Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? Er det tirsdag?

Det spiller faktisk overhode ingen rolle. På denne underlige plassen som lever og lever og lever på sin egne særegne måte, en måte som noen ganger får en til å tenke på Stephen Kings fabler om andre dimensjoner og besøkende fra andre tidsaldre. Her er en dag en dag – og ferdig med det.
De som jobber har helg, men med formell arbeidsledighet på over 90% så merkes ikke forskjellen så veldig. På søndager er det noen som går i en av de syv kirkene vi har her. Vel, kirke og kirke. En av kirkene er en nedlagt ulovlig bar, en såkalt shebeen, en av de er et godt gammeldags blikkskur og tre av de har jeg aldri sett men jeg har hørt at de finnes. Og så er det selvsagt Dutch Reformed Church – det hvite sør-afrikas spirituelle stolthet. De har en diger kirke, eget bakeri, egen craftshop, lokale bibeloversettere, egne biler de kan kjøre til landsbyene med, kyr og geiter og sauer. Det er sannelig en kirke med schwong over! De har en litt pinlig fortid i forbindelse med apartheid styret riktignok (noen uheldig bestemmelser av typen: vi er det nye israel, hvite sør-afrikanere er de forfulgte, svarte er djevelens sendebud og sånn) men de har ristet av seg de drøyeste tingene og er nå i full gang med å akseptere at vi alle er Guds barn. Og det er jo hyggeligere å være Guds barn enn djevelens sendebud – det kan vi alle være enige om.

Vi har også syvende dags adventister. De synes jeg er litt koselige. På lørdag døpte de over 100 San i en landsby som heter Mountain Post. De som ble døpt fikk mat og landsbyen fikk solcellepanel og vannpumpe. Det kaller jeg god utelling for en vannskvett på skolten! De har holdt på i området i et par år nå og det er etter hvert blitt en anselig mengde døpte. Så nå har San folket blitt ganske gode til å be. Dersom noen sier for eksempel ”La oss be” så bøyer alle hodene, lukker øynene og er helt helt stille. Og så sier man Amen og så er man ferdig. Lett som en lek! Selv mor kan (uten forkleinelse for eventuelle mødre som skulle lese dette)!
Jeg håper for adventistenes del at Gud finnes, hvis ikke har de kastet bort ganske mye penger. Vannpumpene de har med seg er nemlig ganske dårlige – og skikkelig dyre. De passer nok veldig bra i byer, inni rom der det ikke er så mye sand, i områder der man har ubegrenset tilgang til olje og ikke minst noen som kan se til dem minst en gang i uken. Men de passer dårlig i et område med mye sand, mye vind, mye sterk sol, ingen som kan vedlikeholde skikkelig og ingen olje tilgjengelig. Så de blir vanligvis ødelagt etter noen måneder. Men det er ikke helt bortkastet tross alt, solcellepanelene blir nemlig skrudd ned og brukes til å lade opp radioer, gi lys til shebeener og sånn. Og rørene fra vannpumpene egner seg godt som pipe man kan røyke råtobakk i. Ikke akkurat som planlagt men altså ikke så galt at det ikke er godt for noe.

For the record, jeg har ingen ting i mot misjonærer. Faktisk synes jeg at bistandsarbeidet som gjøres av religiøse organisasjoner ofte er svært svært bra. De har en forståelse for de spirituelle og kulturelle utfordringene som ikke-religiøse organisasjoner ofte mangler. Og grøt-misjonen fra de mørke 60, 70 og 80 årene (”bli døpt eller sult i hjel” taktikken) er i ferd med å forsvinne – heldigvis.

Men tilbake til dagene. Søndagen, kirkedagen, skiller seg altså heller ikke så veldig ut, til tross for at omtrent alle er medlem av et kirkesamfunn. Mange er gjerne medlem av flere kirkesamfunn – for sikkerhets skyld.

Lørdag er litt annerledes. Da er nemlig alkoholkonsumet litt høyere enn normalt, stereoanleggene er skrudd litt høyere opp, skjørtene er litt kortere, helsesenteret litt mer travelt og politiet litt mer aktivt (politiet er ikke bare mer aktive på grunn av deres egen drift av en ulovlig shebeen, men også fordi de av dem som er på sin skikkelige jobb arresterer folk som sloss)

Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er altså helt like, lørdag er litt mer hektisk og søndag er omtrent som mandag.

Da er det mer variasjon i månedsløpet. De fleste får nemlig lønn en gang i måneden. Og lønn feirer man jo, det vet vi jo godt fra Norge også. Lønningspils er en kjent og kjær tradisjon. Her har de tatt lønningspilsen litt lenger – man kan kanskje si de har utviklet den litt fra vår trauste, endags ølsipping som for mange slutter etter kun et par timer. Her gjør de det skikkelig! Lønningspilsen varer gjerne i fire-fem dager eller til pengene er brukt opp – whatever comes first. Og det spiller selvsagt ingen rolle om lønningsdag er på mandag eller onsdag eller fredag. Lønn betyr pils betyr fest betyr noen dager borte fra jobb/full på jobb.

Ikke så bra. Faktisk en av de største utfordringene vi har. Eller skal jeg kanskje tørre å være så upedagogisk å kalle det et problem? Et skikkelig ekte komplisert problem. Drikking er noe skikkelig dritt i dette området. Lønningspilsen varer som sagt til pengene er borte – og når pengene er borte så er det ikke så mye igjen til mat, transport, skolemateriell, klær, medisiner osv. Og har man ikke dette så kan man bli syk, sulten, sur, deprimert og passiv. Og da er det kanskje like greit å drikke enda litt mer – men siden pengene allerede er brukt opp så gjør man det på kreditt – og så er enda en uheldig spiral i gang. Stusselige greier.

For oss som jobber med bistand og utvikling her byr dette på enorme problemer. Vi kvier oss for å betale ut lønn til lokalt ansatte fordi vi vet at pengene blir brukt på øl eller lokalt brygg – men moralsk sett har ikke vi som arbeidsgivere lov til å bestemme hva en ansatt skal bruke pengene til. Dersom vi betaler ut lønn i mat så umyndiggjør vi våre ansatte – behandler de som barn – noe som føles ille for oss og oppleves som overgrep for de ansatte. Rundt lønningsdag står området stille fordi det er så mange som er på fylla. Bilulykker, slosskamper, voldtekter osv er utbredt – og ikke overraskende i kombinasjon med alkohol. Jeg kan bare fortsette og fortsette – alkoholmisbruket er en av de viktigste grunnene til at utvikling går sent, til personlige og samfunnsmessige tilbakeslag og til demoralisering og passifisering av hele folkegrupper.

Så hva gjør vi med det? Ikke så mye. For vi aner ikke hvordan vi skal takle det. For all del, alt er ikke bare kjipt. Vi har kirka som driver og frelser folk i ny og ne, og mange av de som har sluttet å drikke har gjort det på grunn av sin nyetablerte kontakt med høyere makter. En del har sluttet å drikke på eget initiativ og vi finner til stadighet flinke, lokale folk som gjør mye bra og det er en god stemning i byen for tiden. Men alkoholproblemene ligger som en svøpe over alt vi gjør. En seks måneders periode med antabus i drikkevannet hadde nok vært effektivt, men jeg er usikker på både lovligheten og effekten av det. Men noe må vi finne på, alle som jobber med dette. For det er ikke bare i Tsumkwe dette er et problem. I Guatemala, Tanzania, Uganda, Thailand, Malawi, Brasil og sikkert også i dalstrøka innafor – dette er noe vi sliter med.

Se det, nå greide jeg sannelig å bake inn litt klaging og syting igjen. Jeg har tenkt å slutte med det snart. Jeg lover at mitt neste bidrag skal være hyggelig og trivelig og koselig.

Et par praktiske ting igjen:
- Flere har spurt om det er greit at de gir blog adressen til andre folk også. Det er det bare å gjøre. Det er ikke sikkert at folk utenfor venne og familiekretsen finner alt like spennende men det er deres problem.
- Og hvordan går det med vårt nye hus? Jeg tror det går bra med det. Det har fortsatt ikke vann og strøm så vi bor fortsatt i vårt gamle hus. Men der har det begynt å spøke så nå vil vi gjerne flytte snart.
- Det er faktisk tirsdag.