utgangspunkt, men gjør vanligvis et forsøk på å kvitte seg med det som er tydelig religiøst fundert (med sharia som et av mange åpenbare unntak) – men det betyr jo ikke at det religiøse utgangspunktet forsvinner helt.

Også i bibelen finner vi sport av dette. Det kanskje tydeligste uttrykket for det kristne ekteskapets opphøyethet og betydning finner man i Ex 20:14, det sjuende bud: Du skal ikke bryte ekteskapet.

Jess, vi snakker de 10 bud! Den eneste skriftlige overlevering menneskene har fått direkte av Gud! This is it! Det som stå her kødder man ikke med! Men hva står det?

I lang tid har dette budet blitt tolket bokstavlig og enkelt. Gud har sagt at du ikke skal bryte ekteskapet, så da gjør man ikke det - enkelt og greit. Hvorfor han har gitt oss dette budet er av mindre betydning. Men med moderne bibelvitenskap har man fått ny kunnskap om betydning av det (takk Gud for moderne bibelvitenskap!) Bibelen er jo faktisk et skriftverk, og siden kun ytterst får tror det var Gud som selv førte denne i pennen, så forutsetter det noen folk – skribenter – som førte det ned på skinnduker og sånn. Og slikt kan analyseres!

Det er sannsynlig (siden alle som skrev dette er døde, så er det ingen som vet sikkert) at man med verbet ”bryte ekteskapet” (nã’ap) hovedsakelig mente å ha seksuelt samkvem med en kvinne som var gift eller forlovet (med noen andre altså). Det er altså ikke greit å ligge med en kvinne som er gift med noen som ikke er deg. Bakgrunnen for dette var at man ønsket å beskytte den økonomiske verdien en kone eller en datter hadde for en mann. Budet henvendte seg dermed hovedsakelig til mannlige borgere og var ment som en beskyttelse av deres eiendom (gifte menn kunne altså ligge så mye de ville med så mange de ville, så lenge de valgte single kvinner). Vi snakker altså om eiendomslovgivning. Det er jo ikke spesielt vakkert og romantisk (ser vi den første spiren til sosialdemokratiet allerede her?).
De færreste i dag vil vel lese eiendomsrett inn i budet, hvertfall ikke kun. Ekteskapet er jo dessuten blitt noe helt annet enn det var. Og med endring av oppfatning endrer også betydningen av teksten seg (stort høna eller egget potensial her). Men man kan dessuten selvsagt alltid gå enda dypere inn i teksten og finne enda mer snacks (bibelen altså… det tar liksom aldri slutt!) For det er nemlig også en etisk dimensjon i budet som går mye dypere. Men for å finne den må man se litt utover akkurat dette budet og også kikke på andre bibelske tekster. Det finnes nemlig flere steder i bibelen eksempler på at profetene bruker verbet nã’ap til å beskrive kultprostitusjon – altså seksualitet knyttet til gudstjeneste for fruktbarhetsguder (Big No No!). Men så er det altså sånn at, i motsetning til Vi Menn for eksempel, så ble ikke erotisk løssluppenhet i bibelen beskrevet kun for å sprite opp et ellers komplisert skriftverk (dette er sannsynligvis den eneste gangen Vi Menn er blitt kalt ”komplisert skriftverk” – men for oss som ikke kan noe om bil så er Vi Menn faktisk ganske uforståelig). Nei du, her er det mening i hvert ord! Kultprostitusjon er nemlig et bilde på Israels trosløshet mot herren! Og hvordan har dette med ekteskapet å gjøre. Jo, for (det er nå dette blir litt komplisert) billedbruken viser at det er trosløsheten i ekteskapsbruddet som er problemet! Skjønner? Og da er vi tilbake til moral. Det er ikke det du gjør, men at du gjør det, som er problemet!

Både Josef (Gen 39:9) og David (Sam 12:13) (David er forresten muligens en oppdiktet person – det er antagelig en strek i en del religiøse regninger) sier i at ekteskapsbrudd er ”synd mot herren”. Og med disse tekstene kan en plutselig tolke fokuset på troskap til hverandre som troskap til Gud. Å bryte ekteskapet blir dermed…? ja nettopp, å bryte båndet til Gud.

Og det er på mange måter ikke tilrådelig. I følge bibelen altså.

Som om ikke det var nok, så er det flere kokker enn paret og Gud som er med i ekteskapsproduksjonen. Foreldre, tanter, geiter, kusiner, kommende barn, svigerfamilier osv- alle har en aksje. Også i dag er den tradisjonelle kirkelige oppfatningen at ekteskap bør inngås formelt slik at også andre involverte får en potensielt bedre beskyttelse (for eksempel når man har satt småunger til verden og sånn). Selv jeg kan være enig i at det kan ha noe for seg.

Martin Luther's toregimentslære gir interessante perspektiv på det kristne ekteskapet (jeg leste nettopp denne setningen høyt for meg selv og tenkte: Anders, det er mulig du er i ferd med å bli koko). Luther hevdet altså at man kan tale om to riker, et åndelig og et jordisk, som er underkastet hvert sitt regime. Det jordiske riket er underkastet statsmakten, det åndelige rettferdiggjørelse ved nåde (en fjong måte å si Gud på). Ekteskapet sorterer under det jordiske regimet, og det er opp til menneskene å styre det. Et sted sier Luther omtrent dette: ”Den Hellige Skrift har ikke gitt anvisning på hvordan man skal bygge hus, lage klær, innrette ekteskapet, fastsette arverett, drive handel og skipsfart eller lignende”. Det slår meg faktisk nå at også Luther sorterer ekteskapet sammen med handel og eiendomsrett. Romantikken hadde dårlige kår på 1500 tallet.

Men hans poeng er at det som er underlagt det jordiske regimet må styres med fornuft, ekteskapet inkludert. En fornuftig vurdering av ekteskapet avhenger av hva man oppfatter som ekteskapets mål eller hensikt. Den som skal leve i et lykkelig ekteskap må forstå hva et slik liv innebærer – først da vil man kunne leve i det med lyst, kjærlighet og glede. I følge Luther vil en som ikke vet å være takknemlig for Guds gave, at han har skjenket oss de gledene ekteskapet gir oss, heller ikke være i stand til å nyte det. For disse, som kun er ute etter et behagelig liv, vil ekteskapet føles som en byrde. Ekteskapets vellykkethet avhenger altså av om man måler det etter fornuften eller troen.

Som ikke-troende og gift kan jeg her bare påpeke at det går helt fint å være lykkelig gift selv uten tro. Man kan jo også stusse litt over grunnprinsippet hos Luther som er at ekteskapet i bunn og grunn er et slit, med om man tror, vet man å takke Gud for det (for slitet altså) og da blir altså liksom så mye bedre. Jeg vil påstå det er noen hull i argumentasjonen her, men hva vet vel jeg. Jeg verken tror på Gud eller synes det er så slitsomt å være gift, og er dermed åpenbart ikke i målgruppen. Men Luther var i det hele tatt en ganske ustabil type, så det er ikke sikkert det er formålstjenelig å ta alt han sa for god fisk. Det interessante er uansett at han sier at ekteskapet er noe som ligger under det jordiske regimet, og ikke under Gud.

Luther og Bibelen er (ikke overraskende) ganske enige. Det handler i bunn og grunn om å legge til rette for et godt ekteskaplig liv. Man ønsker å beskytte de involverte, ikke bare de to partene, og gjøre det mulig å leve godt sammen, selv om det ikke åpnes for så stor kreativtet. Målet er å leve lykkelig innenfor noen på forhånd avklare rammer. Ingenting å si på ambisjonen altså. Og det var faktisk, selv i gammeltestamentlig tid, mulig å bryte ekteskapet, selv om det var en tung og langdryg affære som inkluderte mange.

I dag er jo selvsagt verden en ganske annen. Med ett og plutselig har vi plutselig så mange alternativer - uansett hva det gjelder. Det finnes liksom aldri en sannhet – og hvem som helst kan definere hva som helst for seg selv. It’s chaos! Det er til og med, underlig nok, mulig å være kristen uten å tro på at Jesus har stått opp fra de døde. Og det er også mulig å være ateist og samtidig tenke at det kan hende at det er noe der ute. Japp, det hele er ganske forvirrende.

Og i forvirrende tider blomstrer diskusjonen, samtalen og refleksjonen – det hele er ganske deilig. Og ekteskapet får selvsagt gjennomgå i minst like stor grad som det meste annet.

De juridiske aspektene ved ekteskapet er fremdeles viktige, og har egentlig ikke forandret seg så voldsomt. Men, som i samfunnet for øvrig, er fokuset i større grad blitt flyttet vekk fra alliansebygging og storfamilieplanlegging og over på de enkelte individene. Vi har en statsmakt som gir oss den beskyttelsen som familiene før var ansvarlig for, kvinner er ikke lengre i samme grad økonomisk og materielt avhengig av mannen – og også menn har større frihet i utformingen av sitt eget liv. Vi er velsignet med en helt annen mulighet til å definere vårt samliv selv, og dermed også reflektere og tilpasse innholdet i kjærlighetsløftet vi gir hverandre.

Vi kan for eksempel, som jeg og Trine gjorde, gifte oss, uten å love evig troskap og kjærlighet. Og DET er det ikke alle kristne etikere som synes er helt greit. Noen hevder nemlig at dersom man fjerner løftet om evig troskap så tar man ut kjernen i ekteskapet. Hvis man gifter seg med forbehold (forbeholdet er at siden jeg ikke er herre over mine følelser så kan jeg heller ikke inngå noen avtale om hvordan mine følelser skal være resten av livet) – hva er da igjen av kjærlighetsløfte?

Ganske mye, spør du meg. Det er det dessverre ikke så mange som har gjort, så derfor må jeg svare uoppfordret.

Ekteskapet som institusjon har endret seg fra å være en potensielt følelsesmessig tvangstrøye til å bli en mulighetens vei for kjærlighet. Fra å være en, i stor grad, familiestyrt økonomisk avtale der de forhandlende partene i stor grad har vært familiens eldste menn, har det blitt et romantisk løfte mellom to likestilte, forelskede personer, fylt med kjærlighet, tillit og oppriktighet. En del av denne oppriktigheten omhandler vedlikeholdet av kjærlighet. Vi vet at så mange ikke får det til, at det er noe man må jobbe for. Mens ekteskapet tidligere kunne få et snev av noe man måtte holde ut, er fokuset i dag større grad på at det er noe det er verdt å kjempe for.

At blivende ektefolk ønsker å ta ut evighetsløftet er ikke nødvendigvis et uttrykk for redusert tro på kjærligheten eller ekteskapet som institusjon. Det kan like gjerne være et uttrykk for en erkjennelse av at kjærlighet er en komplisert kunst. Man ønsker ikke å kreve et løfte fra sine kjære som de kanskje ikke kan holde. Det er ikke institusjonen som er det viktige – det er relasjonen. Det er ikke ekteskapet – det er kjærligheten. Derfor byttes løftet om evig kjærlighet ut med et løfte om oppriktighet – og at man skal jobbe hardt for at kjærligheten skal bestå. Og viktigere enn at man holder ut med hverandre er at man trekker i samme retning og avslutter noe ulykkelig dersom det skulle gå sånn. Jeg vil heller bli dumpa enn å finne ut at kona har vært ulykkelig med meg i 30 år.

Dette er etter mitt syn ikke en nedgradering av ekteskapsløftet – det er tvert i mot en styrking av det. Det er et uttrykk for et reflektert og respektfullt forhold til seg selv, sin partner og sine omgivelser. I stedet for å forkaste en gammel tradisjon med moralske forventninger og rammer mange har problemer med å identifisere seg med, velger noen å redefinere ekteskapet og tilpasse det til seg og sin virkelighet. Det er en styrke både for ekteskap og for kjærligheten.

Så til Jesus:

Klina Jesus med Maria Magdalena? Var han forelsket i henne, og fikk de til og med barn sammen? Det hadde vært ganske kult. For hvis Guds sønn får barn, da må jo de barna være Guds barnebarn. Unger som leker på tunet med den hellige ånds gener… Unektelig en herlig tanke. Siden Jesus ikke skrev dagbok, så er det dessverre vanskelig å si om han var keen på Maria Magdalena, eller noen andre for den saks skyld. Dessuten vet vi jo bare hva som skjedde de siste årene av livet hans – hva han gjorde for eksempel i tenårene vet vi lite om, og det er jo da det skjærer seg som oftest.

Egentlig vet vi jo ingenting sikkert om Jesus – men man kan jo gjette litt. Og selv jeg har problemer med å avskrive Jesus som rent fantasifoster, selv om det er umulig å bevise verken det ene eller det andre.

Men altså, den gjengse hypotesen har vært at dersom Jesus hadde en kjæreste, så måtte det ha vært Maria Magdalena (som neppe var særlig prostituert – det hadde tatt seg ut!). Men hvem var hun? Var hun en god match? Av å lese bibelen blir vi ikke spesielt glup. Der sies det lite, og det som sies er det omtrent umulig å trekke noen konklusjoner fra (men hun var ganske sikkert ganske rik). Inkluderer vi noen av de apokryfe evangeliene, og da først og fremst evangeliene etter Filip, Thomas og Maria Magdalena utfylles bildet av Maria Magdalena litt, uten at det dermed blir mindre gåtefullt. I Filipsevangeliet blir det skildret et meget nært forhold mellom Jesus og Maria Magdalena. Her nevnes hun sammen med Jesu mor og søster som de ”tre som alltid gikk sammen med Herren...” Spesielt avsnittet der det står ”Frelseren elsket Maria Magdalena mer enn alle disiplene. Og ofte kysset han henne på munnen” er blitt gjenstand for diskusjon. Hva betyr det at han elsket henne mer enn de andre? Og ikke minst, kysset han henne faktisk, i erotisk forstand?

Dan Brown sier ja. Ikke bare det – de hadde seg også og fikk en masse unger. Siden Da Vinci koden hevder at plottet baserer seg på historiske fakta er det mange som tror at Maria Magdalena faktisk var Jesus’ kone, slik det hevdes i boken. Særlig den passasjen om kysset fra Filipsevangeliet er et viktig utgangspunkt for Dan the conspiracy Man. Også denne liker han godt: ”de tre som alltid gikk sammen med Herren: hans mor Maria, hans søster og Magdalena, den ene som ble kalt hans ledsager. Hans søster, hans mor og hans ledsager het alle Maria. Og Frelserens ledsager er Maria Magdalen”. Her hevder Dan Brown, gjennom Leigh Teabing, at det arameiske ordet for ledsager (koionõs) egentlig betyr ektemake (spouse), og hevder at dette beviser at Jesus og Maria Magdalena var gift. Andre, mer tillitsvekkende forskere hevder at teksten ikke er arameisk men gresk og at koionõs betyr ”partner eller gemalinne, en kvinne en mann har seksualt samkvem med”. Hm… Så, Jesus hadde seg med Maria? Det er klart at i det det gjøres mulig at Maria Magdalena faktisk var Jesus kone, og dessuten bar frem hans barn og/eller hadde seksuelt samkvem med han, så endrer det fundamentalt hennes historiske betydning. Men er det sannsynlig at dette var tilfellet? At Jesus faktisk var gift med Maria Magdalena?
Andre historikere hevder at Filipsevangeliet er skrevet på koptisk og at koionõs ikke betyr kone men ”companion” ”friend”, eller ”associate”.

Forvirringen er komplett! Man vet ikke engang hvilket språk evangeliet er skrevet på!

Det andre utdraget fra Filipsevangeliet som kan bære ved til påstanden om det mildest talt hellige ekteskapet er der hvor det står at Jesus elsket Maria Magdalena mer enn alle der andre disiplene, og ofte kysset henne på munnen. Det er jo ikke overraskende at vi, i vår relativt seksualiserte verden, synes det er en besnærende tanke at Jesus kysset Maria Magdalena. Leser man evangeliet slik man leser VG, kan det ikke forstås som noe annet enn et vanlig erotisk kyss. Særlig siden det i samme setning hevdes at Jesus elsket henne mer enn alle de andre disiplene. Men (alltid et men…) beskrivelse av erotisk kjærlighet i bibelske tekster er ofte et middel for å utrykke mystiske opplevelser. Det kan dermed være den åndelige foreningen mellom Kristus og Maria Magdalena som uttrykkes som menneskelig seksualitet. I Filipsevangliet beskrives denne åndelige foreningen for å gjenforene mannen og kvinnen etter splittelsen som skjedde med Adam og Eva. En splittelse som forstyrret den androgyne enheten som finnes i første Mosebok (1.27). Det er med andre ord ikke et erotisk kyss, det beskriver ikke en ekteskapelig enhet, men en åndelige forening.

Men betyr det at de aldri klina? Og brukte de tunge? Umulig å si gitt.

Tsjad

En ting skal dette landet ha – når det er mørkt så er det virkelig mørkt! Her har man åpenbart bedre ting å bruke penger på enn gatelys. Og enn strøm også – for i de små lommene av asfaltert vei som også har blitt forært ett og annet gatelys så glimrer lyset med sitt fravær. Langs bakken bidrar en dis av røyk og støv til den begrensede sikten – så intens at det svir i øynene der vi tråkler oss gjennom bekmørke krøtterstier og grusveier på vei til hotellet. Det lukter bål, stekt kjøtt, eksos og støv – alt blandet sammen til den umisskjennelige lukten av Afrika.

Jaja, jeg vet jeg skal vokte meg vel for forenklingene og stereotypiene. Dette kontinentet er så stort, enormt, så mangeslunkent og så komplekst at å påstå at noe er ”afrikansk” er dårskap. Men med åpne øyne gjør jeg det likevel (eller, det vil si – med delvis lukkede, tårevåte øyne - røyken plager meg fortsatt). Men denne lukten er for meg Afrika. Lukten av svidd geitekjøtt stekt på kull og bål, av minibussene som så vidt henger sammen, og som kun sterk tro og magiske fingre får til å gå, med en tykk tåke av svart, illeluktende eksos spyende bak. Det hele omfavnet av store, varme kropper som vugger rolig langs veikanten (sjelden er jeg gladere for mitt kritthvite, reflekslignende ansikt enn når jeg går langs mørke veier i Afrika) på vei til eller fra, hit eller dit, oftest smilende, hilsende og hyggelig. Det er på kvelden, når den intense solen har mistet taket og temperaturene er mer utholdelige, jeg kjenner hvor jeg er – og jeg har ork til å se meg rundt. Da er jeg ikke lenger opptatt av forte meg til et møte. På kvelden, når varmen kommer fra bakken, så løfter jeg hodet og ser meg omkring. Da, i den konturløse kvelden, er det med glede jeg er her jeg er. Jeg gnager på ihjelstekt geitekjøtt, drikker lunken cola med sugerør og pludrer med noen på et språk jeg ikke kan. I Tsjad finnes det 130 språk i tillegg til fransk og arabisk. Jeg kan ingen av dem – heller ikke fransk eller arabisk. Noen kan si noen ord på engelsk – for eksempel ”give me money” eller ”hello”, men de fleste bare smiler og nikker. Noen barn kommer bort for å ta på meg eller tøffe seg for kompisene sine – og alt er greit. Helt greit. Så lenge varmen har gitt seg og jeg har en geit å gnage på, så er verden et godt sted å være.

På morgenen slår den kontrastfylte intensiteten mot meg. Når det er nærmere 48 grader midt på dagen så må en sørge for å få gjort sin daglige skjerv i løpet av de kjølige morgentimene. Kjølig betyr rundt 30 grader. Hva en oppfatter som behagelig arbeidstemperatur er i høyeste grad relativt… Og da, i disse få hektiske timene, skal visst alle gjøre alt samtidig! Gatene er fulle av falleferdige, stappfulle minibusser, hester og esler med imponerende stabler av madrasser, vannkanner, appelsiner og planker på overlessede vogner, små biler som stadig gjør nye rekordforsøk i antall mennesker i baksetet – og så er det selvsagt alle som går, sykler og krabber. Benløse på rullebrett eller andre fantasifulle transportkonstruksjoner, langstrakte kvinner og menn med bylter og vanntanker på hodet, og barn som spiller fotball akkurat der det passer dem. For eksempel midt i all denne trafikken som skremmer det hvite ut av øyet på en hver nordmann som har vendt seg til svært organiserte transportformer og trafikklys. Og så er det selvsagt logo-bilene. De store, hvite jeepene med air condition, lange antenner og stor, ubrukt plass i baksetet. Med logoer fra kjente og ukjente organisasjoner. Den fysiske manifestasjonen av det rike vestens gode intensjoner. Jeg betviler ikke de gode grunnene til å kjøre med tom bil, men det ser unektelig underlig ut i dette stappfulle kaos, der de navigerer seg med stoisk ro gjennom et i beste fall forvirrende trafikkbilde som store hvite hvaler på vei gjennom en sildestim. På vei mot et kontor eller en konferanse eller en skole, også de for å yte sin skjerv i utviklingen av et land som trenger, trenger og trenger.

Selv vakler jeg ut i varmen på ustøe skritt etter en i overkant varm natt på en svært hard madrass på et hotell som mistet strømmen i løpet av natten – og derfor også all luft, hvertfall all avkjølt luft. Kanskje litt arrogant å klage over madrassens mykhet når man befinner seg i ett av Afrikas fattigste land? Kanskje, men her er jeg som prinsessen på erten i eventyret. Skjør, vever og søvnløs. Min skrøpelige rygg har vent seg til myk madrass og mine bortskjemte lunger til frisk luft. Og min mage til kneip – men det skal jeg ikke gå i detaljer på. Det ble ikke mye søvn. Og om ikke det var nok, så er jeg nå, helt ufrivillig, havnet i slipseliten. Før kunne jeg på disse turene hoppe rett fra senga og i shortsen og vandre lett og ledig med kun en luftig t-skjorte på overkroppen. Jeg var ung og lovende, i en slags organisatorisk liminalfase, der de vanlige konvensjoner og regler ikke gjaldt. Jeg kledde meg behagelig og sa hva jeg mente – stort sett. Nå er det andre boller. Dagens første time brukes til å stryke skjorta, pusse skoene og henge på meg det forbanna, forbanna, forbanna slipset! Dette kvelende stykke herrekonfeksjon som stopper all lufttilførsel til indre organer så vel som til en overkropp som skriker etter luft. Jeg kjenner svetten dryppe på innsiden av skjorta og ned til beltet (!) som sørger for at også andre deler av kroppen gisper etter oksygen. Og svarte sko! Svarte sko og svarte strømper! Jeg har badehud på tærne når jeg tar av meg skoene på kvelden! Det er ikke normalt.
Det er ikke normalt.

I tillegg til å passe på væskeballansen skal jeg også utføre en jobb. Være på møter, bygge nettverk, lytte og nikke og smile på de riktige plassene. Kommentere der det passer seg, utveksle visittkort og diskutere med lokale partnere. Siden bilen vi skulle bruke er på verksted så foregår all transport i kona til en venn av en av de ansatte sin bil. At denne bilen fungerer er et mirakel på linje Jesus sin vandring på vannskorpen. Når mine veldig store, lokale kolleger stabler seg på plass så synker bilen så langt ned at jeg kjenner asfalten skrape i rumpa. På vei fra et møte til et annet går samtalen i ”hvem skal vi møte nå, hva er målet med møtet, hvilken rolle vil dere at jeg skal, hvem leder møtet” osv. Strategiene legges hver morgen og kveld, men mellom hvert møte må alt gjentas. Replikkene øves inn og rekkefølgen terpes. Vi kan ikke tråkke feil. Vi planlegger en stor konferanse og vi er avhengig å ha departementene og organisasjonene på vår side. Vi skal i samarbeid med WHO begynne på en stor lovprosess – og alle må med. Partnerne er nervøse og oppjagede både før og etter hvert møte – og vil så mye på så kort tid at jeg etter hvert må kreve pustepause.
Selv synes jeg det er noe vanskelig å fremstå profesjonell med Niagara Falls rennende ned panna og en stri, salt strøm rennende mot navlen. Men politikerne bare ler av hetetoktene mine. A warm welcome to Chad” sier de og humrer og sier noe på fransk til hverandre. Så ler de enda mer. Jeg gleder meg over at jeg gleder de, og undrer meg på hvordan kvinner i overgangsalderen har det her. Det må være et helvete!

4 møter om dagen høres kanskje ikke så mye ut. Men når solen går ned og jeg endelig kan ta meg en lunken dusj på hotellrommet så er jeg tom. Tom for ideer, tom for engasjement og, sannsynligvis også tom for vann i kroppen. Det siste jeg vil i verden akkurat da er å gå ut i varmen igjen, ut i røyken og drikke lunken cola. Men jeg gjør det likevel. Jeg finner meg en grill, peker på et stykke kjøtt og betaler. Sannsynligvis betaler jeg veldig mye, for kjøttmannen blir veldig glad og ler høyt. Kanskje ser jeg bare rar ut, men jeg tror det har noe med transaksjonen å gjøre. Jeg har ikke skjønt prissystemet her enda. Jeg vet dessuten ikke hvor mye de lokale pengene er verdt, så jeg er et lett og villig offer. Så begynner jeg å gnage, sippe av den lunka colaen, puster ut og ser på folk. Stotrer frem et bonjour til noen barn som krøker seg i latter. Og så prøver jeg å tenke at jeg gjør noe viktig. For noen.
Jo visst er det en spennende jobb, men det er først og fremst en jobb.

Og så vandrer jeg til hotellet. Tar meg nok en lunken dusj selv om jeg vet det er vannmangel – men jeg greier ikke la være, og legger meg til rette på den harde madrassen og gruer meg til å knyte på meg slipset i morra.