dansen rundt gullkalven

”Kroppen vugger rytmisk til rytmene av en beat jeg ikke hører. Han er høy og tynn og ser beskjedent ned på papiret der hjemmeoppgaven hans er nedskrevet – den han skal lese høyt for klassen. Foten slår takten, kroppen dirrer og 50 par øyne ser forventningsfullt på han. Jeg sitter ved siden av læreren, som en malplassert legokloss på Spaceworld, og prøver å finne meg en rolle jeg kan være komfortabel med. Jeg ble presentert som ”the visitor from Norway”. Jeg hadde sett for meg et uformelt møte der jeg skulle henge med lærere og elever, småprate litt og så ta turen videre til andre uviktige ting som sto på timeplanen – men sånn ble det ikke. Jeg skulle selvsagt skjønt det ville bli sånn. Nå er jeg blitt dagens attraksjon, en figur fra et land langt borte, en ape på et sirkus og samtidig et glimt av en verden som de drømmer om. Og nå skal jeg høre deres drømmer om fremtiden. Hjemmeleksen var å skrive ned hva de skal bli når de blir store – og hvorfor, og så lese høyt til gjesten fra Norge.

Den høye spinkle gutten vugger med overkroppen. ”When I grow up I want to become a sound engineer”. Han er 14 og han vil bli lydteknikker – det lyder kjent. Det var min drøm da jeg var på hans alder. Han fortsetter: ”Jeg vil bli lydteknikker fordi jeg liker musikk og fordi de tjener mye penger. Jeg trenger mye penger slik at jeg kan hjelpe familien min” Han tar en pause i lesingen mens den uhørlige rytmen fortsetter. Noen av elevene har funnet hans beat og vugger sammen med han – lyden av sko som slår mot det nedslitte betonggulvet høres svakt. Gutten tar sats og fortsetter: ”my father died last month. Now it is up to me”. Likheten mellom meg og han er borte. Klassen og lærerinnen jeg har kjent en stund nå fortrekker ikke en mine. De har hørt det før – mange ganger. Jeg vet det smerter å høre det – like mye for dem som for meg – men de er vant til det. De hører det så ofte.”

Jeg skrev dette for tre år siden etter et skolebesøk i Soweto i Johannesburg. Jeg kom på det igjen etter en diskusjon med noen lærere her i Livingstone i kveld. Det har vært valg og de politiske diskusjonene har vært mange og interessante. Det ligger an til nye president i Zambia etter et valg som har vært gjennomført på en ryddig og ordentlig måte i afrikansk målestokk. Jeg har spurt og gravet for å forstå hvorfor de er misfornøyd med den sittende presidenten – han som tross alt har sørget for at Zambia har levert noen av de beste økonomiske resultatene på mange år, som har stevnet sin forgjenger for retten på grunn av korrupsjon i tillegg til mye annet. Hva har han gjort feil? Det er selvsagt mange meninger og mange slags sannheter som kommer frem i diskusjonene og i avisene – men av alt gjorde argumentet fra George – en lærer fra Livingstone – mest inntrykk. Pensjonsalderen i Zambia pleide å være 60 år, nå er den 55 og det diskuteres om den skal reduseres til 50. For folk dør før de blir pensjonister. Gjengen jeg snakket med ble ikke enige om hva gjennomsnittlig levealder var – om den var 43 eller 47. Jeg mener den er 39. Den er i alle fall mye lavere enn en pensjonsalderen. ”Vårt folk dør – fortere enn noen gang. Der har han sviktet”

Hvem har sviktet?

KK sine overskrifter på forsiden av septembernummeret i 2006 er:
- Slik får du SMALERE MIDJE – øvelsene som virker
- Mote – se stylistenes favorittantrekk
- Ny forskning – utroskap er arvelig
- Christer Falck – Jeg er skapt til å være pappa
- SPAR TID – Lag smarte middager
- Høstens Må ha: Plagg med prikker
- HIV-epidemien – Finnes det håp for Afrikas barn?

En vakker miks av mer eller mindre viktige temaer. Artikkelen som fulgte den siste overskriften gav dessverre ikke noe svar på spørsmålet som ble stilt – så da tar jeg like gjerne utfordringen. Finnes det håp for Afrikas barn?

For det første, av de 900 millioner menneskene som lever i Afrika er det fortsatt ganske mange som ikke er syk, verken av TB, Malaria eller Aids. Barn (og voksne) som lever helt utmerkede liv, som går på skole, skal bli leger og lydteknikere når de blir store, som gifter seg i 20-årsalderen, får snille barn og dør med et smil om munnen av alderdom når de er rundt 80.

Men det er allikevel sånn at det er mange som ikke har det så bra, og en viktig grunn er sykdom. Finnes det så håp for barna (og de voksne) som er rammet av dødelige sykdommer?

Det finnes selvsagt håp – dersom det ikke finne kan man like gjerne gi opp først som sist. Det finnes håp, mye håp – men mye viktigere er det at det faktisk finnes både medisiner og annen viktig behandling som virker. Som virker. Som finnes. Ikke bare for Malaria og TB (som fortsatt dreper flere enn Aids – men som ikke får tilnærmet den samme oppmerksomheten. Onde tunger vil ha det til at det er fordi vi ikke kan få malaria i vesten og at TB er så godt som utryddet i motsetning til Aids som er like virkelig for europeere og amerikanere som for afrikanere, asiater og Latin-Amerikanere) men også for Hiv/Aids.
Men det er en ting som gjør Aids vanskeligere enn alt annet – og det er mangelen på en kur. Om noen har TB eller Malaria kan de gå på sykehuset, få en kur og bli frisk (vanligvis). En med hiv eller Aids kan ikke det. Man blir ikke frisk. Man kan leve et langt og godt liv, men frisk – det blir man ikke. Og det er en vanskelig beskjed å formidle.

Jeg er heldigvis ikke sykepleier eller lege. Ikke jobber jeg med sykdomsrådgivning eller familieveiledning heller, så jeg slipper den daglige konfrontasjonen med den grenseløse sorgen, depresjonen, tomheten eller redselen i øynene til en som får beskjeden om at han er positiv. Men vissheten er der alltid, og det går aldri lang tid mellom hver gang noen i vårt nettverk dør eller får beskjeden alle frykter.

Aids er noe dritt. Det er en kjip sykdom det ikke finnes en kur for. Det finnes en masse medisiner som gjør at du kan leve lenge med hiv viruset i kroppen, som gjør at du kan få barn, som begrenser symptomer. Problem 1 er at mange av disse medisinene er dyre og utilgjengelige for folk som bor på landsbygda. Problem 2 er at de fleste av disse medisinene må taes jevnlig, for eksempel til lunch hver dag – noe som kan være vanskelig å få til for folk som har levd fra dag til dag i tusenvis av år og som ikke er vant til å forholde seg til klokka. Problem 3 er at for mange er medisiner forbundet med sykdom og sykdom er forbundet med symptomer. Dersom man ikke har noen symptomer, man føler seg frisk og rask, så stopper man medisineringen fordi man tror man er frisk Og det er dumt. Det er dumt når det gjelder hiv/Aids og dumt når det gjelder andre sykdommer som for eksempel TB. Vi har nettopp fått en ny type multiresistent TB i sørlige Afrika – noe som blant annet kan komme av at sykdommen ”venner seg til” medisinering som ikke fullføres og at den dermed blir resistent mot denne type medisin. Problem 4 er at mange hiv/Aids medisiner er sterke greier som MÅ taes med mat. Dersom man ikke spiser samtidig kan faktisk medisinene gjøre vondt verre. Bob Geldof prater ustanselig om at 90% av Afrikas barn går sulten til sengs hver dag. Jeg tror ikke på han – men dersom det han sier faktisk stemmer så er det ikke mange som kan ta medisinen sin uten å få så alvorlige bivirkninger at det er best å la være.

Så hva kan man gjøre? Holdningskampanjer, rådgivning og veiledning, informasjonskampanjer, støttegrupper, medisineringskurs, kondomkurs, femidomkurs er eksempler på ting som gjøres i kaoset av ukoordinerte aktiviteter gjennomført av lokale og internasjonale organisasjoner. Aids er gullkalven, den utømmelige pengesekken. Uansett hvilket prosjekt man ønsker å jobbe med så øker sjansen betraktelig for finansiell støtte om man slenger inn noen avsnitt om Aids – uavhengig om man har kompetanse på området. Beskjedene som sendes ut fra de ulike aktørene varierer. Kirkene preker avholdenhet og trofasthet, organisasjonene preker kondomer og femidomer, alle gir råd om do’s and dont’s – og lobby organisasjonene jobber på spreng for å markedsføre de riktige rådene, de riktige medisinene, de riktige symbolene. Det er et herlig kaos som koster millioner av US dollar hvert eneste år. De som vinner mest er legemiddelfirmaene, jeg tipper reklamebyråene gjør det ganske bra også – i tillegg til lobbyistene selvsagt. Man må jo ikke glemme bistandsarbeiderne heller – også de tjener gode penger. Også har man alle mellommennene som alltid får sine små biter av kakene – og til slutt sitter altså den syke. Hun med aids og 8 barn som ikke har mat, ikke har medisiner, ikke har transport og ikke har frø til å så, men som har en kubikk med brosjyrer, plakater og kondomer, som får besøk av en rådgiver en gang i uka som spør hvordan det går, som av den lokale organisasjonen får beskjed om å bruke kondom og som får beskjed av den lokale katolske kirka at kondomer er synd. Og alle tjener litt penger på det, de har fått litt støtte fra FN, Norad, USaid, Oxfam, eller hvem det skal være – alle tjener litt penger på det, alle unntatt den syke damen. Hun får råd – og gode råd er jo som kjent dyre.