Tsjad

En ting skal dette landet ha – når det er mørkt så er det virkelig mørkt! Her har man åpenbart bedre ting å bruke penger på enn gatelys. Og enn strøm også – for i de små lommene av asfaltert vei som også har blitt forært ett og annet gatelys så glimrer lyset med sitt fravær. Langs bakken bidrar en dis av røyk og støv til den begrensede sikten – så intens at det svir i øynene der vi tråkler oss gjennom bekmørke krøtterstier og grusveier på vei til hotellet. Det lukter bål, stekt kjøtt, eksos og støv – alt blandet sammen til den umisskjennelige lukten av Afrika.

Jaja, jeg vet jeg skal vokte meg vel for forenklingene og stereotypiene. Dette kontinentet er så stort, enormt, så mangeslunkent og så komplekst at å påstå at noe er ”afrikansk” er dårskap. Men med åpne øyne gjør jeg det likevel (eller, det vil si – med delvis lukkede, tårevåte øyne - røyken plager meg fortsatt). Men denne lukten er for meg Afrika. Lukten av svidd geitekjøtt stekt på kull og bål, av minibussene som så vidt henger sammen, og som kun sterk tro og magiske fingre får til å gå, med en tykk tåke av svart, illeluktende eksos spyende bak. Det hele omfavnet av store, varme kropper som vugger rolig langs veikanten (sjelden er jeg gladere for mitt kritthvite, reflekslignende ansikt enn når jeg går langs mørke veier i Afrika) på vei til eller fra, hit eller dit, oftest smilende, hilsende og hyggelig. Det er på kvelden, når den intense solen har mistet taket og temperaturene er mer utholdelige, jeg kjenner hvor jeg er – og jeg har ork til å se meg rundt. Da er jeg ikke lenger opptatt av forte meg til et møte. På kvelden, når varmen kommer fra bakken, så løfter jeg hodet og ser meg omkring. Da, i den konturløse kvelden, er det med glede jeg er her jeg er. Jeg gnager på ihjelstekt geitekjøtt, drikker lunken cola med sugerør og pludrer med noen på et språk jeg ikke kan. I Tsjad finnes det 130 språk i tillegg til fransk og arabisk. Jeg kan ingen av dem – heller ikke fransk eller arabisk. Noen kan si noen ord på engelsk – for eksempel ”give me money” eller ”hello”, men de fleste bare smiler og nikker. Noen barn kommer bort for å ta på meg eller tøffe seg for kompisene sine – og alt er greit. Helt greit. Så lenge varmen har gitt seg og jeg har en geit å gnage på, så er verden et godt sted å være.

På morgenen slår den kontrastfylte intensiteten mot meg. Når det er nærmere 48 grader midt på dagen så må en sørge for å få gjort sin daglige skjerv i løpet av de kjølige morgentimene. Kjølig betyr rundt 30 grader. Hva en oppfatter som behagelig arbeidstemperatur er i høyeste grad relativt… Og da, i disse få hektiske timene, skal visst alle gjøre alt samtidig! Gatene er fulle av falleferdige, stappfulle minibusser, hester og esler med imponerende stabler av madrasser, vannkanner, appelsiner og planker på overlessede vogner, små biler som stadig gjør nye rekordforsøk i antall mennesker i baksetet – og så er det selvsagt alle som går, sykler og krabber. Benløse på rullebrett eller andre fantasifulle transportkonstruksjoner, langstrakte kvinner og menn med bylter og vanntanker på hodet, og barn som spiller fotball akkurat der det passer dem. For eksempel midt i all denne trafikken som skremmer det hvite ut av øyet på en hver nordmann som har vendt seg til svært organiserte transportformer og trafikklys. Og så er det selvsagt logo-bilene. De store, hvite jeepene med air condition, lange antenner og stor, ubrukt plass i baksetet. Med logoer fra kjente og ukjente organisasjoner. Den fysiske manifestasjonen av det rike vestens gode intensjoner. Jeg betviler ikke de gode grunnene til å kjøre med tom bil, men det ser unektelig underlig ut i dette stappfulle kaos, der de navigerer seg med stoisk ro gjennom et i beste fall forvirrende trafikkbilde som store hvite hvaler på vei gjennom en sildestim. På vei mot et kontor eller en konferanse eller en skole, også de for å yte sin skjerv i utviklingen av et land som trenger, trenger og trenger.

Selv vakler jeg ut i varmen på ustøe skritt etter en i overkant varm natt på en svært hard madrass på et hotell som mistet strømmen i løpet av natten – og derfor også all luft, hvertfall all avkjølt luft. Kanskje litt arrogant å klage over madrassens mykhet når man befinner seg i ett av Afrikas fattigste land? Kanskje, men her er jeg som prinsessen på erten i eventyret. Skjør, vever og søvnløs. Min skrøpelige rygg har vent seg til myk madrass og mine bortskjemte lunger til frisk luft. Og min mage til kneip – men det skal jeg ikke gå i detaljer på. Det ble ikke mye søvn. Og om ikke det var nok, så er jeg nå, helt ufrivillig, havnet i slipseliten. Før kunne jeg på disse turene hoppe rett fra senga og i shortsen og vandre lett og ledig med kun en luftig t-skjorte på overkroppen. Jeg var ung og lovende, i en slags organisatorisk liminalfase, der de vanlige konvensjoner og regler ikke gjaldt. Jeg kledde meg behagelig og sa hva jeg mente – stort sett. Nå er det andre boller. Dagens første time brukes til å stryke skjorta, pusse skoene og henge på meg det forbanna, forbanna, forbanna slipset! Dette kvelende stykke herrekonfeksjon som stopper all lufttilførsel til indre organer så vel som til en overkropp som skriker etter luft. Jeg kjenner svetten dryppe på innsiden av skjorta og ned til beltet (!) som sørger for at også andre deler av kroppen gisper etter oksygen. Og svarte sko! Svarte sko og svarte strømper! Jeg har badehud på tærne når jeg tar av meg skoene på kvelden! Det er ikke normalt.
Det er ikke normalt.

I tillegg til å passe på væskeballansen skal jeg også utføre en jobb. Være på møter, bygge nettverk, lytte og nikke og smile på de riktige plassene. Kommentere der det passer seg, utveksle visittkort og diskutere med lokale partnere. Siden bilen vi skulle bruke er på verksted så foregår all transport i kona til en venn av en av de ansatte sin bil. At denne bilen fungerer er et mirakel på linje Jesus sin vandring på vannskorpen. Når mine veldig store, lokale kolleger stabler seg på plass så synker bilen så langt ned at jeg kjenner asfalten skrape i rumpa. På vei fra et møte til et annet går samtalen i ”hvem skal vi møte nå, hva er målet med møtet, hvilken rolle vil dere at jeg skal, hvem leder møtet” osv. Strategiene legges hver morgen og kveld, men mellom hvert møte må alt gjentas. Replikkene øves inn og rekkefølgen terpes. Vi kan ikke tråkke feil. Vi planlegger en stor konferanse og vi er avhengig å ha departementene og organisasjonene på vår side. Vi skal i samarbeid med WHO begynne på en stor lovprosess – og alle må med. Partnerne er nervøse og oppjagede både før og etter hvert møte – og vil så mye på så kort tid at jeg etter hvert må kreve pustepause.
Selv synes jeg det er noe vanskelig å fremstå profesjonell med Niagara Falls rennende ned panna og en stri, salt strøm rennende mot navlen. Men politikerne bare ler av hetetoktene mine. A warm welcome to Chad” sier de og humrer og sier noe på fransk til hverandre. Så ler de enda mer. Jeg gleder meg over at jeg gleder de, og undrer meg på hvordan kvinner i overgangsalderen har det her. Det må være et helvete!

4 møter om dagen høres kanskje ikke så mye ut. Men når solen går ned og jeg endelig kan ta meg en lunken dusj på hotellrommet så er jeg tom. Tom for ideer, tom for engasjement og, sannsynligvis også tom for vann i kroppen. Det siste jeg vil i verden akkurat da er å gå ut i varmen igjen, ut i røyken og drikke lunken cola. Men jeg gjør det likevel. Jeg finner meg en grill, peker på et stykke kjøtt og betaler. Sannsynligvis betaler jeg veldig mye, for kjøttmannen blir veldig glad og ler høyt. Kanskje ser jeg bare rar ut, men jeg tror det har noe med transaksjonen å gjøre. Jeg har ikke skjønt prissystemet her enda. Jeg vet dessuten ikke hvor mye de lokale pengene er verdt, så jeg er et lett og villig offer. Så begynner jeg å gnage, sippe av den lunka colaen, puster ut og ser på folk. Stotrer frem et bonjour til noen barn som krøker seg i latter. Og så prøver jeg å tenke at jeg gjør noe viktig. For noen.
Jo visst er det en spennende jobb, men det er først og fremst en jobb.

Og så vandrer jeg til hotellet. Tar meg nok en lunken dusj selv om jeg vet det er vannmangel – men jeg greier ikke la være, og legger meg til rette på den harde madrassen og gruer meg til å knyte på meg slipset i morra.