Jaja, så blir vi enda litt rikere i Norge. Oljepris på drøye 76 dollar fatet gjør sikkert at børsen hopper, Lund i Statoil får fet bonus og vi får sikret pensjonen vår noen år til. Hipp hurra...
Det kommer sikkert ikke som noen bombe, men i resten av verden, og særlig den litt fattigere delen av den, er høye oljepriser krise. Også fattige land trenger strøm og bensin. De fleste vannpumper går på diesel, de fleste tjenesteytere bruker mye drivstoff, lavtlønte som jobber langt hjemmefra er avhengig av transport, industrien (den lille vi har) er avhengig av energi, i en allerede hamra fiskeriindustri står drivstoffkostnader for minst 30%. Her er en lite økning i oljeprisen kroken på døra for mange. Eller for å si det på en annen måte. Her betyr en liten økning i oljeprisen at mange dør. Mennesker dør.
I Namibia blir det ny rekord i bensinpriser på mandag. Da vil prisen på 95 oktan for første gang passere 7 dollar til 7,09. Dette er i Windhoek, i andre deler av landet vil prisen ligge på 7,43. Det betyr at matpriser, som allerede er økende blant annet på grunn av større produksjon av biobrensel på verdensbasis, vil stige enda litt til. Taxipriser vil gå opp noen dollar per tur. For en som tjener 50 dollar dagen betyr 4 dollar mer i utgifter per dag ganske mye. Og når alt det andre også blir littegrann dyrere, landet tjener enda litt mindre penger siden enda litt flere bedrifter legger ned, enda noen til ikke har råd til medisiner og enda et par til tyr til desperat kriminalitet for å finne en ende på elendighetene, ja da er det vanskelig å se positivt på fremtiden.
Fiskeriene har allerede meldt at alle båter vil gå til kai – det betyr at noen tusen arbeidsplasser mistes – at noen titalls tusen mennesker mister direkte eller indirekte inntekt til livsnødvendige varer. I mindre tettsteder som Tsumkwe vil strømprisene gå opp så mye at over halvparten av de som i dag er på elektrisitetsnettet ikke har råd til det lenger. Siden strømleverandørene er private og skal gi overskudd til sine eiere, så rammer økningen også staten hardt. I enkelte regioner har alle statskontorer mistet strømmen på grunn av manglende betalingsevne. De som trenger identifikasjonspapirer, sertifikat, fødselssertifikat og fødselssertifikat får det ikke, og uten ID papirer så får man ingenting. Det private næringsliv synes det er viktigere å tjene penger enn å legge til rette for grunnleggende tjenester for folk. Det er nemlig statens sin oppgave sier de. Og dersom staten ikke har inntekter nok til å betale for økte utgifter så er ikke det deres problem.
I Norge skal vi sikkert begynne å sutre over høye bensinpriser igjen. I Norge er gjennomsnittslønna på i overkant av 350 000 i året. I Namibia er gjennomsnittslønna på ca. 50 000 i året. I tilegg er 35% arbeidsledige her mot drøye 2% i Norge. Den relative prisen på bensin er derfor ekstremt lav i Norge. Ekstremt lav. Men dessverre er flertallet av nordmenn rett og slett for dumme til å skjønne det. Her får høye bensinpriser følger for folks overlevelse. Her dør folk på grunn av høy oljepris. Men det er vel lite trolig at Norge vil jo noe særlig mer i bistand selv om behovet øker paralet med vår økende formue. Det er nok fortsatt viktigere for oss å sørge for billigere sprit og tobakk og lavere skatter. Siv sitt mannskap får nok godt med støtte også i år. For nordmenn driter i andre enn nordmenn.
I Oslo er det opprør for at det ikke er nok båtplasser... Godt det er viktige ting som diskuteres i et valgår.
Thursday, July 19, 2007
Wednesday, July 18, 2007
svigers tale
Som lovet, her er min nybakte svigerfars tale til bryllupet
Tale til Trine og Anders lørdag 2. juni 2007
Kjære familie og venner til Trine og Anders, kjære Trine og Anders.
Først vil jeg bare sin noen få ord på engelsk. Hoveddelen blir på norsk, og de som heller ikke får med seg alt herfra kan da gå inn på bloggen til Anders: andy-i-verden/blogspot.com og lese hele teksten. På grunn av lokal lovgivning er ikke teksten tilgjengelig på nettet før over helgen.
Dear friends to Trine and Anders. Welcome to Stavanger and welcome to Trines and Anders party. I am Trines dad, and I am little unsure whether this is a wedding, a celebration or a combination. Time will show. As father to the bride, it is a custom in our country, as well in most other countries, that he will say some words to his daughter. He will also welcome her chosen husband to the family. As they already are married, we could skip all this formalities and dig into the food and the drinking. But, by doing so, someone might be disappointed by being left out of the list of speakers. I hope you all will forgive me, for giving the rest of this talk in Norwegian. I am sure that either Trine or Anders will give you the short version during the forthcoming coffee break.
Ja, som dere hørte ønsket jeg her den øvrige verden velkommen. Jeg fortalte blant annet at jeg er faren til Trine, og det kan vel kanskje være godt å få sagt det til dere også. Nå er jeg litt usikker hvorvidt flere språkgrupper er representerte her i dag, men jeg tro at jeg lar disse språkgruppene ligge og overlater til dere to å oversette til mulige lokale stammespråk, men bare hvis mitt budskap skulle etterspørres.
I dag skrives nok et kapittel i historien om Trine og hennes Afrikanske eventyr.
Vi visste lite om Afrika den gangen da du så dagens lys i Bergen. Du var ikke mer enn halvannen måned gammel, da vi vurderte et jobbtilbud i Sierra Leone, Vest-Afrika.
Jobben i Sierra Leone ble det ikke noe av, men kanskje bestemte du deg allerede den gangen:
”når jeg blir stor nok til å bestemme, da drar jeg på egen hånd”.
Knapt nitten år gikk det, før din ferd ut i verden startet for alvor. Den startet nok midt i tiden på den videregående skole, men det var nok etter skolen at det hele tok av.
Å brenne for noe og ha engasjement er ofte ikke nok i seg selv. Det hjelper ofte med litt bagasje når en skal ut i verden. Det er ikke mye vi foreldre skal skryte på oss, men vi er stolte over å ha gitt deg litt ballast hjemmefra. Noe å bygge videre på. Mye har du klart på egen hånd. Du har utdannet deg cand. mag. med fagene psykologi, religionshistorie og sosialantropologi. Du har blant annet også jobbet som programtrainee i Ghana og i flere år som programkonsulent for Fredskorpset. For tiden er du, som de fleste vet, prosjektkoordinator for et utdanningsprosjekt for San-befolkningen i Namibia. Tove og jeg har vært på besøk i Tsumkve, Namibia - noe som har satt store spor i vår hverdag. Blant annet er vi stolte andelshavere av det første San konstruerte vannhullet for elefanter i regionen. Dette er blant ett av Anders sine store prosjekter.
Men før Namibia sto du for en annen bragd. Du fikk meg nemlig til å ta turen til Ghana. At tiden går fort, og av og til litt for fort, skjønner vi når denne Ghana turen fant sted for mer enn 10 år siden.
Vi kjenner alle til begrepet ”å bli bitt av noe”, og det var vel det som skjedde. Filmen om Karen Blixen og ”Mitt Afrika”, blir vel noe av det nærmeste som kan forklare fenomenet ”å bli bitt av”.
Ingen, i alle fall ingen som jeg kjenner, reiser til Afrika for å ligge på en solseng for å la seg grille. Reiser en til Afrika, tror jeg det er på grunn av et engasjement og med et ønske om å utrette noe.
Engasjement - det har du.
· Du bryr deg om de som ikke har vært så heldig som deg
· Du bryr deg om de som ikke har alt som du har,
· Du bryr deg om de som ikke har arbeid,
· Du bryr deg om de som spiller og synger på et gatehjørne,
· Du bryr deg om de som verken kan lese eller skrive,
· Du bryr deg om de som går sulten til sengs,
· Du bryr deg om de som stjeler for å bli mette og
· Du bryr deg om de som drikker for å glemme.
Her kunne jeg fulgt opp med eksempler på alt som jeg nevnte ovenfor, men skal begrense meg til en liten historie fra Ghana. Vi var på kjøretur og veien var ikke av god norsk bygdestandard. Den var noen hakk verre. Veien ble dårligere og dårligere og til slutt sto vi stille foran et hull i veien og en liten gruppe unge gutter med spader.
”Wait, wait, we will fix the road for you, mama”. Det var Trine som kjørte. Så jobbet de for fulle mugger i to minutt og hullet ble fylt igjen og vi kunne fortsette ferden. Da vi passerte strakte de frem ”bompengehendene sine” og Trine betalte gladelig.
”Helt topp” sa hun. ”De som har fantasi og kreativitet til først å stjele spader, så grave hull og deretter fylle igjen, trenger belønning for innsatsen. Dette er mye bedre enn tigging. Tigging må erstattes med et eller annet engasjement, nesten samme hva, men alle som gjør noe ekstra skal få litt hjelp av meg”.
Her har vi andre kanskje mye å lære.
Kjære Anders.
Du kom ganske stille inn i livet vårt. Kanskje ikke så stille inn i livet til Trine, men det gikk litt tid før vi ante at du var der. Å bruke ”Redd Barna” som sjekketriks synes jeg var kanskje vel bistands orientert, men etter hva vi ser i dag så virket det i hvert fall.
For at alle skal vite hvilke kjekk gutt du er så skal jeg sitere litt fra din CV:
Anders har de siste årene jobbet som prosjektleder for ulike utvekslingsprogram i Redd Barna og Vennskap Nord/Sør. Han jobber samtidig mye med utdanning og opplysningsarbeid rettet mot ungdom på alle alderstrinn og har lang erfaring i bruk av alternative undervisningsmetoder. Alt dette og litt til får Anders bruk for enten han nå steller en kjøkkenhage i Namibia eller når han sender ungdom ut for å oppleve en større, en annerledes og en spennende verden. Anders sitt engasjement gjør det mulig for ungdom å øke sin kulturelle kompetanse og sin kulturelle bevissthet. Etter hans mening bør all ungdom få anledning å se verden fra en ny og annen vinkel. Han lover også at har du ikke nok å skrive hjem om, så hjelper han deg jammen å skrive også.
Har dere lest bloggen ”andy-i-verden”? Nei, vel da!!
I denne bloggen har Anders i lang tid skrevet om de daglige gjøremål i Namibia. Han skriver om mennesker han har møtt, og om begivenheter som skjer. Jeg må vel si å være hans største fan. Hans epistler om ditt og datt er så velformulerte, vittige og etterrettelige at det bare er å gi seg over.
De som leser bloggen hans er også inviterte til å skrive kommentarer. Hver måned blir det utdelt en bistandspris til beste kommentar. Needless to say: I have been the winner for the past twelve months. Her er det bare å hive seg på karusellen, så vanker det kanskje en Namibia tur i premie.
Du er så absolutt ikke noe A4 menneske, og ikke tror jeg at
Trine ville hatt deg dersom du var skrudd sammen på en slik kvadratisk måte.
I mai for to år siden giftet jeg bort Hilde. Det var min ilddåp som far. Alt før et bryllup er for en far bare trening til noe stort og forløsende på selve dagen. Som jeg sa til Jan-Erik for to år siden, så regner jeg med at dette blir min siste opptreden som far i en bryllups sammenheng, og skulle du ha noen andre tanker i en annen retning, da vil jeg gjerne at vi ordner opp i dette under kaffen.
Du vet kanskje også at jenter ofte ønsker å gifte seg med en mann som ligner på sin egen far. Andre for bedømme hvorvidt dette er riktig i vårt tilfelle, men jeg kan ikke tenke på så mange andre, bortsett fra meg selv da, som kan være en så god medspiller for henne i Afrika som det du er. Takk for at du er der.
Så skal jeg få lov å hilse fra noen som ikke lenger er blant oss, og som derfor heller ikke kunne komme. Ikke det at jeg driver med spiritisme eller andre okkulte øvelser, men siden jeg kjente Trine sine besteforeldre litt lengre enn henne, vet jeg også at i dag hadde de kost seg. De hadde feiret med oss - fordi de hadde sett en lykkelig jente og de hadde sett en like lykkelig brudgom.
På vegne av Tove og meg selv ønsker jeg dere alt godt i tiden som kommer. Dere har valgt en litt spesiell bryllupstur, eller kanskje heller en litt mer spesiell samlivsform i tiden som kommer. Slik som jeg ser det, vil dere trenge alle de lykkeønskinger som fremskaffes kan.
Vi gratulerer også alle foreldre og besteforeldre med de to unge.
La oss drikke Trine og Anders sin skål.
SKÅL!
Takk for oppmerksomheten.
Tale til Trine og Anders lørdag 2. juni 2007
Kjære familie og venner til Trine og Anders, kjære Trine og Anders.
Først vil jeg bare sin noen få ord på engelsk. Hoveddelen blir på norsk, og de som heller ikke får med seg alt herfra kan da gå inn på bloggen til Anders: andy-i-verden/blogspot.com og lese hele teksten. På grunn av lokal lovgivning er ikke teksten tilgjengelig på nettet før over helgen.
Dear friends to Trine and Anders. Welcome to Stavanger and welcome to Trines and Anders party. I am Trines dad, and I am little unsure whether this is a wedding, a celebration or a combination. Time will show. As father to the bride, it is a custom in our country, as well in most other countries, that he will say some words to his daughter. He will also welcome her chosen husband to the family. As they already are married, we could skip all this formalities and dig into the food and the drinking. But, by doing so, someone might be disappointed by being left out of the list of speakers. I hope you all will forgive me, for giving the rest of this talk in Norwegian. I am sure that either Trine or Anders will give you the short version during the forthcoming coffee break.
Ja, som dere hørte ønsket jeg her den øvrige verden velkommen. Jeg fortalte blant annet at jeg er faren til Trine, og det kan vel kanskje være godt å få sagt det til dere også. Nå er jeg litt usikker hvorvidt flere språkgrupper er representerte her i dag, men jeg tro at jeg lar disse språkgruppene ligge og overlater til dere to å oversette til mulige lokale stammespråk, men bare hvis mitt budskap skulle etterspørres.
I dag skrives nok et kapittel i historien om Trine og hennes Afrikanske eventyr.
Vi visste lite om Afrika den gangen da du så dagens lys i Bergen. Du var ikke mer enn halvannen måned gammel, da vi vurderte et jobbtilbud i Sierra Leone, Vest-Afrika.
Jobben i Sierra Leone ble det ikke noe av, men kanskje bestemte du deg allerede den gangen:
”når jeg blir stor nok til å bestemme, da drar jeg på egen hånd”.
Knapt nitten år gikk det, før din ferd ut i verden startet for alvor. Den startet nok midt i tiden på den videregående skole, men det var nok etter skolen at det hele tok av.
Å brenne for noe og ha engasjement er ofte ikke nok i seg selv. Det hjelper ofte med litt bagasje når en skal ut i verden. Det er ikke mye vi foreldre skal skryte på oss, men vi er stolte over å ha gitt deg litt ballast hjemmefra. Noe å bygge videre på. Mye har du klart på egen hånd. Du har utdannet deg cand. mag. med fagene psykologi, religionshistorie og sosialantropologi. Du har blant annet også jobbet som programtrainee i Ghana og i flere år som programkonsulent for Fredskorpset. For tiden er du, som de fleste vet, prosjektkoordinator for et utdanningsprosjekt for San-befolkningen i Namibia. Tove og jeg har vært på besøk i Tsumkve, Namibia - noe som har satt store spor i vår hverdag. Blant annet er vi stolte andelshavere av det første San konstruerte vannhullet for elefanter i regionen. Dette er blant ett av Anders sine store prosjekter.
Men før Namibia sto du for en annen bragd. Du fikk meg nemlig til å ta turen til Ghana. At tiden går fort, og av og til litt for fort, skjønner vi når denne Ghana turen fant sted for mer enn 10 år siden.
Vi kjenner alle til begrepet ”å bli bitt av noe”, og det var vel det som skjedde. Filmen om Karen Blixen og ”Mitt Afrika”, blir vel noe av det nærmeste som kan forklare fenomenet ”å bli bitt av”.
Ingen, i alle fall ingen som jeg kjenner, reiser til Afrika for å ligge på en solseng for å la seg grille. Reiser en til Afrika, tror jeg det er på grunn av et engasjement og med et ønske om å utrette noe.
Engasjement - det har du.
· Du bryr deg om de som ikke har vært så heldig som deg
· Du bryr deg om de som ikke har alt som du har,
· Du bryr deg om de som ikke har arbeid,
· Du bryr deg om de som spiller og synger på et gatehjørne,
· Du bryr deg om de som verken kan lese eller skrive,
· Du bryr deg om de som går sulten til sengs,
· Du bryr deg om de som stjeler for å bli mette og
· Du bryr deg om de som drikker for å glemme.
Her kunne jeg fulgt opp med eksempler på alt som jeg nevnte ovenfor, men skal begrense meg til en liten historie fra Ghana. Vi var på kjøretur og veien var ikke av god norsk bygdestandard. Den var noen hakk verre. Veien ble dårligere og dårligere og til slutt sto vi stille foran et hull i veien og en liten gruppe unge gutter med spader.
”Wait, wait, we will fix the road for you, mama”. Det var Trine som kjørte. Så jobbet de for fulle mugger i to minutt og hullet ble fylt igjen og vi kunne fortsette ferden. Da vi passerte strakte de frem ”bompengehendene sine” og Trine betalte gladelig.
”Helt topp” sa hun. ”De som har fantasi og kreativitet til først å stjele spader, så grave hull og deretter fylle igjen, trenger belønning for innsatsen. Dette er mye bedre enn tigging. Tigging må erstattes med et eller annet engasjement, nesten samme hva, men alle som gjør noe ekstra skal få litt hjelp av meg”.
Her har vi andre kanskje mye å lære.
Kjære Anders.
Du kom ganske stille inn i livet vårt. Kanskje ikke så stille inn i livet til Trine, men det gikk litt tid før vi ante at du var der. Å bruke ”Redd Barna” som sjekketriks synes jeg var kanskje vel bistands orientert, men etter hva vi ser i dag så virket det i hvert fall.
For at alle skal vite hvilke kjekk gutt du er så skal jeg sitere litt fra din CV:
Anders har de siste årene jobbet som prosjektleder for ulike utvekslingsprogram i Redd Barna og Vennskap Nord/Sør. Han jobber samtidig mye med utdanning og opplysningsarbeid rettet mot ungdom på alle alderstrinn og har lang erfaring i bruk av alternative undervisningsmetoder. Alt dette og litt til får Anders bruk for enten han nå steller en kjøkkenhage i Namibia eller når han sender ungdom ut for å oppleve en større, en annerledes og en spennende verden. Anders sitt engasjement gjør det mulig for ungdom å øke sin kulturelle kompetanse og sin kulturelle bevissthet. Etter hans mening bør all ungdom få anledning å se verden fra en ny og annen vinkel. Han lover også at har du ikke nok å skrive hjem om, så hjelper han deg jammen å skrive også.
Har dere lest bloggen ”andy-i-verden”? Nei, vel da!!
I denne bloggen har Anders i lang tid skrevet om de daglige gjøremål i Namibia. Han skriver om mennesker han har møtt, og om begivenheter som skjer. Jeg må vel si å være hans største fan. Hans epistler om ditt og datt er så velformulerte, vittige og etterrettelige at det bare er å gi seg over.
De som leser bloggen hans er også inviterte til å skrive kommentarer. Hver måned blir det utdelt en bistandspris til beste kommentar. Needless to say: I have been the winner for the past twelve months. Her er det bare å hive seg på karusellen, så vanker det kanskje en Namibia tur i premie.
Du er så absolutt ikke noe A4 menneske, og ikke tror jeg at
Trine ville hatt deg dersom du var skrudd sammen på en slik kvadratisk måte.
I mai for to år siden giftet jeg bort Hilde. Det var min ilddåp som far. Alt før et bryllup er for en far bare trening til noe stort og forløsende på selve dagen. Som jeg sa til Jan-Erik for to år siden, så regner jeg med at dette blir min siste opptreden som far i en bryllups sammenheng, og skulle du ha noen andre tanker i en annen retning, da vil jeg gjerne at vi ordner opp i dette under kaffen.
Du vet kanskje også at jenter ofte ønsker å gifte seg med en mann som ligner på sin egen far. Andre for bedømme hvorvidt dette er riktig i vårt tilfelle, men jeg kan ikke tenke på så mange andre, bortsett fra meg selv da, som kan være en så god medspiller for henne i Afrika som det du er. Takk for at du er der.
Så skal jeg få lov å hilse fra noen som ikke lenger er blant oss, og som derfor heller ikke kunne komme. Ikke det at jeg driver med spiritisme eller andre okkulte øvelser, men siden jeg kjente Trine sine besteforeldre litt lengre enn henne, vet jeg også at i dag hadde de kost seg. De hadde feiret med oss - fordi de hadde sett en lykkelig jente og de hadde sett en like lykkelig brudgom.
På vegne av Tove og meg selv ønsker jeg dere alt godt i tiden som kommer. Dere har valgt en litt spesiell bryllupstur, eller kanskje heller en litt mer spesiell samlivsform i tiden som kommer. Slik som jeg ser det, vil dere trenge alle de lykkeønskinger som fremskaffes kan.
Vi gratulerer også alle foreldre og besteforeldre med de to unge.
La oss drikke Trine og Anders sin skål.
SKÅL!
Takk for oppmerksomheten.
Monday, July 09, 2007
Lunch i det grønne.
Morgenstund har gull i munn tenkte vi da vi krabbet opp av sengen klokken halvåtte på en søndag. Trine hadde pakket baggen dagen før, nå skulle vi bare få de siste par tingene bært ut, sjekke vann og olje på bilen, og så legge i vei på utflukt. Vi skulle til Khaudum, viltreservatet som ligger 60 kilometer nord for Tsumkwe. Vi var fem stykker på tur. Jeg og Trine i vår bil, og Stacey, George som er professor fra et eller annet universitet i St. Louis, USA, og selvsagt Taeson (jeg VET at jeg skriver navnet forskjellig hver gang). Alle disse tre kjørte i Stacey sin bil.
Vi kjørte en slags bakvei til reservatet slik at vi fikk sjekket et par vannhull på veien. Det første var dessverre nesten tørt – det eneste vi så der var en forvillet struts. Det andre vannhullet var Nhoma 2, det første som ble bygd av TEEP i mars i fjor. Der pumpet det som bare det, men det var ikke noen dyr der når vi kom. Det hadde vært dyr der ganske nylig, for hullet var bare halvfullt til tross for at det ble pumpet på maks. Pumpen kan pumpe opptil 3 kubikk i timen, så det fylles ganske raskt.
Mens vi sjekket vannhullet fikk George det for seg at han skulle sjekke noen steiner eller noe. Han er sosiolog men har jobbet en del med arkeologi i dette området og er derfor alltid på jakt etter steiner som kan være tegn på tidligere bosettinger. Så George la i vei inn i skogen. Etter 15 minutter var vi andre ferdige og klare til å dra. George var fortsatt ikke å se. Stacey sa at han noen ganger mistet tiden litt, men han kom nok snart. Det gjorde han ikke. Etter 45 minutter var var George enda ikke kommet tilbake og flere av oss begynte å bli litt bekymret.
Jeg tok en liten tur etter han for å se etter han, men uten hell. Da jeg kom tilbake til bilen bestemte vi oss for at jeg og Taeseon skulle følge sporene hans innover og se om noe var skjedd. Trine og Stacey ble igjen i tilfelle han kom tilbake. Å gå uten å helt vite hvor man går er ikke så lurt, og særlig ikke her. Det finnes ingen fjell å navigere etter, ingen naturlige kjennetegn, og skogen er såpass tett at det er fort gjort å miste retningen. Det var i tillegg veldig varmt, og George er ingen ung mann. Han er ikke veldig gammel heller, jeg tipper drøye 60, men han har vært gjennom tre runder med lymfekreft, puster som flodhest og har briller tjukke som colaglass (som ikke er et problem før han evt. mister dem). I tillegg har vi de vanlige farene i form av løver, leoparder, hyener, slanger, edderkopper, sinte elefanter og sånt snacks. Det var altså nok av ting som kunne ha skjedd. Vel, jeg og Karate (det vet jeg hvordan skrives) la i vei. Vi fulgte sporene hans i drøye 15 minutter innover. Det var tydelig at han ikke hadde gått så fort, men han hadde tross alt nesten en times forsprang. Vi kunne dessuten heller ikke gå så fort siden vi måtte følge sporene, som ofte var vanskelige å finne. Karate gikk bak meg og ropte mens jeg gikk å kikket ned i bakken. Karate begynte å bli litt bekymret både for George og for seg selv og foreslo å snu. Akkurat da så jeg et nytt sett med spor på bakken foran meg.
Leoparder er ikke spesielt store. De er omtrent halvparten så stor som en løve, noen ganger enda mindre. Det er funnet voksne leoparder som kun veier noen og tjue kilo. De er også mye slankere og smidigere, og vanvittig sterke. De kan drepe en Kudu som veier et par hundre kilo og dra den opp i et tre og ligge der å småspise et par dager. Når de angriper et stort bytte går de rett i strupen og låser kjeven. Mens de henger og kjenner at livet renner ut av byttet begynner de å dra huden av med klørne. På den måten kan de begynne å spise av kjøttet med en gang dyret er drept, i tilfellet det kommer konkurenter som prøver å stjele maten hans. De har, som katter flest, klør som kan trekkes inn under pelsen på potene når det ikke er bruk for dem. Ser vi et større poteavtrykk i bushen her vet vi som regel at det er en av de større kattene, leopard, gepard eller løve, eller en hyene (som har kattelignende avtrykk) Leopard og gepard sporene er ganske like, avlange med smale avtrykk. Den viktigste forskjellen er at geparden, som det eneste kattedyret i verden, ikke kan trekke inn klørne. Sporet foran meg hadde ikke klør, dermed visste jeg at det var en leopard. Det er ikke bekymringsfullt i seg selv. Det var vindstille, det var tidlig morgen og sporet kunne vært flere timer gammelt. Hadde det ikke vært for en liten detalj. Sporet var oppå sporet til George. Og det gikk i samme retning.
Nuvel, dette er tidspunktet hvor også jeg begynte å kjenne en viss grad av bekymring. Jeg visste ikke hvor George var men jeg visste hvilken retning han hadde gått. Jeg visste at en leopard var i nærheten og at den sannsynligvis visste akkurat hvor George var. Men den leoparden visste nok også at jeg og Karate var rett i nærheten, og det var bra. Leoparder angriper aldri mennesker for å spise de opp, med mindre de er gamle eller syke, evt. at mennesket er gammelt eller sykt. Og den vil hvertfall ikke sløse med energien når den vet at det er enda flere mennesker i nærheten som sikkert vil ta byttet fra den. Så sjansen for at denne leoparden skulle angripe George var liten, og det var enda mindre sjanse for at den ville angripe oss, for vi var jo to. Men rasjonaliseringen min hjalp ikke så veldig og jeg følte meg ikke noe lettere til sinns. Karate ante ikke noe om leoparden (det gjør han fortsatt ikke) når han kom bort til meg og spurte en gang til om vi kunne snu. Han var både sliten og redd og dessuten visste han ikke veien tilbake til bilen og var redd for å gå seg bort.
Jeg må innrømme at jeg da tok en beslutning som føltes litt ekkel. Jeg tenkte for meg selv at George kunne være langt foran oss, og dersom han virkelig hadde gått seg bort så var det mer hjelp i å få skaffet skikkelig hjelp (profesjonelle, bevæpnede sporfinnere). Dersom han ikke hadde gått seg helt bort og fortsatt var i stand til å gå, så hadde han sikkert vett til gå med solen i ansiktet tilbake (vi hadde solen i ryggen når vi fulgte han) og dermed ville han til slutt finne veien og dermed også bilen. Dersom han hadde blitt bitt eller spist av noe så kunne ikke jeg gjøre så mye med det. Spist er spist. Og jeg likte ikke tanken på at den der leoparden lå et eller annet sted og visste at vi var der. Så vi snudde og fulgte sporene våre tilbake til bilen. Når vi kom tilbake hadde vi vært borte i ca. 30 minutter. Og der, rett ved bilen, sto George. Han hadde ikke gått seg bort sa han, han bare mistet retningen litt. Og surra i en og en halv time inni bushen. Han hadde til og med GPS med seg, men den ville han ikke bruke. ”jeg foretrekker å greie meg uten”. Dust!
Underlig nok så var følelsen min da jeg så han stå der ved bilen ikke lettelse. Jeg var faktisk nesten litt skuffet. Han hadde fortjent å bli litt småbitt av et eller annet når han er så inderlig tjukk i huet. Ikke noe farlig noe. En grevling eller leopardslange f.eks. Han dør ikke, mister ikke noen kroppsdel men har det bare ubehagelig noen dager. Det hadde han fortjent.
Vel, vi kom oss etterhvert videre på vår søndagstur. Foreløpig hadde det ikke vært så veldig stor uttelling. En struts og en unødvendig leteaksjon var ikke mye å skrive hjem om (jeg ser nå at det jo faktisk ble ganske mye å skrive hjem om, men dere skjønner hva jeg mener). Vi var nå kommet inn i Khaudum og allerede begynte tegnene på liv å bli mange. På alle kanter lå det knekte trær og veien var full av spor etter elefanter. Plutselig stopper Stacey på veien foran oss og vi ser en røysky komme opp fra baksiden på en liten topp. Og så ser vi flokken. En gjeng på 20-25 elefanter i alle årsklasser fra et par måneder og opp til 40-50 år løper foran oss på veien. De krysser veien og fortsetter opp i lia. Vi kjører forsiktig frem og rekker akkurat å stoppe slik at vi kan slippe frem en ny gruppe av elefanter, denne gang bare 6-7 stykker. Vi kjører så rundt hele vannhulet og slår leir på andre siden under et kamuflert utkikkspunkt. Lunchen nytes mens vi ser elefanter, kuduer, gnuer, villsvin, perlehøner og gribber leske strupen. Ikke så verst altså.
Etter denne velsmakende og opplevelsesrike lunchen kjørte vi videre til et vannhull lengre inn i reservatet. Det ligger ikke mer enn 6 kilometer fra en campingplass men er allikevel omtrent alltid fullt av dyr. Og vi ble ikke skuffet. Ikke bare var det en flokk elefanter også her, men vi så også seks Roan antiloper (jeg vet ikke det norske navnet). Roan er en utryddingstruet antiloperase. Det er noen tusen igjen i verden, ca. 900 av dem er i Khaudum. Og vi så seks av dem.
Vi satt opp stolene, tok frem colaen og satt og så på elefanter, antiloper og solnedgang i nesten en time. Karate vandret litt hvileløst hit og dit og spurte ofte hvor nært han kunne gå elefantene. Jeg svarte, som sant var, at det kom an på elefantene. Siden flokken vi nå så hadde flere månedsgamle kalver så var det neppe så lurt å gå veldig nært. Nybakte mødre er gjerne litt hormonelle, også i elefantverden. Hvis han skulle gå nærmere så måtte han se godt etter eventuelle endringer i oppførselen deres. Han spurte om det var greit å gå ned til en vei som var mellom oss og elefantene. Jada, sa jeg. Veien lå ca. 80 meter fra dyrene. Men, la jeg til, ikke gå noe nærmere. Det er ikke noe poeng å yppe unødvendig. Neida, sa han og vandret i vei. Men selvsagt, når han kom til veien tok han opp kameraet og begynte å gå enda nærmere. Jeg ropte litt og sa at det var dumt. Men det hjalp ikke. Så da gav jeg opp. Hvis han på død og liv ville sjekke undersiden av en elefantfot skulle ikke jeg stå i veien. Det gikk jo bra til slutt, ingen elefant ville skitne til foten sin. Men hvorfor er folk så korka? Det er sikkert sirkus sin skyld. De har gitt folk inntrykk av at elefanter er hyggelige og vise dyr som spiser pianøtter og står på to bein. Faktum er at de er 6 tonn store hormonelle beist som ikke liker å bli forstyrra. Og rett som de er så dreper de folk. I Namibia har de drept 8 personer til nå i år.
Jaja, etter dette satt vi oss i bilen og kjørte hjemover. På veien så vi en liten giraffamilie. Mor og far og sønn som gumlet blader, skakket på hodet og syntes sikkert vi så ganske teite ut. De skulle sett seg selv i speilet... Og i mørket på den siste etappen kranglet vi med en flokk kyr som nektet å flytte seg av veien.
Alt i alt en fin dag. Og det er jo ikke så verst at vi bor et sted som bare er en lite kjøretur unna alt dette. Neste gang håper jeg å kunne dra uten forvillede professorer og overmodige koreanere. Aller helst vil jeg gjøre det med venner og familie fra Norge.
Kommer dere?
Vi kjørte en slags bakvei til reservatet slik at vi fikk sjekket et par vannhull på veien. Det første var dessverre nesten tørt – det eneste vi så der var en forvillet struts. Det andre vannhullet var Nhoma 2, det første som ble bygd av TEEP i mars i fjor. Der pumpet det som bare det, men det var ikke noen dyr der når vi kom. Det hadde vært dyr der ganske nylig, for hullet var bare halvfullt til tross for at det ble pumpet på maks. Pumpen kan pumpe opptil 3 kubikk i timen, så det fylles ganske raskt.
Mens vi sjekket vannhullet fikk George det for seg at han skulle sjekke noen steiner eller noe. Han er sosiolog men har jobbet en del med arkeologi i dette området og er derfor alltid på jakt etter steiner som kan være tegn på tidligere bosettinger. Så George la i vei inn i skogen. Etter 15 minutter var vi andre ferdige og klare til å dra. George var fortsatt ikke å se. Stacey sa at han noen ganger mistet tiden litt, men han kom nok snart. Det gjorde han ikke. Etter 45 minutter var var George enda ikke kommet tilbake og flere av oss begynte å bli litt bekymret.
Jeg tok en liten tur etter han for å se etter han, men uten hell. Da jeg kom tilbake til bilen bestemte vi oss for at jeg og Taeseon skulle følge sporene hans innover og se om noe var skjedd. Trine og Stacey ble igjen i tilfelle han kom tilbake. Å gå uten å helt vite hvor man går er ikke så lurt, og særlig ikke her. Det finnes ingen fjell å navigere etter, ingen naturlige kjennetegn, og skogen er såpass tett at det er fort gjort å miste retningen. Det var i tillegg veldig varmt, og George er ingen ung mann. Han er ikke veldig gammel heller, jeg tipper drøye 60, men han har vært gjennom tre runder med lymfekreft, puster som flodhest og har briller tjukke som colaglass (som ikke er et problem før han evt. mister dem). I tillegg har vi de vanlige farene i form av løver, leoparder, hyener, slanger, edderkopper, sinte elefanter og sånt snacks. Det var altså nok av ting som kunne ha skjedd. Vel, jeg og Karate (det vet jeg hvordan skrives) la i vei. Vi fulgte sporene hans i drøye 15 minutter innover. Det var tydelig at han ikke hadde gått så fort, men han hadde tross alt nesten en times forsprang. Vi kunne dessuten heller ikke gå så fort siden vi måtte følge sporene, som ofte var vanskelige å finne. Karate gikk bak meg og ropte mens jeg gikk å kikket ned i bakken. Karate begynte å bli litt bekymret både for George og for seg selv og foreslo å snu. Akkurat da så jeg et nytt sett med spor på bakken foran meg.
Leoparder er ikke spesielt store. De er omtrent halvparten så stor som en løve, noen ganger enda mindre. Det er funnet voksne leoparder som kun veier noen og tjue kilo. De er også mye slankere og smidigere, og vanvittig sterke. De kan drepe en Kudu som veier et par hundre kilo og dra den opp i et tre og ligge der å småspise et par dager. Når de angriper et stort bytte går de rett i strupen og låser kjeven. Mens de henger og kjenner at livet renner ut av byttet begynner de å dra huden av med klørne. På den måten kan de begynne å spise av kjøttet med en gang dyret er drept, i tilfellet det kommer konkurenter som prøver å stjele maten hans. De har, som katter flest, klør som kan trekkes inn under pelsen på potene når det ikke er bruk for dem. Ser vi et større poteavtrykk i bushen her vet vi som regel at det er en av de større kattene, leopard, gepard eller løve, eller en hyene (som har kattelignende avtrykk) Leopard og gepard sporene er ganske like, avlange med smale avtrykk. Den viktigste forskjellen er at geparden, som det eneste kattedyret i verden, ikke kan trekke inn klørne. Sporet foran meg hadde ikke klør, dermed visste jeg at det var en leopard. Det er ikke bekymringsfullt i seg selv. Det var vindstille, det var tidlig morgen og sporet kunne vært flere timer gammelt. Hadde det ikke vært for en liten detalj. Sporet var oppå sporet til George. Og det gikk i samme retning.
Nuvel, dette er tidspunktet hvor også jeg begynte å kjenne en viss grad av bekymring. Jeg visste ikke hvor George var men jeg visste hvilken retning han hadde gått. Jeg visste at en leopard var i nærheten og at den sannsynligvis visste akkurat hvor George var. Men den leoparden visste nok også at jeg og Karate var rett i nærheten, og det var bra. Leoparder angriper aldri mennesker for å spise de opp, med mindre de er gamle eller syke, evt. at mennesket er gammelt eller sykt. Og den vil hvertfall ikke sløse med energien når den vet at det er enda flere mennesker i nærheten som sikkert vil ta byttet fra den. Så sjansen for at denne leoparden skulle angripe George var liten, og det var enda mindre sjanse for at den ville angripe oss, for vi var jo to. Men rasjonaliseringen min hjalp ikke så veldig og jeg følte meg ikke noe lettere til sinns. Karate ante ikke noe om leoparden (det gjør han fortsatt ikke) når han kom bort til meg og spurte en gang til om vi kunne snu. Han var både sliten og redd og dessuten visste han ikke veien tilbake til bilen og var redd for å gå seg bort.
Jeg må innrømme at jeg da tok en beslutning som føltes litt ekkel. Jeg tenkte for meg selv at George kunne være langt foran oss, og dersom han virkelig hadde gått seg bort så var det mer hjelp i å få skaffet skikkelig hjelp (profesjonelle, bevæpnede sporfinnere). Dersom han ikke hadde gått seg helt bort og fortsatt var i stand til å gå, så hadde han sikkert vett til gå med solen i ansiktet tilbake (vi hadde solen i ryggen når vi fulgte han) og dermed ville han til slutt finne veien og dermed også bilen. Dersom han hadde blitt bitt eller spist av noe så kunne ikke jeg gjøre så mye med det. Spist er spist. Og jeg likte ikke tanken på at den der leoparden lå et eller annet sted og visste at vi var der. Så vi snudde og fulgte sporene våre tilbake til bilen. Når vi kom tilbake hadde vi vært borte i ca. 30 minutter. Og der, rett ved bilen, sto George. Han hadde ikke gått seg bort sa han, han bare mistet retningen litt. Og surra i en og en halv time inni bushen. Han hadde til og med GPS med seg, men den ville han ikke bruke. ”jeg foretrekker å greie meg uten”. Dust!
Underlig nok så var følelsen min da jeg så han stå der ved bilen ikke lettelse. Jeg var faktisk nesten litt skuffet. Han hadde fortjent å bli litt småbitt av et eller annet når han er så inderlig tjukk i huet. Ikke noe farlig noe. En grevling eller leopardslange f.eks. Han dør ikke, mister ikke noen kroppsdel men har det bare ubehagelig noen dager. Det hadde han fortjent.
Vel, vi kom oss etterhvert videre på vår søndagstur. Foreløpig hadde det ikke vært så veldig stor uttelling. En struts og en unødvendig leteaksjon var ikke mye å skrive hjem om (jeg ser nå at det jo faktisk ble ganske mye å skrive hjem om, men dere skjønner hva jeg mener). Vi var nå kommet inn i Khaudum og allerede begynte tegnene på liv å bli mange. På alle kanter lå det knekte trær og veien var full av spor etter elefanter. Plutselig stopper Stacey på veien foran oss og vi ser en røysky komme opp fra baksiden på en liten topp. Og så ser vi flokken. En gjeng på 20-25 elefanter i alle årsklasser fra et par måneder og opp til 40-50 år løper foran oss på veien. De krysser veien og fortsetter opp i lia. Vi kjører forsiktig frem og rekker akkurat å stoppe slik at vi kan slippe frem en ny gruppe av elefanter, denne gang bare 6-7 stykker. Vi kjører så rundt hele vannhulet og slår leir på andre siden under et kamuflert utkikkspunkt. Lunchen nytes mens vi ser elefanter, kuduer, gnuer, villsvin, perlehøner og gribber leske strupen. Ikke så verst altså.
Etter denne velsmakende og opplevelsesrike lunchen kjørte vi videre til et vannhull lengre inn i reservatet. Det ligger ikke mer enn 6 kilometer fra en campingplass men er allikevel omtrent alltid fullt av dyr. Og vi ble ikke skuffet. Ikke bare var det en flokk elefanter også her, men vi så også seks Roan antiloper (jeg vet ikke det norske navnet). Roan er en utryddingstruet antiloperase. Det er noen tusen igjen i verden, ca. 900 av dem er i Khaudum. Og vi så seks av dem.
Vi satt opp stolene, tok frem colaen og satt og så på elefanter, antiloper og solnedgang i nesten en time. Karate vandret litt hvileløst hit og dit og spurte ofte hvor nært han kunne gå elefantene. Jeg svarte, som sant var, at det kom an på elefantene. Siden flokken vi nå så hadde flere månedsgamle kalver så var det neppe så lurt å gå veldig nært. Nybakte mødre er gjerne litt hormonelle, også i elefantverden. Hvis han skulle gå nærmere så måtte han se godt etter eventuelle endringer i oppførselen deres. Han spurte om det var greit å gå ned til en vei som var mellom oss og elefantene. Jada, sa jeg. Veien lå ca. 80 meter fra dyrene. Men, la jeg til, ikke gå noe nærmere. Det er ikke noe poeng å yppe unødvendig. Neida, sa han og vandret i vei. Men selvsagt, når han kom til veien tok han opp kameraet og begynte å gå enda nærmere. Jeg ropte litt og sa at det var dumt. Men det hjalp ikke. Så da gav jeg opp. Hvis han på død og liv ville sjekke undersiden av en elefantfot skulle ikke jeg stå i veien. Det gikk jo bra til slutt, ingen elefant ville skitne til foten sin. Men hvorfor er folk så korka? Det er sikkert sirkus sin skyld. De har gitt folk inntrykk av at elefanter er hyggelige og vise dyr som spiser pianøtter og står på to bein. Faktum er at de er 6 tonn store hormonelle beist som ikke liker å bli forstyrra. Og rett som de er så dreper de folk. I Namibia har de drept 8 personer til nå i år.
Jaja, etter dette satt vi oss i bilen og kjørte hjemover. På veien så vi en liten giraffamilie. Mor og far og sønn som gumlet blader, skakket på hodet og syntes sikkert vi så ganske teite ut. De skulle sett seg selv i speilet... Og i mørket på den siste etappen kranglet vi med en flokk kyr som nektet å flytte seg av veien.
Alt i alt en fin dag. Og det er jo ikke så verst at vi bor et sted som bare er en lite kjøretur unna alt dette. Neste gang håper jeg å kunne dra uten forvillede professorer og overmodige koreanere. Aller helst vil jeg gjøre det med venner og familie fra Norge.
Kommer dere?
Saturday, July 07, 2007
Fotballkamp
Tysoen (han som også er kjent som Karate og Kinamann og som er fra Sør-Korea) snakket med Dam på biblioteket om å gå til landsbyen hans. Det er ikke så veldig langt, kanskje 10-12 kilometer. Men når hver eneste kilometer går gjennom myk, dyp sand, i tørt klima og 13-1400 meter over havet så blir det fort litt tungt. De snakket litt frem og tilbake før Trine kom inn i rommet. Da sa Dam:
- Trine kan ikke bli med.
- Hvorfor ikke? spurte Tysoen.
- Fordi hun er for feit.
Tysoen, som ikke er vant til denne ekslusive formen for høflighet og uttrykk for vennskap, ble lettere sjokkert.
- Ja, sa Trine. Jeg er for feit. Dessuten er jeg for lat.
- Det stemmer helt, sa Dam. Du er for feit og for lat.
Å holde seg i form her nede er ikke noen spøk. Jeg har nettopp kommet inn etter en lengre fotballkamp som endte, så vidt jeg vet, 2-2. Jeg ba om å bli bytta ut etter 10 minutter. Da hadde jeg blodsmak i munnen, tunga hang langt nedenfor beltet og øyne som vekslet mellom kryssnavigering og epeleptisk dirring. Om det har å gjøre med høyden, intensiteten i fotballkampen eller det at jeg ganske tidlig i kampen ble taklet så hard at jeg var nødt til å bremse skrubbingen langs sanden med underkjeven skal jeg ikke si for sikkert (jeg fikk til og med frispark!). Det som er sikkert er at alle former idrettsaktige aktiviteter ser ut til å ta fullstendig knekken på meg. Det kan hende at jeg rett og slett er i usaklig dårlig form, men jeg håper til det lengste at det ikke er så enkelt. Jeg føler sterkt for at det må finnes en eller annen vitenskaplig forklaring som går utover min generelle kroppslige tilstand. Underlig nok ser Trine ut til å fikse det mye bedre enn meg. Hun går på den der gåmaskinen sin hver eneste ettermiddag i minimum 20 minutter, og hun kan både snakke, dusje og innta føde etterpå.
Fotballkampen var forøvrig interessant. Vi skulle spille mot Mangetti Dunes, et lag som er viden kjent for å være godt organisert og gode tekniske. Viden kjent betyr i denne sammenhengen fra veterinærgjerdet til grensen til Botswana. Vår største fordel var at vi spilte på hjemmebane – en bane som er så full av hull og stein og kumøkk at man må være svært erfaren for å ha noen som helst ide om hvor ballen havner om man er så heldig å treffe den i det hele tatt. Eugene skulle være treneren vår. Hvorfor vet jeg ikke, han har aldri trent oss før så vidt jeg vet (nå må det sies at jeg heller aldri har spilt på laget før .- så det er ikke umulig at jeg har gått glipp av det). Han begynte med å si at vi skulle fokusere på det defensive i første omgang, og så slite de ut i andre. Da begynte alle å le og sa at han heller fikk stå på siden og justere oss underveis. Før vi begynte samlet vi oss i en ring og holdt rundt hverandre. Jeg tenkte at vi sikkert skulle si noe av typen ”sjikkelakksjikkelakke heiheiheil. Tsumkwe er laget som har vaska seg” eller en slags massesuggererende selvtillitsfremmende roping hvor noen sier at vi er dødsgode, skal vinne og hvor vi avslutter med å stikke en hånd mot midten av sirkelen og samlet løfte hånda mens vi roper oooooooo eller noe sånt. Jeg tok feil. Vi skulle be til Gud. Etter bønnen, som var på et språk jeg aldri har hørt før, sa vi alle amen og gikk ut på banen.
Jeg skulle spille midtbane. Jeg hadde bedt om å få spille i forsvar fordi jeg antok at jeg ikke trengte å løpe så mye der. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle spille midtbane, og fikk vite at forsvarsspilleren vår som spilte bak meg hadde fått i oppgave å passe på meg. Takk for tilliten...
Jeg begynte altså med å bli taklet. Det var så grovt at Trine, som satt bak det ene målet og latet som hun brydde seg (bak det ene målet er hagen vår) nesten løp ut på banen og kjeftet. Etterpå løp jeg litt frem og tilbake. Fikk sjelden ballen av medspillere, men fikk den noen ganger av motstanderne. Eugene sto på siden og ropte at jeg skulle stå foran han av en eller annen grunn. Det gidda jeg ikke, så jeg fortsatte å løpe litt frem å tilbake. Et par ganger sentret jeg og sånn – og følte alt i alt at jeg gjorde en hederlig innsats. Men etter 10 minutter var jeg kjørt og nærmest krabbet av banen. Til tross for blodsmaken og den ekstreme slimproduksjon hold jeg maska og viste alle eplekjekt at jeg fortsatt var i stand til å kommunisere før jeg fortet meg hjem. Der drakk jeg to liter vann, skyllet ansiktet og pustet tungt i noen minutter, før jeg tok en tur rundt banen og pratet til medspillere og motspillere og gav inntrykk av at jeg var like fin.
Jeg fikk ikke akkurat dårlig kritikk av forståsegpåerne som satt på sidelinja og drakk øl og kommenterte (heldigrisene...). Flere sa at jeg løp mye og at de hadde sett verre. Ikke verst med tanke på at det tross alt var debuten. Og de som har hørt historiene om hvordan jeg gjorde det i aldersbestemt fotball i yngre dager vil være enig i at dette er en stor forbedring. Nå blir det neppe noen ny kamp siden jeg reiser til Norge snart, og det er kanskje like greit. Hjemme skal jeg trene inntenst slik at jeg kan holde i minst en omgang når jeg kommer tilbake i januar.
- Trine kan ikke bli med.
- Hvorfor ikke? spurte Tysoen.
- Fordi hun er for feit.
Tysoen, som ikke er vant til denne ekslusive formen for høflighet og uttrykk for vennskap, ble lettere sjokkert.
- Ja, sa Trine. Jeg er for feit. Dessuten er jeg for lat.
- Det stemmer helt, sa Dam. Du er for feit og for lat.
Å holde seg i form her nede er ikke noen spøk. Jeg har nettopp kommet inn etter en lengre fotballkamp som endte, så vidt jeg vet, 2-2. Jeg ba om å bli bytta ut etter 10 minutter. Da hadde jeg blodsmak i munnen, tunga hang langt nedenfor beltet og øyne som vekslet mellom kryssnavigering og epeleptisk dirring. Om det har å gjøre med høyden, intensiteten i fotballkampen eller det at jeg ganske tidlig i kampen ble taklet så hard at jeg var nødt til å bremse skrubbingen langs sanden med underkjeven skal jeg ikke si for sikkert (jeg fikk til og med frispark!). Det som er sikkert er at alle former idrettsaktige aktiviteter ser ut til å ta fullstendig knekken på meg. Det kan hende at jeg rett og slett er i usaklig dårlig form, men jeg håper til det lengste at det ikke er så enkelt. Jeg føler sterkt for at det må finnes en eller annen vitenskaplig forklaring som går utover min generelle kroppslige tilstand. Underlig nok ser Trine ut til å fikse det mye bedre enn meg. Hun går på den der gåmaskinen sin hver eneste ettermiddag i minimum 20 minutter, og hun kan både snakke, dusje og innta føde etterpå.
Fotballkampen var forøvrig interessant. Vi skulle spille mot Mangetti Dunes, et lag som er viden kjent for å være godt organisert og gode tekniske. Viden kjent betyr i denne sammenhengen fra veterinærgjerdet til grensen til Botswana. Vår største fordel var at vi spilte på hjemmebane – en bane som er så full av hull og stein og kumøkk at man må være svært erfaren for å ha noen som helst ide om hvor ballen havner om man er så heldig å treffe den i det hele tatt. Eugene skulle være treneren vår. Hvorfor vet jeg ikke, han har aldri trent oss før så vidt jeg vet (nå må det sies at jeg heller aldri har spilt på laget før .- så det er ikke umulig at jeg har gått glipp av det). Han begynte med å si at vi skulle fokusere på det defensive i første omgang, og så slite de ut i andre. Da begynte alle å le og sa at han heller fikk stå på siden og justere oss underveis. Før vi begynte samlet vi oss i en ring og holdt rundt hverandre. Jeg tenkte at vi sikkert skulle si noe av typen ”sjikkelakksjikkelakke heiheiheil. Tsumkwe er laget som har vaska seg” eller en slags massesuggererende selvtillitsfremmende roping hvor noen sier at vi er dødsgode, skal vinne og hvor vi avslutter med å stikke en hånd mot midten av sirkelen og samlet løfte hånda mens vi roper oooooooo eller noe sånt. Jeg tok feil. Vi skulle be til Gud. Etter bønnen, som var på et språk jeg aldri har hørt før, sa vi alle amen og gikk ut på banen.
Jeg skulle spille midtbane. Jeg hadde bedt om å få spille i forsvar fordi jeg antok at jeg ikke trengte å løpe så mye der. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle spille midtbane, og fikk vite at forsvarsspilleren vår som spilte bak meg hadde fått i oppgave å passe på meg. Takk for tilliten...
Jeg begynte altså med å bli taklet. Det var så grovt at Trine, som satt bak det ene målet og latet som hun brydde seg (bak det ene målet er hagen vår) nesten løp ut på banen og kjeftet. Etterpå løp jeg litt frem og tilbake. Fikk sjelden ballen av medspillere, men fikk den noen ganger av motstanderne. Eugene sto på siden og ropte at jeg skulle stå foran han av en eller annen grunn. Det gidda jeg ikke, så jeg fortsatte å løpe litt frem å tilbake. Et par ganger sentret jeg og sånn – og følte alt i alt at jeg gjorde en hederlig innsats. Men etter 10 minutter var jeg kjørt og nærmest krabbet av banen. Til tross for blodsmaken og den ekstreme slimproduksjon hold jeg maska og viste alle eplekjekt at jeg fortsatt var i stand til å kommunisere før jeg fortet meg hjem. Der drakk jeg to liter vann, skyllet ansiktet og pustet tungt i noen minutter, før jeg tok en tur rundt banen og pratet til medspillere og motspillere og gav inntrykk av at jeg var like fin.
Jeg fikk ikke akkurat dårlig kritikk av forståsegpåerne som satt på sidelinja og drakk øl og kommenterte (heldigrisene...). Flere sa at jeg løp mye og at de hadde sett verre. Ikke verst med tanke på at det tross alt var debuten. Og de som har hørt historiene om hvordan jeg gjorde det i aldersbestemt fotball i yngre dager vil være enig i at dette er en stor forbedring. Nå blir det neppe noen ny kamp siden jeg reiser til Norge snart, og det er kanskje like greit. Hjemme skal jeg trene inntenst slik at jeg kan holde i minst en omgang når jeg kommer tilbake i januar.
Thursday, July 05, 2007
Halvårsrapport TEEP
Halvårsrapport
Tsumkwe Environmental Education Project (TEEP)
Begynnelsen på TEEPs andre år har i likhet med det første vært travelt og intenst. Mens fokuset i 2006 var mest på bygging av vannkrybber for vilt har dette første halvåret i 2007 vært fokusert på kompetansebygging. Det er to hovedgrunner til dette. For det første er perioden fra Januar til Juni lite egnet til bygging da det er regntid og dermed vanskelig å transportere mennesker og materiell til stedene der det er nødvendig å sette opp konstruksjoner. For det andre fikk vi til et samarbeid med flere organisasjoner som ønsket å bidra til kompetansebygging med målsetting om å legge til rette for inntektsskapende aktiviteter for San befolkningen. TEEP fikk ansvaret for å legge til rette og gjennomføre treningene, noe som var krevende og tok så mye tid at det i perioder ikke var kapasitet til å gjøre noe annet.
Økonomisk har dette året foreløpig gått bra. Vi har sikret ekstern finansiering av de største prosjektene og har i tillegg fått US$ 2000 i støtte til videre utvikling av prosjektet fra UNDP. Vi har fått betydelig mindre støtte fra private donorer i Norge så langt i år, men har håp om at dette skal bedre seg i løpet av året. Administrasjonsutgiftene har gått litt opp på grunn av lønnsøkning til den lokale koordinatoren og fordi vi har leid eget kontor. Koordinatoren Anton Kolbooi tjener nå 1400 namibiske dollar i måneden. Det tilsvarer ca. 1300 norske kroner. Det er betydelig mindre enn en gjennomsnittslønn i Namibia, men ca. det dobbelte av minstelønnen i Namibia.
Regnskap for de første 6 månedene er som følger (alle summer i Namibiske dollar):
Tekst Inn Ut
Overføring fra 06 4999Tsumkwe Environmental Education Project (TEEP)
Begynnelsen på TEEPs andre år har i likhet med det første vært travelt og intenst. Mens fokuset i 2006 var mest på bygging av vannkrybber for vilt har dette første halvåret i 2007 vært fokusert på kompetansebygging. Det er to hovedgrunner til dette. For det første er perioden fra Januar til Juni lite egnet til bygging da det er regntid og dermed vanskelig å transportere mennesker og materiell til stedene der det er nødvendig å sette opp konstruksjoner. For det andre fikk vi til et samarbeid med flere organisasjoner som ønsket å bidra til kompetansebygging med målsetting om å legge til rette for inntektsskapende aktiviteter for San befolkningen. TEEP fikk ansvaret for å legge til rette og gjennomføre treningene, noe som var krevende og tok så mye tid at det i perioder ikke var kapasitet til å gjøre noe annet.
Økonomisk har dette året foreløpig gått bra. Vi har sikret ekstern finansiering av de største prosjektene og har i tillegg fått US$ 2000 i støtte til videre utvikling av prosjektet fra UNDP. Vi har fått betydelig mindre støtte fra private donorer i Norge så langt i år, men har håp om at dette skal bedre seg i løpet av året. Administrasjonsutgiftene har gått litt opp på grunn av lønnsøkning til den lokale koordinatoren og fordi vi har leid eget kontor. Koordinatoren Anton Kolbooi tjener nå 1400 namibiske dollar i måneden. Det tilsvarer ca. 1300 norske kroner. Det er betydelig mindre enn en gjennomsnittslønn i Namibia, men ca. det dobbelte av minstelønnen i Namibia.
Regnskap for de første 6 månedene er som følger (alle summer i Namibiske dollar):
Tekst Inn Ut
Støtte private donorer 9625
Støtte fra UNDP 14 000
Støtte fra NNF 60 000
Kontorleie 1650
Lønn koordinator 7600
Driftskostnader 1845,75
NATH guidekurs 60 000
Viltoppsynskurs 1350
Ryddekampanje januar 1300
Cranebook trening 100
Ryddekampanje Mai 1500
Søknad GEF 4000
88 624 79 345,75
Foreløpig Resultat 9 278,25
Aktiviteter
Ryddekampanjer
Vi har i perioden hatt to ryddekampanjer, begge i Tsumkwe. Tilsammen har 30 kvinner deltatt. Hver kampanje har gått over seks dager hvorav to er brukt på trening og 4 på rydding. Treningen har fokus på søppelbehandling, helserisiko forbundet med forsøpling, hvordan miljøet påvirkes og positive følger av et rent nærmiljø.
Guidetrening
Vi har hatt to guidekurs. Det første ble gitt oss av et av de store safariselskapene i Namibia, Wilderness Safaris. To personer ble valgt ut til å delta på til sammen 10 dager kurs. En av disse har fått jobb i etterkant.
Det andre var et kurs i regi av Namibian Academy for Tourism and Hospitality (NATH), finansiert av Namibian Nature Foundation (NNF) og organisert av TEEP i samarbeid med Working Group for Indignious Minirites in Southern Africa (WIMSA). Tilsammen deltok 30 personer på et femdagers kurs i grunnleggende guidekunnskaper. 14 av deltagerne jobbet allerede som guider på lokalsamfunnsbaserte turistinitiativ, de resterende 16 var arbeidsledige. I etterkant har 5 av de arbeidsledige fått fast jobb.
NATH er den eneste annerkjente guideskolen i Namibia. Fra 2009 blir det et krav at alle guider i Namibia har formell guidekompetanse for å ha lov til å jobbe i turistbransjen. Vi har derfor påbegynt et større prosjekt som har som mål å ha minimum 30 nasjonalt godkjente San guider før 2009. Det er et stort og kostbart prosjekt. Kurset de 30 deltagerne har fått nå er bare et grunnleggende innføringskurs. De trenger også et videregående kurs som er både vanskelig og dyrt. Vi er i gang med å skaffe finansiering til dette og har håp om å ha sikret denne i løpet av de neste seks månedene.
Guidetrening gir flere positive følger. Den første og åpenbare er at det gir formell kompetanse i den raskest voksende bransjen i Namibia, nemlig turisme. Mulighetene for jobb og dermed inntekt er dermed betydelig større etter gjennomført kurs. En annen positiv følge er at også forståelsen for miljøet og vernebehovet øker parrallelt med at kunnskapen øker. En tredje følger er at kursene fokuserer på helse, hygiene, kundebehandling og holdning – noe som er viktig for selvfølelsen og utviklingen av private initiativ. Det at flere av de som har vært gjennom kursene allerede har fått jobb har bidratt til å bedre annerkjennelsen av formell kompetanse.
Engelskkurs
En av utfordringene for lokalbefolkningen i Tsumkwe er et engelskkunnskapen er dårlig. Det nasjonale språket i Namibia er engelsk og de fleste aviser, alle radio- og TV sendinger er på engelsk. I tillegg er de fleste tursitene engelsktalende. Det er derfor et behov for å bedre engelskkunnskapen. Vi arrangerer derfor engelskkurs tre ganger i uken. Gjennomsnittlig deltagelse er 10 personer.
Skoleprosjekt
Namibian Nature Foundation (NNF) utviklet i 2006 et kursopplegg fokusert på verning av truede storkearter. En av disse artene finner vi hos oss og vi har derfor tatt i bruk opplegget med skoleelever. I seks uker hadde vi ukentlige samlinger med elever i fjerde klasse hvor vi jobbet med relevante temaer som verning av våtmarksområder, hva man gjør hvis man finner reir o.l.
Villoppsynstrening
Vårt område består av to ”conservancies”, Nyae Nyae Conservancy og N≠a Jaqna Conservancy. En viktig del av conservancy tankegangen er at lokalbefolkningen skal forvalte og høste av lokale naturressurser. Begge conservanciene har derfor ansatt lokale viltoppsynsmenn som patruljerer områdene for å telle dyr, observere spor, rapportere snikjakt, melde inn syke dyr osv. For at dette skal gjøres på en skikkelig måte er det nødvendig med jevnlige treninger og oppdateringer. Nyae Nyae Conservancy har vært etablert i mange år og har relativt god økonomi – de gjennomfører derfor slike treninger tre til fire ganger i året. N≠a Jaqna derimot har ikke god nok økonomi til å gjennomføre tilstrekkelig med slike treninger. Vi har derfor spyttet inn ekstra med midler når Nyae Nyae har hatt treninger slik at viltoppsynsmennene fra N≠a Jaqna også har kunnet deltatt.
Eduventures
Eduventures er en namibisk organisasjon som rekrutterer skoleungdom som tilbringer 14 dager i villmarken der de gjør biologiprosjekt, samler spor, kartlegger vegetasjon og lignende. I år arrangerte de en tur til vårt område og vi sto for den lokale arrangeringen. 4 ungdom fra Tsumkwe deltok på turen sammen med 21 ungdom fra andre steder i Namibia. De brukte også en av ”våre” guider på turen slik at vedkommende fikk arbeidstrening og litt inntekt.
Filmkveld
Vi sendte en forespørsel til BBC i Mai og spurte om de ville donere filmer til vårt voksende bibliotek av filmer og undervisningsmateriell. Vi ba spesielt om naturfilmer eller filmer om urbefolkning. Denne forespørselen medførte at vi fikk tilsendt tre naturfilmserier som vi nå har begynt å vise på ukentlige filmkvelder. Filmene vises på skolen etter skoletid for skolens elever og på Community Learning and Developement senteret på kvelden for Tsumkwes øvrige befolkning. Slike filmkvelder er svært populære. Først og fremst fordi det ikke finnes kveldsaktiveteter i Tsumkwe utover å vandre formålsløst rundt i gatene eller drikke seg full på et lokalt sjenkested. Filmkveldene utgjør dermed det eneste ukentlige kveldstilbudet. At det dessuten vises filmer med faglig tema som San folket synes er interessant er en bonus.
Oppsummering
Vi har som det går frem av aktivitetsoppsummeringen hatt mye aktivitet det første halvåret i 2007. Tilsammen har 115 personer deltatt på et eller flere av våre prosjekter i løpet av halvåret, 240 hvis vi inkluderer de to filmkveldene vi har arrangert. 32 har fått forbedret sin formelle kompetanse. 6 har fått fast jobb etter å ha deltatt på våre aktiviteter. 8 personer har fått inntekt for kortere eller lengre perioder i forbindelse med aktivitetene.
De neste seks...
De kommende seks månedene ser også ut til å bli travle. Vi er i ferd med å arrangere fire ryddekampanjer, vi planlegger bygging av minst tre vannkrybber for vilt, vi håper å gjennomføre ett guidekurs og vi skal bygge videre på samarbeidet vi har etablert med andre organisasjoner. De fleste av aktivitetene håper vi å få finansiert lokalt, men det er ingen tvil om den finansielle situasjonen ikke er ideell. Administrasjon, kontorleie og lønn kommer alene på N$ 11 100. Vi har foreløpig kun N$ 9278 på konto.
Jeg jobber vederlagsfritt for organisasjonen – all støtte går dermed utelukkende til lokale personer. Når jeg reiser til Norge har en annen person tatt på seg det overordnede ansvaret, også hun vederlagsfritt. Kontorleien går til et lokalt senter, lønnen går til en lokal person, all mat og alle tjenester kjøpes lokalt – så selv administrasjonskostnadene skaper positiv utvikling i lokalsamfunnet.
Vi har håp om å få mer støtte fra nasjonale partnere, men behovet for støtte fra våre norske venner er nødvendig også for de kommende seks månedene. Å drive prosjektet koster ca. 500 norske kroner i uka. Noen mynter herfra eller derfra kan derfor få stor betydning. Vil du støtte vet du hvem du skal kontakte.
Ha en vakker sommer!
Wednesday, July 04, 2007
Den gode følelsen
I dag kom The Honourable Deputy Prime Minister Dr. Libertina Amathula til Mangetti Dunes. Mangetti Dunes er den andre store ”byen” i Tsumkwe og ligger ca. 100 kilometer herfra. Vi kjørte dit i går ettermiddag og stoppet på veien for å levere tepper og luer til barna på en av skolene. Det er vinter og kaldt, og barn i kortbukser og hullete t-skjorter sover dårlig når gradestokken kryper ned mot minus 4 grader.
Vi kom frem til Mangetti Dunes etter at det var blitt mørkt. Den siste halvtimen hadde vi følge av en stor, vakker ildrød sol. Kontrastene her blir jeg aldri vant til. Først innom en landsby med stråhytter, kalde barn og TB, så stoppe på veien for å nyte synet av en vakker solnedgang.
Vi kom frem, slo opp telt, la inn tjukke madrasser og soveposer og dyner til å ha oppå soveposene (uten å ofre barna i Nhoma, de med kortbukse, hullete t-skjorte, ingen madrass men et splitter nytt, tynt teppe for å holde seg varm, en tanke. Ja, vi begynner å bli vant til det, og ja, det gjør ikke like stort inntrykk lenger). Trine kjørte og hentet ved, fyrte opp og så grillet vi pølse til kvelds mens vi diskuterte løst og fast med ”kollegaer” der borte. Vi kaller de kollegaer selv om vi jobber med forskjellige ting, for forskjellige organisasjoner og ofte uten at vi har noe som helst med hverandre å gjøre. Vi er alle ”development workers” av en eller annen sort, og det holder i et lite miljø som dette.
I dag morges begynte vi å vente på Dr. Libertina i åtte tiden. Hun skulle innom noen skoler på veien, holde en tale eller to, dele uten noen dyner eller madrasser eller noe sånt donert av snille hjelpere i utlandet. Ofte fra den kinesiske ambassade faktisk. Kinserene liker godt å gi madrasser og dyner. Hun kom i 13-tiden. I Mangetti dunes skulle hun gjøre tre ting. Hun skulle åpne et nytt kontor, hun skulle dele uten noen dyner og madrasser gitt av snille kinesere og hun skulle dele ut diplom til alle de lokale som har gått på guidekurs i regi av TEEP (De som ikke husker dette med guide kurs og TEEP og sånn kan sikkert sjekke en eldre blogg. Jeg vedder på at jeg har skrevet om det et sted) Og da var det den gode følelsen kom.
De som har gått på guidekurs hos oss har en snittutdannelse på 6. klasse. Alle var mer eller mindre arbeidsledige og med mer eller mindre dårlig selvfølelse før vi begynte kurset. Så arrangerte vi et kurs gjennom en annerkjent kursleverandør og alle de 30 sto med glans. Ikke bare sto de på prøven, noe mer skjedde. Noe som var mye viktigere. De begynte å løfte på hodet. De lærte seg at de skulle se den de snakket med inn i øynene. De lærte hvordan de skulle håndhilse. De lærte hvorfor det betydde noe at man var ren, at man hadde pusset tennene og at man smilte og var høflige. De fikk kunnskap om kundebehandling, hvordan prate i forsamlinger og mye mer. Og på slutten lødtet de ikke bare hode fordi de hadde fått beskjed om det. De gjorde det fordi det var naturlig. Og i dag fikk de diplom. Av en Minister!
Og når Simon, som den første som mottok diplomet kom frem, i en dress han hadde lånt for anledningen, med slips og vannkjemmet hår – når han gikk frem til Dr. Libertina, tok henne i hånden, så henne rett i inn øynene og sa ”Thank you very much Madam”, da kom den gode følelsen. For to måneder så ikke Simon noen i øynene. Han så ned i bakken og mumlet uforståelig og lavt når noen snakket til han. I dag var han en annen mann. Og så kom de en etter en etter en. Alle rak i ryggen, alle med et bredt smil og alle med et fast håndtrykk. Simon tok til og med ordet etter at alle hadde fått diplom og takket Dr. Libertina, foran 100 andre mennesker.
Etterpå tok jeg portrett av dem. En og en kom frem foran kamera og holdt diplomet opp. De fleste prøvde å være alvorlige – men de færreste fikk det til. De greide å holde maska i kanskje fem sekunder og så sprakk ansiktet i et bredt smil. Og øynene glinset! Klare, sterke øyner som glinset av en kombinasjon av stolthet, håp og selvtillit. Og da kom den varme følelsen hos meg igjen, og den er nesten identisk som følelsen til Simon, Kxao, Jordan, Leon og alle de andre. Også jeg er stolt. Stolt for at alle sto, alle gjennomførte og alle har åpenbart lært. Jeg ser deres håp og da får også jeg håp. Jeg vet dessuten at det kommer private interesser til vårt område om ikke så lenge og da vet jeg at mange av disse får den jobben de har håpet på, og som de jobber i mot. Dessuten, når jeg ser hvor lite som skulle til for at disse 30 skulle endre holdning så vet jeg at en bedre verden er innen rekkevidde. Også jeg får selvtillit og tro på meg selv. Jeg var nemlig med å fikk til dette. Jeg var med å gi disse 30 bedre selvtillit, stolthet og større tro på fremtiden. Og det skal jeg si dere, det er en sinnsykt god følelse!
Den varme følelsen er drivkraften. Den du får når du ser at en person får det bedre på grunn av noe du har gjort. Og den er verdt å jobbe seg gjennom tunge dager for å få.
Det er mange måter å se på utfordringene i verden på, og de fleste av dem er ganske demoraliserende. Milliarder av folk mangler rent vann, jobb og medisiner. Hundretusenvis lever i krig, har blitt lemlested av miner eller skal bli det i morgen. Miljøproblemene tårner seg opp, jorden blir oppvarmet, isbjørnen synger på siste verset sammen med blant annet flodhesten, leoparden, tigeren og Pandabjørnen. Brennende biler blir kjørt inn i flyplasser, bomber sprenger i hytt og pine... Verden ser liksom ut til å gå av hengslene. Og det er ganske ambisøst å skulle redden den. Men på dager som dette, da kommer troen på at det går ann. En dag av gangen, en Simon om dagen, en til med håp, tro og gode hensikter om dagen, så går det til slutt. Det må bare gå. Tross alt er de gode dagene flere enn enn de dårlige, de gode menneskene flere enn de desperate (jeg er barn av en sosionom og har fått det inn med morsmelken at det ikke fins dårlige mennesker. De har bare hatt en dårlig oppvekst eller dårlige venner eller traumatiske opplevelser eller blitt tvunget til å spille klarinett). Og på dager som dette så vet jeg helt inn i milten at dette kommer til å gå den riktige veien.
Hadde det ikke vært for at det er tirsdag så skulle jeg sannelig feiret dagen med et glass øl. Men det går ikke. Så jeg feirer heller med å smile bredt og legge meg tidlig.
Vi kom frem til Mangetti Dunes etter at det var blitt mørkt. Den siste halvtimen hadde vi følge av en stor, vakker ildrød sol. Kontrastene her blir jeg aldri vant til. Først innom en landsby med stråhytter, kalde barn og TB, så stoppe på veien for å nyte synet av en vakker solnedgang.
Vi kom frem, slo opp telt, la inn tjukke madrasser og soveposer og dyner til å ha oppå soveposene (uten å ofre barna i Nhoma, de med kortbukse, hullete t-skjorte, ingen madrass men et splitter nytt, tynt teppe for å holde seg varm, en tanke. Ja, vi begynner å bli vant til det, og ja, det gjør ikke like stort inntrykk lenger). Trine kjørte og hentet ved, fyrte opp og så grillet vi pølse til kvelds mens vi diskuterte løst og fast med ”kollegaer” der borte. Vi kaller de kollegaer selv om vi jobber med forskjellige ting, for forskjellige organisasjoner og ofte uten at vi har noe som helst med hverandre å gjøre. Vi er alle ”development workers” av en eller annen sort, og det holder i et lite miljø som dette.
I dag morges begynte vi å vente på Dr. Libertina i åtte tiden. Hun skulle innom noen skoler på veien, holde en tale eller to, dele uten noen dyner eller madrasser eller noe sånt donert av snille hjelpere i utlandet. Ofte fra den kinesiske ambassade faktisk. Kinserene liker godt å gi madrasser og dyner. Hun kom i 13-tiden. I Mangetti dunes skulle hun gjøre tre ting. Hun skulle åpne et nytt kontor, hun skulle dele uten noen dyner og madrasser gitt av snille kinesere og hun skulle dele ut diplom til alle de lokale som har gått på guidekurs i regi av TEEP (De som ikke husker dette med guide kurs og TEEP og sånn kan sikkert sjekke en eldre blogg. Jeg vedder på at jeg har skrevet om det et sted) Og da var det den gode følelsen kom.
De som har gått på guidekurs hos oss har en snittutdannelse på 6. klasse. Alle var mer eller mindre arbeidsledige og med mer eller mindre dårlig selvfølelse før vi begynte kurset. Så arrangerte vi et kurs gjennom en annerkjent kursleverandør og alle de 30 sto med glans. Ikke bare sto de på prøven, noe mer skjedde. Noe som var mye viktigere. De begynte å løfte på hodet. De lærte seg at de skulle se den de snakket med inn i øynene. De lærte hvordan de skulle håndhilse. De lærte hvorfor det betydde noe at man var ren, at man hadde pusset tennene og at man smilte og var høflige. De fikk kunnskap om kundebehandling, hvordan prate i forsamlinger og mye mer. Og på slutten lødtet de ikke bare hode fordi de hadde fått beskjed om det. De gjorde det fordi det var naturlig. Og i dag fikk de diplom. Av en Minister!
Og når Simon, som den første som mottok diplomet kom frem, i en dress han hadde lånt for anledningen, med slips og vannkjemmet hår – når han gikk frem til Dr. Libertina, tok henne i hånden, så henne rett i inn øynene og sa ”Thank you very much Madam”, da kom den gode følelsen. For to måneder så ikke Simon noen i øynene. Han så ned i bakken og mumlet uforståelig og lavt når noen snakket til han. I dag var han en annen mann. Og så kom de en etter en etter en. Alle rak i ryggen, alle med et bredt smil og alle med et fast håndtrykk. Simon tok til og med ordet etter at alle hadde fått diplom og takket Dr. Libertina, foran 100 andre mennesker.
Etterpå tok jeg portrett av dem. En og en kom frem foran kamera og holdt diplomet opp. De fleste prøvde å være alvorlige – men de færreste fikk det til. De greide å holde maska i kanskje fem sekunder og så sprakk ansiktet i et bredt smil. Og øynene glinset! Klare, sterke øyner som glinset av en kombinasjon av stolthet, håp og selvtillit. Og da kom den varme følelsen hos meg igjen, og den er nesten identisk som følelsen til Simon, Kxao, Jordan, Leon og alle de andre. Også jeg er stolt. Stolt for at alle sto, alle gjennomførte og alle har åpenbart lært. Jeg ser deres håp og da får også jeg håp. Jeg vet dessuten at det kommer private interesser til vårt område om ikke så lenge og da vet jeg at mange av disse får den jobben de har håpet på, og som de jobber i mot. Dessuten, når jeg ser hvor lite som skulle til for at disse 30 skulle endre holdning så vet jeg at en bedre verden er innen rekkevidde. Også jeg får selvtillit og tro på meg selv. Jeg var nemlig med å fikk til dette. Jeg var med å gi disse 30 bedre selvtillit, stolthet og større tro på fremtiden. Og det skal jeg si dere, det er en sinnsykt god følelse!
Den varme følelsen er drivkraften. Den du får når du ser at en person får det bedre på grunn av noe du har gjort. Og den er verdt å jobbe seg gjennom tunge dager for å få.
Det er mange måter å se på utfordringene i verden på, og de fleste av dem er ganske demoraliserende. Milliarder av folk mangler rent vann, jobb og medisiner. Hundretusenvis lever i krig, har blitt lemlested av miner eller skal bli det i morgen. Miljøproblemene tårner seg opp, jorden blir oppvarmet, isbjørnen synger på siste verset sammen med blant annet flodhesten, leoparden, tigeren og Pandabjørnen. Brennende biler blir kjørt inn i flyplasser, bomber sprenger i hytt og pine... Verden ser liksom ut til å gå av hengslene. Og det er ganske ambisøst å skulle redden den. Men på dager som dette, da kommer troen på at det går ann. En dag av gangen, en Simon om dagen, en til med håp, tro og gode hensikter om dagen, så går det til slutt. Det må bare gå. Tross alt er de gode dagene flere enn enn de dårlige, de gode menneskene flere enn de desperate (jeg er barn av en sosionom og har fått det inn med morsmelken at det ikke fins dårlige mennesker. De har bare hatt en dårlig oppvekst eller dårlige venner eller traumatiske opplevelser eller blitt tvunget til å spille klarinett). Og på dager som dette så vet jeg helt inn i milten at dette kommer til å gå den riktige veien.
Hadde det ikke vært for at det er tirsdag så skulle jeg sannelig feiret dagen med et glass øl. Men det går ikke. Så jeg feirer heller med å smile bredt og legge meg tidlig.
Subscribe to:
Posts (Atom)
