Rober Plant og Allison Kraus deler på harmoniene og fyller kvelden på lavest mulig volum. Det er en varm sommerkveld og det er som varmebølgene bærer tonene helt inn i margen. Jeg har åpnet en flaske 21 år gammel Highland Park selv om det bare er torsdag og jeg er alene.
Ballanse…
Rundt meg ligger skraper, halvfulle esker, malingsrester, penner og binders som ikke egentlig passer i noen eske og annet skrap som jeg sikkert skal kaste. Kjøkkenet renner nesten over av halvknuste glass, kjøkkenredskap som ikke er brukt på fem år, dingser som en gang var morsomme men nå er en plage. Er det rart skapertrangen kommer i et kaos som dette?
Noen ganger får man lyst til å skrive uten å egentlig vite hva man vil skrive. Sånn er det nå.
Kanskje er det et ønske om å formidle noe – om å mene noe – om å være noe, for noen…(?) Eller for seg selv. Egentlig betyr det ikke så mye at det leses. Det er at det skrives som er viktig. Nedskrevet – avgjort. Før ville jeg alltid skrive med blyant, jeg forbeholdt meg retten til å rette og justere, tenke gjennom og omformulere. Etter en time på et ark var hele arket grått av utvisket bly, overstrykninger og små innskutte ord her og der. Arket ble selv et tegn på at det hadde foregått noe. En tankeprosess, en utvikling - evolusjon. Resultatet ble underordnet – gleden av å ha begynt med noe og endt opp med noe annet med det originale i seg – det var lykken. Det overstrøkne arket var i seg selv fint.
Det blir på en måte ikke helt det samme med Microsoft Word. Uansett hvor mange overstrykninger og omformuleringer en har så ser det rent og pent og riktig ut. Og hvem vil vel det? At tankene ens skal se rene og pene og riktige ut?
På en av bloggene mine har jeg begynt på historier, uferdige og hele. Jeg har også en mappe full av småting som har kommet på dager da jeg vil skrive uten å vite hva. En tittel er en slags omskriving av en låt av Bob Hund: Mentalt opphørssalg – alt skal vekk! Det er noe der. Skrive ord og setninger, ikke nødvendigvis i sammenheng, ikke nødvendigvis avsluttende, ikke nødvendigvis med mening. Men skrive noe. For å tømme sjelen, tømme hodet for ord som ikke kan brukes, og rydde vei for de som kan brukes. Er der ingen må alt vekk. Opphørssalg.
Harmoni…
Jeg skriver og sletter og prøver igjen. Forsøker å sette ord på fornemmelser som sitter under huden, i skjæringspunktet mellom kropp og sjel, fysikk og emosjon. Frustrasjoner og håp jeg vet er der, men som ikke har noen ramme. Vakuumet i magen som ikke får sin utløsning, latteren i mellomgulvet som bare er. Den konstante redselen for sorgen ingen ønsker, men alle vet kommer, drømmen om idealsamfunnet som aldri blir noe av. Livsviktig redsel og nødvendig drøm. Noen kaller det drivkraft, andre kaller det livskraft – noen kaller det bare redsel…– og drøm. De fleste bryr seg ikke. Det er bare noe som er. Som alt annet. Som endetarmskreft, blindtarmbetennelse og grå stær. Krig og fred og religion. Realiteter som bare er. Så enkelt. Solen går ned og så går den opp.
Jeg har fått en bok. ”Sjelshygieniske øvinger” heter den. Bare tittelen er nok til å skremme vannet av en. Her skriver forfatteren Jackie Swarz blant annet om forholdet mellom tanke og vilje. Det er en konflikt her, en kamp mellom tanke og vilje. Mens tanken gir oss mulighet til å fjerne oss fra virkeligheten og gi oss hen i tanker og drømmer uten å måtte forholde oss til den verdslige verden, er viljen ubønnhørlig knyttet til den. ”Med viljen tar vi del i livets puls for å kunne, på en håndgripelig måte, være med å forandre og påvirke vår tilværelse”. Tanken styrker sjelen og gir næring til vilje, men er samtidig uavhengig av verden. For å komme noen vei i livet, må man etablere en kobling mellom tanken og viljen. Gjennom tankens møte med viljen kommer ”livsmotivene” frem, og man får ideer om hvordan de kan virkeliggjøres. Men det trengs en kraft til. En kraft som kan ballansere forholdet mellom vilje og tanke. En kraft som gir kraft til begge, la oss kalle de fornemmelsene, og både gir og tar næring til dem – følelsene.
Ideen om dette forholdet mellom tanke, vilje og følelse leder frem til en ”sjelshygienisk øving” om fordomsfrihet. En øving i å møte verden med åpent sinn. Denne øvingen er en av fem som skal gjøre oss bedre rustet til å møte livets prøvelser. (Underlig… mens jeg skriver dette får jeg plutselig så lyst på kamillete, kordfløyelsbukse og et medlemskap i Energica!)
Det er ikke enkle tanker dette- det er tross alt selveste Rudolf Steiner som er inspirasjonen (og han var tross alt en ganske rar og komplisert type!). Men det er interessant. Det utfordrer til å tenke gjennom hva som faktisk er realiteter og hva som er skapt og hvordan en forholder seg til verden.
Jeg tror redslene er uunngåelige og de er nødvendige. Så også med drømmene, også de tapte drømmene. Skaperkraften henter sin næring derfra – og da mener jeg skaperkraft i sin videste betydning. Selv de mest elementære handlinger, de mest grunnleggende aktiviteter henter sin næring fra noe. Hvor bra noe blir – eller hvor dårlig – er avhengig av den grunnleggende innstillingen. Så spørs det da, hvor mye en kan øve på…
Driftene…
Tror jeg stopper der jeg. Det er sent. Glasset er tomt – og jeg hadde jo egentlig ingenting på hjertet. Men det var en bra sjelshygienisk øvelse
Thursday, July 31, 2008
Thursday, March 20, 2008
Excuse me
- Excuse me, is this national radio?
- Yes
- Are you on air?
- Yes
- I am sorry man, I have the wrong number. I was looking for Marion
- I am afraid she has left for the day. You can try her cell phone
- Okay, thank you. I am sorry man
Det er sant. Det var på radioen akkurat nå.
Vi har fått en samling avisklipp fra svigermor: ”Å være opptatt av helsa, er den største hindring for et godt liv”. Det er et sitat fra Platon. Sabla godt sagt.
Platon hadde nok en annen oppfatning av helse enn vi har i dag. Eller...akkurat hvordan enhver definerer helse er kanskje umulig å si. Men vi er heldigvis velsignet med internasjonale organisasjoner som definerer ting for oss. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har vært så rause at de har gitt oss en definisjon som ser ut til å ta inn i seg det meste. I følge dem er helse ”en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter”. Det får’n si.
Fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære...
Det er neppe mange av oss som har god helse jamfør denne definisjonen. Men midt i blinken for de som lever av å selge medisiner er den helt sikkert.
Jeg sitter nå her da, på sofaen. Jafet var innom for å låne skrujern. Han pleier å låne ting. Det er ikke umulig at...
Nå var det en ny lytter på radioen.
- Good morning
- Good morning Sir. What do you want to say?
- I want to comment on the national budget. It is a very good budget. It covers almost everything.
- Thank you, Sir
- You’re welcome. Bye Bye
Dette er virkelig et innringingsprogram med futt over!
Tilbake til Jafet. Han har nok lånt ganske mye verktøy i løpet av de siste årene. Alt jeg pleide å ha i skapet er hvertfall borte.
I dag er forøvrig en merkedag. Noen av dere vet hvor mye jeg har slitt med å internett og e-post. Det har vært et herrrlig mas. Noen dager har jeg brukt 4 timer på å laste ned en vanlig mail uten vedlegg, noen ganger har nettverket kommet og gått og kommet og gått. Jeg har prøvd å blogge, jobbe, sende bilder og sende vedlegg – men det har ikke vært spesielt enkelt. Men i dag endrer det seg! Senteret der Trine jobber har nemlig endelig fått egen satelitttilkobling! Det virker riktignok ikke helt enda, men parabolen er satt opp, ledningene strekt og de små elektroniske dingsene som blinker er trygt plassert midt på et gulv. Nå skal det bare aktiveres og så er vi i gang! Ryktene forteller at det skal skje i dag. Det er utroolig spennende! Litt teit at jeg drar når vi endelig har fått fungerende internett, men så vet jeg det til en annen gang (i tilfellet noen får det for seg at vi skal dra tilbake hit...).
TV2 skal komme snart. Jeg har utstyrt Jafet og Dam med T-skjorter med Gecko reklame. Trine mente det kanskje ble litt teit dersom jeg hadde på meg Gecko reklame hver eneste dag TV2 var her, så hun foreslo å heller utstyre folka på senteret med reklamen. Da blir det litt mer subtilt. Så sånn ble det. Så i dag har Jafet på seg t-skjorten og i morgen har Dam den på. Og så skal jeg se om ikke jeg kan få plassert en på Charlie som skal være med på tur i bushen.
Mari har fortalt oss at han progamlederen er ganske redd av seg. Når de var i Uganda måtte han flytte fra en nasjonalpark utpå kvelden for han var så redd for dyrene. Denne informasjonen har dessverre trigget de mer ondskapsfulle sidene av meg. Jeg har sååå mange ideer omn hvordan jeg kan skremme han! F.eks. stoppe opp, lytte og si at de må prate litt lavere fordi jeg hørte en løve. Eller late som jeg ser på et spor og si det er ferske leopardspor. Eller be han trampe litt ekstra med beina når vi går gjennom høyt gress fordi det er mange slanger i dette området. Eller forellle små røvershistorier om hva man må gjøre om det reiser seg en svart mamba ved siden av oss. En ting er å skremme han, men å lure han hadde vært enda kulere! F.eks. peke på en liten spurv, finne på et eller annet tullenavn og si at det er Kalahriørkenens versjon av Piraja – de kan spise opp et menneske på mindre enn 2 minutter.
Det hadde vært UTROLIG morsomt – men jeg tror kanskje ikke det passer seg å gjøre det i denne sammenhengen. Dessuten må jeg jo ta hensyn til mannen også – det ville jo vært dumt om han ikke turte å gå ut av rommet sitt. Dessuten, om vi mot formodning skulle treffe en svart mamba eller en løve, så er det bedre at han tror at det er mindre farlig enn det egentlig er. Det er hvertfall ikke ideellt at han får panikk, besvimer og blir spist.
- Yes
- Are you on air?
- Yes
- I am sorry man, I have the wrong number. I was looking for Marion
- I am afraid she has left for the day. You can try her cell phone
- Okay, thank you. I am sorry man
Det er sant. Det var på radioen akkurat nå.
Vi har fått en samling avisklipp fra svigermor: ”Å være opptatt av helsa, er den største hindring for et godt liv”. Det er et sitat fra Platon. Sabla godt sagt.
Platon hadde nok en annen oppfatning av helse enn vi har i dag. Eller...akkurat hvordan enhver definerer helse er kanskje umulig å si. Men vi er heldigvis velsignet med internasjonale organisasjoner som definerer ting for oss. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har vært så rause at de har gitt oss en definisjon som ser ut til å ta inn i seg det meste. I følge dem er helse ”en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter”. Det får’n si.
Fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære...
Det er neppe mange av oss som har god helse jamfør denne definisjonen. Men midt i blinken for de som lever av å selge medisiner er den helt sikkert.
Jeg sitter nå her da, på sofaen. Jafet var innom for å låne skrujern. Han pleier å låne ting. Det er ikke umulig at...
Nå var det en ny lytter på radioen.
- Good morning
- Good morning Sir. What do you want to say?
- I want to comment on the national budget. It is a very good budget. It covers almost everything.
- Thank you, Sir
- You’re welcome. Bye Bye
Dette er virkelig et innringingsprogram med futt over!
Tilbake til Jafet. Han har nok lånt ganske mye verktøy i løpet av de siste årene. Alt jeg pleide å ha i skapet er hvertfall borte.
I dag er forøvrig en merkedag. Noen av dere vet hvor mye jeg har slitt med å internett og e-post. Det har vært et herrrlig mas. Noen dager har jeg brukt 4 timer på å laste ned en vanlig mail uten vedlegg, noen ganger har nettverket kommet og gått og kommet og gått. Jeg har prøvd å blogge, jobbe, sende bilder og sende vedlegg – men det har ikke vært spesielt enkelt. Men i dag endrer det seg! Senteret der Trine jobber har nemlig endelig fått egen satelitttilkobling! Det virker riktignok ikke helt enda, men parabolen er satt opp, ledningene strekt og de små elektroniske dingsene som blinker er trygt plassert midt på et gulv. Nå skal det bare aktiveres og så er vi i gang! Ryktene forteller at det skal skje i dag. Det er utroolig spennende! Litt teit at jeg drar når vi endelig har fått fungerende internett, men så vet jeg det til en annen gang (i tilfellet noen får det for seg at vi skal dra tilbake hit...).
TV2 skal komme snart. Jeg har utstyrt Jafet og Dam med T-skjorter med Gecko reklame. Trine mente det kanskje ble litt teit dersom jeg hadde på meg Gecko reklame hver eneste dag TV2 var her, så hun foreslo å heller utstyre folka på senteret med reklamen. Da blir det litt mer subtilt. Så sånn ble det. Så i dag har Jafet på seg t-skjorten og i morgen har Dam den på. Og så skal jeg se om ikke jeg kan få plassert en på Charlie som skal være med på tur i bushen.
Mari har fortalt oss at han progamlederen er ganske redd av seg. Når de var i Uganda måtte han flytte fra en nasjonalpark utpå kvelden for han var så redd for dyrene. Denne informasjonen har dessverre trigget de mer ondskapsfulle sidene av meg. Jeg har sååå mange ideer omn hvordan jeg kan skremme han! F.eks. stoppe opp, lytte og si at de må prate litt lavere fordi jeg hørte en løve. Eller late som jeg ser på et spor og si det er ferske leopardspor. Eller be han trampe litt ekstra med beina når vi går gjennom høyt gress fordi det er mange slanger i dette området. Eller forellle små røvershistorier om hva man må gjøre om det reiser seg en svart mamba ved siden av oss. En ting er å skremme han, men å lure han hadde vært enda kulere! F.eks. peke på en liten spurv, finne på et eller annet tullenavn og si at det er Kalahriørkenens versjon av Piraja – de kan spise opp et menneske på mindre enn 2 minutter.
Det hadde vært UTROLIG morsomt – men jeg tror kanskje ikke det passer seg å gjøre det i denne sammenhengen. Dessuten må jeg jo ta hensyn til mannen også – det ville jo vært dumt om han ikke turte å gå ut av rommet sitt. Dessuten, om vi mot formodning skulle treffe en svart mamba eller en løve, så er det bedre at han tror at det er mindre farlig enn det egentlig er. Det er hvertfall ikke ideellt at han får panikk, besvimer og blir spist.
Tuesday, March 04, 2008
Overgang
Jeg har hentet enveisbilletten min fra Namibia, har begynt å pakke og er i full gang med planleggingen av et nytt, langt norgesopphold. Jeg gleder meg mest, men det er selvsagt vemodig også. Prosjektene jeg har startet skal overføres til andre, folkene jeg har jobbet med skal fortsette med sine ting – og jeg skal bli et blekt minne. Som de sier i Tsumkwe: vi skal leve og leve og leve.
Trine har sagt opp jobben sin og den lyses ut til uka. Nye folk skal ta over Namas sitt prosjekt, sette sitt preg på det og utvikle det videre. Det er sikkert bra for prosjektet på et eller annet vis, men Trine synes nok det er litt stusselig. Vi gleder oss begge til å flytte tilbake til Norge såklart, henge med venner og familie, leve i et samfunn der det meste fungerer, puste inn den friske vårlufta, lese aviser... men det er aldri kult å skulle legge noe man setter pris på bak seg. Jeg har heldigvis en jobb å gå til. For Trine er det meste fortsatt i det blå. Jeg har funnet flere jobber på NAV som jeg tenkte kunne passe. Favoritten min er denne:
Meget spennende stilling!
Vår kunde er et stort og attraktivt internasjonalt IT-konsern som utvikler og leverer programvare, og er en meget anerkjent aktør på dette området. De har vært en trofast kunde gjennom flere år, og søker nå etter en ny servicemedarbeider i 50 % stilling. Dette begynner som et vikariat, men for dyktig kandidat er det alltid muligheter for videre engasjement.Dine arbeidsoppgaver vil være meget varierte. Oppgavene i resepsjonen vil blant annet være sortering av mottatt post, betjening av sentralbord, kopieringsarbeide, adgangskontroll og utarbeide møtereferat fra avdelingsmøter. Du skal også bestille IT utstyr, service/rekvisita til kopimaskiner, pærer til prosjektorer og produkter til kaffemaskiner
Fasinerende egentlig at man tar med bestilling av pærer til prosjektorer i utlysningsteksten... Jeg er faktisk ikke sikker på om Trine er kvalifisert...
Vi er på vei til Tsumkwe i dag. Vi har ventet på at en prosjektbil skulle bli ferdig fikset. Vi har satt på bullbar og vinsj, fikset bremser og setebelter og koblet av airbagen (det må man når man setter på bullbar – ellers så kan det lett gå galt). Bilen skulle egentlig vært ferdig på fredag, så lørdag, så mandag og så i dag. Vi er nødt til å reise nordover i dag. Jeg skal hente noe utstyr på veien, hente en annen prosjektbil som har vært til reperasjon og på torsdag kommer TV2 for å lage en sak på oss. Det skal vises på TV til høsten en gang. Jeg gleder meg selvsagt som en unge. Trine er svært skeptisk. Hun er ikke spesielt komfortabel med å være TV stjerne – og når de i tillegg forelo at hun skal lage middag mens de filmet... Vel – det falt ikke akkurat i god jord. Men nå kommer de i alle fall. De skal være med oss i tre dager og filme både dette og hint. Jeg skal ta de med i bushen, Trine ta de med på skoler og så skal de sikkert snakke med oss om livet. Jeg tror det blir helt topp jeg!
Og så skal jeg begynne med briller. Begynner å trekke på åra ja...
Trine har sagt opp jobben sin og den lyses ut til uka. Nye folk skal ta over Namas sitt prosjekt, sette sitt preg på det og utvikle det videre. Det er sikkert bra for prosjektet på et eller annet vis, men Trine synes nok det er litt stusselig. Vi gleder oss begge til å flytte tilbake til Norge såklart, henge med venner og familie, leve i et samfunn der det meste fungerer, puste inn den friske vårlufta, lese aviser... men det er aldri kult å skulle legge noe man setter pris på bak seg. Jeg har heldigvis en jobb å gå til. For Trine er det meste fortsatt i det blå. Jeg har funnet flere jobber på NAV som jeg tenkte kunne passe. Favoritten min er denne:
Meget spennende stilling!
Vår kunde er et stort og attraktivt internasjonalt IT-konsern som utvikler og leverer programvare, og er en meget anerkjent aktør på dette området. De har vært en trofast kunde gjennom flere år, og søker nå etter en ny servicemedarbeider i 50 % stilling. Dette begynner som et vikariat, men for dyktig kandidat er det alltid muligheter for videre engasjement.Dine arbeidsoppgaver vil være meget varierte. Oppgavene i resepsjonen vil blant annet være sortering av mottatt post, betjening av sentralbord, kopieringsarbeide, adgangskontroll og utarbeide møtereferat fra avdelingsmøter. Du skal også bestille IT utstyr, service/rekvisita til kopimaskiner, pærer til prosjektorer og produkter til kaffemaskiner
Fasinerende egentlig at man tar med bestilling av pærer til prosjektorer i utlysningsteksten... Jeg er faktisk ikke sikker på om Trine er kvalifisert...
Vi er på vei til Tsumkwe i dag. Vi har ventet på at en prosjektbil skulle bli ferdig fikset. Vi har satt på bullbar og vinsj, fikset bremser og setebelter og koblet av airbagen (det må man når man setter på bullbar – ellers så kan det lett gå galt). Bilen skulle egentlig vært ferdig på fredag, så lørdag, så mandag og så i dag. Vi er nødt til å reise nordover i dag. Jeg skal hente noe utstyr på veien, hente en annen prosjektbil som har vært til reperasjon og på torsdag kommer TV2 for å lage en sak på oss. Det skal vises på TV til høsten en gang. Jeg gleder meg selvsagt som en unge. Trine er svært skeptisk. Hun er ikke spesielt komfortabel med å være TV stjerne – og når de i tillegg forelo at hun skal lage middag mens de filmet... Vel – det falt ikke akkurat i god jord. Men nå kommer de i alle fall. De skal være med oss i tre dager og filme både dette og hint. Jeg skal ta de med i bushen, Trine ta de med på skoler og så skal de sikkert snakke med oss om livet. Jeg tror det blir helt topp jeg!
Og så skal jeg begynne med briller. Begynner å trekke på åra ja...
Saturday, February 23, 2008
Fredag
I dag er det Fredag. Grete er på besøk. Hun har blitt ganske rød. Di//xao skjønner ikke helt hvorfor hvite folk på død og liv skal oppholde seg i den varme solen sånn at de blir røde. Hun så på Grete, ristet litt på hodet og sa: Jeg sier ingenting. Jeg skal være helt stille.
Jeg tror hun med det mener at Grete er ganske rar. Så rar at det er like greit å ikke kommentere det noe videre.
Grete kom på onsdag. Jeg hentet henne i Grootfontein. På veien inn så vi giraffer, duiker og selvsagt en drøss med perlehøner. Det er alltid kjekt med besøk, for de lar seg fasinere av det vi synes er ganske vanlig. Grete er kjekk sånn. Hun blir minst like euforisk av å se frosker i en pytt som de to giraffene.
Jeg kjøpte sandaler til en mann vi kaller Kaptein. Han fikk de i dag morges og skal betale litt etter litt. Han syntes de var så fine at han like gjerne gikk og tok seg en dram. Så nå er han full som an alke og løper etter meg for å si at han skal betale tilbake litt etter litt.
WWF kommer hit i morgen. De skal besøke conservanciet for å vurdere om de skal gi litt mer økonomisk støtte til bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Så jeg har sittet med lederen store deler av i dag og i går for å skrive en tale han skal holde. Dessverre er jeg ikke her når WWF kommer, men jeg regner med at jeg får en grundig rapport etterpå.
Det har begynt å vokse mais, tomater og chili hagen. Det er egentlig ganske bra, for det er det jeg har plantet. Hadde det for eksempel begynt å vokse epler og gulrøtter hadde det vært underlig.
Det er ikke så mange stinkende biller her lengre. I stedet har vi fått en betydelig mengde fluer. Det er tross alt bedre. I går drepte jeg 38 fluer i løpet av to timer. Det var ny rekord!
Vi har begynt å pakke litt. Vi kan ikke pakke sånne ting som gjør at det ser ut som vi bor her. Vi prøver å pakke sånne ting som ikke gjør så mye ut av seg, men som vi allikevel vil ha med til Norge. Vi har funnet ganske mye sånt. Vi har pakket to kofferter fulle uten at vi har merket det i det hele tatt. Vi sender litt bagasje med Grete, litt med sjefen til Svein og litt med meg. Jeg skal hjem til Norge om en drøy måned. Ganske underlig egentlig. Tiden i Namibia er snart over. Finished. Finito. Over og Ut. Og etterpå skal jeg og alle andre leve og leve og leve. Same, same but different, different.
De har tømt septiktanken forresten. Etter at de gjorde det den gangen for et par uker siden har de kommet og gjort det hver uke. Selv synes jeg det kanskje er litt i overkant, med tanke på at det tok et drøy år før den ble full forrige gang – men jeg har ikke tenkt å klage.
Jeg har skrevet pris på sukker, vaseling, maismel og ris. Det er de nye forsyningen i matbutikken i klesskapet. De som hjelper oss i huset kan få kjøpe matvarer for kostpris fra skapet vårt istedet for å handle i butikken som er skikkelig dyr. Jeg har mistet fullstendig oversikt over hvem som jobber hos oss når. Jeg tror ikke Trine har kontroll heller. Men det betyr ikke så mye hvem som er her egentlig. Jeg tror jeg vet hvem alle er og de er hardtarbeidene og morsomme å prate med.
Vi har hatt to små, svarte slanger i hagen i løpet av de siste to ukene. Den første er vi litt usikker på hva var. Det finnes så mange svarte slanger at det er litt tricky å vite hva det er. Det kunne f.eks. ha vært en svart mamba – det er ikke mulig å vite før man har drept den og sett om den er svart inni munnen. Men siden den ikke gjorde så mye av seg så gidda vi ikke å drepe den for å sjekke. Vi bare gikk inn til slangen hadde dratt et annet sted.
Den vi så i går var enklere. Den var også liten og svart, men den kjente jeg igjen. Det var en molesnake. På norsk betyr det muldvarpslange. Den er blind og lever under jorda og spiser termitter og maur og sånn. Hadde det ikke vært for at det er en slange kunne man nesten trodd det var en muldvarp. De er en topp slange å ha i hagen! En ideell hageslange om kan si det sånn. Gjør lite av seg, kommer opp om kvelden for å spise irriterende innsekt. Den er dessuten skikkelig god til å finne bolene til disse insektene så man unngår de store invasjonene. Dessuten satt Suitcase stor pris på å kunne leke med den. Dessverre tror jeg leken endte med slangens premature død – men den døde ikke forgjeves - Suitcase hadde som sagt stor glede av den.
I kveld skal vi feire bursdagen til Dries. Han har skutt en springbook som var bitt av en annen, litt større og farligere slange. De så denne springbooken haltende etter flokken så de var nødt til avlive den. Det viste seg at hele det ene låret til bukken var betent og at huden var borte på store deler av beinet. Med andre ord var den bitt av en slange med vevgift – mye tydet på en puff adder. De har jeg ikke lyst til å ha i hagen. Men den andre foten på bukken var helt fin, så den blir middag i kveld! Heilt topp, som de sier på Austrått.
Jeg tror hun med det mener at Grete er ganske rar. Så rar at det er like greit å ikke kommentere det noe videre.
Grete kom på onsdag. Jeg hentet henne i Grootfontein. På veien inn så vi giraffer, duiker og selvsagt en drøss med perlehøner. Det er alltid kjekt med besøk, for de lar seg fasinere av det vi synes er ganske vanlig. Grete er kjekk sånn. Hun blir minst like euforisk av å se frosker i en pytt som de to giraffene.
Jeg kjøpte sandaler til en mann vi kaller Kaptein. Han fikk de i dag morges og skal betale litt etter litt. Han syntes de var så fine at han like gjerne gikk og tok seg en dram. Så nå er han full som an alke og løper etter meg for å si at han skal betale tilbake litt etter litt.
WWF kommer hit i morgen. De skal besøke conservanciet for å vurdere om de skal gi litt mer økonomisk støtte til bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Så jeg har sittet med lederen store deler av i dag og i går for å skrive en tale han skal holde. Dessverre er jeg ikke her når WWF kommer, men jeg regner med at jeg får en grundig rapport etterpå.
Det har begynt å vokse mais, tomater og chili hagen. Det er egentlig ganske bra, for det er det jeg har plantet. Hadde det for eksempel begynt å vokse epler og gulrøtter hadde det vært underlig.
Det er ikke så mange stinkende biller her lengre. I stedet har vi fått en betydelig mengde fluer. Det er tross alt bedre. I går drepte jeg 38 fluer i løpet av to timer. Det var ny rekord!
Vi har begynt å pakke litt. Vi kan ikke pakke sånne ting som gjør at det ser ut som vi bor her. Vi prøver å pakke sånne ting som ikke gjør så mye ut av seg, men som vi allikevel vil ha med til Norge. Vi har funnet ganske mye sånt. Vi har pakket to kofferter fulle uten at vi har merket det i det hele tatt. Vi sender litt bagasje med Grete, litt med sjefen til Svein og litt med meg. Jeg skal hjem til Norge om en drøy måned. Ganske underlig egentlig. Tiden i Namibia er snart over. Finished. Finito. Over og Ut. Og etterpå skal jeg og alle andre leve og leve og leve. Same, same but different, different.
De har tømt septiktanken forresten. Etter at de gjorde det den gangen for et par uker siden har de kommet og gjort det hver uke. Selv synes jeg det kanskje er litt i overkant, med tanke på at det tok et drøy år før den ble full forrige gang – men jeg har ikke tenkt å klage.
Jeg har skrevet pris på sukker, vaseling, maismel og ris. Det er de nye forsyningen i matbutikken i klesskapet. De som hjelper oss i huset kan få kjøpe matvarer for kostpris fra skapet vårt istedet for å handle i butikken som er skikkelig dyr. Jeg har mistet fullstendig oversikt over hvem som jobber hos oss når. Jeg tror ikke Trine har kontroll heller. Men det betyr ikke så mye hvem som er her egentlig. Jeg tror jeg vet hvem alle er og de er hardtarbeidene og morsomme å prate med.
Vi har hatt to små, svarte slanger i hagen i løpet av de siste to ukene. Den første er vi litt usikker på hva var. Det finnes så mange svarte slanger at det er litt tricky å vite hva det er. Det kunne f.eks. ha vært en svart mamba – det er ikke mulig å vite før man har drept den og sett om den er svart inni munnen. Men siden den ikke gjorde så mye av seg så gidda vi ikke å drepe den for å sjekke. Vi bare gikk inn til slangen hadde dratt et annet sted.
Den vi så i går var enklere. Den var også liten og svart, men den kjente jeg igjen. Det var en molesnake. På norsk betyr det muldvarpslange. Den er blind og lever under jorda og spiser termitter og maur og sånn. Hadde det ikke vært for at det er en slange kunne man nesten trodd det var en muldvarp. De er en topp slange å ha i hagen! En ideell hageslange om kan si det sånn. Gjør lite av seg, kommer opp om kvelden for å spise irriterende innsekt. Den er dessuten skikkelig god til å finne bolene til disse insektene så man unngår de store invasjonene. Dessuten satt Suitcase stor pris på å kunne leke med den. Dessverre tror jeg leken endte med slangens premature død – men den døde ikke forgjeves - Suitcase hadde som sagt stor glede av den.
I kveld skal vi feire bursdagen til Dries. Han har skutt en springbook som var bitt av en annen, litt større og farligere slange. De så denne springbooken haltende etter flokken så de var nødt til avlive den. Det viste seg at hele det ene låret til bukken var betent og at huden var borte på store deler av beinet. Med andre ord var den bitt av en slange med vevgift – mye tydet på en puff adder. De har jeg ikke lyst til å ha i hagen. Men den andre foten på bukken var helt fin, så den blir middag i kveld! Heilt topp, som de sier på Austrått.
Stinky time
Nok en gang er tiden kommet for de små, svarte illeluktende billene som svermer i regntiden. Det er en av de tingene jeg ikke engang prøver å venne meg til. Det er bare infernalsk irriterende og frustrerende. Hundre millioner milliarder biller som setter seg overalt, kryper i maten, gjemmer seg i håret og er ekle. Og skulle du komme til å drepe en, for ikke å snakke om å spise en, så er det umulig å ikke legge merke til det. Lukten, og smaken, er ikke til å ta feil av. Jeg kan ikke skjønne at disse skapningene har gjort seg fortjent til en plass i økosystemet.
Som om ikke det var nok så har septiktanken blitt full. Dersom noen skulle være i tvil, septiktanken er den tanken der all kloakken vi produserer i vårt lille hushold blir oppbevart til noen kommer med en tankbil og henter gørra. Når tanken er full, betyr det at alt det som ideellt sett skulle gått ned i f.eks. doen og aldri mer blitt sett, ikke gjør det. I stedetfor renner det ut på bakken. Det er ganske ekkelt. Og ganske illeluktende. En dagen-derpå-fis er barnemat til sammenligning.
Vi har bedt de komme å tømme tanken i dag, og det gjør de kanskje – Inshallah
Vi har hatt innbrudd igjen. Det begynte å bli lenge siden sist. Denne gang var det en skolegutt som greide å krype inn gjennom innbruddsikringen vår! En ganske liten gutt med andre ord. Men det er ingen god ide å bryte seg inn i et hus på et sted som dette. Her er det å forstå og lese spor en naturlig del av oppdragelsen, og det tok selvsagt ikke mange minuttene fra sporene ble funnet til gutten var tatt. Da hadde prøvd å gå bakover, gå i sikk sakk og gjemme ting her og der. Så vidt vi kan se fikk vi alle greiene tilbake igjen. Gutten er for liten til å komme i fengsel så Trine snakket med han og så strengt på han. Nå er han livredd for at Ms Trines husband skal komme å ta han. Det tror jeg ikke Ms Trines husband gidder å gjøre.
I tre av landsbyene har det vært andre tyver på ferde og stjælt solcellepanelene som landsbyene er avhengige av for å få vann. Uten solcellepanel, ikke noe strøm og uten strøm ikke noe pumping. Det er ganske frustrerende. Det er skoler i alle disse tre landsbyene, og når det ikke er vann der så er det naturlig nok heller ikke elever på skolen. Av alle utspekulerte dritt ting å gjøre mot noen, så er dette kanskje det verste. Heldigvis regner det mye sånn at dyr og grønnsakshager overlever – men det er verre med folk. En del har blitt nødt til å samle regnvann og drikke fra bakken slik de gjorde i gamle dager. Andre har flyttet til landsbyer der pumpene virker og en del har kommet inn til Tsumkwe.
Ellers er det ikke så ekstremt mye å fortelle om altså. Vi jobber mye, studerer mye og gleder oss over regnet. Jeg har vært i en haug med landsbyer og intervjuet treskjærere om hvilke trær de bruker, hvor mye og hvor de finner de. Ganske interessant. Resultatene så langt er såpass oppsiktsvekkende at jeg har blitt bedt om å utvide undersøkelsen for å få mer grundige data.
Hagen blomstrer og koser seg. I disse dager får den jo ganske godt med gjødsel på grunn av full septiktank – aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Som om ikke det var nok så har septiktanken blitt full. Dersom noen skulle være i tvil, septiktanken er den tanken der all kloakken vi produserer i vårt lille hushold blir oppbevart til noen kommer med en tankbil og henter gørra. Når tanken er full, betyr det at alt det som ideellt sett skulle gått ned i f.eks. doen og aldri mer blitt sett, ikke gjør det. I stedetfor renner det ut på bakken. Det er ganske ekkelt. Og ganske illeluktende. En dagen-derpå-fis er barnemat til sammenligning.
Vi har bedt de komme å tømme tanken i dag, og det gjør de kanskje – Inshallah
Vi har hatt innbrudd igjen. Det begynte å bli lenge siden sist. Denne gang var det en skolegutt som greide å krype inn gjennom innbruddsikringen vår! En ganske liten gutt med andre ord. Men det er ingen god ide å bryte seg inn i et hus på et sted som dette. Her er det å forstå og lese spor en naturlig del av oppdragelsen, og det tok selvsagt ikke mange minuttene fra sporene ble funnet til gutten var tatt. Da hadde prøvd å gå bakover, gå i sikk sakk og gjemme ting her og der. Så vidt vi kan se fikk vi alle greiene tilbake igjen. Gutten er for liten til å komme i fengsel så Trine snakket med han og så strengt på han. Nå er han livredd for at Ms Trines husband skal komme å ta han. Det tror jeg ikke Ms Trines husband gidder å gjøre.
I tre av landsbyene har det vært andre tyver på ferde og stjælt solcellepanelene som landsbyene er avhengige av for å få vann. Uten solcellepanel, ikke noe strøm og uten strøm ikke noe pumping. Det er ganske frustrerende. Det er skoler i alle disse tre landsbyene, og når det ikke er vann der så er det naturlig nok heller ikke elever på skolen. Av alle utspekulerte dritt ting å gjøre mot noen, så er dette kanskje det verste. Heldigvis regner det mye sånn at dyr og grønnsakshager overlever – men det er verre med folk. En del har blitt nødt til å samle regnvann og drikke fra bakken slik de gjorde i gamle dager. Andre har flyttet til landsbyer der pumpene virker og en del har kommet inn til Tsumkwe.
Ellers er det ikke så ekstremt mye å fortelle om altså. Vi jobber mye, studerer mye og gleder oss over regnet. Jeg har vært i en haug med landsbyer og intervjuet treskjærere om hvilke trær de bruker, hvor mye og hvor de finner de. Ganske interessant. Resultatene så langt er såpass oppsiktsvekkende at jeg har blitt bedt om å utvide undersøkelsen for å få mer grundige data.
Hagen blomstrer og koser seg. I disse dager får den jo ganske godt med gjødsel på grunn av full septiktank – aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Saturday, February 02, 2008
Tilbake
Det er tre uker siden vi kom tilbake til Tsumkwe. Tre våte, men begivenhetsrike uker. Våte fordi det har regnet. Gjennomsnittet for januar er 146 mm. Hitil år har vi fått 210 mm, og det er fortsatt et par dager igjen av måneden. Det er veldig fint for trær og blomster og elefanter og sånn. For de av oss som prøver å tørke en klesvask er det litt irriterende. Dessuten har veiene blitt skikkelig dårlige, fulle av både dype hull og gjørme – noe som er en svært dårlig kombinasjon. Når det du trodde var en liten gjørmepytt viser seg å være et 30 cm dypt hull så kan det gå riktig ille. Så langt vet jeg om hvertfall 4 ulykker/nesten ulykker. I tillegg får bilene gjennomgå så det holder. I løpet av våre første tre uker har vi vært tre ganger på verksted.
En gang stoppet bilen i Etosha nasjonalpark. I bilen satt jeg og Einar (min bror) og Helene (hans kjæreste). Den hadde laget en litt underlig lyd en stund, men vi kunne på en måte ikke gå ut av bilen å sjekke. Vi var tross alt i en nasjonalpark med en unaturlig høy tetthet av løver, leoparder, hyener og sånn. Vi hadde dessuten nettopp kjørt forbi en ferdigspist Zebra så det var ikke umulig at rovdyrene var rett i nærheten. Kanskje vi var feige, men vi ble i alle fall ikke spist. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putre seg videre, forsiktig forsiktig... Etter kanskje 10 minutter døde motoren og temperaturmåleren viste at vannet kokte og vel så det. Det luktet dessuten svært underlig. Vi ringte til en av turistsentrene i parken og de kom og tauet oss til senteret (noe vi ettertid fikk vite at man helst ikke skal gjøre med automatgirbiler). Derfra ringte vi til et verksted som kom og hentet oss. I etterkant viste det seg at termostaten i bilen var ødelagt og at det hadde ført til at radiatoren sprakk som igjen hadde ført til at PCen i bilen hadde gitt beskjed til resten av bilen at den måtte stoppe. Men topplokket på motoren var heldigvis fortsatt helt, så det ble ikke så veldig dyrt (det aner meg at disse to siste setningen kan gi inntrykk av at jeg vet noe som helst om biler. Det gjør jeg ikke). 5000 kroner for å ha bli hentet i bushen, kjørt til verksted, fått fikset både dette og hint – det er tross alt ikke så veldig dyrt. Ikke mer enn det koster for 100 halvlitere i Norge.
Men bare så dere vet det, vi er veldig forsiktige på veiene altså, så det er ingen grunn til å bekymre seg for oss. Vi humper av gårde i 40 kilometer i timen og tar bilder av vann og grønne trær. Akkrat nå vedder jeg på at Kalahari er verdens grønneste ørken!
Velkomsten i år var ganske lik velkomsten når vi kom hit etter jula i fjor. Da sa de fleste velkommen og du har blitt tjukk og bleik. I år sa de omtrent det samme, bare at de la litt på. ”Oj, du har fått nakke som en okse”, og ”er du gravid?” skiller seg ut som de litt mer kreative måtene å si ”fy faen så feit du er” på. Et par har også spurt om jeg har sittet helt stille og bare spist og spist det siste halvåret. Jeg velger å tolke det som en litt innviklet måte å si at de har savnet meg. Disse sikkert velfunderte kommentarene har dessuten fungert bra som motivasjon. Nå står jeg opp litt over seks hver morgen og trener i en knapp halvtime. Trine trener dobbelt så lenge hver ettermiddag. Så nå blir vi begge slanke og vakre til vi flytter hjem.
Hagen rundt huset har blitt veldig fin. Det siste jeg gjorde før jeg dro i juli var å plante en granadilla og få gjort ferdig et gjerde. Nå vokser alle trær, hekkene kommer veldig fint og granadillaen er full av kart. Det ser faktisk ut som jeg får høsta mine første frukter før jeg drar hjem. Det hadde vært ganske fett.
Jobbmessig har jeg mer å gjøre enn noen gang. Jeg holder på med en undersøkelse på oppdrag av et par organisasjoner her nede. De har bedt meg finne ut av hvilke trær som blir brukt til å lage figurene, smykkene og bruksgjenstandene som selges til turister. Hypotesen deres er at presset på disse ressursene er så stort at det kan gå utover bærekraftigheten. De er rett og slett redd for at noen av tretypene kan bli helt eller delvis utryddet i området vårt. Planen på sikt er å ha en større undersøkelse som skal gå over flere år. Mitt oppdrag er å gjøre de innledende undersøkelsene som vil danne bakgrunn for utviklingen av den større undersøkelsen. Så nå reiser jeg til landsbyene og intervjuer håndtverkere, tar bilder av trær og plotter inn informasjon på kart og i datamaskinen. Allerede er det tydelig at oppdragsgiverne sine frykt har vært velbegrunnet. Neste ledd er å se hvordan man kan intervenere på en så skånsom måte som mulig.
I tillegg jobber jeg med det samme gamle. Jeg er et par dager i uka på conservanciet, som går ganske bra. De fleste kommer på jobb når de skal, det er ikke så mye penger og materiell som forsvinner og det virker i det hele tatt som om de er i en svært god trend. Jeg prøver derfor å intervenere så lite som mulig, ikke pirke på detaljer som kan virke demotiverende og heller støtte opp om de områdene der de allerede får ting til. Gjøre de enda bedre på det de allerede er gode på. Da får de forhåpentligvis overskudd og motivasjon til å ta tak i andre ting etterhvert. Dukker det opp problematiske saker så diskuteres de selvsagt, men jeg leiter ikke etter feil jeg kan rette opp. De er på en måte ikke helt kommet dit enda.
I tillegg så har vi TEEP. Siden jeg reiser hjem til Norge i slutten av mars så er det nødvendig å gi ansvaret til prosjektet til noen andre. Jeg har vært i kontakt med den nye lodgen her, og de er interesserte. Det har selvsagt hjulpet at vi har fått US$ 48 000 som vi følger prosjektet... Det betyr at de tar over administrasjon og også vil være ansvarlig for å gi jobben med å koordinere prosjektet til noen. Anton fikk derfor beskjed om at kontrakten hans ville gå ut. Nå er det sånn at folk med flere års yrkeserfaring ikke vokser på trær, så allerede uka etter ble han innkalt på to intervju. Han har nå fått en jobb og venter på svar fra den andre. Før han begynte hos oss hadde han vært arbeidsledig i tre år. Det viser at dersom man gir folk en sjanse og hjelper dem i gang, så fører det fort til en positiv utvikling. For Anton ble jobben i TEEP, for å bruke hans egne ord ”The opportunity that opened my eyes”.
Ellers kan jeg informere om at Gecko ungdomsreiser er i full gang med å rekruttere deltagere til sommerens program. Vi har ledige plasser for ungdom mellom 16 og 20 til både Tanzania, Guatemala og Thailand. Så dersom dere kjenner noen som kunne ha tenkt seg en tur ut i den store verden er det bare å sende dem til oss. Mer informasjon finner man på www.gogecko.no
(Dersom noen av dere vakre mennesker kunne tenke dere å henge opp noen plakater på arbeidsplassen deres eller på hytta, så hadde minst jeg blitt veldig takknemlig. Send i så fall en mail til meg på anders@gogecko.no)
En gang stoppet bilen i Etosha nasjonalpark. I bilen satt jeg og Einar (min bror) og Helene (hans kjæreste). Den hadde laget en litt underlig lyd en stund, men vi kunne på en måte ikke gå ut av bilen å sjekke. Vi var tross alt i en nasjonalpark med en unaturlig høy tetthet av løver, leoparder, hyener og sånn. Vi hadde dessuten nettopp kjørt forbi en ferdigspist Zebra så det var ikke umulig at rovdyrene var rett i nærheten. Kanskje vi var feige, men vi ble i alle fall ikke spist. Det var ikke noe annet å gjøre enn å putre seg videre, forsiktig forsiktig... Etter kanskje 10 minutter døde motoren og temperaturmåleren viste at vannet kokte og vel så det. Det luktet dessuten svært underlig. Vi ringte til en av turistsentrene i parken og de kom og tauet oss til senteret (noe vi ettertid fikk vite at man helst ikke skal gjøre med automatgirbiler). Derfra ringte vi til et verksted som kom og hentet oss. I etterkant viste det seg at termostaten i bilen var ødelagt og at det hadde ført til at radiatoren sprakk som igjen hadde ført til at PCen i bilen hadde gitt beskjed til resten av bilen at den måtte stoppe. Men topplokket på motoren var heldigvis fortsatt helt, så det ble ikke så veldig dyrt (det aner meg at disse to siste setningen kan gi inntrykk av at jeg vet noe som helst om biler. Det gjør jeg ikke). 5000 kroner for å ha bli hentet i bushen, kjørt til verksted, fått fikset både dette og hint – det er tross alt ikke så veldig dyrt. Ikke mer enn det koster for 100 halvlitere i Norge.
Men bare så dere vet det, vi er veldig forsiktige på veiene altså, så det er ingen grunn til å bekymre seg for oss. Vi humper av gårde i 40 kilometer i timen og tar bilder av vann og grønne trær. Akkrat nå vedder jeg på at Kalahari er verdens grønneste ørken!
Velkomsten i år var ganske lik velkomsten når vi kom hit etter jula i fjor. Da sa de fleste velkommen og du har blitt tjukk og bleik. I år sa de omtrent det samme, bare at de la litt på. ”Oj, du har fått nakke som en okse”, og ”er du gravid?” skiller seg ut som de litt mer kreative måtene å si ”fy faen så feit du er” på. Et par har også spurt om jeg har sittet helt stille og bare spist og spist det siste halvåret. Jeg velger å tolke det som en litt innviklet måte å si at de har savnet meg. Disse sikkert velfunderte kommentarene har dessuten fungert bra som motivasjon. Nå står jeg opp litt over seks hver morgen og trener i en knapp halvtime. Trine trener dobbelt så lenge hver ettermiddag. Så nå blir vi begge slanke og vakre til vi flytter hjem.
Hagen rundt huset har blitt veldig fin. Det siste jeg gjorde før jeg dro i juli var å plante en granadilla og få gjort ferdig et gjerde. Nå vokser alle trær, hekkene kommer veldig fint og granadillaen er full av kart. Det ser faktisk ut som jeg får høsta mine første frukter før jeg drar hjem. Det hadde vært ganske fett.
Jobbmessig har jeg mer å gjøre enn noen gang. Jeg holder på med en undersøkelse på oppdrag av et par organisasjoner her nede. De har bedt meg finne ut av hvilke trær som blir brukt til å lage figurene, smykkene og bruksgjenstandene som selges til turister. Hypotesen deres er at presset på disse ressursene er så stort at det kan gå utover bærekraftigheten. De er rett og slett redd for at noen av tretypene kan bli helt eller delvis utryddet i området vårt. Planen på sikt er å ha en større undersøkelse som skal gå over flere år. Mitt oppdrag er å gjøre de innledende undersøkelsene som vil danne bakgrunn for utviklingen av den større undersøkelsen. Så nå reiser jeg til landsbyene og intervjuer håndtverkere, tar bilder av trær og plotter inn informasjon på kart og i datamaskinen. Allerede er det tydelig at oppdragsgiverne sine frykt har vært velbegrunnet. Neste ledd er å se hvordan man kan intervenere på en så skånsom måte som mulig.
I tillegg jobber jeg med det samme gamle. Jeg er et par dager i uka på conservanciet, som går ganske bra. De fleste kommer på jobb når de skal, det er ikke så mye penger og materiell som forsvinner og det virker i det hele tatt som om de er i en svært god trend. Jeg prøver derfor å intervenere så lite som mulig, ikke pirke på detaljer som kan virke demotiverende og heller støtte opp om de områdene der de allerede får ting til. Gjøre de enda bedre på det de allerede er gode på. Da får de forhåpentligvis overskudd og motivasjon til å ta tak i andre ting etterhvert. Dukker det opp problematiske saker så diskuteres de selvsagt, men jeg leiter ikke etter feil jeg kan rette opp. De er på en måte ikke helt kommet dit enda.
I tillegg så har vi TEEP. Siden jeg reiser hjem til Norge i slutten av mars så er det nødvendig å gi ansvaret til prosjektet til noen andre. Jeg har vært i kontakt med den nye lodgen her, og de er interesserte. Det har selvsagt hjulpet at vi har fått US$ 48 000 som vi følger prosjektet... Det betyr at de tar over administrasjon og også vil være ansvarlig for å gi jobben med å koordinere prosjektet til noen. Anton fikk derfor beskjed om at kontrakten hans ville gå ut. Nå er det sånn at folk med flere års yrkeserfaring ikke vokser på trær, så allerede uka etter ble han innkalt på to intervju. Han har nå fått en jobb og venter på svar fra den andre. Før han begynte hos oss hadde han vært arbeidsledig i tre år. Det viser at dersom man gir folk en sjanse og hjelper dem i gang, så fører det fort til en positiv utvikling. For Anton ble jobben i TEEP, for å bruke hans egne ord ”The opportunity that opened my eyes”.
Ellers kan jeg informere om at Gecko ungdomsreiser er i full gang med å rekruttere deltagere til sommerens program. Vi har ledige plasser for ungdom mellom 16 og 20 til både Tanzania, Guatemala og Thailand. Så dersom dere kjenner noen som kunne ha tenkt seg en tur ut i den store verden er det bare å sende dem til oss. Mer informasjon finner man på www.gogecko.no
(Dersom noen av dere vakre mennesker kunne tenke dere å henge opp noen plakater på arbeidsplassen deres eller på hytta, så hadde minst jeg blitt veldig takknemlig. Send i så fall en mail til meg på anders@gogecko.no)
Wednesday, January 02, 2008
A kind of christmas card
Jeg er ikke fan av å oppsummere. Jeg liker å gjøre ting og så bli ferdig med. Blikket tilbake har en tendens til å ta vekk magien ved opplevelsene. I bibelen blir man en saltstøtte av å se seg tilbake. Det er noe der…
Jeg gjør det likevel.
Jeg giftet meg i juni. Det var den beste festen jeg noen gang har vært med på. Med gode venner og nær familie feiret jeg og Trine kjærligheten. Det var den til nå mest intenst lykkelige dagen jeg har hatt.
I november døde Marianne. Hun var 30. Hun hadde en datter på 7 måneder og en mann som elsket henne. 10 minutter etter at Ismael var gått jobb gikk hun i dusjen, fikk et akutt astmaanfall og døde.
Ikke mange ukene etterpå var jeg i begravelsen til en av Pappas beste venner. En mann med liv, lyst og engasjement. En av kransene var fra hans 14 år gamle datter. ”Hvil i fred, kjære pappa”. Det var kreft. Ikke engang et halvt år gikk fra diagnosen var klar til han døde. Hans yngste datter på 4 år satt på første rad
Jeg liker som sagt ikke å se meg tilbake. Og særlig misliker jeg å se på hendelser i lys av andre hendelser. Men jeg gjør et unntak. Jeg er uendelig glad for at jeg giftet meg når jeg gjorde det. At vi hadde festen når vi hadde den. At vi feiret når vi kunne feire og hadde gode stunder sammen. For plutselig…
Alle vet at livet er sårbart. Man lever og så dør man. Noen tror man lever litt etterpå også, men det kan i beste fall anses som en arbeidshypotese. Og selv om det er en klisjé, et klamt og overtygd utsagn, så føler jeg behov for å minne meg selv på det. Si det igjen og igjen. Jeg vil faktisk gå så langt som å gjøre det til et nyttårsforsett for 2008:
Jeg skal bruke mer tid på å være venn, kjæreste og familie.
Noen ganger er det greit å bli minnet på hva som er viktigst.
Jeg gjør det likevel.
Jeg giftet meg i juni. Det var den beste festen jeg noen gang har vært med på. Med gode venner og nær familie feiret jeg og Trine kjærligheten. Det var den til nå mest intenst lykkelige dagen jeg har hatt.
I november døde Marianne. Hun var 30. Hun hadde en datter på 7 måneder og en mann som elsket henne. 10 minutter etter at Ismael var gått jobb gikk hun i dusjen, fikk et akutt astmaanfall og døde.
Ikke mange ukene etterpå var jeg i begravelsen til en av Pappas beste venner. En mann med liv, lyst og engasjement. En av kransene var fra hans 14 år gamle datter. ”Hvil i fred, kjære pappa”. Det var kreft. Ikke engang et halvt år gikk fra diagnosen var klar til han døde. Hans yngste datter på 4 år satt på første rad
Jeg liker som sagt ikke å se meg tilbake. Og særlig misliker jeg å se på hendelser i lys av andre hendelser. Men jeg gjør et unntak. Jeg er uendelig glad for at jeg giftet meg når jeg gjorde det. At vi hadde festen når vi hadde den. At vi feiret når vi kunne feire og hadde gode stunder sammen. For plutselig…
Alle vet at livet er sårbart. Man lever og så dør man. Noen tror man lever litt etterpå også, men det kan i beste fall anses som en arbeidshypotese. Og selv om det er en klisjé, et klamt og overtygd utsagn, så føler jeg behov for å minne meg selv på det. Si det igjen og igjen. Jeg vil faktisk gå så langt som å gjøre det til et nyttårsforsett for 2008:
Jeg skal bruke mer tid på å være venn, kjæreste og familie.
Noen ganger er det greit å bli minnet på hva som er viktigst.
Subscribe to:
Posts (Atom)
