Tsjad - igjen

Gode gamle Tsjad! Min andre tur for året til denne dampkokeren av et land – og jeg må innrømme at jeg synes det er helt greit å skulle sette nesen hjem igjen allerede i morgen. Jeg liker sol og varme. Ja, jeg simpelthen elsker sol og varme! Men under noen gitte forutsetninger:

Bekledning = Shorts
Aktivitet = bading
oppgaver = ingen
bekymringer = tok vi med nok drikke?

På jobbtur er dessverre ingen av disse forutsetningene til stede – og sol og varme fremstår da i et mer uhyggelig og frustrerende lys. En av utfordringene er inntak av vann. Nå har jeg i tillegg holdt en liten haug med foredrag, noe som i seg selv krever et jevnt inntak av veske for å holde stemmebåndene rene, stramme og fine. Når det altså også er varmt blir behovet for vann enda mer påtrengende – og dette medfører en utfordring jeg gjerne skulle vært foruten. For det virker som om kroppen ikke helt vet hvordan den skal forholde seg til alle disse leskende dråpene som finner veien inn innvollenes forunderlige verden. Jeg må tilstadighet på do. Ofte helt plutselig. Ikke sånn litt på do. Akutt veldig på do! Og når man da samtidig skal introdusere neste taler, som er en lege fra Madagaskar som heter Ms Andriamarinarivo Rasoarimboahangy, så stokker det seg lett. Det ville vært vanskelig selv i tømt tilstand.

Det er visst et ganske vanlig navn på Madagaskar. Ikke alt altså, men det som er etternavn (som gjerne kan stå først). Og jeg takker min skaper for at jeg ikke er barneskolelærer i Antananarivo og skal huske 30 navn av dette slaget. Om ikke annet så holder man seg hvertfall edru. (Litt artig å forestille seg utfordringene reporterne i Madagaskarmesterskapet i 100 meter har. ”Og der starter de og Andriamarinarivo Rasoarimboahangy tar ledelsen ut av…og DER! Er de ferdig! Det var Rapapatidumdidum Perkararnvararara som vant knepent foran Huttitamtamtamtafiliokusaravio Rektorraptumrabarbra. Beklager at vi i år hadde så lange navn på startstreken at vi ikke fikk med oss selve løpet” – det er sånne ting man kan humre litt av for seg selv på et hotellrom et sted i verden)

(Apropos vanskelig navn - Jeg har begynt å drømme om Guri Skanke/Schanke/Schanche/Skanche (at folk skal ha så umulige etternavn!) Det begynte riktignok før jeg kom hit, men det har eskalert. Det bekymrer meg. Det begynte med at hun la an på meg – men jeg holdt selvsagt profesjonell avstand og lot meg ikke verken avkle eller fristes til andre syndigheter. Men i løpet av dagene, eller rettere sagt nettene, her nede så har det utviklet seg. Etter hvert har det gått over til rene angrep. Hun hopper på meg som en, en.. jeg vet ikke – et dyr! og river av meg alle klær til jeg står der redd og forskremt i Adams drakt med tennene raslende som kastanjetter og øynende tørre av Guris nærgående pust og jeg venter. Og venter. Og venter… Men det kommer ingenting! Det skjer ikke en dritt! Jeg står der med alle fordeler og ulemper blottet og Guri (også uten en tråd!) bare er der. Hun leer verken en finger eller en pupp! Jeg våkner undrende og lurer på hvorfor det er akkurat Guri som kommer til meg om nettene. Guri, av alle! Dersom noen har gode tolkninger av dette røreriet av en drøm så tas innspill i mot med takk. En kur vil også bli satt pris på. Og nei, jeg tar ikke Lariam)

Jeg kom altså på søndag ettermiddag etter en lang og begivenhetsløs reise. Jeg fløy et utrolig kjedelig fly, uten film og med seter som ikke kunne legges bakover mer enn noen små centimeter. Stappfullt av italienere. Kvinnene så jeg og mennene luktet jeg. De sparer virkelig ikke på parfymekruttet disse italienske hingstene… Jeg bytta fly i Addis og landet her i N’Djamena etter en mindre parfymert reise. Jeg kom nesten ikke inn i landet fordi det viste seg at visaet mitt hadde to gyldighetsdatoer. Et sted sto det at det varte i én måned, mens det et annet sted sto det varte i 3 måneder. Jeg ga sterkt uttrykk for at jeg ikke synes det var realt å forvente at jeg skulle ta skylden for det, særlig siden jeg ikke kan fransk, og derfor ikke engang var klar over at det var to datoer der - noe grensekontrollen etter hvert var enig i. Så jeg slapp inn. Vel innenfor ble jeg møtt av Djik, min lokale kontakt, som kunne fortelle meg at den internasjonale eksperten fa Nigeria som var ”the key speaker” ikke hadde kommet seg på flyet sitt. Han kom altså ikke. Ikke i det hele tatt! Det var, forsiktig sagt, ikke spesielt heldig. Jeg skal være forsiktig med å bruke ord som krise, men dette var rett i nærheten.

Når pulsen hadde kommet ned i håndterbare frekvenser og hodet igjen fungerte etter intensjonen så innså vi at det ikke var så mye vi kunne gjøre. Han kom ikke – og avlysning var rett og slett ikke et alternativ. The show must go on, som vi sier i avholdsbransjen. Så da gjensto kun en mulighet - jeg måtte ta ekspertens plass. Heldigvis hadde jeg fått oversendt slidene hans på forhånd, og heldigvis skulle han snakke om noe jeg kunne noe om fra før av (det hadde for eksempel vært verre om tematikken var ”betydningen av tallet 3 i en verdenshistorisk sammenheng med særlig hovedvekt fødselsvekt og familieplanlegging” eller ” Pi og dens troskap til oddetallene” eller ”kardangens betydning for utviklingen av moderne forgassere” eller noe slikt). Nå skulle jeg snakke om hva forskningen viser er effektive intervensjoner for å redusere alkoholrelaterte skadevirkninge. Piece of cake! Så det bar rett på hotellet, avdekke hvilket hjørne i lobbyen man fikk best kontakt med internett, og så pugge til hodet var fullt og øyet rødt. Og så, neste dag, var det bare å begynne og håpe på et velvillig publikum.

I oppriktighetens navn skal jeg innrømme at jeg ikke er redd for å høre stemmen min. Jeg liker egentlig ganske godt å prate foran forsamlinger. Formidle, diskutere og forhåpentligvis å engasjere er noe av det jeg liker best (etter kona, haregryte og vår splitter nye seng). Men selv jeg må nok erkjenne at det denne gang ble i overkant mye Anders. Jeg skulle egentlig prate i 3 timer totalt – det har foreløpig kommet opp i 9. Og jeg er enda ikke ferdig. Mens jeg skriver dette jobber deltakerne i grupper og når de kommer tilbake skal jeg nok en gang i ilden. Men da skal jeg stort sett skryte, si at de er den beste gruppen jeg har jobbet med, at jeg har stor tro på prosessen som de nå har startet på, men at de må være klar over det er en lang og tung prosess og sånn. Så skal jeg dele ut diplomer og si Merci Merci bon chose eller noe sånt som skal bety lykke til. Og så, hvis alt går etter planen, så er vi ferdig klokka 16 og da kan jeg ta på meg shortsen, bade, bestille en cola og ikke tenke på noe annet enn at jeg må skifte dekk når jeg kommer hjem – og det synes jeg egentlig er helt greit.