Ny jobb, nye tålmodighetsprøver

I dag begynte jeg min nye karriere som administrativ veileder for Nyae Nyae Conservancy (NNC). Jeg skal jobbe en til to dager i uken sammen med ulike deler av administrasjonen, daglig leder, styre, ledelseskomité og sånn. Jeg skal gå gjennom bøker, se på arbeidsplaner, rapporter, planlegging av møter, veilede i føring av regnskap og annet småplukk som dukker opp. Etter første dag på jobb tror jeg nok at dette kommer til å bli utfordrende…

I dag har vi sittet i 9 timer og brukt mange ord på å si veldig lite. NNC er organisert på en temmelig rotete måte med komiteer, styrer, råd, ledere og mellomledere og fandens og hans oldemor. Hvem som har laget denne strukturen aner jeg ikke men den kan vel i beste fall kalles kreativ. Det er utelukkende San som sitter i de ulike posisjonene og gjennomsnittlig utdannelsesnivå hos disse er 5. klasse. Noen av de kan skrive, svært få kan engelsk, noen kan en del afrikaans men det eneste språket alle snakker er Ju//hoansi (det lokale San språket). Organisasjonen som har ansatt meg, Nyae Nyae Development Foundation of Namibia (NNDFN) jobber for å gi administrativ støtte og veiledning til NNC i tillegg til at de driver med fundraising og et par små prosjekt. De var også tilstede på dagens oppryddingsmøtet men ingen av dem snakker Ju//hoansi heller. Så dersom de skal snakke direkte til San gjengen velger de vanligvis Afrikaans. Men det er de ikke alltid alle som kan, så da blir det oversatt til Ju//hoansi. Og så kan ikke alle oss utenfra like godt afrikaans heller, så da bruker vi litt engelsk også. Høres kanskje litt tricky ut men det går egentlig overraskende bra.

Vi har altså en komplisert organisasjonsstruktur og lite utdannelse hos ressurspersonene og svært mange oppgaver som skal utføres både administrativt og aktivitetsmessig i området. Her er det mange kokker og vanvittig mye søl. I tillegg taes beslutninger i vår lokale kultur vanligvis gjennom konsensus – man diskuterer til man blir enig, og man er generelt sett svært skeptisk til å gi refs. Her er det vanskelig å være effektiv – for å si det forsiktig.
I dag har vi diskutert en komplisert sak med underslag og slikt. En fryktelig vanskelig sak i utgangspunktet – bedre blir det ikke av at folk ikke helt skjønner hva som har skjedd eller hvordan det har skjedd. I bunn grunn handler det om at han som har vært daglig leder har stukket av med ganske masse penger. Administrasjonskomiteen har visst om dette i noen måneder, og hver gang det har vært diskutert så sier de enten ”dette kommer nok til å ordne seg” eller ”vi må snakke med han og be han betale tilbake”. I dag foreslo de å be han jobbe til pengene er tilbakebetalt. Jeg viste de en utregning hvor det kom frem at da må han jobbe gratis for NNC i 5 år og fire måneder. Helt gratis, uten noe lønn i det hele tatt. Det var de ikke interessert i, for da ville han jo sulte i hjel. Så de foreslå at han kunne jobbe for halv lønn – og holde på i ca. 10 år. Men, sa jeg, han gjør jo ikke jobben sin nå. Han er ikke på kontoret, kommer ikke til møter og tar penger fra kassen. Vil dere ha en sånn person her i 10 år til? Njaaaneimuligenskanskjeikke… Så snakket de på Ju//hoansi leenge før de konkluderte: vi skal snakke med han på mandag og be om å få pengene tilbake. Da sier Wendy, som også kommer fra NNDFN, det sa dere i mai, juni og juli også. Hver gang dere utsetter dette mister dere mer penger! Nok en lang diskusjon. Resultatet ble, etter mange flere lange diskusjoner at de skal ha en disiplinærhøring, slik de er nødt til i følge lovverket, og der spørre om å få pengene igjen. Dersom de ikke får gode forklaringer da skal vi diskutere på nytt.

Dag 2
Egentlig skulle jeg ikke jobbe hos NNC i dag, men jeg bestemte meg for å være der noen timer til å få litt mer inntrykk av utfordringer og bli mer kjent med folkene. Høydepunktet kom når den lokale sjefen for skogsdepartmentet kom for å diskutere mulighetene for kommersiell utnyttelse av skogen i form av vedhogst.
Han begynte omtrent slik:
We have a program in our directorate, or more like a project actually, in our directorate. Anyway, in our directorate we have been discussing this thing about having a proposal, or more like a project in our area. (Kom til saken da mann!!) It is about this income generating thing that our directorate have discussed. (takk!) Because we have now a proposal, or more like a project. Anyway, to come to the point, we have been discussing this about having a program, or maybe more like a project (Sier du det en gang til…) on using the trees to make firewood. By the way, I forgot to introduce myself… Da fikk han nesten en veldig varm kopp kaffe i hodet.

Det tok en stund før poenget kom, men som sagt handlet det om å hugge ved for kommersiell utnyttelse. Det var tre tresorter det var snakk om å benytte seg av, som det er en del av i vårt område. Han sa først at alle tre var vernet så det var umulig å gjøre dette. Jeg kunne da glede han med at det kun var en av de tre tresorten som faktisk var vernet og at de andre to i resten av Namibia var definert som problemtrær (det er sånne trær som drikker, henger på gatehjørner og går med hettegensere). Han takket høflig for rettelsen og sa at det allikevel ikke var nok ved til at dette kunne utnyttes for den mannen som vil kjøpe veden for videresalg i Sør-Afrika ville at vi skulle ta ut 150 tonn per måned. Og et tonn, mente han, var ca pluss minus 750 kilo… Og 750 kilo ganger 150 per måned er ganske mange trær. Og det er ikke gjort et ”inventory” – vareopptelling – så vi vet ikke hvor mange trær vi har. Og hvordan kan vi da vite hvor mye vi kan ta ut? Så det er ikke umulig at vi skal begynne å telle trær i løpet av kort tid. Det blir nok kjekt.
Vel, vi diskuterte litt til og kom frem til at vi skulle diskutere det videre senere. Det er sannsynligvis ikke nok trær i området til å kunne ta ut tilstrekkelig for å gjøre det lønnsomt uansett, men vi skal se om det går an å gjøre noe smallscale. Svært mye av den tørre veden blir dessuten brent hvert år på denne tiden i bushbranner som herjer i hele området. San har en urgammel tradisjon for å sette fyr på gresset i bushen for å slippe til nye ferske spirer som tiltrekker seg dyr som de så kan jakte på. Dette er dessverre også ganske skadelig for miljøet siden det også ødelegger mange trær og rotsystem og bidrar til å rydde enorme områder for vekster som kunne ha begrenset den sterke vinden som igjen har negative følger. Det som hvertfall forsvinner er den tørre veden.
Nok vedprat.

Siste tema i dag var jaktkonsesjon. Det er en profesjonell jeger som kjøper jaktrettighetene av NNC. Hvert tredje år forhandles det om priser, antall dyr, kjøttfordeling og slikt. I dag skulle kontrakten for de kommene 3 årene ferdigstilles. Det er snakk om ganske mye penger. Den profesjonelle jegeren betaler 18 000 US$ til NNC per elefant, og han kan ta 5 i året. I tillegg har han 4 leoparder, to giraffer, en drøss med ulike antiloper, 8 hyener og noe annet småplukk som villsvin og duiker og sånn. Han betaler ca. 150 000 US$ til NNC for dette – en sum som utgjør det aller meste av NNC sin inntekt. Jegeren har nå vært der i fem år og i dag skulle vi diskutere om han hadde gjort ting på en bra måte, om han samarbeidet bra med lokalbefolkningen, om kjøtt ble fordelt riktig osv. Det meste var bra, men lederen for ledelseskomiteen hadde to ting å ta opp. 1. Kan han fordele elefantkjøttet bedre til landsbyene? 2. Kan han slutte å skyte bikkja mi?