Fotballkamp

Tysoen (han som også er kjent som Karate og Kinamann og som er fra Sør-Korea) snakket med Dam på biblioteket om å gå til landsbyen hans. Det er ikke så veldig langt, kanskje 10-12 kilometer. Men når hver eneste kilometer går gjennom myk, dyp sand, i tørt klima og 13-1400 meter over havet så blir det fort litt tungt. De snakket litt frem og tilbake før Trine kom inn i rommet. Da sa Dam:
- Trine kan ikke bli med.
- Hvorfor ikke? spurte Tysoen.
- Fordi hun er for feit.
Tysoen, som ikke er vant til denne ekslusive formen for høflighet og uttrykk for vennskap, ble lettere sjokkert.
- Ja, sa Trine. Jeg er for feit. Dessuten er jeg for lat.
- Det stemmer helt, sa Dam. Du er for feit og for lat.

Å holde seg i form her nede er ikke noen spøk. Jeg har nettopp kommet inn etter en lengre fotballkamp som endte, så vidt jeg vet, 2-2. Jeg ba om å bli bytta ut etter 10 minutter. Da hadde jeg blodsmak i munnen, tunga hang langt nedenfor beltet og øyne som vekslet mellom kryssnavigering og epeleptisk dirring. Om det har å gjøre med høyden, intensiteten i fotballkampen eller det at jeg ganske tidlig i kampen ble taklet så hard at jeg var nødt til å bremse skrubbingen langs sanden med underkjeven skal jeg ikke si for sikkert (jeg fikk til og med frispark!). Det som er sikkert er at alle former idrettsaktige aktiviteter ser ut til å ta fullstendig knekken på meg. Det kan hende at jeg rett og slett er i usaklig dårlig form, men jeg håper til det lengste at det ikke er så enkelt. Jeg føler sterkt for at det må finnes en eller annen vitenskaplig forklaring som går utover min generelle kroppslige tilstand. Underlig nok ser Trine ut til å fikse det mye bedre enn meg. Hun går på den der gåmaskinen sin hver eneste ettermiddag i minimum 20 minutter, og hun kan både snakke, dusje og innta føde etterpå.

Fotballkampen var forøvrig interessant. Vi skulle spille mot Mangetti Dunes, et lag som er viden kjent for å være godt organisert og gode tekniske. Viden kjent betyr i denne sammenhengen fra veterinærgjerdet til grensen til Botswana. Vår største fordel var at vi spilte på hjemmebane – en bane som er så full av hull og stein og kumøkk at man må være svært erfaren for å ha noen som helst ide om hvor ballen havner om man er så heldig å treffe den i det hele tatt. Eugene skulle være treneren vår. Hvorfor vet jeg ikke, han har aldri trent oss før så vidt jeg vet (nå må det sies at jeg heller aldri har spilt på laget før .- så det er ikke umulig at jeg har gått glipp av det). Han begynte med å si at vi skulle fokusere på det defensive i første omgang, og så slite de ut i andre. Da begynte alle å le og sa at han heller fikk stå på siden og justere oss underveis. Før vi begynte samlet vi oss i en ring og holdt rundt hverandre. Jeg tenkte at vi sikkert skulle si noe av typen ”sjikkelakksjikkelakke heiheiheil. Tsumkwe er laget som har vaska seg” eller en slags massesuggererende selvtillitsfremmende roping hvor noen sier at vi er dødsgode, skal vinne og hvor vi avslutter med å stikke en hånd mot midten av sirkelen og samlet løfte hånda mens vi roper oooooooo eller noe sånt. Jeg tok feil. Vi skulle be til Gud. Etter bønnen, som var på et språk jeg aldri har hørt før, sa vi alle amen og gikk ut på banen.

Jeg skulle spille midtbane. Jeg hadde bedt om å få spille i forsvar fordi jeg antok at jeg ikke trengte å løpe så mye der. Men det fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle spille midtbane, og fikk vite at forsvarsspilleren vår som spilte bak meg hadde fått i oppgave å passe på meg. Takk for tilliten...

Jeg begynte altså med å bli taklet. Det var så grovt at Trine, som satt bak det ene målet og latet som hun brydde seg (bak det ene målet er hagen vår) nesten løp ut på banen og kjeftet. Etterpå løp jeg litt frem og tilbake. Fikk sjelden ballen av medspillere, men fikk den noen ganger av motstanderne. Eugene sto på siden og ropte at jeg skulle stå foran han av en eller annen grunn. Det gidda jeg ikke, så jeg fortsatte å løpe litt frem å tilbake. Et par ganger sentret jeg og sånn – og følte alt i alt at jeg gjorde en hederlig innsats. Men etter 10 minutter var jeg kjørt og nærmest krabbet av banen. Til tross for blodsmaken og den ekstreme slimproduksjon hold jeg maska og viste alle eplekjekt at jeg fortsatt var i stand til å kommunisere før jeg fortet meg hjem. Der drakk jeg to liter vann, skyllet ansiktet og pustet tungt i noen minutter, før jeg tok en tur rundt banen og pratet til medspillere og motspillere og gav inntrykk av at jeg var like fin.
Jeg fikk ikke akkurat dårlig kritikk av forståsegpåerne som satt på sidelinja og drakk øl og kommenterte (heldigrisene...). Flere sa at jeg løp mye og at de hadde sett verre. Ikke verst med tanke på at det tross alt var debuten. Og de som har hørt historiene om hvordan jeg gjorde det i aldersbestemt fotball i yngre dager vil være enig i at dette er en stor forbedring. Nå blir det neppe noen ny kamp siden jeg reiser til Norge snart, og det er kanskje like greit. Hjemme skal jeg trene inntenst slik at jeg kan holde i minst en omgang når jeg kommer tilbake i januar.