Veien hjem

Asfalten skrapte meg i rumpa. Taxien jeg tok fra Namas til sentrum hadde det dessverre ikke så bra . Den lå allerede i overkant lavt, mine 35 kilo med bagasje gjorde det ikke bedre. Etter 10 minutter på veien hadde jeg gnagsår i rumpa og måtte endevende baksetet for å finne noen ryggvirvler som datt av da vi kjørte over en stein. Da han spurte om ikke han bare skulle ta meg hele veien til flyplassen for en betydelig lavere pris enn de offesielle 200 dollarne takket jeg derfor høflig nei. Det er verdt 30 kroner ekstra med en bil som har fjæringer og som ikke må løpes i gang etter hver røde lys

På flyplassen gjorde jeg det igjen. Jeg sjekket inn, passerte sikkerhetskontrollen og satt meg rett ved gaten med en bok. Denne gang var boken ”menn som hater kvinner”. God bok. Så god faktisk at jeg ikke hørte annonseringen om boarding. Ikke første gang, ikke andre gang og ikke når de sa ”last call” Jeg hørte det heller ikke når de sa ”Can Anders Wengen please come to the gate” og jeg hørte det ikke når de sa ”the plane is about to leave without you”. Ikke før det kom en mann og dultet i meg og spurte om jeg skulle reise med British Airway skjønte jeg at jeg var etterlyst. Når jeg boardet sa en letter irritert dame ”Don’t you speak english??” Jeg svarte nei og skammet meg hele veien til Johannesburgh. Flyet ble 30 minutter forsinket på grunn av meg. Forrige gang mistet jeg flyet så på sett og vis var dette en forbedring. Neste gang tror jeg at jeg lar boken ligge.

I Johannesburgh ble jeg møtt av Nkateko, en lærer jeg ble kjent med for flere år siden da jeg jobbet i Vennskap Nord/Sør. Hun tok meg til hotellet der jeg møtte Komeja som gikk gjennom programmet for de neste dagene med meg. Mellom all pratingen og alvoret benyttet jeg anledningen til å fryse. Det er vinter i Sør Afrika og det virker som varmegradene er mindre verd her. 10 varmegrader her føles som minus 5 i Norge. Om natta er det enda verre. Både torsdag og fredag dreit jeg faktisk i vannmangel og tok opptil flere varme dusjer bare for å få tint opp hjerneceller og nedisete ledd.

På fredag kom konferansedeltagerne. De var lærere fra Mosambik, Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika. Det skulle kommet noen fra Zamiba også, men de kom ikke av en eller annen grunn. Deltagerne kom i to puljer og jeg tok den første puljen med meg på et kjøpesenter og gav de lunch mens vi ventet på de andre. Siden man ikke sløser med bistandsmidler så navigerte vi oss til stedet med mest mat for minst penger – Kentucky Fried Chicken. Det var ikke en veldig stilig følelse å ta med seg en 15 dresskledde lærere og rektorer til KFC, men som sagt – man sløser ikke med bistandsmidler. Etterpå kom de en etter en og takket for ”a very very nice meal”. De to fra Zimbabwe hadde faktisk ikke spist på to dager. ”You see, there is no food in our country”

Etter lunchen mistet jeg alle deltagerne litt. Jeg tar selvsagt uforbeholden selvkritikk. Jeg sa som følger: ”nå er det 45 minutter til bussen går. Gjør hva dere vil frem til da” Og vips, så var alle søkk borte. Klønete. Jeg skulle visst bedre. Og det jeg trodde var et lite kjøpesenter viste seg å være et komleks mange ganger større enn Vadsø, hvertfall med tanke på folk. Jeg tror det var ca. 5 millioner kunder, hvorav de fleste syntes det var supermoro å dytte meg, snuble i meg, tråkke meg på skoene eller nyse på meg. Jeg hater kjøpesentre!
Etter 45 minutter var det selvsagt ikke en kjeft som var møtt opp på avtalt sted og det var kul umulig å dra rundt omkring å lete etter dem. Så hva gjør man da? Jeg er ikke helt sikker på hva som er det korrekte handling – min løsning var ganske enkel. Jeg gjorde ingenting. Eller, det er ikke helt riktig. Jeg fant meg en passende kafe, kjøpte en avis og benyttet anledningen til å oppdatere meg på sør-afrikansk sladder. Etter en knapp time var alle de bortkomne kommet til rette, og vi satt oss på bussen til flyplassen (takk og lov for at vi ikke skulle rekke et fly...)

Vi plukket opp de andre og satte nesen mot konferansesenteret. Alt så ut til å gå bra helt til vi hadde kjørt i tre minutter. Da stoppet trafikken. Fullstendig. I fire timer. En av de ørten bilulykkene som skjer på sør afrikanske veier til stadighet hadde nå skjedd noen kilometer foran oss. At det var alvorlig skjønte vi på grunn av antallet ambulanser, politi og brannbiler som passerte oss mot ulykkesstedet. Så hva gjør man når trafikken ikke rører seg av flekken på fire timer? Jo, da setter man bussens radio på fullt og så danser man. Bussen vugget, vinduene dugget og høytalerne spraket. Omfangsrike afrikanske kvinner ristet på alt de hadde og lo og lo og lo og koste seg glugg i hjel. En spinkel, liten, bekymret nordmann (meg) prøvde seg på noen knakende moves til alles forlystelse. Det var ikke et vakkert syn... Noen av oss syntes dette var moro i 20 minutter, andre ble aldri lei. Det ble en svett, hektisk og til dels slitsom opplevelse. Når trafikken endelig løsnet jublet alle, jeg kanskje høyest. Til tross for at jeg da hadde en bankende hodepine, mangel på luft, knusktørr strupe (noen rappa vannet mitt i dansens hete) fikk jeg til et primalskrim av en slik dimensjon at busssjåføren fikk en åpenbaring. Han stoppet og gav oss den pausen jeg hadde drømt om de siste to timene. Musikken ble skrudd av, vi fikk strukket på beina og ristet ut litt afrikamusikk fra øregangene. Det hjalp også på almenntilstanden med vann, do og sjokolade.

Vi kom til slutt frem til konferansestedet. En leirskole i den nordvestlige bushen. Her ble vi innstallert på 6-mannsrom. Endelig fikk jeg bruk for 10 år med seminarerfaring. Hva er den største trusselen når man deler rom med 5 middelaldrende menn?
Sovelyder.
Eller om man vil – snorking, prumping og knirkete senger. Det er et helvete.
Erfaringen har lært meg at den eneste løsningen på problemet er å sovne først. Jeg småsprang derfor til rommet, fant meg en underkøye (lydisolasjon på to fronter) og la meg til rette. Jeg greide nesten å sovne før noen sa på gebrokkent norsk ”hvordan hor du da?” Mannen i nabokøya hadde skrikende oransje underbukse og hadde bodd seks måneder i Norge. Han kunne litt norsk og ville gjerne øve. I og for seg hyggelig det, hadde det ikke vært for at det var veldig sent og jeg var veldig trøtt. Men jeg svarte så hyggelig jeg kunne ”takk, bare bra”. Dette ble oppfattet som en invitasjon til alle de andre samboerne mine. En spurte hvor jeg kom fra, en annen om jeg trodde på Gud, en ville gjerne fortelle en historie om da han kom til Norge i januar i afrikanske sommerklær, og en hadde vært i Oslo en gang og lurte på om jeg kjente Pål, Kari, Per, Lise eller Katrine. Jeg kjente ingen av dem dessverre. Ikke en gang Pål.
- Are you sure? He has also been in Africa once.
Jeg sovnet til slutt. Før alle andre tipper jeg, for jeg rakk ikke å høre noe snorking. Neste morgen kom en rektor fra Malawi og ba om unnskylding dersom snorkingen hans hadde holdt meg våken. Det hadde den ikke og alle var glade.

Neste morgen var enda kaldere enn dagen før. Den varme dusjen jeg kunne trengt utgikk dessverre på grunn av kø og trangt tidskjema. Jeg spurtet ned til konferansesalen og begynte å jobbe. Jeg var innleid som facilitator. Jeg hadde på forhånd fått vite hva som skulle diskuteres og hva som var målet med konferansen. Basert på dette hadde jeg valgt ut et sett med metoder for å gjøre arbeidet mer målrettet, effektivt og morsommere. I tillegg skulle jeg lede et spill som heter BafaBafa. Enkelte kommunepolitikere fra ett av norges største politiske partier ville sikkert definert spillet som kamuflert hjernevasking fra storsamfunnet for å imprente foreldede og feilaktige oppfatninger om at kulturdialog er nødvendig inn i naive og hjernevaskede uskyldige negerhoder. Men egentlig er det bare en pedagogisk lek om kulturforskjeller. Ikke egentlig så skummelt, men veldig morsomt og ganske lærerikt.

Etter tre dager med sosialisering, pludring rundt bålet og lange arbeidsdager, var det ganske deilig å komme til flyplassen i johannesburgh å vite at jeg nå endelig var på vei hjem. Ikke en gang tanken på at jeg hadde 11 timer med ventetid før flyet skulle ta meg til Norge greide å ødelegge humøret. Jeg satt meg til rette i en kafe og fant frem lap-topen for å skrive de siste rapportene. Etter en liten stund kom en amerikaner bort og spurte om han kunne sette seg ned. Egentlig håpet han å kunne sende en mail, men det var ikke noe trådløst å oppdrive der jeg satt, så dessverre. Han hadde hatt noen kjipe dager...

Han hadde kommet til Johannesbrug på lørdag morgen og hadde sett frem til 3 ukers ferie på kysten. Etter at bagasjen var hentet tok han en taxi ned til byen for å finne bussen han skulle ta sørover. Taxisjåføren hadde snakket med noen i telefonen på veien nedover – hva han hadde snakket om åpenbarte seg snart. I det turisten gikk ut av taxien kom det firer karer med hver sin pistol og robbet han for alt han hadde. Alt! Bagasje, kort, telefon, billetter, pass, penger. Alt! Han hadde ingenting igjen. Midt på gaten, midt på dagen.

Han greide til slutt å komme seg tilbake til flyplassen ved hjelp av det lokale politiet og der fikk han låne en telefon og fikk ringt den amerikanske ambassaden. De kunne dessverre ikke hjelpe han før mandag ettermiddag. Så der sto han da, på flyplassen. Uten penger, uten legitimasjon, uten billett og uten telefon. Når han fant meg ville han sende en mail til familien sin. Stakkars mann. Vi snakket sammen i en drøy time. Jeg spanderte lunch og lånte han 1000 rand og foreslo at han tok inn på et gjestehus og tok seg en lur og en dusj. Da begynte han å grine. Vi utvekslet adresser og sånn og han skulle få overført pengene tilbake til meg i løpet av uka. Da han gikk så han på meg med veldig røde og trøtte øyne. ”This has been the worst two days of my life, and last week I would never have said this: God bless you”

Vel, nå er jeg tilbake i Norge. Bagasjen kom ikke, jeg sovnet på toget til Asker og våknet ikke før i Drammen. Men til slutt kom jeg meg til modern som stekte laks og redde opp en seng.

Etter å pratet med Trine, tatt en lang varm dusj og pakket meg godt inn i en god dyne kjente jeg igjen, langt innerst, nederst i magen, at livet er ganske godt.